Knut Hamsun og Albert Engström

Lørdag den 29. juli 1899 seilte lystjakt «Clayr» inn havna til Helsingfors. Ombord var det tre menn, men bare én av disse er viktig når historien om Hamsun og Finland skal skrives:[1] Albert Laurentius Johannes Engström, svensk livskunstner og karikaturtegner som skulle bli en av Sveriges mest folkekjære kulturpersonligheter i første halvdel av 1900-tallet. Albert Engström må ikke forveksles med sin navnebror, Albert Edelfelt, som ofte har dukket opp i Knut Hamsuns omgangskrets i Finland. Albert Engström er derimot den samme som reddet Henrik Ibsen i Stockholm, da sfinxen hadde problemer med fruentimrene under festmiddagen. Han er også den samme Albert Engström som tegnet Adolf Paul med øks i hånd. Men nå var Albert Engström ankommet broderlandet i øst, og har selv beskrevet seilasen med «Clayr» inn til Helsingfors, og det påfølgende oppholdet, som et veritabelt herjingstokt som sent skulle glemmes i Finland: En så alvorlig invasjon hadde ikke blitt iscenesatt siden Erik den helliges dager, påsto han. Et hoc meminisse juvabit!

I dette stemningsbildet fikk Engström nyss om at Knut Hamsun var i byen, og nok et tokt fant sted. Om dette kan Engström selv ta ordet:

Jeg kan fortelle om mitt første møte med Knut Hamsun. Det var i Helsingfors for mange år siden. Han hadde fått diktergasje av sitt takknemmelige land og med denne gasjen forpliktelsen til å utdanne og perfeksjonere seg utenfor Norges grenser. Men dette passet ikke Hamsun akkurat da, for han arbeidet med et norsk motiv. Han måtte imidlertid reise, og for ikke fullstendig å komme ut av den nordiske stemningen han trengte, så valgte han Finland. […]

En natt klokken 3 var Hagelstam og jeg på hjemvei fra en festmiddag − det var aldri annet. Med Jean Sibelius’ improvisasjoner ennå vibrerende i våre ører gikk vi tause bortover gaten, da Wentzel plutselig stanset og spurte:

− Har du ikke truffet Knut Hamsun ennå?
− Nei − er han i byen? Forresten så kjenner jeg han ikke, men vi går naturligvis rett hjem til ham.
− Er du gal? Nå midt på natten! Han er jo gift − nei, det går ikke!
− Det går, hvis han er slik han skriver. Hvor bor han? Allons!
− Nå, som du vil, men ta skylden selv.

Etter en lang vandring kom vi ut til Hamsuns bolig, men porten var naturligvis stengt, og ringeklokke fantes ikke. Etter at vi forgjeves hadde forsøkt med vår lille, men utsøkte dirksamling, ville Wentzel gi tapt, men ikke jeg. Jeg prøvde å klatre over porten, men den var høy, og det fantes ingen utspring eller ornamenter å holde seg i. Jeg skulle akkurat til å klyve opp på Wentzels skuldre da et brutalt rop skar gjennom stillheten − vi arbeidet lydløst − og en mann nærmet seg løpende. Det var en politikonstabel.

− Hva i heiteste driver dere på med, mine herrer?

Det frapperte meg at mannen snakket svensk uten finsk tonefall. Jeg falt ham om halsen og presenterte meg. Han ble like glad som jeg over å få høre svensk, han var stockholmer og kjente godt til meg. Og på grunn av dette hendte det uvanlige at Wentzel og jeg med politikonstabelens rygg som bro fikk klatre over porten, og under veldig rabalder ramlet vi inne i Hamsuns gård.

Wentzel pekte på et vindu i første etasje, og jeg gikk bort og banket på.

Det blinket der inne, noen tente en fyrstikk, et sjalusi ble dradd opp, og en nese ble trykket flat mot ruten. Under nesen beveget en energisk munn på seg, og en kraftig stemme spurte:

− Hvem faen er det?
− Jo, det er bare Albert Engström og Wentzel Hagelstam som vil ha absint!
− Jo, selvfølgelig skal dere få det!

