Jeg vokste opp under asketrær

Mange ulike detaljer har ført meg hit: til her og nå. Igjen har jeg kommet fram til et av livets krysningspunkt. Det forrige betydningsfulle krysset var da jeg kjøpte huset der i den lille landsbyen inne i skogsområdene mellom Sølvbyen, Elvebyen og Slottsfjellet. Jeg kjøpte det 1. mai i 1991, fire måneder før mitt første barn kom til verden. Jeg husker at jeg «været» omkring og kjente etter om dette ville bli et godt sted å leve. Da mitt andre barn ble født den 1. mai i 1997, var hele landskapet klart til å ta imot hennes barndom. Et sted å vokse opp i et kupert og frodig terreng fylt av varmekjære lauvtresorter. I hagen ved dette huset på Hauane står det et gammelt lindetre.

Mitt sted der hvor mine barns oppvekst har gått for seg, ligger på et høydedrag mellom to innsjøer: det grunne lille Bergsvannet mot sør, med badetemperatur alt i juni, og den store dype Eikeren som strekker seg nordover, i den er det ikke behagelig å bade før i august. Forankret i en større geografisk sammenheng, der vi må se for oss Norges lange, slanke form, har jeg nylig fått jobb på et sted som ligger 1050 kilometer med bil nordover. Langt og lenger enn langt. Oppover langs Østerdalens slake furukledde sandbunn, gjennom Sør-Trøndelags leirete bakker med orekratt, videre gjennom Nord-Trøndelag, der store furukledde områder igjen strekker seg vidt ut. Til et mer storkupert land ved havet, med store hattepuller av fjell spredd mellom hundrevis av øyer.  Langt unna huset på Hauane og min egen barndom i Telemark skal jeg leve, oppleve og eksistere inne i en helt annen sammenheng, ny for meg. Der ved kysten, tett på den store Nordsjøen, ganske langt mot nord, i Nordland. Nordland er et land der ferja bakker tilbake og tar deg med, når du ikke rekker den en sein kveld på fremmede mørke høstveger.

Når man møter et nytt sted, møter man noe man tidligere bare hadde teoretiske begreper og innbilte forestillinger om. Man leter etter tangeringspunkt på mange slags plan; både sansbare og kulturelle; en gjenklang fra tidligere erfarte opplevelser. I dette møtet med det virkelige starter man nært et nullpunkt, selv om man kanskje på forhånd har forsøkt å kartlegge både geografiske, demografiske og historiske fakta. Bortenfor fakta-kategoriene er opplevelsen. Opplevelsen er det man ser og føler på kroppen sammen med det man vet og har med seg fra før; den forforståelsen man bærer med seg, skapt kanskje av helt tilfeldig informasjon. Opplevelsen er det punktet som setter i gang behovet for å meddele og konkretisere; kanskje omskape noe videre mot en eller annen form for formidling av det opplevde. Jeg skriver nå om dette som er min opplevelse. For meg er dette riktig, virkelig, sant og presist.

Mitt fjern-hjem i Nesna, Nordland er i et hus som ble ferdigstilt høsten 1950, og innflyttet våren 1951. Det ligger i en stor hage på høgskolens eiendom, og det første som gjør at jeg føler meg vel til stede, er en lang allé av asketrær. Høye, fine asketrær, en av de nordligste alléene som eksisterer. Asketre er en av de tresortene jeg har vokst opp under.

Ask er den tresorten som får lauv seinest om våren, og som slipper det først om høsten. Knoppene på greinene ser ut som bitte små rådyrklauver før det lysegrønne foldes ut formet som rader av vifter på en lang stilk. Jeg overraskes av at det vokser så store asketrær så langt nord, men leser i boken Ask i norsk natur og tradisjon fra 1993 at den nordligste forekomst av asketrær i en allé står i Steigen, Nordland. Til Steigen nord for Bodø, innenfor Lofoten, er det vel 400 km å kjøre, mange timer med bil fra Nesna. På en av mine reiser nordover, etter en dramatisk landing med et av de minste flyene til Widerøe, kom jeg i prat med en medpassasjer som var fra Steigen. På 50-tallet hadde hans far vært med på å plante den askealléen der oppe, fortalte han.

