Jul på Kaffebrenneriet

Det er lørdag, bitte lille julaften. Hun har hastet frem og tilbake i de få gatene som utgjør Asker sentrum; Strøket, Meierisvingen, Bankveien, Torvet. Hun har vært innom bakeren, bokhandelen og blomsterbutikken, og stedet for eksklusivt interiør, der hun kjøpte juleservietter og glaserte lys. Nå venter hun på at Anders skal komme kjørende, sånn at hun kan få stanset ham og lempet alt inn i bilen. Han ser henne og stopper midt i gaten, hun skynder seg, åpner bakdøren og får varene inn.
– Pass på amaryllisen når du tar den ut, den knekker for et godt ord!

Det lille opptrinnet tar noen sekunder, men de rekker likevel å lage en liten kø av ventende biler. Hun liker å handle i Asker, de fineste butikkene ligger på gateplan, og Senteret med kjedebutikkene er lite og overkommelig. Gud forby Sandvika Storsenter! tenker hun, og er et øyeblikk redd for at hun sa det høyt.

Hun har bestemt seg for å ta en pause på Kaffebrenneriet, stoppe opp og summe seg litt, og siden gå hjem i det lette snøværet, uten noe å bære på. Anders har vanskelig for å forstå at det lar seg gjøre å summe seg på Kaffebrenneriet. Han har andre ærend; peisved, juletre og fuglemat. Han ser for seg en trengsel uten like og foretrekker å ta kaffen hjemme på kjøkkenbenken. Hun vet han har rett, men trekkes altså dit, som så mange av Askers temmelig urbane innbyggere. Hvorfor vet hun ikke, hva vil hun der?

Hun er ikke ofte på Kaffebrenneriet, men husker at hun har vært innom oppunder jul før, i fjor i hvert fall, og kanskje året før det? De siste julekortene ble skrevet der, ikke de som var til en gammel tante, pensjonerte kolleger eller gode venner på andre kanter av landet, men til mer perifere bekjentskaper, som i en usagt lovmessighet utveksler julehilsener på gamlemåten. Det virker helt umulig å få slutt på det. Ellers er hun ofte på kafé i Asker, men da med sin 94 år gamle mor og på Den glade baker, konditoriet med napoleonskaker, berlinerboller og wienerbrød, og helt alminnelig kaffe.

Den intense lukten av kaffebønner møter henne idet hun skyver opp den tunge døren, gjør henne svimmel et øyeblikk og gir et sug i magen, som om hun plutselig blir sulten, nesten litt kvalm. Hun må spise noe. Da barna var små, hadde hun en lignende kvalmefornemmelse gjennom hele desember. Det var så viktig at førjulstiden ble slik hun selv husket den, alt måtte være riktig, og det måtte ordnes etter jobb, mellom juleavslutninger og selvpålagte venninnetreff. Desember ble for mye. Kvalme er en stressrespons, utløst av kroppens opplevelse av fare eller sterkt ubehag, men også av å overveldes, når situasjonen er uoversiktlig og uforutsigbar, når man ikke vet hvordan man skal overkomme den. Først når man har kvittet seg med noe, kan kvalmen avta, som når man kaster opp.

Vel inne i det trange og overfylte lokalet fortar kvalmen seg. Hun øyner en åpning ved enden av det gedigne langbordet midt i rommet. Hun gjør seg tynn og tar seg forbi køen ved bestillingsdisken. Hun må også runde den lille gruppen som venter på sin ønskede kaffevariant. Hun når frem i samme stund som en sikkert to meter lang mann innser at han tapte slaget om et sted å sette seg. Du valgte feil strategi slår hun fast; først sikre seg plass, så stille seg i kø. Typisk menn å tro at alt ordner seg i marsjen, tenker hun, men uten skadefryd, det er jo sånn hun har lyst å tenke selv også.