Etter den natten var vi daglig sammen de to ukene jeg ble i Helsingfors, og kontakten er der ennå.[2]

Dette skrev Albert Engström mange år senere, med påfølgende: «1905 eksisterte ikke for oss.» Knut Hamsun og Albert Engström knyttet denne bysommeren et livslangt vennskap, men det skulle gå over tjue år til de på nytt skulle treffe hverandre.

Det er en kjensgjerning at Engström ikke traff Hamsun før sommeren 1899; han sier det selv innledningsvis: «[…] kan jag ju berätta om mitt första sammanträffande med Knut Hamsun.» Albert Engström har på et tidspunkt gjort en blyanttegning av Hamsun, som viser det kjente ansiktet, med mustasjen kraftig oppbørstet. Et hjerte er overtydelig tegnet inn, med påfølgende tekst: «Med hjertet på rette sted». Men tegningen har også årstallet «1898» tydelig skrevet. Riktignok var Hamsuns utseende velkjent fra diverse aviser og tidsskrifter, så Engström kan meget vel ha tegnet det derfra. Likevel tyder den personlige stilen på at det må være en feilskriving; eller et utslag av den engströmske humor eller hans kunstneriske frihet. Svensken kunne tidvis bli beskyldt for å være en smule lemfeldig med detaljer − og sannheten.

I fjorten dager oppholdt den glade svenske gruppen seg i Helsingfors. Allerede fra første dag fikk de sitt stambord på Hotel Kämp, der champagnen fløt i lystige strømmer og finske pikehjerter ble kurtisert med høyst kvalifisert lyrikk. Flere kvelder ble gruppen sittende langt over stengetid; ingen av de ansatte hadde mot til å be herrene forlate scenen. Det fortelles at den lengste kvelden varte i fem døgn i strekk.[3] Slikt kunne det bli stor litteratur av. Hjertelig tilstede på selskapelighetene var Jean Sibelius, Albert Edelfelt, Werner Söderhjelm, Wentzel Hagelstam og Knut Hamsun. Men også de kjente malerne Eero Järnefelt og svensken Louis Sparre deltok i høyeste grad. Sistnevnte led ikke merkbart av dette storslåtte begersvingeriet, han ble hele 101 år. Louis Sparre er dessuten kandidat til nok en digresjon. Han var gift med Eva Mannerheim, søster til Gustav Mannerheim, senere den finske marskalk. Gjennom Mannerheim fikk Louis Sparre en lang rekke portrettoppdrag i det russiske aristokratiet.

Albert Engström har i ettertidens unnskyldende lys latt nevne at han fant seg mer eller mindre tvunget til å drikke «så grusomt at fysikken ble kjemi» i dette «rike landet som består av ett tusen sjøer, hvor det renner champagne». I dette bildet av storslagen festing og ekstremt spisset politisk virkelighet, gjorde altså en nordisk elite av billedkunstnere, musikere og forfattere seg kjent. Mange hadde truffet hverandre i Paris og andre europeiske byer, andre hadde en rekke felles kjente, men felles var broderskapet og den skapende kraft. Hotel Kämp var da som nå Helsingfors’ ledende og eksklusive tilholdssted, og sommerens storslagne selskapsliv må ha kostet en formue. Svært få av herrene var bemidlet, heller nærmere konkurs. Det er sannsynlig at forlegger og redaktør Wentzel Hagelstam gikk god for mye av regningen.