Det blåser nesten alltid på Nesna. Av og til våkner jeg om natten av den sterke dype lyden vinden lager når den herjer gjennom askealléen.Det er en dyp og svingende atmosfærisk lyd jeg aldri har hørt før. Jeg har prøvd å ta den opp, men det jeg fanger er bare sus, uten resonans.

Jeg vokste opp under asketrær. Den første delen av min barndom var på et småbruk innunder skogen. Et «rud»; en rydning, det vil si en tidligere husmannsplass under en større gård. Slik barn lærer om seg selv i verden via ulike ord og utrykk de etter hvert fyller med erfart mening, husker jeg at jeg grublet mye over ordet ask. For på småbruket mellom Åsen og Håtten betydde ordet ask minst tre ulike ting. Det var ask-e-treet, eller «den store asken», så var det asken som man tar ut av ovnen, og til slutt ble det snakket om å legge ting i «ein ask»; på bokmål: en eske eller en kartong. Mitt forhold til asketrær er også et forhold som handler om trematerialet ask, og om ulike begreper jeg har undersøkt og utviklet som materialbaserte visuelle former og dialoger.

I årene før barna og huset på Hauane fantes i min verden, handlet alt om å lage ting. I min verden er det viktig å lage levende «menneskeskapte» ting, uavhengige av nyttebegrepets puristiske natur, og frigjort fra raske kompromisser for masseproduksjon til en kjøpefest der økonomisk vekst og vinning styrer meningsinnholdet. Min form for laging er kommet fram på bakgrunn av opplevde erfaringer, gjendiktet inn i et visualisert utsagn, presist og med muligheter i seg til mange slags tolkinger. Opplevelsen ved å åpne et tre og se; kjenne og erfare det som er inni! Opplevelsen av å kunne ta ut et stykke av det og tolke det ved å lage noe av det. Hva er å lage noe? Hva består det av? Når jeg setter i gang med en eller annen form for laging der et eller annet materiale inngår, har jeg en sterk indre motivasjon; en blanding av en følelse og en forestilling. Motivasjonen er for meg sterkt knyttet til nysgjerrighet og utålmodighet etter å finne ut om jeg evner å innfri eller tilvirke det jeg tenker, slik at virkelighet og indre bilde stemmer overens. En form for oppmerksomhet overfor et medium.

Nysgjerrigheten og utålmodigheten representerer både drivkraft og et tempo som lett kan ta overhånd og føre til for korte tankestopp og for raske valg. Det er et totalt nærvær som må slippe til og regulere dette drivet i prosessen. En altomfattende kontaktflate mellom mennesket og mediet, tenker jeg at det handler om, en flyt der man drives fram av en undring som hele tiden må argumentere med en selvkritikk. «Motet til å skape», kaller den amerikanske psykologen Rollo May det. Dynamikken mellom lengselen etter å lykkes og redselen for å mislykkes. En slags utprøving av eget indre liv; en konkurranse med seg selv; en test av visuell formuleringsevne, der det varige, virkelige og fysiske er mal og rommer livet ditt. Jeg tenker at det finnes mange former for språk, som kan gi mange former for utsagn, eller ytringer. «Å lage» er en ytring som for meg er minst like betydelig som «å si», eller «å skrive». Jeg foretrekker derfor å snakke om «form»; en opplevelse man har sine sanser med inn i, ikke «tegn», som man «leser» likt «tekst». En slik «indre form» er bygget opp av en kombinasjon av erfaring, forestilling og følelse. Minnets tolking av virkelighet. Materialets farger og tegninger, vekt og stofflighet, lydklang og duft; kort sagt: den følelsen det virkelige kan gi mot alle kroppens sanser. Treets sansbare egenskaper har lagret seg i min personlige erfaringsbank, sammen med teknisk faktakunnskap om styrke, motstand og konstruktive egenskaper. Følelsen relaterer seg til tidligere utallige mengder av opplevelser med det aktuelle emnet; i dette tilfellet et konkret emne av tre, men faktakunnskapen er også verifisert ved hjelp av konkret utprøvde erfaringer. Emnet lagrer seg i kroppens bank av taus, fortrolig kunnskap − tacit knowlegde − og tilhører individets personlige sansebaserte innsikt; på samme måte som at ingen kan fortelle hvordan maten smaker i en annens munn.