– Er det ledig her? spør hun for sikkerhets skyld den unge mannen ved siden av seg, han nikker fraværende og taster som besatt på telefonen sin. Hun legger fra seg lue og votter på de 25 centimeterne hun mener å ha til rådighet og beveger seg tilbake til bestillingskøen. Det er varmt og litt klamt i lokalet, hun lukker øynene et lite sekund og fanger opp Michael Bublés myke stemme, «It´s beginning to look a lot like Christmas». Den konkurrerer med lyden av kaffemaskinen, juicepressen, døren som plinger når den går opp og igjen. Bevegelsen etterlater seg en liten kjølig trekk hver gang. Betjeningens tilrop, latter og snakk, gjestenes prat over bordet, et barn som maser om at det vil hjem. Det kaotiske lydbildet utgjør det hennes mor kaller «søg», noe man i våre dager kan få på øret via en app, som hjelp til å holde fokus når man studerer for eksempel. Man kan velge mellom lyden av regn, bølger, skog, eller altså, kaféliv.

Ofte ber hun pasienter aktivere sanseapparatet sitt når de plages med tankekjør og uro. Å aktivt lytte, se, berøre eller smake, kan avlaste en over-aktiv hjerne og bringe en i kontakt med sitt kroppslige jeg, finne et fokus, her og nå. Hun fininnstiller luktesansen og tar inn nok en sanselig miks; duften av sjokolade, kanel, kokos, appelsiner? Og parfyme, definitivt parfyme, og lukten av yttertøy, mennesker. Hun vet at hjernen lett lar seg lure av det øynene ser, det vi vet og det vi forventer. Vi lukter sluttproduktet av en sammensatt fortolkning av erfaring og sanseinntrykk. Litt på samme måte som det hun mener å huske fra sin barndoms jul, det som var så viktig å gi videre; et sammensurium av minner, forestillinger og fortellinger, som endrer seg litt hver gang det hentes frem i bevisstheten. Kanskje handlet det like mye om hvordan hun ville at barndommens jul skulle være, som det den faktisk var?

Det er hennes tur, og plutselig blir det helt umulig å velge. Mild, syrlig eller franskbrent? Fra Kenya, Bolivia, Honduras eller Brasil, eller årets julekaffe?
– Varm sjokolade.
– Med eller uten krem?
– Litt krem takk! – Og en te-kake med sitron, tror jeg …
Hun virker ubesluttsom og treg, som den eldre damen hun føler hun er i ferd med å bli. Jentene bak disken kommuniserer effektivt og håndterer bestillingene i høyt tempo, de smiler imøtekommende til henne, vennlige, profesjonelt vennlige? Hun er ikke sikker. Hun er tilbake med te-kaken, sidemannen er like oppslukt, men trekker seg litt unna da hun setter seg, som på refleks. Rett overfor sitter en slank og velkledd kvinne, velstelt som en hageflekk der ingen ting er overlatt til tilfeldighetene og alt er akkurat passe. Også hun er opptatt med telefonen sin. Hun har lagt et nydelig sjal på stolen ved siden av seg, hun holder av en plass.

Forbi kvinnen ser hun ut på plassen foran kulturhuset, der en dame kommer småløpende i en omfangsrik kappe, helt åpen. Hun kaster et blikk på armbåndsuret sitt og dytter hår inn under luen. På barkrakkene langs vinduet sitter folk tettere enn hun tror de er fortrolige med, de kan se ut på den hyggelige plassen, yrende av liv, men tre av fem ser ned i telefonene sine, og en snakker i den. Hun fester blikket på en rygg så smal og rett som en loddrett strek. Den mangler de myke buene en ryggsøyle skal ha, for å dempe trykk og belastning når vi beveger oss, løfter eller bærer. Ryggen er som en spent streng og har en sårbarhet over seg som stikker litt i henne. Hun har sett det før, vet hva sånne flinke rygger kan bære på. Kvinnens fingre løper over tastaturet på Mac-en hun har foran seg, hun er misunnelsesverdig rask. Hun behøver ikke se på dem, fingrene vet hvor de skal.

– Sjokolade med litt krem!
Alle som måtte være nysgjerrige på hvem det er som tydeligvis er opptatt av kalorier, kan løfte blikket og se henne reise seg for å hente, ikke en kopp, men en bolle med varm sjokolade. Virker det litt pussig at hun både skal ha sjokolade; mange kalorier, og så litt krem, for liksom å pynte på det? Også soyamelk-tilhengere blir avslørt, men ingen ser ut til å bry seg, blikket løftes ikke av en eneste en, nesten alle er fordypet i noe, noen få i samtale, ansikt til ansikt.