Engström og Hamsun lærte hverandre å kjenne under disse dagene, og de traff stadig på nye personligheter, og ikke minst beundrere, rundt drambordet. Albert Engström har i ettertid beskrevet Hamsuns observasjonsmetodikk, Hamsuns jakt på nye karakterer og typer. På nytt lar vi den svenske humoristen selv ta ordet:

Jeg vet knapt et mer strålende skue, enn når Knut Hamsun får tak i en viktigper, en spirrevipp. Slemt ord, men eksemplene finnes i hopetall. Til forskjell fra de fleste av pennens riddere av hans valør, trekker han seg ikke bort fra spirrevippen eller lukker seg inn i sitt intelligensaristokratiske skall. Han ganske enkelt sjarmerer ham, lytter på ham med tilsynelatende åndeløs interesse − få forstår kunsten å lytte så godt som han. Spirrevippen blottlegger seg, blir sentimental eller motsatt, gir seg helt og går hjem med følelsen av å ha vært sammen med en uvanlig hyggelig fyr, et geni uten genienes vanlige kunstighet. Hamsun har under hele opptrinnet unnlatt å reagere med et ord, men latt spirrevippen stige høyere og høyere på sin egen pyramide. Hamsun har skapt en ny type til sitt galleri, sitt persongalleri.

Denne gleden over å observere Hamsuns metodikk har Engström fortalt om flere ganger. I et brev flere år senere til Wentzel Hagelstam, som hadde vært hans gode venn lenge før Hamsun traff dem begge, ga Engström en treffende karakteristikk av den norske forfatteren slik:

Han er en satans kar, en av de utvalgte. Jeg tenker på hvordan de høye herrer må føle seg bortkomne, når de har lest en bok av ham. Han driver med dem, lokker dem inn gjennom irrganger og forlater dem plutselig gapende av forbauselse i et tett kratt, uten utgang noe sted. Så griper han dem i kragen bakfra og sjonglerer med dem kraftig som en japaner, og så smokker han dem i bakken med en smell så de mister pusten. Så lar han dem roe seg ned ved å snakke lyrikk og stjerner og sommernetter og kjæler dem stemningsfullt til de plutselig − pang − får seg en knyttneve midt i planeten igjen, tryller så bort knyttneven med mystikk og guddommelige løgner og på en, to, tre tilbake til alvoret før de er kommet ut av lyrikken, og når de endelig greier å følge med på alvoret, gapskratter han til dem og sier de er dumme. Men de får knapt tid til å bli sinte, før han med det mest fullkomne gentlemanlynne bøyer seg lett og overlegen som en gammel diplomat og sier med en for dem umerkelig ironi, at deres bekjentskap har gitt ham en utsøkt glede.

Engström fortsetter det lange brevet til Hagelstam med:

Jeg tror forresten at du og Hamsun og jeg er i slekt på et vis. Ihvertfall har jeg alltid følt det slik og da må det vel ligge en viss sannhet bak denne følelsen. Ikke fra et dikterperspektiv dessverre, men det finnes noe bizarr og ugripelig og lettsindig, frekt, hvis du vil, som kommer til uttrykk i våre måter å løse livsekvivalensen. Og en absolutt frihet fra filisteri.

Noen år senere kommer på nytt en eiendommelig korrespondanse for dagen, denne gang visstnok fra Hamsun til Hagelstam. Sistnevnte skriver i hvert fall brev til Engström og forteller at Hamsun har skrevet til ham og lansert ideen om at de to skulle sette seg i spissen for et monument over Albert Engström:

Han skulle ha det mens han lever, jeg har − og du har det dobbelte − venner i Sverige som nok vil være med. Det ville ikke være almindelig, nei vel, Guds Død, skulde Engström ha et almindelig Monument! Jeg skal faa Gustav Vigeland til at gjöre det. Taenk på det!

