Katten og kapteinen

Det kommer ingen lyd fra blafrende seil på denne reisen, bare en ydmyk dur fra motoren, som arbeider tillitsfullt i båtens indre uten å kreve annet enn litt diesel, kjølevann og teknisk omsorg nå og da. Jeg er på vei gjennom Frankrikes elver og kanaler fra Middelhavet til Den engelske kanal med båt. Langs kanalbredden ligger det lektere med panoramavinduer, blomsterkasser og solstoler på dekk. På en husvegg er det slått opp en plakat med bilde av noen gruvearbeidere.

Lunsjpause i Canal du Centre. Foto: Dag Ahlgren

Jeg legger til ved en brygge i den tidligere gruvebyen Montceau-les-Mines, midt i Frankrike. Flere av slusene i kanalen er manuelt drevet, og stenger mellom tolv og ett. Dermed kommer jeg ikke videre, og kan likegodt innta min lunsj på denne tiden sammen med resten av Frankrike.

Med meg om bord har jeg min kone, Kjerstin, som heretter går under navnet Mannskapet. Hun tilbereder en pastarett med bacon og parmesan, og på samme tid renser jeg kjølevannsfilteret til motoren for gress og annet rusk som flyter i kanalen. Arbeidsfordelingen får meg til å tenke på en artikkel i Båtmagasinet, der det fremgår at gamle kjønnsroller fortsatt består i båtlivet, tross at vi nordmenn setter vår ære i å kaste disse på havet.

Om bord hos Mannskapet og meg er det bare blitt sånn. Mannskapet kjører for øvrig båten like godt som noen annen. Hun har kanalsertifikat, og de samme nautiske kvalifikasjonene som meg.

Kanalen vi seiler på, Canal du Centre, ble bygget for å frakte kull fra gruvene. Da den sto ferdig under den franske revolusjon, ble det for første gang mulig å seile mellom elvene Loire og Saône, som igjen betydde levering av kull på vannveiene mot vest, nord og syd i Frankrike. I den tidligere gruvebyen er det tatt ut kull i stor skala helt frem til nittensekstitallet. Men i dag har fritidsbåtene tatt over kanaltrafikken, for ikke bare er gruven stengt, men kanallekterne, de såkalte penichene, er for lengst utkonkurrert på fraktmarkedet av tog og lastebil.

Hvordan båtlivets kjønnsroller er i Frankrike, har jeg ikke oversikt over, men en rask titt på noen brosjyrer for et par franske båtmerker avslører at det står kvinner bak roret på minst halvparten av bildene. I det franske kanallivet hadde kvinnene en viktig rolle. Før penichene ble motorisert, var det hester, esler, muldyr eller okser som stod for trekkraften. Kapteinen ledet dyrene langs land, og kona stod ved roret om bord. Og kanskje styrte hun også fraktvirksomheten?

Reiseruten gjennom Frankrike. Blått er elv. Rødt er kanal. Copyright Euroatlas Nussli 2009

Da Mannskapets pastarett er spist opp, kjører vi videre. Utenfor byen ser jeg en flokk med ti-tolv hvite okser på et jorde. Gresset bølger grønt og gult i vinden, og oksene slapper av i et hav av mat. Lite vet de om det slitet forfedrene deres måtte gjennom for å trekke lekterne på kanalene. Veiene som trekkdyrene brukte, ligger der fortsatt. I dag er det bare slusevakter, joggere og turgåere som bruker dem.

Bak oksene ser jeg en gravlund. Der ligger det kanskje flere generasjoner, som har hatt sitt virke som lekterkapteiner, lekterkoner eller mannskap?

«Hallo okser, vet dere hvem dere slekter på?»

Men det eneste svaret jeg får, er tomme blikk, og munner som tygger og tygger for å fylle på med mer mat i oksenes fire mager.

Vi kommer inn i en sluse merket «Ocean 10». Tallet forteller meg at dette er sluse nummer ti etter vannskillet, som ligger tre hundre meter over havet. Jeg holder stø kurs inn, og bremser båten ved å ruse motoren med propellen i revers. Vannet i slusen renner nesten over, og de luftfylte fenderne som skal beskytte skroget på siden, flyter opp, og båten skubber borti betongen. Jeg kjenner det stikker av smerte i bena og hopper i land for å holde båten unna kanten.