Jeg vet noe om tresorters ulike egenskaper fordi jeg har prøvd ut hvordan de virker. Jeg kjenner dem, og vet at de er der. Jeg vet hvordan einer dufter, og jeg vet om den litt seige, feite følelsen einerens overflate har når den er åpnet opp, slik at jeg gjenkjenner dens indre tegninger og tetthet. Jeg vet om at gran er tørt og sprøtt, og har kvister som er så knallharde at verktøyet sløves. Men det er den tresorten som heter ask jeg tenker på nå, her i denne sammenhengen. Noen ettermiddager på verkstedet har ført en indre forestilling fram til virkelighet, formet i ask. Virkeligheten stemmer! Jeg føler at jeg har fått til noe som viser og materialiserer den intensjonen jeg hadde. At virkeligheten stemmer overens med min indre forestillingsverden gjør meg lettet og glad. Det stemmer det jeg lager, altså er jeg. Hvor kommer så min intensjon fra? Hvilke erfaringer og tanker er det jeg ville ytre noe om, som bare kan gjøres autentisk og nærværende i trematerialet ask? Forestillingen handler om askegreinenes natur, kombinert med en nærværende lykke jeg finner i dette materialets indre liv. I den forestillingsverden denne tingen springer ut av, finnes blant mye annet den finske designeren Alvar Aalto sine tolkinger av natur. Særlig hans, men han lar seg lett formidle, slik han omskapte sin egen sansede erfaring til en kommunikasjon de fleste av oss som har vandret mellom skogstjern og langs hemmelige stier i det nordiske lyset, klarer å gjenkjenne som om det var vårt eget. Det er jo vårt eget, alt dette kroppen tar inn mens vi er på veg og beveger oss gjennom landskapene våre. Erfaringsformer skapes slik gjennom sanset opplevelse, og vi kan føye dem inn i den begrepsmessige harddisken. De blir med oss videre enten vi vil eller ikke.

Hvordan en mengde møter med en mengde mangfold skaper et stort register i fantasiens bidrag til bevisstheten, har den russiske forskeren Vygotskij formulert i sin bok fra 1930. Det er en av de bøkene jeg er svært glad for å vite om, den belyser noe som er vesentlig, slik Vygotskij forklarer at dess mer opplevd erfaring vi har, dess større forråd vil vi opparbeide oss for fantasiens mulige verdener. Og dess mindre erfaring vi erverver oss, dess fattigere blir vi! Det nysgjerrige, undrende menneske trues i vår teknologisk fokuserte tid med å bli stengt inne i et rom som avgrenser fantasiens verden til å bli et instrument bare for veksten og vinninga. I dag selges plastlaminat som «heltre», bare noen få av oss gjenkjenner usannhetene, løgnene. Plasten kopierer livet, plast er dødt.

Min barndom på 1950- og 60-tallet gav grunnlag for mange direkte erfaringer med ulike sorter materialer; nært knyttet til naturen og det hverdagslivet man levde da. Min far hadde et lite snekkerverksted. Fundamentet var støpte pilarer med ganske god bakkeklaring, og en luke i gulvet gjorde det mulig å skyfle sagflisen ned under bygget. Som i et fjøs, der møkka ble skyflet ned i møkkakjelleren, for senere å bli spredd utover jordene som gjødsel. Sagflisen på et snekkerverksted vil som regel være av to ulike sorter. Det er kutterflisa fra avretterhøvelen, som er ganske stor og flak-aktig. Den andre sorten kommer fra sirkelsaga. Den er mindre og lager tettere og fastere hauger, men har likevel to ulike kvaliteter.

Kappe-spon er annerledes enn kløve-spon. Kløve-spon er mer ull-aktig fordi sagbladet skjærer bort fibrene i lengderetningen. En av de morsomme tingene vi gjorde, var å leke i flishaugen under snekkerverkstedet. Kappeflisa var best å forme i. Flishaugene gikk over i sandjorda som bygningen stod på. Huset lå i en skråning, og selv i regnvær hadde vi det tørt og fint under verkstedet. Min eldre bror ledet leken, og formet landskaper med svingete veier, byer og eneboliger. Treklosser til å bygge med hadde vi nok av. «Meieriet» ble markert med gamle sikringer, som representerte melkeflasker, en emballasje for melk som var vanlig den gangen.