Hagelstam kommenterer initiativet og kunstnervalget:

At forslaget kommer fra en nordmann og en finne vil ikke bli tatt godt imot innenfor Sveriges grenser. […] Hamsun tenker seg helt naivt at Vigeland skulle få den kunstnerlige oppgaven. − Et norsk monument i Sverige over den svenskeste av svensker i ordet beste forståelse! Jo, det skulle bli ramaskrik i avisene.[4]

Hvem var så egentlig denne livsglade svensken? I 1897, to år før de traff på hverandre i Helsingfors, grunnla Albert Engström sitt eget vittighetsblad, Strix, som kom ut ukentlig. Navnet Strix fikk bladet etter forslag fra Birger Mörner: samme navn som vennene brukte på August Strindberg. På nytt ser vi at samme navnene kommer igjen og igjen, som en stor nordisk kunstnerfamilie. Strix’innhold og form var forøvrig ikke ulik vittighetsbladet til Jacob Hilditch, Trangvikposten. Engström var gjennom hele sin karriere et oppkomme av vitsetegninger og historier. I tillegg til redaktørjobben i Strix var Engström en produktiv billedkunstner, og han hadde etter hvert bak seg en omfattende produksjon som forfatter.

Engströms mest kjente kunstneriske form er den enkle tegning i sort-hvitt som illustrerer en kort historie. Han var en stor menneskekjenner, og brukte mye satire i sitt uttrykk. Mang en hoven samfunnstopp fikk seg et rapp av Engströms blyantpisk. Albert Engström hadde også en imponerende utvikling rent karrieremessig, ved siden av billedkunsten. I 1922 ble han medlem av Svenska Akademien, og i 1925 ble han professor ved Kunstakademiet. Men før vi kommer så langt, dukker Albert Engström plutselig opp i en artikkel Hamsun skrev i Verdens Gang i 1911, om Johan Turis En Bog om Lappernes Liv.[5] Saken gjaldt en konflikt mellom reineiere i Norge og Sverige, der gammel hevd på grensekryssing og beiterett blusset opp. Ved Karlstadforhandlingene mellom Norge og Sverige i 1905 ble det blant annet inngått en avtale om reinbeiterett for flyttsamene etter unionsoppløsningen. Tilsvarende konflikt eksisterer fortsatt, og debatteres med tilsvarende argumenter som for hundre år siden. Albert Engströms rolle i dette spillet var at han over lengre tid bodde i svensk Lappland, og kjente meget godt til samenes virksomhet. Da det i 1910 ble utgitt en bok med samme tittel som Hamsuns artikkel, sendte Engström boken til Hamsun for å be om en kommentar. Hamsun skriver: «Albert Engström er en god Lappekjender. Han er heller ikke bare den geniale Knægt som sløser ødselt ut sin Aand og sin Kunst i Strix, han er ogsaa Hjærtemenneske og Alvorsmand.»[6]

Tjue år etter strabasene Engström og Hamsun hadde felles i Helsingfors, engasjerte Albert Engström seg i kulissene med å få nominert Knut Hamsun til Nobels litteraturpris. Ingen jublet mer enn Engström, da forslaget fra Erik Axel Karlfeldt, leder av Svenska Akademien, lyktes på tidligvinteren 1920.[7] Hamsun ble tildelt Nobelprisen i litteratur for hans monumentale bok, Markens grøde. I gratulasjonstelegrammet fra Albert Engström skrev han jublende: «Herre Gud vad jag är glad!»[8]

Hamsun ble naturligvis beæret, men kviet seg veldig til selve nobelfesten og stocholmsreisen. Albert Engström ga seg ikke, og lovet ham all beskyttelse som trengtes, og litt til. Han skulle selv bo på Grand Hotel Royal sammen med Hamsun og hans kone, som nå ikke var Bergljot, men Marie. Engström kjente til Hamsuns store angst for den oppmerksomheten han i stadig større grad ble viet. Knut Hamsun var blitt som sønnen i novellen«Solens søn», som dikteren hadde pusset på i Helsingfors et par tiår tidligere. Skrekkscenarioet var en realitet, kjendislivet var ikke til å holde ut.