Slusevakten, en lubben mann i shorts, skjorte og caps, står på land og sveiver på et ratt og lukker den ene slusedøren oppstrøms. Deretter går han langs slusen i hele dens lengde, over gangbroen foran oss, tilbake langs slusen på langsiden nok en gang, for så å sveive igjen den andre døren bak. De to dørene danner en V-form mot vannet oppstrøms, som om de ikke går helt igjen. Når vannet synker inne i slusen, og vannveggen står mot dørene fra utsiden, presses de mot hverandre og holder tett.

Slusing oppover i Canal du Centre. Foto: Dag Ahlgren

Da lukkingen bak båten er ferdig, kommer slusevakten frem til porten foran. Der åpner han lukene som slipper ut vannet. Nesten som å dra ut proppen i et badekar fullt av vann, bortsett fra at det ikke er noen virvelstrøm å se. Båten senkes ned, og når dekket er i høyde med kanten av slusen, går jeg om bord. Noen minutter senere ligger båten tre meter lavere og på kanalens neste nivå. Slusevakten sveiver opp døren foran oss. Så går han hele veien rundt og gjentar prosedyren med den andre døren.

Ved neste sluse er portene stengt, og vi fortøyer båten ved en ventebrygge og går i land. En peniche med navnet Doma ligger stille, halvveis ute av slusen, og ruser motoren. Doma ser ut som et gigantisk badekar på størrelse med en halv bastøferge, og i bredden fyller den slusen med knapp margin. Gjennom bakvinduet på styrhuset ser jeg en katt. Det får meg til å tenke på den avdøde trubaduren og seileren Odd Børretzen, som reiste på kanalene i Europa tidlig på syttitallet med en tresnekke, og med en svart katt som eneste mannskap.

Vi kommer stadig til nye steder. Jeg har aldri vært der før, og katten har aldri vært der før. Katten rører ikke på hodet når vi legger til. Ser seg ikke nysgjerrig rundt for å se etter hvordan det ser ut der i verden. Når mørket kommer, går han på land på dette ukjente sted. Neste morgen når jeg våkner, ligger min svarte katt på plass ved fotenden av køya.

Slusene i Canal du Centre er bygget etter Freycinet-standarden[1], innført i 1879 av den franske ingeniøren Charles de Freycinet, som var transportminister på den tiden. Det er vanskelig å se om det er penichen Doma, som for øvrig er bygget etter denne standarden, som har for mye last, eller om det er vannstanden i kanalen som er for lav, for Domas lasteluker er stengt. Det eneste jeg ser, er en mann med gråsprengt åttitallssveis og blå kjeledress, som står i styrhuset med motoren på full guffe og forsøker å vugge penichen ut av sluseåpningen.

«Merde!»

De fleste Freycinet-penicher er nå bygget om eller hugget opp. Grunnen er nok at transportøkonomer i Frankrike tenker som andre fraktfolk rundt om i verden, og da er det kostnad per tonn per kilometer som avgjør metoden. En Freycinet-peniche kan sannsynligvis ikke transportere mer gods enn det ti-tolv lastebiler gjør på halve tiden.

I en Wikipedia-artikkel om de franske vannveiene, leser jeg at ingen politiker har nevnt noe om utvikling av kanalene etter siste årtusenskifte. Om artikkelen er til å stole på, vet bare ekspertene, men i grunnen tenker jeg at det høres logisk ut, for de fleste penichene jeg har sett på min ferd i Canal du Centre, er bygget om til boliger.

Elvetransporten er mer konkurransedyktig, spesielt på Seinen mellom Den engelske kanal og Paris. Der kan de største konvoiene ta femten ganger lasten til Doma.[2] Over halvparten av all elvetransport i Frankrike går i dag på Seinen, men elvetransport utgjør kun tre prosent av Frankrikes totale frakt.

Om kapteinen på Doma tenker over dette, der han forsøker å vugge penichen ut av slusen, er uvisst. Katten rører seg ikke. Slusevakten fekter med armene og vrir på et ratt oppstrøms. Det kommer en foss inn i slusen. Doma hever seg. Noen kubikkmeter ekstra med vann er det som skal til for å få penichen ut av gjørma. Noen minutter senere blir Doma borte rundt en sving, og det eneste som er igjen etter henne, er en sky av eksos, grått vann og duren av en motor som drømmer om et annet liv.

