Kjønnede stemmer i teksten?

Puss feministbrillene og forstå

På min vei til sluttføringen av masteroppgaven i faglitterær skriving ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene» (ferdig juni 2014), har jeg gjort noen refleksjoner om tekstproduksjon. Refleksjonenes tema ble tydeligere etter at min kollokviegruppe tok en avstikker til Sverige og lot oss inspirere i «Selma Lagerløf-land». Temaet steg frem som en påstand om at tekst fortsatt farges av kjønn. Jeg har derfor pusset mine feministbriller og spør: «Er det slik at å pusse feministbrillene og bruke disse til å se på egen tekstproduksjon, vil gi noen aha-opplevelser som kanskje kan stake opp nye veier for egen skriving?» I denne artikkelen ser jeg på spørsmålet i lys av identifisering, kroppens empiri, teori og kvinnestemmer.

5 % kjønnsidentifisering

Roland Barthes, Tom Barone, Elliot W. Eisner, Zygmunt Bauman, Nicolas Bourriaud, Pierre Bourdieu, J.C. Cooper, Jacques Derrida, Peter Elbow, Terje Halvorsen, Anders Johansen, Håkon Fyhn, Jens E. Kjeldsen, Iver B. Neumann, Bill Nichols, Jacques Ranciére, Edward Said, Karen C. Tandberg, Umberto Eco, Stephen J. Walton.

20 navn. 19 menn. 1 kvinne. 5 %. Dette er teoretikere jeg henviste til i min fagartikkel tilknyttet «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene». 95 % menn. Er dette tilfeldig, eller er det slik at anno 2014 er de fleste tekstprodusenter som løftes frem, menn? Ta på feministbrillene. Begynn å tell. Hvilket kjønn støtter du deg på i teorien? Om kjønn er noe nøytralt i en tekstproduksjon, er %-resultatet selvsagt uten betydning. Men, om det faktisk er slik at teori og tekstproduksjon skapes på ulike vis og premisser av menn og kvinner, kan dette tellekantresultatet være en tankevekker.

Hvorfor velger jeg menn som teoretikere?

Er dette et bevisst valg, der jeg har satt kvinnelige og mannlige teoretikere opp mot hverandre og funnet at mennenes teorier er de mest relevante? Nei! Jeg leste aldri min litteraturliste med feministbriller på. Jeg la ikke merke til hvem som var kvinner eller menn i min utvelgelse.

Har valget sammenheng med at jeg i utdanningen har blitt presentert for flest menn? At menn er mest gjenkjennbare i min teoriskuff? Tja. Vi ble jo introdusert for noen kvinnenavn, men jeg lot meg ikke forføre av disse. Kanskje fordi de hadde stemmer som ikke opplevdes som teoritunge nok?

Jeg valgte flere teoretikere inspirert av hvem som de siste årene har vært løftet frem i ulike medier med definisjonsmakt (Agora, Klassekampen, Samtiden og lignende). Kanskje har jeg anvendt disse mennene for å vise at jeg er «inne» på tekstproduksjonsfeltet!

Selma − en fagforfatter

I sakprosafeltet har grensen mellom på den ene siden sakprosa, sak eller det teoritunge og på den andre siden det magiske eller det skjønnlitterære, blitt noe mer fleksibel de siste årene. Faktisk så fleksibel at medlemmer av NFF (Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening) nå kan søke Norsk Forfattersentrum, som tidligere var forbeholdt skjønnlitterære forfattere, om medlemskap.

Vi ble oppfordret til å utforske disse grenseoppgangene på fagforfatterstudiet ved HBV. Eksemplene vi ble presentert for, var, slik jeg husker det, hentet fra andre estetiske uttrykk, f.eks. dokumentarfilm. Vi fikk ikke mange caser på dette direkte i tekstproduksjon, dvs. i skrevne tekster. Med unntak av noen svært diskutable, som f.eks. Åsne Seierstads bok om bokhandleren i Kabul.