Så var dagen der. Tjue år siden sist, og vel så det. Forventningene var skrudd himmelhøyt. De to svirebrødrene var blitt eldre, men hadde fortsatt dikterkraften i seg. Samme satire, samme skaperevne. Og de hadde skapt meget gjennom disse årene. De var blitt to av sine lands fremste menn. Hamsun hadde tatt over Ibsen og Bjørnsons rolle som dikterhøvding i Norge. Engström var blitt den nye Bellmann i Sverige. Nå skulle de treffes igjen, og det ble nesten en katastrofe.

− Nei, hvor du er blifvit gammal! lo Engström til Hamsun, da han hjertelig hilste nordmannen velkommen.[9]

Omstendighetene var likevel ikke til stede for noen scene. I en hvilken som helst annen situasjon kunne en slik hilsen ført riktig galt av sted, men det engströmske glimtet må ha truffet Hamsun nok en gang. Kvelden og oppholdet ble en ny oppvisning i champagnens fortreffelighet og de lystige herrers påfunn. Selve prisutdelingen fant sted den 10. desember. Hamsuns tale var en hyllest til Sveriges ungdom, en gripende og kort tale. Kanskje var talen også en hilsen til Engström. Hamsun var ekstremt opptatt av alder, og var livredd for å miste sin ungdommelige kilde. Men slik det går en nemesis gjennom livet, ble Hamsun selv en gammel mann, en olding, så uendelig mange år unna den ungdommen han bejublet i Stocholm. Hamsun hadde tidligere satt aldersgrense på det han kalte ungdommens kilde, der herrer over femti år kunne pakke skrivesakene ned for godt. Samtidig var Hamsun selv et levende bevis for at dikterkilden ikke tørker inn, selv om man passerer sin første ungdom. Nemesis’ gjengjeldelser er uransakelige.

Under nobelmiddagen hadde Albert Engström fru Marie til bords. Ved siden av satt Hamsun, med den svenske nobelprisvinneren Selma Lagerlöf som borddame.[10] Det ble nok en lang natt for Hamsun og Engström, men det angret de aldri på. Senere skulle de aldri treffes igjen ansikt til ansikt, uten at det hindret dem i å holde kontakten på annen måte. To år etter at Hamsun mottar nobelprisen, feiret Strix sitt 25 års-jubileum. Hamsun ble invitert til å delta med en hilsen, og skrev en hyllest på vers. Diktet avsluttes slik:[11]

Dette ble det nærmeste en statue Albert Engström skulle komme.

Til Engströms biografi hører det også med en eiendommelig digresjon, en ikke ubetydelig bit av den svenske litteraturhistorien fra moderne tid. Albert Engström ble født den 12. mai 1869 i Lönneberga i Småland. Han har fortalt om sin oppvekst i flere bøker og artikler. Det er en selvfølge at den voksne Engström med alle sine viltre påfunn og sin morsomme penn, hadde en bakgrunn som den unge Engström, med påvirkning fra viltre opplevelser i hjemmet og på gården. Lönneberga er foruten Albert Engström kjent som bygda der Astrid Lindgren har plassert sin sjarmerende skøyer Emil, i bøkene Emil i Lönneberga og Nya hyss av Emil i Lönneberga. Spørsmålet er om Astrid Lindgren har latt seg påvirke av Albert Engströms fantastiske historier, og plassert Emil i Alberts hjembygd og i Alberts bilde? En rekke guttestreker fra Engströms historie har tydelig Emil-karakter, og mange av familie- og samfunnsmiljøene er svært Albert/Emil-identiske. Astrid Lindgren selv har fornektet all snakk om påvirkning fra Albert Engström. For oss andre lesende kan likevel Emil fra Lönneberga være et passende bilde på Albert Engström, der vi ser for oss Emil i voksen alder.

− Du och jag, Albert![12]

Albert Engström døde i 1940, og med ham opphørte et av Hamsuns få vennskap av lengre varighet. Etter Engströms død skrev Hamsun om sin svenske kamerat fra Helsingfors-tiden:

Hans Pen syntes nu og da uvøren, men Manden var mild og nænsom, hans Humor uten Gift, Smilet, Latteren fra Hjertet. Hele hans Virksomhet var djerv og fri, Alvor blandet med Skjemt, alt holdt oppe av ækte svensk Lynne og et stærkt Kunstnersind. − Han gikk ut av Livet og vi er igjen. Han efterlot sig næppe nogen Fiender, hans Venner var uten Tal.