Om arkitekten bak Canal du Centre, Émiland Gauthey, tenkte at kanalprosjektet han fikk godkjent av parlamentet i Burgund i 1782, noen gang kom til å bli umoderne, er ikke godt å vite. Bortsett fra tilpasning til Freycinet-standarden og en ombygging til færre sluser drøyt hundre år senere, er det bare trekkraften for lekterne som har endret seg. Enkelte sluser er automatisert, men selve kanalen og dens trasé er den samme som da den ble bygget for mer enn to hundre år siden.

Etter slusen tar det ikke mange minuttene før vi tar igjen Doma. I en venstresving kommer hun ut i gjørma i ytterkanten og mister fart. Jeg benytter sjansen og smetter forbi på innsiden. Vel, smette forbi er en sterk forenkling, for seilbåten er førti fot lang, men jeg gir i hvert fall full gass og passerer penichen så fenderne skubber langs Domas skuteside. Styrhuset har døren åpen, og idet jeg passerer, kaster jeg et blikk på kapteinen i den blå kjeledressen. Han viser et uttrykksløst ansikt, og kanskje er han sur fordi han vet lekteren har overlast og kommer til å sette seg fast igjen og igjen.

Ved tolvtiden ankommer vi byen Digoin, som markerer slutten på Canal du Centre og begynnelsen på kanalen som går parallelt med elven Loire. Eller motsatt, avhengig av hvor seilasen begynner. Nå behøver vi en vaskemaskin, for det er tolv dager siden vi forlot Middelhavet, og klesskapet er tomt og skittentøyskurven full. Mannskapet antyder ikke lenger at jeg bør skifte T-skjorte, men lager stadig vekk en grimase med nesen.

Det er mørkt da Mannskapet og jeg samme kveld kommer ut fra et brasseri i sentrum av Digoin. Vi går på en steinbelagt gangvei langs elven Loire, til vi får øye på akvedukten som knytter de to kanalene sammen. Akvedukten er en av de første brokanalene i Frankrike, bygget tidlig på attenhundretallet. Før den ble bygget, gikk trafikken på elven Loire. Men elven var ustabil som fraktvei med flom om vinteren og liten vannføring om sommeren, og noen tenkte at noe måtte gjøres, og bygde en 243 meter lang renne i betong og stein, slik at fartøyene kan kjøre over elven til kanalen på den andre siden. Oppe på broen skinner det gule lamper mot stjerneklar himmel. Under renner Frankrikes lengste elv, Loire, lydløst mot Atlanterhavet.

«Det står en peniche på akvedukten», sier Mannskapet.
«Hæ!»

Tidlig neste morgen kaster vi loss fra gjestehavnen. Med klestørken hengende over masten og på rekkene, ser båten ut som et flytende vaskeri. Akvedukten ser ikke imponerende ut fra min posisjon bak rattet, men fremstår mer som en renne med vann hugget ut i stein. Jeg sikter på et punkt i enden, og tenker at jeg skal konsumere den mektige utsikten over Loire-dalen, samtidig som jeg forsøker å mane frem lyden av tidligere tider, der trekkdyrene svetter seg frem på gangveiene på hver side. Men jeg hører ikke noe som helst av fortidens vrinsk, rauting eller fransk banning, for kjøringens monotone tilværelse fyller hodet mitt med frykt for å skumpe borti kanten med skroget. Da vi er over på andre siden, og kanalen utvider seg til et basseng for møtende fartøy, vrir jeg på hodet og får et glimt av bølgende, grønne åser med vinranker.

«Penichen er borte», sier Mannskapet.

Lekteren Doma. Foto: Dag Ahlgren

Men etter par timer kjøring, og like mange sluser, tar vi igjen Doma. Hun sliter seg fremover for full maskin, men med en fart som ikke en gang kan konkurrere med oksedrift fra fortiden. Jeg håper Doma ikke har tenkt seg nordover til Paris, som oss, men at hun snart kommer til å svinge av på en sidekanal, om en slik finnes? Med denne farten vil turen vår bli uendelig lang, og jeg har bare én ting å gjøre: Bekjempe Doma med fart.

Doma mister fremdriften i en høyresving, og jeg gir full spak på motoren uten tanke på hva slags belastning den utsettes for. Kanalen blir grunnere inn mot siden, det har jeg merket tidligere. Jeg vet det er dristig å kjøre forbi, for om kjølen får tak i bunnen av kanalen, blir det bråstopp. Ved flere overnattinger har vi parkert på siden med kjølen i gjørma og ikke kommet inntil bredden, men i stedet måttet bruke en planke som gangvei for å komme oss i land.

