Kan lyden vise vei til å tenke annerledes?

En filosofi med lyden og hørselen som utgangspunkt, hvordan ville den høres ut? I dette essayet møter kunst tenkning. Hva kan en tenkning inspirert av det lydlige bidra med?

Visuelt er det enkelt å trekke en strek og med det anskueliggjøre et tydelig skille. Lyd, som medium og kunstnerisk materiale, kan problematisere denne tydelige streken. Inspirert av den amerikanske komponisten John Cage og hans stykke Variations IV ser jeg på hvordan et fokus på lyd kan brukes til å skape alternative modeller å tenke grenser, skillelinjer og identitet med.

Skriket – gjennomskjærende, fullt av adrenalin og sjokk. Et tegn på at alt er vel. Den trange fødselskanalen er unnagjort. Nå ligger barnet der, i armene på jordmoren, og skriker for full hals.

Barnet skaper lyd. Luften dirrer, svingninger farer gjennom åpne øreganger og setter i gang en kjedereaksjon. Trommehinner vare for svingningene vibrerer, små øreben følger på – hammer, ambolt, stigbøyle – i fullt arbeid pulserer de, overfører lydens signatur til det indre øret, til sneglehuset, hørselsorganet fylt med væske og små sansehår. Væsken skvulper, hårene rører seg, fanger den pulserende bevegelsen og sender informasjonen til hjernen som elektriske signal. Ørene spisses mot omverdenen. Vi tolker, hører, reagerer. Barnets skrik og musikk har dette til felles: lydens potensial til å vitne om liv, til å fortelle noe, til å skremme og behage. Det handler om lyder vi skaper, lyder vi hører. Lyd som betyr noe for oss.

– Musikk kan ikke teoretiseres

Dette utsagnet, fritt etter min hukommelse, ble framsatt på en konferanse i Amsterdam i 2005. Temaet for konferansen var lyd. Muligens var det konferansens tittel, «Sonic Interventions: Pushing the Boundaries of Cultural Analysis», som inspirerte til en slik spissformulering. Teori, hevdet populærmusikkforskeren Bruce Johnson, til og med ordet, fra det greske theorein som betyr å se, var i den grad knyttet til synet og en metaforikk knyttet til det å se, at det særegent lydlige ved musikk unndro seg gode teoretiske forklaringer. Problemstillingen var satt på spissen, i hvert fall slik jeg forsto den, men den vekket min interesse.

Er det noe i spissformuleringen om synets forrang som premissleverandør for teori? Å betrakte, dette noe som er overfor deg. Du kan ta det i øyesyn, litt på avstand. Et objekt som du – subjektet – studerer. Hvor mange teorier har ikke denne formen for avstand i seg? Eller hva med streken, risset, grensen? Visuelt er det veldig enkelt å tegne opp en strek, lage et skille. Vips, et område er delt i to. Nå kan man plassere noe på den ene siden og noe på den andre. Lyder er mer konturløse. De tyter ut i alle retninger. En lyd kan flerre gjennom lufta, endre rommets karakter på under et hundredels sekund og instinktivt få oss til å reagere. Men akkurat dens rekkevidde, hvor svingningene slutter, det er det vanskeligere å kontrollere. Det lydlige er ikke stedet for klare avgrensninger. Lydene trenger igjennom.

Lyd, grenser, rom

Partituret til Variations IV, et musikkstykke fra 1963 av den amerikanske komponisten John Cage, består av flere ark av gjennomsiktig materiale. Disse lysarkene – syv utstyrt med en prikk, to med små sirkler – kan legges oppå hverandre, uten at det ene arket skygger for det andre. Symbolene – prikkene og de små sirklene – kan likevel ses gjennom det transparente materialet.  Stykket er for mange eller få musikere. Hva musikerne skal spille, eller hvilke instrumenter de skal spille på, er ikke avgjort fra komponistens side. Variations IV er for «any numbers of players, any sounds or combinations of sounds produced by any means, with or without other activities».[1] Partituret angir imidlertid et fokus. Variations IV tematiserer forholdet mellom lyd og rom. I tillegg til lysarkene må man ha et kart, eller en plantegning, over stedet hvor stykket skal framføres. Med dette enkle verktøyet klart, kan man ta fatt: Plassere den ene sirkelen på plantegningen, for så å slippe ett og ett lysark over samme plantegning. Et tilfeldig mønster formes. Fra den plasserte sirkelen trekkes streker til prikkene. Treffer en av strekene den andre sirkelen, skal de trukne linjene symbolisere lydproduserende handlinger i rommet. Hvis ikke, rettes oppmerksomheten mot det som er utenfor framføringsstedet – kanskje kan man åpne en dør, et vindu?