*

Artikkelen «Knut Hamsun og Alberg Engström» er et utdrag av boken Knut Hamsun og Finland (Norgesforlaget, 2010).

*

*

Noter

[1] De to andre om bord på båten var Carl von Knorring, senere sjef for Svenska Teatern i Helsingfors, og Carl Cederström, senere den første svenske flyger. Det finnes kilder til denne historien som ekskluderer Carl von Knorring, skipets eier. De vil ha det til at den tredje av mannskapet var Ernst Malmberg. Ytterligere en modell er at også Carls bror Anders Cederström var mannskap. Det upresise minnet kan forklares i at hele reisen var et sammenhengende sommerkalas.

[2] Öhman 1976:194−195. Den svenske originalen er fra Engström 1913.

[3] Hamberg: «Albert Engströms kontakter med Finland», side 36. Mangler årstall.

[4] Engström 1913.

[5] Samlede Verker: Taler på torvet II, side 108.

[6] Samlede Verker: Taler på torvet II, side 114.

[7] E-mail fra Carola Hermelin, Svenska Akademien, 21. november 2005.

[8] Næss 1997:324, bind IV, brev 1597 f2, telegram fra Engström, mottatt av Hamsun 13.11.1920.

[9] Hamsun 1974:238.

[10] Ferguson 1987:276.

[11] Segelfoss Tidende nr 2, 1957, side 68.

[12] Lång:49.

[13] Jeg har ikke informasjon om J.O. Tallqvists fornavn og mellomnavn.

Litteratur

Castrén, Gunnar (1958): «Knut Hamsun och Finland». I Svenska Litteratursällskapet i Finlands publikasjon. Helsingfors

Dale, Johs. A. (1973): Menn i motstraum. Oslo: Noregs boklag

Engström, Albert (1913 og 1943): Åt Häcklefjäll. Stockholm: Albert Bonniers Förlag

Ferguson, Robert (1987): Gåten Knut Hamsun. Oslo: Dreyer

Hagelstam, Wentzel (1923): Personer och minnen. Helsingfors: Söderström & Co

Hamberg, Lars: «Albert Engströms kontakter med Finland». Artikkel i Engström-selskapet

Hamberg, Lars (1959): «Från Hamsuns finlandsår». Artikkel i Hufvudstadsbladet, 2. august

Hamberg, Lars (1981): «Ett besök hos Hamsun». Artikkel i Hufvudstadsbladet, 17. april

Hamberg, Lars (1989): «Livet vid sekelskiftet». Artikkel i Hufvudstadsbladet, 6. april

Hamsun, Knut (1979): På gjengrodde stier. Oslo: Gyldendal

Hamsun, Knut (2007−2009): Samlede verker. Oslo: Gyldendal

Hamsun, Marie (1974): Regnbuen. Oslo: Gyldendal

Hamsun, Tore (1992): Knut Hamsun − min far. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Jarolf, Tage (2003): Ett hundreårsminne. Ekenäs: Sällskapet Bokvännerna i Finland

Lång, Helmer (-): «Albert och Emil i Lönneberga». I Albert Engström-selskapet

Næss, Harald S. (1994-2001): Knut Hamsuns brev I−VI + S. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Tallqvist, J.O.[13] (1934): «Knut Hamsun, författare i Kasärngatan 23». Artikkel i Lucifer

Tallqvist, J.O. (1952): «Knut Hamsun, författare, Kaserngatan 23». Artikkel i Nya Pressen, 20.2.

Tallqvist, J.O. (1954): «Knut Hamsuns Finlandsvistelse 1898−1899»

Öhman, Ivar (1976): Albert Engström. Oslo: Den norske Bokklubben

*