Det er her jeg må trekke frem Selma. Kollokviegruppen var som sagt i «Selma Lagerløf-land».Vi var med på en omvisning på Mårbacka. Der gikk det opp for oss at Selma var en pioner på sakprosaområdet. Alle kjenner til «Nils Holgerssons forunderlige reise». Fortellingen vi litt eldre opplevde å høre i barnetimen. «Akka. Akka fra Kebnekajse» lyder ennå som et ekko i bakhodet. Denne boka gjorde Selma rik, fordi den er oversatt og spredd til mange land, i milliontalls. Boka er i utgangspunktet skrevet som en fagbok i geografi, historie og dyreliv. Selma innførte for hundre år siden noen fiktive grep, hentet fra den svenske fortellertradisjonen, for å popularisere fag. Selma dirrer i krysningen mellom fag og fiksjon. Hun dyrket leken og fantasien, også i sakprosa. Rart at vi aldri ble presentert for henne på studiet. Var det fordi … Nils Holgersson-fortellingen er skrevet i en «barnlig sjanger», som et eventyr? Fordi det faglige ikke holdt mål (i sin tid)? Fordi Selma hører fortiden til? Dette siste kan vel ikke være tilfelle. Vi ble jo presentert for menn som levde mange hundre år før Selma, f.eks. Michel Eyquem de Montaigne, ofte betegnet som «essayets far». Han levde på 1500-tallet. Jeg har ingen svar, men i møtet med Selma har jeg forstått at jeg lengter etter å la meg inspirere av kvinner i grenselandet.

Mitt forhold til teorien

Det som dukker opp når jeg leser teori er:

• En tanke: «Jøss. Jeg er ikke alene om å tenke dette!»
• En lyst til å diskutere teori.
• Et ønske om å lære hvordan man går fra case til teori.
• Spørmål som: «Fins det andre måter å formulere teori på enn den abstrakte og uforståelige?»
• En annen tanke: «Så bastant vil jeg aldri kunne formulere en hypotese!»
• En redsel ved selv å skulle formulere noe teoretisk.

(Notater fra en oppgave inspirert av Sissel Lie, fra kollokviegruppens arbeid i «Selma Lagerløf-land».)

Fremmedgjort

Jeg har en følelse av fremmedgjorthet relatert til teori. Kanskje har ikke dette noe med kjønn å gjøre, men med tiden jeg lever i? I min masteroppgave skriver jeg om en tid for verdenshistoriske begivenheter. 2. verdenskrig. Jeg løfter frem nedfrosne fortellinger om kommunistenes innsats i motstandskampen i Trondheim/Trøndelag. I min masteroppgave har jeg ikke et ønske om å være utydelig eller objektiv. Jeg hevder at tiden er overmoden for å gi et rom for fortellingene til aktørene i Thingstad/Wærdahlgruppene, som gir dem en mulighet til å forsvare sin ære, sine handlinger. Dette innebærer at jeg i masteroppgaven tegner hvordan kommunistene forholdt seg til verdenssituasjonen i svart/hvitt, med en klar, normativ stemme.

Fravær av kollektiv erindring

Terry Eagleton (igjen en mann) skriver at kulturstudiene a priori handler om «fraværet av erindring om kollektiv, effektiv, politisk handling» i vår tid.[1] I og med at jeg løfter frem den sterke kollektive, effektive, solidariske og politiske handling, stiller jeg meg i et landskap der jeg ikke har samtidsteorien å støtte meg på. Jeg henviser videre til Terry Eagleton. Han støtter opp om det normative ved å hevde at «Den postmoderne fordommen mot normer, enheter og konsensus er politisk sett katastrofal»[2] og «For tiden virker det heller ikke som om det spiller særlig stor rolle hvem Den andre er. Det kan være en hvilken som helst gruppe [f.eks. kommunistene, min anmerkning] som stiller din bedrøvelige normativitet til skue».[3]

Empirien som sitter i kroppen − ikke visjonært nok?