Vi er vant til musikk nedtegnet på noter, et innarbeidet system av skrifttegn som grovt beskriver forløpet av lydlige hendelser. Cages partitur har ingen noter i tradisjonell forstand. Musikeren, utøveren, er i tillegg så å si plassert på linje med komponisten. Han og hun som velger å framføre Cages verk, må bidra med vesentlige valg og kreative avgjørelser. Kunstner Annette Stahmer og jeg brukte vår egen arbeidsprosess, knyttet til det å finne løsninger på Cages nesten gåtefulle instruksjon, til å lage et materiale for vår framføring av verket i 2005 i Berlin. Vi hadde ikke et kart over framføringsplassen, vi laget et. Vår egen kropp – lengde på skritt, håndflater og armer – brukte vi som måleenhet. Oppmålingen ble til en dans vi filmet. Vi utforsket rommets mulige åpninger til omverdenen. Ett og ett vindu ble åpnet – rommet hadde flere – og vi lyttet og tok opptak av det vi hørte. Vi samtalte, undret oss, gikk på tankeutflukter over kafébord og festet diskusjonene våre til teip.  Videoene og lydopptakene vi på dette viset laget, brukte vi i den endelige framføringa. Vi plasserte avspillere rundt i framføringsrommet, det samme som vi tidligere hadde målt opp med kroppene våre og utforsket med hørselen og lydopptakeren. I tillegg, med publikum til stede, brukte vi partituret live under framføringen, lik operasjonene vist i bilde to til seks i billedserien over. Om videoer og lydopptak ble avspilt, eller om vi gikk til et vindu og åpnet det, ble bestemt av lesningen av partituret – av mønsteret et kast av arkene med sirkler og prikker førte til.

Rom badet i lyd

Variations IV åpner for mange mulige realiseringer – for et utall ulike framføringer. Likevel, instruksjonen gir føringer. I Variations IV rettes oppmerksomheten mot det å være i et rom, et rom som er intimt knyttet til lydens bevegelighet. For farges ikke våre romlige opplevelser i stor grad av de lydene som fyller rommet, klangen de skaper, følelsene de framkaller?

Jeg tror jeg kan ane vårens gjenkomst, der jeg går på brolagte gater, ikke bare ved å lukte råtnende blader, eller se hvordan snøen har forsvunnet. Klangen er annerledes. Det er en snert i ekkoene, byen får en klarere tone. Det dempede ved vinteren er borte, snøsordinen er tatt av. Det er nesten som om vårbyens klang foregriper den lyse messingklangen til korpsene som øver til 17. mai.

Men Variations IV tematiserer ikke bare det bevegelige ved et rom badet i lyd. Stykket retter også oppmerksomhet mot et romlig innenfor og utenfor. Et kart, en plantegning, er del av partituret til Variations IV. Når partituret omgjøres til en faktisk hendelse, en framføring, blir imidlertid de inntegnede veggene i plantegningen til gjennomhullete overgangssoner. Det er ikke bildet av den låste døra som definerer innenfor og utenfor i Variations IV. I Variations IV blafrer gardinene i vinduet, blikket forgaper seg i horisonten langt, langt der ute. I Variations IV siver lydene inn, blander seg med dine egne. Variations IV tematiserer et rom som utvilsomt er ditt hjem, et sted som kryper inn i muskulaturen, lager en ramme for din aktivitet, men som også er veldig, veldig, veldig vidt.

