Kinkig

Av Tonje Berg-Dawson • 3. september 2008

I rommet mellom det å sove og det være våken, er det en glippe av mellomtid. Kroppen våkner først, mens sinnet frustrert prøver å holde fast på drømmetilstanden. Noen ganger dveler jeg lenge her, strekker meg under dynen mens jeg gruer meg til å gå ut av sengen og starte dagen. Ligger og tenker på at ungene ikke har våknet enda, slik at det blir litt rolig morgentid før showet starter for fullt. De fleste dager starter slik, bortsett fra her forleden: Jeg bråvåknet av at jeg prøvde å snu på hodet, og en svært så sint smerte jog gjennom kroppen.

Kroppen frøs i alarmberedskap, og jeg stupte inn i de våknes verden med et smell. Rakk ikke å tenke, rakk ikke noe annet enn å registrere at noe gjorde forferdelig vondt, og dette forferdelige vonde stoppet hvis jeg bare lå helt, helt stille. Uten å røre meg. Så da gjorde jeg det, mens jeg forsiktig prøvde å skjønne hvor smerten var, hva den kom av og kanskje enda mer vesentlig; hvorfor det gjorde vondt. Det er lenge siden jeg har vært så våken så tidlig på morgenen, adrenalinet som jagde gjennom kroppen min var et effektivt morgendop.

Etter hvert kom jeg fram til at det var nakken som var problemet. Den hadde fungert helt ypperlig i går kveld da jeg la meg, men nå hadde den altså valgt å gå ut i streik. Hva den protesterte mot var heller uvisst, men det var altså fullstendig lock-out av samtlige signaler fra hjernen om å vri, snu, løfte eller bevege seg i det hele tatt. Ethvert forsøk ble møtt med øyeblikkelig fysisk konsekvens i form av de allerede nevnte lynsmertene som skar gjennom nervesenteret mitt med nykvesset egg. Her skulle det ikke beveges noe som helst, takk! Vennligst ligg stille.

Det pussige var at når jeg gjorde som kommandosentralen til nakkesenteret ga ordre om, gjorde det overhodet ikke vondt. Jeg prøvde forsiktig å se om jeg kunne komme meg opp av sengen i det minste, og fant snart ut at det var komplett umulig. Selv om jeg var villig til å ta litt (rettere sagt mye) smerte for gleden å stable meg selv på beina, gikk det ikke. Det er faktisk ikke mulig å reise seg fra liggende stilling på ryggen, og opp, uten å bruke nakkemusklene. Det hadde jeg ikke tenkt på før. Jeg prøvde å rulle meg over på magen, for å se om jeg kunne skyve beina ned på gulvet og på en måte løfte meg opp ved å få beina under meg, men det gikk ikke så bra. Jeg ble liggende på magen, ute av stand til å sette beina under meg. Det gjorde rett og slett for vondt, og jeg følte meg som en patetisk mimeutgave av en fisk på land. Etter hvert klarte jeg å rulle meg tilbake på ryggen, etter å ha delt øvelsen opp i passende smerteporsjoner.

Man får mye tid til å tenke når man ligger sånn. Faktisk er det det eneste man klarer å gjøre, når man ligger på rygg i sengen og søvn ikke er et alternativ. Så der lå jeg, i noe som lignet på en virtuell «lit de parade», bortsett fra selvfølgelig det faktum at jeg ikke var død, og at det var sørgelig lite med folk som passerte sengen. Ingen faktisk. Da tenkte jeg, «er det slik det er å være lam?» Å ligge slik, være fullstendig til stede mentalt, og fullstendig hjelpesløs fysisk. Jeg klarer ikke å løfte armene mer enn noen centimeter ut fra kroppen, før smerten stråler gjennom nakken, gjennom skuldrene og ned til armene. Smerten kom så raskt og ubønnhørlig at jeg ufrivillig skrek. Hver eneste gang.

