Jeg gir kanskje blanke

Det er valg i Norge. Kommune- og fylkestingsvalg. Jeg sitter og leser partiprogrammer og kandidatlister, og jeg har et problem. Mitt eget hjemsteds viktigste ledere skal utpekes, og jeg vet ikke riktig hvem jeg skal peke på. Kanskje er det flere enn meg som har det samme problemet? Skal jeg være så ærlig som jeg egentlig synes det er ubehagelig å være i denne saken, så vet jeg faktisk ikke engang om det er noen vits i å stemme.

Jeg er en ihuga demokrat. Nesten fanatisk. Vel, ikke fanatisk kanskje. Fanatismen er ikke videre kjent for sitt demokratiske sinnelag, så de to størrelsene går ikke så godt sammen. Men ihuga demokrat, det er jeg i hvert fall. Bevares, vårt lokaldemokratiske styresett er ikke feilfritt. Det ser jeg. Ofte er det irriterende ineffektivt. Men jeg heier likevel på det. Og nå skal det stemmes.

Vi har et indirekte demokrati. Vi bestemmer hvem som skal bestemme det som skal bestemmes. Et knippe politikerne som vi peker ut hvert fjerde år, tar jobben på vegne av oss alle og bestemmer over alt mellom himmel og jord. Jo da, alt mellom himmel og jord. Hva skal vi ellers si om et saksfelt som spenner fra vann og kloakk til svevestøv og kirkebygg? Alt dette har de naturligvis ikke greie på. Forvaltningen, eller byråkratiet som det vel egentlig heter, er derfor en forutsetning i den modellen vi har valgt. De skal hjelpe politikerne å finne vei i konglomeratet. Men byråkratibegrepet klinger ikke så godt. Det hefter så mye ved det. Det flyter assosiasjoner til støvete arkivskap, tykke saksmapper og endeløse korridorer opp av det. Den kommunale forvaltningen er i alle de kommunene jeg kjenner til, i alle fall splittet opp i fag og sektorer. De gjør sannsynligvis sitt beste, det tror jeg nok.  Men når jeg en sjelden gang forsøker å sette meg ordentlig inn i aktuelle politiske saker, som resten av landets befolkning bor jeg tross alt i en kommune jeg også, så virker den måten sakene omtales og behandles på, temmelig fremmedgjørende på meg. Jeg har lang samfunnsfaglig utdannelse, men neimen om jeg bestandig skjønner meg på saksgang, beslutningsgrunnlag eller politiske prioriteringer lokalt. Må det være slik? For de gjør vel så godt de kan?

Byråkratiet ser altså ut til å være en nødvendig følge av det representative demokratiet. De frie borgerne i de greske bysamfunnene hadde neppe de samme problemene med å vite hva politikken rundt dem egentlig handlet om, hvem som bestemte og hvilke grunnlag bestemmelsene ble tatt ut fra. Oversikt og sammenhenger var tydeligere. Slik var det lenge. Jeg har hørt det sagt at så seint som under renessansen var det mulig å ha full oversikt. Det var mulig å ha oversikt over alle tidens gjeldende fag, for det var ikke så mange: teologi, filosofi, fysikk, matematikk og noen få til. Med ganske dyp kunnskap innenfor disse fagene, ville det vært mulig å vite alt som var mulig å vite, faglig sett. Det var rom for universalgenier. I dag er ikke det mulig. Allerede på ungdomsskolen måtte jeg la et par temaområder skli ut av hånden, eller ånden, på meg. Jeg fikk tidlig en smertefull erkjennelse av at jeg ikke kom til å forstå alt, andre forstod ting som jeg ikke fikk tak på. Enkelte ting måtte jeg derfor rett og slett overlate til folk som forstod seg bedre på det. Slik er det fortsatt. Lokalpolitikerne har fått en slik rolle. De skal kompensere for min inkompetanse, tenker jeg. Vi trenger lokalpolitikernes engasjement og innsikt, og de må i sin tur få all den hjelp de kan få av forvaltningens fagkompetanse for å holde oversikt og se sammenhenger. Jeg kjenner at jeg er litt opprømt. Så gjenstår bare selve valget. Det var verre.

Partiene plukker kandidater etter deres motivasjon og evner, det settes opp en kandidatliste, og så kan vi plukke fra listene i valglokalet. Det virker da som et uovertruffent system som jeg naturligvis vil understøtte de sjeldne anledningene jeg har til det. Men hvem skal jeg plukke? Er navnene som står der «plukkverdige»?