Verden er vid, verden er kompleks. Hvem er jeg? Hvem er du? Teori kan høres tørt ut. Men det teoretiske er ikke kun likegyldige abstraksjoner. Teorienes generaliseringer gir oss verktøy til å orientere oss med i et virvar av sanseinntrykk. Teori griper inn i vår hverdag. Teori kan gjøre vondt.

Innenfor eller utenfor?

Kategorier sier noe om hvem jeg er, hvem du er, hvem han som du tilfeldigvis vet om, er.

Hvem har ikke følt at disse kategoriene, disse boksene, de som vi putter hverandre i, de med påklistrede betegnelser og karakteristikker, at disse beholderne er så alt, altfor firkantede? Eller hva med dem som ikke i det hele tatt finner en boks å plassere seg selv i? Hvem er jeg? Hvor hører jeg hjemme? Variations IV spisser ørene mot betydningen av et romlig innenfor og utenfor. Er ikke dette temaet av innenfor og utenfor også gjennomgangsmelodien for mang en diskusjon om identitet? Hvem hører med i gruppa?

Den visuelle streken tegner så tydelig et skille. Å tenke identitet med denne streken som modell, er nesten som å være en betegnelsenes tatovør. En tatovør som borrer nåla i kjøttet og ringer det aktuelle området ut. Rominndelingen i Variations IV fader inn og ut, avhengig av hva man er oppmerksom på og hvor det er stor aktivitet. Veggene er ikke ugjennomtrengelige. Streken er en passasje, en overgang. Kan lydens karakter gi en annen modell til å tenke identitet med enn strekens rene form?

John Cage: både insider og outsider

Komponisten til Variations IV, John Cage, var hvit. Han var enebarn, og han kunne vise til en slektshistorie med flere slektsledd i Amerika. Identitet, skulle man tro, var ikke et problem for Cage. Men han var, på sin måte, også en outsider, en som beveget seg på tvers, en som falt imellom kategorier. Enkelt sagt: Cage var bifil. Noen Cage-forskere har gjort et stort nummer ut av dette, de fleste andre ikke. Cage selv kommenterte det lite. Likevel, denne opplevelsen av å være imellom, befinne seg i ei gråsone, inspirerte det til å gripe til lyden? Cage kunne omtale en lyd som om den var en selvstendig enhet, ikke bare et produkt. Lyden som et bilde på et selv – noe som lett kan dele plassen med andre lyder og sammen skape komplekse harmonier – var det et slikt lydlig eksistensrom Cage søkte? Var det der han trodde han ville føle seg hjemme?

Mitt nyfødte barn ble rolig da den erfarne jordmoren la barnet i armene på den uerfarne faren. Var det stemmen? Hørselen begynner som kjent å utvikle seg allerede på fosterstadiet. Duvende i fostervannet begynner vi å registrere lyder. Det grelle lyset, lungene som for første gang fyltes med luft. Alt var ukjent, men fars stemme – var det der et snev av gjenkjennelse, et bånd til tiden før den strabasiøse ferden gjennom fødselskanalen? Lyden som omkranser, lyden som trenger igjennom, lyden som evner å spenne bro. For John Cage ble lyd noe mer enn et byggemateriale for musikk. Lyden kunne vise vei til å tenke annerledes. Ikke bare om verden, men også om seg selv.

Ja, kanskje kan en tenkning som like mye hører som ser, skape en annen selvforståelse, skape en annen glasskule til å se inn i verden med.

*

*

Note:

[1] Fra partiturets tittelside (Cage, 1963). For mer info om Variations IV se Rønningsgrind 2012, s. 245–255 (Rønningsgrind, 2012).

Kilder:

Cage, J. (1963). Variations IV : for any number of players, any sounds or combinations of sounds produced by any means, with or without other activities. New York: Henmar Press.

Rønningsgrind, G. (2012). Meaning, Presence, Process: The Aesthetic Challenge of John Cage’s Musicircus. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Det humanistiske fakultet, Institutt for musikk.

*