Mens jeg lå slik og døste, så jeg plutselig for meg bildet av en gammel kvinne jeg ikke har tenkt på siden begynnelsen av nittitallet. Hun hadde langt hvitt hår som lå som en glorie rundt hodet hennes på hodeputen, og bodde på sykehjemsposten 4B på Økern alders- og sykehjem. På rom 403. Jeg var tyve år kanskje, og jobbet som ekstravakt i ledige helger og ferier. Jeg husker ikke hva den gamle damen het, men jeg husker hvordan hun så ut, der hun lå med det hvite håret utslått som en glorie rundt seg, i sykehjemssengen stående inntil langveggen på rom 403.

Denne eldre kvinnen, la oss kalle henne Elsa, var nærmere nitti år. Hun var uten språk, uten kontroll over kroppen sin. Hun lå helt stille i sengen sin hele dagen, og med jevne mellomrom kom vi inn for å snu henne, skifte bleie, rette på putene og mate henne. Svelgerefleksen var intakt, så hun fikk babygrøt og most mat med skje. Knuste tabletter blandet med jordbærsyltetøy. Sittende på en stol ved siden av sengen til Elsa, mens jeg ventet på at hun svelget babymaten, satt jeg ofte og så på bildene på veggen.

For det som skilte mitt forhold til Elsa fra alle de andre pasientene på sykehjemsavdelingen, var bildene. Jeg så aldri noen på besøk hos Elsa, men det var helt tydelig at hun hadde engasjerte pårørende. Veggene hennes var tapetsert med bilder fra et levd liv. Elsa som ung brud i lang hvit kjole, med blussende kinn og langt hvitt slør. Elsa som stolt mor, med to småtroll i fanget. Elsa på dansekonkurranse, i stilig kjole og lange svarte hansker. Elsa på biltur i en sportsbil, leende mot kameraet med solbriller og et blomstrete tørkle knyttet under haken. Litt Grace Kelly-aktig.

Jeg så for meg Elsa når hun satte seg inn i den grønne sportsbilen og knøyt skjerfet under haken. Tok på seg solbrillene og gjorde seg klar til å kjøre. Hvem var det som hadde tatt bildet? Var det forloveden hennes? Kanskje var hun på kjærlighetsferie, kun hun og mannen i hennes liv susende nedover motorveien i en grønn kabriolet en sommerdag rett før krigen. På vei til et helgeopphold på hotell. Kanskje bodde de i Oslo, og kjørte nedover til den gamle skysstasjonen ved Sundvolden Hotel, viden kjent for sin gode mat. Jeg vet ikke om det ble arrangert dans på lørdagskveldene der den gang, men jeg bestemte meg for at jo, de danset. Hele kvelden danset de, så tett omslynget som man bare kan være når man er uendelig glad i noen man ser altfor lite av. Når hverdagen krever en. Og Elsa var kledd i stilig svart kjole, med perlekjede og lange svarte hansker.

Eller Elsa med favnen full av barn, kanskje under krigsårene. Jeg innbilte meg det, i historien jeg lagde om Elsa. Jeg tenkte at det må ha vært strevsomt å sørge for at barna fikk nok mat under rasjoneringen. Jeg vet ikke hvor Elsa bodde, men kanskje hadde hun et kaninbur i hagen og serverte kaninstek på søndagene. Forsiktig kan hun ha lagt skinnene etter kaninene på plass i nederste kommodeskuff på soverommet, til hun hadde nok til å sy veslejenta en myk og varm kåpe.

På rommet til Elsa var det rett og slett ikke å komme utenom at Elsa hadde levd et liv. Elsa var et menneske av kjøtt og blod, en brud, en mor, en kvinne. Hun var til stede i bildene, og brakte verdighet inn i den pleietrengende gamle kroppen som lå helt stille og så på meg med klare blå øyne i sykehjemssengen på rom 403. Og jeg tenkte ofte, hva foregår bak de blå øynene til Elsa? Er hun tilstede der inne? Forstår hun hva som skjer?

Etter en stund begynte jeg å oppføre meg annerledes når jeg skulle stelle eller mate Elsa. I stedet for bare å si «nå skal vi skifte på deg» eller «gap opp», begynte jeg å snakke til henne. Kommenterte bildene på veggen, snakket om brudekjolen hennes, eller bildene av barna som gradvis ble større på bildene. Etter hvert var det brudebilder av barna, og bilder av barnebarn, oldebarn. Jeg holdt henne i hånden mens jeg matet henne, og snakket om hva middagsmaten hennes egentlig var før den hadde blitt most til det ugjenkjennelige. Skrudde på radioen før jeg gikk fra rommet, fant en kanal som jeg håpet ville passe henne. Snart oppførte jeg meg annerledes også når jeg stelte og hjalp andre beboere på avdelingen. Var mer den pleieassistenten jeg selv vil ha, hvis jeg en gang trenger at noen skifter bleie på meg.