Teori er i hverdagsspråket en betegnelse på en «ubekreftet antagelse». Men den vitenskapsteoretiske betydningen av ordet er altså nesten det motsatte: Teori brukes nærmest som hedersbetegnelse […][4]

En Panter Tante[5] skriver på en doktorgrad. Hun tar utgangspunkt i tre konkrete caser hun har vært en del av. Hun strever med å løfte casene ut av empirien og opp på et høyere nivå. Jeg opplever det samme, om jeg skal skrive fagartikler om en forestillingsprosess jeg har deltatt i fra A til Å osv. Dette innbiller jeg meg er et kvinnefenomen, og jeg får som forklaring opp et bilde.

Før ble man alltid møtt av en sekretær på et forkontor om man skulle på møte med noen viktige personer, som ofte var menn. Sekretærene var de som hadde den konkrete oversikten og effektuerte alt som ble bestemt. «De viktige», mennene, tok seg av «det overordnede, det som betydde noe». Et arkaisk bilde. Om dette bildet har en viss relevans, kan det si noe om hva som oppleves som viktig, «det overordnede» og det som «bare blir gjort». Dette kan parallellføres med forholdet mellom teori, som jeg opplever som abstraksjoner, og caser, som jeg mener er knyttet til praksis og kroppens medlevelse. Kanskje er det slik at det faller mere «naturlig» for en mann å formulere seg overordnet enn for enn kvinne, som er opptatt av det konkrete? Om dette er tilfelle, kan det bety at definisjon på spennende og viktig teori er knyttet opp til en norm som er mannens? Er det derfor min litteraturliste var dominert av menns navn?

Vegring mot å flagge en tydelig stemme

Hvorfor har kvinner så tynne stemmer
Hvorfor har kvinner så tungt for å bli hørt
[…]
Skal en kvinne sitte stum og bare håpe
at en mann skal si det som hun har tenkt
eller skal hun reise seg opp
puste dypt med magen og skrike:
«Om dere bare holder kjeft og lytter, så vil dere hører det jeg har å si!»
Å å å kvinner
Å å å kvinner
Vi må heve våre stemmer for å høres

(Fritt oversatt av Berit Rusten fra en kjent svensk kvinnesang fra 70-tallet, «Vi måste Höja våra röster».)

Siden 70-tallet har kvinner arbeidet på mange ulike måter med å bli hørt. Jeg har ropt, laget forestillinger, sunget og egentlig aldri tenkt at jeg er en av disse kvinnene med tynne stemmer. Men, om jeg ser på eget utsagn om at mitt forhold til teori kan avføde «en redsel ved å skulle formulere noe teoretisk», skjønner jeg at mine utsagn relatert til teori nok kan oppfattes som undertrykte pip. Fordi, å formulere seg teoretisk betyr å flagge hypoteser, dvs. noe man tenker kan være riktig. Å formulere seg teoretisk betyr å være villig til å forsvare egen hypotese. Å formulere seg teoretisk betyr å synliggjøre hvordan man tenker. Om jeg selv vegrer meg for å formulere teori, betyr det vel at jeg ikke tør å bruke stemmen for å tre frem på det teoretiske området? At jeg fortrekker en «tynn stemme», slik at jeg ikke behøver «å slåss». 70-tallskampen er altså fortsatt relevant for meg, relatert til teoriproduksjon og vilje til synlighet i samtidsdiskursen. Samtidig sier jeg om min relasjon til teori at jeg har en lyst til å diskutere teori. Her ligger det noe paradoksalt. Har dette med undertrykking av meg som kvinne å gjøre, og i tilfelle: hvem undertrykker?

Augusto Boal, en brasiliansk teatermann (igjen henviser jeg til en mann), kjent for sine ulike former for «De undertryktes teater», har utviklet en form han kaller «Cops in the head», Om denne sier han:

This technique is most applicable to scenes in which the protagonist wants to do something, but for reasons he may or may not understand, fails to do. There are no concret «cops» present, but he still doesn’t do it; so there may be «cops» in the head instead.[6]

Kanskje har min vegring mot å formulere teori noe med disse «Cops in the head» å gjøre? Da må jeg slåss mot «egne spøkelser». Eller. Kanskje har det noe med hvilken type stemme som aksepteres som teoretiske uttalelser å gjøre? Ut ifra hvilket blikk defineres det at noe er intelligent sett, sagt eller skrevet?