Som en hjelp for mitt valg av kandidater har de organisert seg i grupper – i partier. Nok en indirekte mekanisme jeg må baute meg gjennom. For at jeg lettere skal finne folk som passer mine meninger og verdier, har de fylket seg i partier som skal gi meg en oversikt over hva de ulike flokkene foretrekker lokalt. Men det er noe som skurrer. Partiene skiller seg først og fremst fra hverandre langs ideologiske akser som ble skapt i et annet århundre – noen av dem for to århundrer siden! Hvilken hjelp gir det å lete i århundregamle ideologier når det er spørsmål om utvikling av sjøfronten i min by, skolefusjoner på bygda, eller utvidelse av stedets kjøpesenter? Byutvikling, som jeg interesserer meg spesielt for, var ikke blant hverken Karl Marx eller Milton Freedmans favorittemner. Jeg blir derfor sittende med partilistene i fanget, mens jeg leter – ikke så mye etter rett parti, jeg leter etter de rette folka. – Kloke hoder med varme hjerter, folk som kan ta i et tak, folk som kan bestemme på vegne av meg og utvikle mitt kjære hjemsted til et vitalt og varmt attraktivt lokalsamfunn. Er det for mye forlangt?

Jeg ser at alle toppkandidatene er gamle kjenninger. Ikke at jeg ville stanset opp på butikken og skravlet, om jeg møtte dem hver og en foran melkedisken, et lite nikk kanskje, men jeg kjenner dem fra lokalavisa. De er oppe til gjenvalg, de aller fleste. Hva er det så som har kjennetegnet deres kommunikasjon, deres beslutninger og deres generelle framferd de siste fire årene, for flere av dem enda lengre tilbake? Er lokalavisa en god kilde for å avlese folks evner og personlighetstrekk, kan man innvende. Nei, det er jo nok en sløyfe gjennom det indirekte. Jeg lærer ikke å kjenne politikerne som de er, bare slik de framstår. Hva så? I et erkjennelsesfilosofisk lys vet vi jo at det er slik livet er, das Ding an Mich. Ting og fenomener er ikke noe annet enn slik de framstår for subjektets persepsjon og fortolkning. Vi lever altså alle innenfor vår egen vinduspost, og vi må derfor nøye oss med å forstå og handle fra det utgangspunktet.

Min vinduspost og mine karmer er skapt av mine erfaringer, mine preferanser og min kompetanse. Det jeg har sett gjennom det utsnittet de seneste årene, har dessverre ikke imponert meg. Lokalpolitikere har stått fram uke etter uke, måned etter måned, år ut og år inn, og hundset hverandre. Ordbruk, tematikk og timing har etterlatt et inntrykk av at det er et større mål å detronisere meningsmotstandere enn det er å løfte byen og kommunen til vekst og attraktivitet. Gjør de virkelig så godt de kan?

Hvis lokalpolitikerne skal representere meg, vil jeg naturligvis ha politikere med evner og motivasjon til å utvikle bostedet mitt i en positiv retning, med de virkemidlene de har til rådighet. Det er det et lokalvalg handler om. Bykamp heter en av fjorårets debattbøker som viser at det er intens kamp mellom byene. Noen vinner, andre taper, skriver Nicolai Strøm-Olsen og Ståle Økland. Så hvem vil vinne, hva gjør de som lykkes? Suksess bygges ikke først og fremst av kulturhus, samferdselsinvesteringer eller prangende skolebygg, skriver de. Suksess bygges av verdier. Tillit, raushet og vilje til å stå skulder ved skulder for stedets beste. Det stemmer godt overens med hva jeg i egen forskningsvirksomhet har funnet ut i studier av lokalsamfunnsutvikling. Det er dessverre det motsatte som dominerer den politiske kulturen i min kommune. Jeg tror det er tid for å fravike Machiavellis utbredte råd om å ta etter løvens og revens egenskaper i styring og ledelse. Løven som den enerådende, modige, som skyr omstendelighet og treghet, og reven som lusker i skyggene med slue veier for framrykking og flukt i alle retninger. Machiavelli bør byttes ut med Mandela som inspirasjonskilde. «A good head and a good heart are always a formidable combination», sa han,[1] og videre: «A good leader can engage in a debate frankly and thoroughly, knowing that at the end he and the other side must be closer, and thus emerge stronger. You don’t have that idea when you are arrogant, superficial, and uninformed.»[2]