Dette lå jeg og tenkte på i halvmørket på soverommet mitt. Det, og hvor sårbar man er som menneske. Hvor fort kroppen kan vende seg mot deg, hvor raskt en nakke kan knekke i en ulykke. Og hvor avhengig barna mine er av at jeg holder meg frisk.

Etter noen timer var jeg lei av å ligge i sengen. Jeg ville opp, ut av soverommet. Stuen med sine muligheter for dårlige såpeoperaer, kontinuerlige nyhetsprogrammer og mer eller mindre fascinerende naturprogrammer på tv, sto med ett for meg som det forjettede land. Rommet fullt av muligheter. Jeg visste også at i medisinskapet fantes det tabletter, sterke smertestillende sådanne, som var blitt til overs etter et ublidt møte med trappen utenfor Cafe Bacchus i domkirkepassasjen i Oslo en vinter for noen år siden. Rettere sagt var det en torsdags ettermiddag i januar, da jeg i rushtidsmodus uelegant svevde gjennom luften fra første til siste trappetrinn på en kombinasjon av is og forræderisk nysnø. Resultatet ble brukket halebein, brist i håndleddet og et flere timers stående opphold i kø på Oslo legevakt.

De tablettene jeg fikk den gangen av en hyggelig svensk lege, hadde jeg veldig lyst på nå. Dessuten måtte jeg på do. Det var ingen vei utenom, Operasjon Forflytning skulle skje, måtte skje. Handlingsplan ble tenkt ut, og øyeblikkelig iverksatt. Jeg måtte klare å komme ned på gulvet, så øvelse «rull på magen» var igjen første trinn. Da jeg lå på magen, var neste øvelse å få beina ned på gulvet. Da beina var ute av sengen, men før de møtte underlaget, fant jeg ut at dette ikke gikk uten at hodet løftet seg fra puten. Problemet var at uansett hvor mye jeg ville at hodet skulle løfte seg, så skjedde det ingenting. Ingen verdens ting, hodet beveget seg ikke en tøddel. Jeg klarte å snike den ene hånden under tinningen på venstre side, og dyttet hodet oppover med hånden. Oppover og oppover, til jeg med en kraftanstrengelse greide å løfte hodet opp i vertikal stilling (under store protester selvfølgelig, fra smertesentralen i nakkestreik-komiteen). Hah! Jeg var nesten oppe, og snart kunne jeg svinge føttene ned på gulvet, og forsiktig, forsiktig reise meg opp i stående stilling.

Gående som en slags zoombie med en fetisj for linjalrette kroppsholdningspositurer, tasset jeg triumferende inn i stuen. Kun innlagt et kort stopp i medisinskapet hvor jeg slukte de etterlengtede tablettene nesten uten vann. Fikk satt meg ned i sofaen, rett som en strek, og klarte etter en del plunder å dandere en pute som støtte for nakken. Okey! Oppdrag utført. Jeg var utslitt. Fant fjernkontrollen til tv-en, og skulle til å zappe meg inn i kabelverden, da jeg så at tv-en ikke var skrudd på.

Oppholdet mitt i urørlighetens verden var relativt kort. Etter et par dager kunne jeg bestemme meg for å løfte hodet fra puten, og nakken lystret til tross for smerteprotestene. Tre dager etter at jeg først våknet i urørligheten, var jeg hos legen og fikk noen tabletter som hjalp godt på overspent muskulatur. Etter en uke var jeg nesten helt bra, kjente bare et stikk av smerte av og til, som for å minne meg på at det fantes en annen virkelighet. Men Elsa lå i sengen sin til hun døde. Jeg håper noen holdt henne i hånden i dødskampen, noen som så at nå dør en brud, en mor, en kvinne. Jeg håper det, også når det blir min tur.