Maskinen har hevet stemmen, og jeg har begge nevene på rattet. Mens jeg langsomt siger forbi på utsiden, kjenner jeg kjølen ploge seg gjennom løsmassene. Det lugger og napper, og båten svever ved siden på penichen. Kjølen vil ned, men baugen på båten gir oppdrift og river den opp igjen.

«Hallo, det er oss, turistene, som har forkjørsrett på kanalene nå», sier jeg idet jeg passerer styrhuset på Doma, sikker på at kapteinen ikke hører meg.

Det er jo lite sannsynlig at han forstår norsk også, men det kan jeg umulig vite, for jeg har truffet mennesker i de mest bortgjemte havner, som har vært i Norge og kan flere strofer på morsmålet mitt enn jeg har lyst til å tenke på akkurat nå. Angrer jeg litt på det jeg sa? Vet ikke, jeg gjør kanskje det.

Seilbåten dunker inntil Domas langside. Fenderne, fire stykker, hvite, avlange og tykke som fotballer, tar av for støtet. Seilbåten og penichen ligger skrog mot skrog. Penichen ser ikke akkurat nypolert ut, og bulker er det nok av, så det er like greit at jeg ligger inntil, for da slipper jeg å få bråstopp i gjørma. Idet jeg er nesten forbi, ser jeg en blå kjeledress vise seg i døren.

«Fuck you!»

Jeg kan ikke huske å ha sett katten idet jeg passerer. Har den gått sin vei eller blitt offer for kapteinens dårlige humør i en utkonkurrert bransje? Og har Odd Børretzen rett i det han skriver om sin egen katt? At katten bare blir om bord om den får mat av noenlunde kvalitet hver dag, blir klødd litt bak øret og ellers får sove i fred om den ikke har behov for kjærlighet?

For katten er ikke redd for å miste noenting, for han har ingenting å miste. Og om den har noe å miste, vet den at det så bare er å ta sin pels å gå et annet sted.

*

Om forfatteren:

Dag Ahlgren (f. 1964) har gitt ut fire sakprosabøker på eget forlag. Fra høsten 2015 er han deltidsstudent ved masterstudiet i faglitterær skriving ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Dag har Bachelor of Management fra Handelhøyskolen BI og har jobbet femten år med ledelse i det private næringslivet. I 2005 hang han dressen i skapet og kastet loss mot Middelhavet som skipper på egen skute. Dag har bodd elleve år utenlands fordelt på Hamburg, Rostock, Stockholm, Jerusalem og India. I tillegg til å være seiler og forfatter, er Dag også en lidenskapelig gatefotograf med tre fotoutstillinger bak seg og en bokutgivelse om gatefoto.

*

Noter

[1] Freycinet-standarden regulerer slusemålene til en lengde på 39 meter, 5,2 meters bredde og 2,2 meters dybde. Penichene ble bygget en halvmeter kortere, 15 centimeter smalere og konstruert for å stikke 1,8 meter dypt.

[2] På Seinen kan de største konvoiene ha en lengde på 180 meter og laste opp til 4400 tonn.

Internettkilder

https://fr.wikipedia.org/wiki/Montceau-les-Mines

https://fr.wikipedia.org/wiki/Canal_du_Centre_(France)

https://fr.wikipedia.org/wiki/Digoin

https://fr.wikipedia.org/wiki/Canal_latéral_à_la_Loire

https://en.wikipedia.org/wiki/Freycinet_gauge

https://fr.wikipedia.org/wiki/Charles_de_Freycinet

http://www.batmagasinet.no/artikkel/å-styre-båten-er-en-mannsjobb-–-eller

Bøker

Børretzen, O. 1975. Reisen til Europas indre. Oslo: Gyldendal norsk forlag. (Sitater s. 79 og 80)

Edwards-May, D. og R. Somerville 2002. Inland Waterways of France. 7. utgave. London: Imray, Laurie, Norie & Wilson Ltd

Melberg, A. 2005. Å reise og skrive, side 9-36. Oslo: Spartacus forlag

Voies Navigables. Mai 2007. Kanalbok 19. Bourgogne est − de Joigny à Chalon-sur-Saône. Paris: Tourisme et navigation

Voies Navigables. April 2000. Kanalbok 20. Bourgogne ouest − d´Avon à Digoin. Paris: Tourisme et navigation

Kart

Imray publications 2002. The Inland Waterways of France.

Voies Navigables Nov. 2007. Kanalkart 21 over Frankrike. Paris: Tourisme et navigation

*

Del artikkelen på sosiale medier