Stemmer som er kjønnet

Stemme har sammenheng med lydproduksjon. Anne Carson har skrevet en interessant artikkel om «Lydens kjønn». Jeg vil presentere det jeg oppfatter som kjernen i det hun skriver, fordi jeg føler (merk ordbruken) at dette berører temaet mitt. Hun går tilbake til antikken, der Aristoteles hevder at lyden på stemmen har fysiognomiske årsaker. Han relaterer mannens dype toneleie til spenningen som oppstår i mannens stemmebånd ved at testiklene fungerer som vevlodd. Kanskje var det derfor at Margaret Thatcher øvde i årevis sammen med en logoped for å få stemmen til å høres ut som stemmen til de ærede mannlige parlamentsmedlemmene? Hun ville kanskje unngå karakteristikken som Nancy Astor fikk av Sir Henry Channon, da hun, som første kvinnelige parlamentsmedlem i Underhuset i 1919, ble beskrevet som:

En rar kombinasjon av hjertevarme, orginalitet og frekkhet […] hun farer omkring som en hodeløs høne […] den gale heksa.[7]

Skravling er en betegnelse som brukes om kvinners samtaler. Sofokles betegner den skravlende Ekko som «jenta uten dør på munnen». Anne Carson påstår at «Å plassere en dør på den kvinnelige munnen har vært et av den patriarkalske kulturens viktige prosjekter fra antikken til i dag».[8]

Og hvorfor? Aristoteles siterer fra Den pytagoreiske fortegnelse over motsetninger som stiller opp de kvinnelige egenskaper som følger: kurvete, mørke, hemmelige, onde, ustadige, ikke-autonome og grenseløse. Opp mot dette stilles mannens egenskaper: rettlinjede, lyse, ærlige, gode, stabile, autonome.[9] Kvinnene utstøter spesielle lyder, kalt ololyga. Dette er uttrykk for det grenseløse. Dette stilles opp mot den maskuline dyden, sofrosyne, som uttykker måtehold. Dette siste betyr også at mannen klarer å holde lyden i stemmen adskilt fra sine følelser, mens kvinnene ikke er i stand til dette. Å lukke munnen på kvinner var målet for en kompleks serie av lover og regler i det førklassiske og klassiske Hellas, der Sofokles blant annet uttrykker at «Stillhet er kvinnens kosmos» (gode orden), skriver Anne Carson.

Kvinner i Norge fikk rett til å bruke sin politiske stemme i 1913, og på 70-tallet sang kvinnene om å heve sine røster. Samtidig lærer vi enda i skolen, i alle fall i min tid, at vår sivilisasjon er bygd på antikken. At vårt demokrati har det greske som et ideal. Et ideal som bygger på at kvinnenes naturlige stemme ikke skal høres. Hm. Hva sitter igjen av denne tankegangen?

Kvinnelig representasjon, er det automatisk en representasjon av kvinnestemmer?

Inger Sverreson Holmes uttaler i Klassekampen 24. oktober 2014, angående årets sakprosafestival i Oslo:

Først snakket vi om å ha et uttalt feministisk perspektiv og liksom ta hensyn til den tredje feministiske bølgen. Men så så vi ganske snart at det ikke var nødvendig, for det skjedde av seg selv. Kvinner er synlige på en annen måte nå […]

I uttalelsen ligger det mye som kan diskuteres. Jeg er f.eks. ikke sikker på om kjønnsrepresentasjonen i seg selv uttrykker kvinnestemmene. Jeg kaster frem … Erna … Siv … Margaret … Golda …

Enn om det er sånn at kvinnene i dag har ledende posisjoner på menns premisser?