Det går opp for henne at Kaffebrenneriet er et sted man kan gå til alene, uten å mistenkes for å være venneløs. Man kan være sosial uten å involvere seg, være i fred midt i mengden. Er det noe som er typisk for vår tid, et behov, også hennes behov? Er det en måte å vise selvstendighet og individualitet på, og samtidig høre til? Hvis ingen legger merke til vår individualitet, er den kanskje ikke så mye verdt? Vi syns, men på en ufarlig måte, hun vet ikke.

I neste øyeblikk kommer damen med kappen feiende gjennom døren, som en liten tornado virvler hun inn i lokalet. I en lynrask manøver må bollen med sjokolade løftes i været for at den omfangsrike og kortvokste kvinnen ikke skal gå rett på den.
– Oi, det var nære på!
Den travle ser uforstående på henne i et millisekund, før hun og den velkledde omfavner hverandre i en hastig og hard klem. De sier, i munnen på hverandre, det man sier i sånne situasjoner: – Så fint å se deg, – tenk at vi klarte det! – Det er så lenge siden sist, så flott du ser ut! – Det har bare vært så travelt i høst!

Hvorfor må vi se hverandre før jul? Hun har ikke svar og lar spørsmålet fare, hun er her for å slappe av litt. Te-kaken smaker, men sjokoladen er veldig søt, og kremen fra sprayboks, det skuffer henne. Det er i Vollen de lager varm sjokolade av sjokolade, og pisker kremen selv. Det var der de skulle vært, da hadde Anders blitt med. Der ser man utover sjøen, og folk snakker sammen.

Hun har de to kvinnene rett foran seg, bordet imellom er dekket av vinterlige gevanter nå, den lille runde var varm allerede før hun kom inn.
– Jeg beklager at jeg måtte utsette avtalen i dag, jeg måtte innom jobben en tur og kjøre Charlotte til Sandvika, før jeg måtte handle litt for faren min, det går i ett om dagen!
– Det passet helt supert, da rakk jeg en treningsøkt!
Hun aner en liten og raskt forbigående skygge i den rundes blikk idet hun flytter seg litt på stolen.

– Har du trent i dag? Så flink du er!
– Jeg trener hver dag jeg.
– Hver dag?
– Ja, jeg har god tid, jeg mistet jobben for noen måneder siden …
– Neei! Så trasig! Hvordan går det da?
– Det går helt fint, vi fikk beskjed i sommer, om at firmaet skulle kjøpes opp, så jeg var forberedt på det, vi fikk sluttpakke.
– Det var bra det ikke var nå da, rett før jul …
– Jeg er ikke stressa for det egentlig, regner med at det ordner seg, og så er det jo kjempedeilig å trene da, jeg er virkelig i form nå.
– Så bra!

Hun er plutselig fornøyd, har fått nok. Forestillinger om de to kvinnenes liv bygger seg opp i hodet hennes. De ligner fortellinger hun får på klinikken, om dårlig samvittighet når du ikke får trent, om å trene for å føle at du gjør noe bra, om at «alt er greit» til tross for nederlag og savn, i arbeidsliv, samliv og singelliv. Den evinnelige positiviteten, opptattheten av å lykkes så det syns, gjøre de riktige tingene, smile. Hun blir nesten kvalm igjen. Å smile gjennom frustrasjon og sinne skaper forvirring i nervesystemet, og spenninger i muskulaturen. Kan det være så vanskelig å gi følelsene sitt rettmessige uttrykk? Ja, det kan det, det er det, hun vet det selv.

Hun har juleferie nå, fri. Hun vet fortsatt ikke hvorfor hun kom. Michael Bublé synger «Santa Baby», de smilende jentene bak disken ønsker god jul når hun tar lue og votter og går mot utgangen. – God Jul!

En begynnende skumring kaster et blå-rosa skjær over Torvet, det virkelig vakre juletreet lyser opp den lille plassen foran stasjonen. Hun trekker pusten, slipper skuldrene. Armene pendler fritt der hun går hjem i den fine luften, med lette skritt, et tynt lite snølag på veien, ennå hvitt og rent. Hun håper Anders har fått varene på plass. Det er jul.

*

*