Det må da gå an å få til slik ledelse også innenfor det representative demokratiet, tenker jeg. Drammen har løftet seg fra å være en «Harryby» til å bli en vital og vekstkraftig elveby gjennom politisk mot på tvers. De fleste store byutviklingsbeslutninger ble tatt enstemmig etter omfattende diskusjoner både på rådhuset og i sivilsamfunnet. Også andre byer og kommuner får til oppsiktsvekkende løft fordi de handler på en måte som skaper kraft. Krangel, skittkasting og stridigheter skaper ikke grobunn for vekst. Jeg tror vi er mange politisk interesserte borgere som har sittet og sett en uheldig politisk kultur utspille seg der vi bor.

Så hvordan kan jeg som politisk interessert borger, gjennom min stemmegivning, få gitt en tydelig melding om at det ikke kan være slik lenger? Det er dette jeg tenker på, her jeg sitter med partiprogrammer og kandidatlister utover bordet foran meg.

Når man oppdager at den måten en gjør ting på ikke virker, er det ikke alltid den beste ideen å prøve hardere. Sannsynligvis er det en bedre idé og gjøre noe helt annet. − Det er dårskap å tro at man kan løse et problem med samme metode som i sin tid skapte det, sa Einstein. Tenk om det er slik at det indirekte demokratiet er årsaken til sine egne problemer? Kanskje rivaliseringen og krangelen vokser ut av at oppgaven er for vanskelig? Kompleksiteten, tverrfagligheten, bransjeglidningen og hybridifiseringen av de klassiske modellene krever sannsynligvis en ny logikk og en ny atferd. Vi må begynne å møtes mer på tvers av interesse- og kompetanseområder, i dialog og nysgjerrighet, tenker jeg. Er det selve modellen som er problemet, eller er det folkene som fyller den?

Vårt politiske system drives i dag på prinsipielt samme måte som da det ble bygget for 200 år siden. Få andre organisatoriske systemer eller institusjoner i vår del av verden kan vise til samme standhaftighet. Jeg kan i farta bare komme på Amish-folket. Vårt politiske system bærer monologens kjennetegn til tross for at involvering, nettverk, dialog og innovasjon er hva vi behøver. Jeg tror dette misforholdet vil skape ett av to mulige resultater. Begge er uheldige. Det ene er stillhet, det andre er bråk. Stilhet skapes av apati, likegyldighet og tilbaketrekning. Det er ikke en merkelig reaksjon. Jeg er ingen tilbaketrukket person vanligvis, men de politiske prosessene som foregår mellom hvert valg, er ikke rigget slik at jeg inviteres inn i dem på alvor. Det andre; bråk, har vi sett mindre til. Andre steder er det tydeligere. «Den arabiske våren», opptøyer i Parisiske forsteder, nye raseopptøyer i USA, men ennå ikke her på oljeberget. Vi har det nok foreløpig for godt. Vi velger stillhet framfor bråk. Men det kan forandre seg.

Internasjonalt er det fullt mulig å finne miljøer som tester ut ulike modeller for dialog og mer direkte demokratimodeller. Dialogbaserte ideer for å søke løsninger i fellesskap. «Open Democracy» er et webforum som siden 2001 har publisert over 20.000 artikler og diskusjonstråder og formidlet et stort antall analyser, podcaster og videoer, produsert av mer enn 5000 bidragsytere. «The Global Forum on Modern Direct Democracy» er et annet initiativ. Bak dette står et lite miljø av andre ihuga demokrater. Det er ingen fast organisasjon, men et løst sammensatt globalt nettverk. De møtes fysisk en gang årlig for å utveksle tanker og dele inspirasjon. Det finnes ingen oversikt over hvor mange grupper som er etablert på Facebook for å samtale om lokalsamfunnsutvikling, men selv har jeg vært med å etablere et titalls slike grupper rundt omkring i Norge. Og jeg er ikke spesielt aktiv.