Enn om vi kvinner for å oppnå representasjon på ulike vis bedriver selvsensur? Jeg går igjen tilbake til antikken og Anne Carsons artikkel. Hun presenterer begrepet aiskhrologia, som betyr «det å si stygge ting». Aiskhrologia er forbundet med en religiøs praksis i antikken, med kvinnefestivaler der det i pausene var lagt inn mulighet for at kvinnene fortalte stygge vitser og ropte ut obskøniteter. Ropte ut det som ikke skulle sies. De plasserte innsida utenpå. Anne Carson hevder at mennene ser et ansvar for å kanalisere de ubehaglige lydene inn i politisk aksepterte baner, på innsida. Mennene oppdrar kvinnene i en maskulin dyd, sofrosyne, selvkontroll. Anne Carson viser gjennom eksempler at Freud og hans kollegaer drev med lignende ting.

Kanskje blir kvinner oppdradd til å anvende maskuline lyder på sine stemmer, og det er jo tankevekkende, sett ut ifra at kvinnestemmene kanskje har sin egen «sound», som noe forskning viser.

For tida er språklige kjønnsforskjeller et emne for mangfoldige former for forskning, og det utløser stadig debatt. Lydene som lages av kvinner, blir sagt å ha ulike bøyingsmønster, ulike intonasjonsregistre, ulike syntaktiske preferanser, andre semanitiske felt, en annen diksjon og ulike narrative strukturer enn menns, og de følger ulike adferdsmønstre, og er underlagt ulike kontekstuelle begrensninger sammenlignet med de lydene menn lager.[10]

En ny lyd på kvinnestemmene?

I Klassekampen 25. oktober 2014 skriver Ebba Witt-Brattström om «En erfaring å verne om». Hun skriver om 70-tallslitteraturen, som ble/blir utskjelt, som ble/blir fremstilt som grå, problemorientert, kjedelig og, ifølge Svenska Dagbladet i 1980, full av «köttiga kvinnokampsamazoner». Ebba Witt-Brattström skriver:

Faktisk kan vi snakke om et kupp for å senke 70-tallet ned i skammens dyp, en maktovertakelse på litteraturens (slag)felt som i aller høyeste grad var kjønnet […] Slik politiet stiller seg midt i gata, sto de unge (mannlige) redaksjonsmedlemmene og ga stoppsignal for «pratets litteratur» […] I stedet for innhold, krevde man formbevissthet og språkfilosofisk stringens […] I ettertid framstår det soleklart at resultatet ikke bare var et elitisk litteratursyn, men at litteraturen (og teorien) ble rensket for ethvert tilløp til tematisering av kjønn.

Jeg får en slags uro og fylles samtidig av en slags glød. En glød jeg kjenner igjen fra 70-tallet og som siden har sluknet. Jeg får lyst til å finne og prøve ut den stemmen, denne lyden som helt siden antikken har vært prøvd kontrollert og som ble stoppet på 70-tallet.

Da jeg leste om aiskhrologia, ble Gaza igjen bombet, mer ødeleggende enn noen gang. Panter Tanter deltok på en støttekonsert for Gaza, men egentlig ville jeg bare stille meg på torget og hyle. Jeg foreslo faktisk dette for en representant i Palestinakomiteen, at vi skulle samle 100 kvinner og praktisere aiskhrologia og utstøte ololyga. For følelsen var at vakre sanger på en støttekonsert ikke lenger er nok. Ifølge Anne Carson fungerer kvinnelyden i en slik ikke-kontrollert form:

Kvinnelyd er vond å høre på både fordi kvinnestemmene er støtende, og fordi kvinnen bruker stemmen sin til å si noe som ikke skal sies.[11]

Akkurat. Noen ganger må man kanskje være støtende eller provoserende. Noen ganger må man bruke stemmen til å si det som ikke skal sies, f.eks. at Israel skyver Holocaust foran seg og påstår det er antisemittisme om noen tillater seg å kritiserer landets tilnærmede utryddelse av palestinerne.

Representanten for Palestinakomiteen, en kvinne, svarte på mitt forslag med en overbærende mine og følgende ord: «Det vil jo ikke tjene saken. Vi vil ikke bli tatt på alvor. Det vil bli sett på som galskap!»