Min bror ble selvsagt arkitekt. På arkitekthøgskolen i Oslo var Christian Norberg-Schulz hans professor. Norberg-Schultz har satt ord på svært viktige sider ved dette å forme som et uttrykk for at man er til stede i verden. Dette nærværet som er fenomenologiens kjerne. «Genius loci» − stedets stemthet − er et av de viktige begrepene han har skrevet om. Han peker på hvordan ethvert sted har noe helt eget og unikt ved seg, som kan måles og kvantifiseres med lengde- og breddegrader, men i det begrepet han definerer som en poetisk forståelsesform, kan det stadfestes som en form for opplevelse, en erfaring. Slik definerer han mennesket i verden, som et skapende, sansende, nærværende individ.

Det finnes mange tresorter, og alle har de forskjellige egenskaper. Også individuelt, innenfor den enkelte sort, kan man finne ulike kvaliteter. Tre er en stedsspesifikk art som tar til seg det omgivelsene byr på. Slik kan man nå, med våtere og mildere klima, oppleve at stor- og småskog gror mye fortere, og virket, det vil si trematerialet som medium for bearbeiding på ulike måter, blir løsere og lettere. Et løst materiale har store årringer, og det vokser mye i sommerhalvåret. Gjennom vinterhalvåret tar det seg inn, og tettere ved avtegner seg som mørkere årringer. Trærne bærer med seg et mangfold av egenskaper og muligheter. Sortene egner seg til forskjellige ting og har vært sterkt knyttet til både kultur og tradisjoner her i nord hvor tre også har vært hovedmaterialet for våre hus. Sterkt og ganske lett. Formbart og brennbart, forgjengelig.

I hagen ved huset på Hauane står det et gammelt lindetre. Dette store, høye treet med duftende blomster i juli var nok også en av årsakene til mitt eiendomskjøp. «Unter den Linden»[1] kaller jeg aktiviteten, når vi sitter der og drøser i hagen sommerstid, mens ettermiddagen blir til kveld og tusenvis av små, summende bier høster nektar fra det blomstrende treet. Lind er et lyst og ganske lett materiale, og ganske løst i veden. I motsetning til ask er det lett å bearbeide, og kan som emne være fint for nybegynnere. Jeg vet ikke hvor gammelt det lindetreet er, det har blitt svært frodig de siste fuktige årene, og det frør seg bokstavelig talt i vilden sky. Under dette lindetreet har mine barn vokst opp. Hva den nærheten til landskapet og trærne gjør for dem i deres liv, vet jeg ikke. I sommer prøvde jeg meg på Marcel Proust[2] sitt barndomsminne med Madeleine-kaker og lindetre-te. Min datter og jeg plukket og tørket de lyse, velduftende blomstene, før vi serverte smaken av dem trukket ut i kokende vann. Det var en ganske spiss og syrlig smak, som for meg passet bra til de søte og muffins-aktige Madeleine-kakene. Hvordan var det i virkeligheten, dette som Proust skrev om i sine selvbiografiske tekster som han kalte: «På sporet av den tapte tid»? Min lek med hans barndomsminner var ikke en kopi, men heller en appropriasjon; en kunstsjanger som handler om å låne og gjenskape i en ny sammenheng. Ved det gjendikter jeg en eksisterende kunstnerisk form til å bli en ny mulighet for ny opplevelse og ny tolking. I nytolkingen av hans minner tok jeg tak i de sanseopplevelsene han formidlet, og serverte dem til et publikum som var tilgjengelig der og da. Slik ble dette en skapende iscenesettelse i min regi, og til denne poetiske gjenfortelling fant jeg en oppskrift på Madeleine-kakene. De er fortsatt nokså vanlige i Frankrike. Jeg forandret smaken ved å legge på en melisglasur med raspet lime-skall (for jeg må alltid finne på; kan ikke kopiere, jeg klarer ikke engang å kopiere meg selv, slik er kreativitetens forbannelse og velsignelse).

