Kloden er ikke laget for nordmenn

Av Gudrun Gulldahl • 18. mai 2008

Intervju med Triztan Vindtorn

Nipetunet

Forfengelig kommer han flagrende med smykker og fargerike klær. Men Triztan Vindtorn (64) har mer å by på. Nipetunet, der holder Triztan til på sommeren. I et rødt hus han kaller for Bua, der har han det godt. – Uansett hvor jeg befinner meg, er det ingen steder jeg trives så godt som her mellom april og juli. Jeg har en sang inne i meg som er som en havbris, jeg må ut og se havet. Da holder det ikke med Drammensfjorden. Det kan du godt skrive, sier Triztan. Likevel klarer han ikke å holde seg på Nipe året rundt. – Jeg er ingen skrivebordskunstner, jeg må ut og snuse på verden, forklarer han.

Latin-Amerika

Det hele startet da han var 19 år. Da het han Kjell-Erik og reiste til Latin-Amerika. Der ble han fanget. Det var en fantastisk overgang fra kalde Drammen. Der var det kroppsvarme, latinske damer, sang og musikk. Det gjorde et uutslettelig inntrykk, forteller han der han sitter utenfor huset sitt og lar vinden leke med håret. Reisen var den første av flere sjokkopplevelser, som fikk ham til å begynne å skrive.

Stuntpoet

Stuntpoet, lyriker eller forfatter. Kjært barn har mange navn. Til høsten kommer to nye bøker utgitt som en. Slik trær føder barn inneholder dikt fra alle faser av hans forfatterskap. – Det går fra prologen til mer intime balanseganger på språkets knivsegg, sier han. Stykkene er skrevet til ulike anledninger, som åpningen av Andy Warhols utstilling på Henie Onstad i Bærum. Den andre boka heter Baksideportretter og består av dikt han har skrevet til folk som har berørt ham på en eller annen måte. Enten ved sin personlighet, håndverk, musikalske uttrykk eller livsløp. – De menneskene tilhører stort sett homo ludens, som betyr det lekende menneske, forklarer Triztan. Han tenker nøye gjennom hvordan han ordlegger seg. Ordene tygges langsomt ut av munnen, og det føles bemerkelsesverdig likt en diktat på barneskolen.

Øynene er rødkantede, og det er lett å tenke at det var en noe fuktig aften i går. –– Det skyldes pollenallergi, forklarer han noe beskjemmet. – Jøss, er du våken før klokka tolv, roper naboen som går forbi på veien. Triztan smiler og småprater tilbake. Han har et langt smykke som titter fram fra den åpne skjorta. Fargerike blomster står ut fra det mørkeblå stoffet, og med litt slitne, sorte tights sitter han tilbakelent på en liten terrasse utenfor Bua. På høyre håndledd har han et stort, gult armbånd, og på bordet ligger et par signalrøde, smale briller. – Det at jeg skiller meg ut er ikke bevisst. Jeg er bare meg, sier Triztan. På spørsmål om han synes at folk fra Risør er konservative, svarer han et kontant nei. Den konservative formen er det turistene som drar med seg. – Risør er som Drammen, bedre enn sitt rykte, mener Vindtorn og putter et jordbær i munnen.

Toseters sportsbil

Forrige helg stilte han ut sine bøker på Villvin. Med en rød toseters sportsbil fraktet han bøkene inn og stilte seg opp. Der skilte han seg ut fra keramikere og tekstil- og glasskunstnere. – Jeg ser på det å lage bok ikke bare som kunsten å skrive, men også som et håndverk. Jeg er veldig opptatt av hvordan bøkene mine ser ut og blander meg inn i det. Jeg er ikke bare en dikter, men en bokkunstner, sier Triztan bestemt. Han har hatt mange ulike oppdrag i Risør. Alt fra performance på Stangholmen, til konsert på Hopestranda kro og grill. Det er 36 år siden han debuterte som forfatter. På spørsmål om hva han tenker når han ser tilbake, kommer det instinktivt: – Jeg gleder meg over at jeg ikke debuterte før! Etter hvert som du behersker et fag har du hele spekteret inne. Da glemmer man prestasjonsangst og alt tull, og stoler på sitt eget intellekt.

For tiden jobber Triztan sene kvelder. Eller netter. I natt satt han oppe til klokka fem og skrev. Noen ganger går det treigere enn andre. – Det er ikke så greit når hodet setter seg på tvers, mener han. Likevel er det ikke verre å skrive enn å trekke opp en fisk. Og å fiske, det er han glad i. – Målet må for faen være å bli lykkelig, sier han og forteller at han tror på kjærligheten og kreftene i mennesket og ikke har noe særlig til overs for alle tingene vi omgir oss med. Men han har en svakhet. Den avslappete mannen eier fem lekre biler. Det er noe spesielt for en selverklært anti-materialist. – Det er en hobby, og som alle veit er det lite lukrativt, medgir han før han kommer med en tirade om hvordan politikerne burde innse at bilen har kommet for å bli og dermed burde planlegge tunneler og veier deretter. Den eksentriske mannen har mange meninger om politiske saker, og førsteinntrykket av en vimsete bohem vaskes fort til side. – Verdens rikeste land burde ha verdens beste universiteter og skoler. En dag så er oljelomma tom og vi kan bare blafre med lommefôret, sier han. For Triztan er ikke spesielt imponert over den norske måten å være og å leve på.

Kloden er ikke for nordmenn

– Denne kloden er’kke laga for nordmenn. Egentlig er den til for dyrene, så har menneskeheten kommet som en parasitt. Mye har han gjort. Snart runder han 64 år, og han er oppgitt over hvordan nordmenn behandler sine eldre. – I Norge har vi ikke bare rasisme, men også aldersrasisme. Det er en menneskerett å bli eldre og å bli respektert. Uansett hvor ung man er, så blir man en dag eldre i morgen, sier Triztan engasjert og det kommer en ny tirade om politikk og syn på hvordan samfunnet burde være. Selv synes han ikke alderen setter noen stopper for nye opplevelser og reiser. – Jeg må bare passe på å ikke dra fram rullatoren for tidlig, sier han med en krusning av et smil på leppene.