Kanskje det. Men forslaget var et uttrykk for behovet for å plassere innsida (følelsen av desperasjon) på utsida. Typisk for meg som scenekunstner, kommer dette opp som ideer om en iscenesettelse. Om å ta kroppen i bruk.

Det som står igjen er spørsmålet: «Hvordan kan en slik desperasjon som jeg følte da Israel bombet på det verste, uttrykkes i tekst? Og hvordan kan denne kvinnelyden jeg ønsker så sterkt å få ut, for å vrenge innsida ut, få en form i en tekst?»

Kanskje kjernen i mine spørsmål og Anne Carson sine ønsker, når hun avslutter sin artikkel, har en fellesnevner:

Jeg lurer på om det ikke kunne finnes en annen idé om menneskelig orden enn undertrykkelse, et annet begrep om menneskelig dyd enn selvkontroll, et annet slags menneskelig jeg enn det som er basert på skillet mellom innside og utside […][12]

Kanskje er det umulig. Kanskje slike situasjoner gjør en ordløs? Eller er det bare slik at jeg vegrer meg for et tekstuttrykk for desperasjon, i redsel for å bli stemplet som gal eller noe lignende. Eller, mye mindre dramatisk. Jeg er faktisk redd for å bli stemplet bare fordi jeg tar opp dette temaet, spørsmålet om en kjønnet tekstproduksjon, i denne artikkelen. Det kjennes ut som om jeg er «out of time og out of place».

Fullt med småstein som jeg kan plukke.
En metafor på mange små muligheter?
Om jeg tar et litt større steg,
overvinner jeg kanskje hindringene og lander mykt?

Plastdunker fulle av gift må fjernes,
likedan forstyrrende element som vil skade.

Det som flyter på vannet åpner opp.
Det er som om jeg alltid har vært hjemme der.
Faktisk kan jeg gå på vannet, om jeg tar det som flyter oppå til hjelp.

(Tekst fra en øvelse à la Sissel Lie som kollokviegruppen utførte i «Selma Lagerløf-land».)

I Prosa nr. 5/2014 skriver Rita Løvseth Sandnes om Marguerite Duras bok Å skrive. Hun siterer Marguerite Duras som snakker om skriveprosessen som en vulkansk galskap. Og som skriver at forutsetningen for å uttrykke denne galskapen er å finne et eget rom, i ensomhet, der man som kvinne kan sette premisser for egen utemmet og annerledes skrift.

Jeg har ikke lest boka hennes. Det skal jeg. Kanskje Marguerite Duras er en referanse som kan vise meg en vei til min stemme, en stemme som kan uttrykke min kvinnelyd. Foreløpige kjennes dette ønsket om en kvinnevei noe svevende og luftig ut, men jeg trøster meg med et sitat jeg fikk i fanget i «Selma Lagerløf-land»:

All that is solid melts into air. (K. Marx)[13]

*

*

Noter

[1] Eagleton 2009:14

[2] Eagleton 2009:20

[3] Eagleton 2009:23

[4] Wikipedia, http://no.wikipedia.org/wiki/Teori

[5] Scenekunstgruppa jeg arbeider i heter Panter Tanter Produksjoner. Den består av tre kvinner, og hver av oss benevnes som en Panter Tante.

[6] Boal 1995:136

[7] Carson 2014:90

[8] Carson 2014:91

[9] Carson 2014:92

[10] Carson 2014:96

[11] Carson 2014:96

[12] Carson 2014:98

[13] Igjen er det altså en mann jeg støtter meg til. Dette mønsteret er tydeligvis vanskelig å bryte! Setningen er hentet fra «Det kommunistiske manifest».

Litteratur

Boal, Augusto (1995): The Rainbow of Desire: The Boal Method of Theatre and Therapy. London: Routledge

Carson, Anne (2014): Lydens kjønn. Vinduet nr. 2/2014

Eagleton, Terry (2009): Etter teorien. Oslo: Pax Forlag

Sandnes, Rita Løvseth (2014): Mesterlig om skriving. Prosa nr. 5/2014

Witt-Brattström, Ebba (2014): En erfaring å verne om. Klassekampen 25.10.2014

*