For meg var anvendelsen av Proust en begivenhet som handlet om å leke med tiden; prøve på å fange øyeblikket og undersøke om tid kan gjenskapes til nye minner, bygget på tolking av andres minner. Det lille selskapet har ikke fått fortelle om det de husker fra hendelsen, og hva den etterlot hos dem. Selskapet bestod av en venninne som har lest mye, også litt Proust, min sønn som er halvt fransk og kulturelt fortrolig med både Madeleine-kaker og Proust, og min nabo som er et eldre landsens menneske, hun gikk ut i arbeidslivet som 14-åring og har nok ikke fått lest stort, men hun koser seg med «Se og hør». Og selvsagt var min stillfarende datter der, en ung voksen, brådyp og alvorlig, stadig åpen og nært på barndommens verden av førstegangserfaringer. Jeg husker at den mest taleføre delen av selskapet likte kakene (men de liker jo alt som er søtt og fett). Teen likte de absolutt ikke, og det lo de mye av. Men de dyppet heller ikke kakene slik barnet Marcel og min datter gjorde. Hun skjønte at for å få smaken av det syrlige og spisse sammen med det søte og fete må man smake alt samtidig. Å kunne velge å ta til seg bare det søte og fete er kanskje det virkelige tapet tiden har forlatt oss med, siden den gangen barnet Marcel, født i 1871, vokste opp? Eller kanskje er det slik at barna lettere klarer å være åpne for opplevelsens mangfold av muligheter, der en voksen bare vil ha nytelsen og det enkle, raske før de meddeler sin smaksdom?

Under et lindetre i hagen kan man koste på seg begivenheter som undersøker litt av hvert. Det blomstrer bare noen få dager i juli slik det står; et minnesmerke i det betydelige krysset mitt, i den lille landsbyen i skogen − langt mot sør.

*

*

Noter

[1] Unter den Linden, gate i Berlin; mellom Brandenburger Tor og Schlossplatz (til 1994 Marx-Engels-Platz). Gaten ble anlagt som paradegate i Berlin av kurfyrst Fredrik Vilhelm av Brandenburg på 1600-tallet. Gaten ble ødelagt under den annen verdenskrig, men betydelig restaurert i løpet av 1960-årene. Her ligger det statlige operahuset, Humboldt-Universität, flere museer og historiske byggverk. (http://snl.no/.search?query=Unter+den+Linden&search=%E2%86%92, besøkt 01.02.14)

[2] Marcel Proust, fransk forfatter; kom fra høyborgerskapet i Paris. Moren var av jødisk familie. Han led av astma, og var bare kjent som dandy og ubetydelig litterat før han i 1913 begynte å utgi À la Recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid), et romanverk som i stor grad bygger på forfatterens egne erfaringer og som også tar opp filosofiske, særlig estetiske, problemstillinger. Les mer på http://snl.no/Marcel_Proust

Teoretiske inspirasjonskilder

May, R. and S. Combüchen (2005). Modet att skapa. Stockholm, Natur och Kultur.

Molander, B. (1996). Kunskap i handling. Göteborg, Daidalos.

Nedkvitne, K. og J. Gjerdåker (1993). Ask i norsk natur og tradisjon. Elverum: Norsk skogbruksmuseum.

Nesna lærarskole (1968). Nesna lærarskole femti år: 1918−1968. Nesna.

Nielsen, L.M. (2009). Fagdidaktikk for kunst og håndverk: i går, i dag, i morgen. Oslo: Universitetsforlaget

Norberg-Schulz, C. (1997). Øye og hånd: essays og artikler : ny rekke. Oslo: Gyldendal.

Polanyi, M. (1967). The tacit dimension. London: Routledge & Kegan Paul.

Tin, M.B. (2007). De første formene: folkekunstens abstrakte formspråk. [Oslo]: Novus.

Vygotskij, L.S. (1995). Fantasi och kreativitet i barndomen. Göteborg: Daidalos. (Russisk originalutg. med tysk sammendrag: Fantasie und Schaffen des Schulkindes)

*