Beth Noveck, som leder arbeidet med «President Obama’s Open Government Initiative», sier i en TED-tale i september 2012 at vi må skape nye åpne politiske systemer på en helt ny måte: «We must open up our institutions, and like the leaf, we must let the nutrients flow throughout our body politic, throughout our culture, to create open institutions to create a stronger democracy, a better tomorrow.» De institusjonene vi har skapt i vårt indirekte demokrati, gjør ikke det. «Politikk er å løse dagens problemer med gårsdagens verktøy» (Marshall McLuhan). Ser vi oss selv litt på avstand, oppdager vi at vi som borgere i det 21. århundre gjør vårt aller beste for å samarbeide om samfunnsutvikling innenfor institusjoner som er utformet på 1800-tallet, og basert på en skriftlig kommunikasjonsform som ble utformet på 1400-tallet. Dette sier Pia Mancini, i en TED-tale i oktober 2014. Hun er en kjent aksjonist for digitale lokaldemokratiske reformer i Buenes Aires, Argentina.

Våre fortidige demokratireformatorer hadde ingen datamaskiner med Internett. Det er derfor ikke rart at de skape et system uten hensyn til slikt utstyr. Men vi kan kanskje gjøre det – vi vil vel gjøre vårt beste, med de betingelsene vi rår over i dag?

Å bli sittende hjemme er ikke noe alternativ. Hjemmesitting reduserer valgoppslutningen. Det kan lett tolkes som likegyldighet og politisk passivitet. Det er det motsatte jeg ønsker. Hva med å stemme blankt? Å stemme blankt er en aktiv støtte til demokratiet, men en protest mot sittende etablissement. Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011 utgjorde blanke stemmer 1 prosent. Det blir knapt lagt merke til. Men hva om andelen hadde vært tydelig større i én enkelt kommune? Hva om mitt bosted fikk en markant andel blanke stemmer? Det ville blitt et signal som sier «stopp!» «Her er befolkningen politisk interessert, men det er åpenbart noe de ikke er tilfreds med.» Noen vil kanskje innvende at det i stedet er bedre å stemme taktisk. − Gi din stemme til ett av de små partiene som ikke sitter i dagens kommunestyre og derfor ikke kan lastes for den rådende kulturen, kan være et råd. Ti prosent av velgerne stemte taktisk ved forrige stortingsvalg. Det var spesielt fløypartiene som tjente på det. Det berget sannsynligvis SV over sperregrensen, sier Bernt Aardal ved Institutt for samfunnsforskning, Universitetet i Oslo, til nrk.no.  Men nå er det ikke et bestemt parti jeg vil berge inn i kommunestyret. Det er holdninger jeg vil ha inn. Jeg har dessuten forsøkt den taktiske varianten. For 12 år siden var jeg aktivt med på å skape et alternativt lokalpolitisk parti hvor hovedformålet var å endre den politiske kulturen i min hjemby. Mange tror at den valglista ble opprettet først og fremst for å fremme to symbolsaker; flytte et fergeleie og bygge et kulturhus. Det er ikke riktig, Det var mange års ergrelse over å sitte på sidelinjen og se på krangel og stridigheter i det politiske livet som brakte de fleste av oss ned fra gjerdet og over i politisk aksjon, den gang. Vi oppnådde 22 prosent oppslutning ved første forsøk, så tiden må ha vært moden. Men vi erfarte raskt at kulturer spiser sine gjester til frokost. Det friske alternativet fra den gang ble raskt spist opp av komitémøter, høringer, omkamper og flisespikkeri. Det virker som om det kanskje var litt vel mye Machiavellisk rev i den hønsegården fra før.

Hva om jeg i år plukker en seddel i valgavlukket som jeg aldri engang har vurdert å bruke før? Den er blank uten å være det. Det står riktignok «blank» skrevet på den, men den vil også romme en beskjed. En beskjed til tellekorpset, til tillitsmannsapparatet, og etter hvert til opinionen. Det er ikke et hemmelig valg for meg. Jeg kjenner snarere at jeg vil rope det ut: Vi er mange som vil ha dialog, raushet og felles anstrengelser her i byen de neste fire årene! Vi vil ha folk som gjør så godt de kan, og som er så gode de kan. Jeg tror vi er bedre mennesker når vi søker sammen i dialog enn når vi tyr til polemikk og avstandstaken. Jeg heier på folk som leter etter muligheter, ikke skyttergraver. La meg slippe det spetakkelet vi har hatt, tenker jeg og legger partilistene vekk. La oss finne på noe helt annet. Jeg lurer på om jeg for første gang kanskje skal gi blanke i det indirekte støyende demokratiet.

*

*

Noter

[1] http://www.goodreads.com/quotes/9960-a-good-head-and-good-heart-are-always-a-formidable

[2] https://www.stewardshipcentral.org/posts/15-leadership-lessons-from-nelson-mandela

*