Jeg er Charlie, men jeg er også mamma

«God morgen! Kunne jeg få se dokumentene dine?» Den unge, mannlige securitasvakten smiler høflig og rekker hånden ut mot boardingkortet mitt. Han tar et skritt tilbake og gjør noe som ser ut som en anerkjennende gest med armene. Jeg blir stående og se på ham. Spørrende. Hva mener han egentlig? «Paris!» utbryter han og føyer til: «Bon voyage, Madame!» Jeg kunne sverge på at han fikk et annet uttrykk i øynene. At han smilte enda bredere. Flørtete.

Oppløftet går jeg mot sikkerhetskontrollen, i hodet mitt summer fransk trekkspillmusikk, og jeg synes faktisk jeg kan høre grønnsakhandleren rope sine tilbud utover de brosteinlagte, trange gatene der den milde vinden tar lydene med seg mot de forelskede parene som sitter ved Seinens bredder.

Utsikt fra Sacre Coeur. Foto: Mariann Gulliksen Sand

Jeg blir revet ut av tankene. En SMS plinger inn på telefonen. Det er fra datteren min, Victoria. Hun er skuespiller, 21 år gammel, og har de to siste årene videreutdannet seg på en skole for fysisk teater og bor derfor i Paris.

«Når kommer du?» Jeg svarer at jeg gleder meg til å besøke henne og til å møte romantiske og vakre Paris. Jeg legger til at jeg ikke skal være til bry. Et par sekunder senere svarer hun igjen, og denne gangen er meldingen en advarsel: «Paris er møkkete, det er farlig for damer å gå alene på gaten, jeg har ikke ryddet leiligheten og du må sove på gulvet.»

Ok. Trekkspillmusikken og ropene fra grønnsakhandleren stilner brått i hodet mitt. Jeg føler meg plutselig bare dum og irritert. Tenker for meg selv at nå får jeg ta meg sammen, slutte å romantisere og innbille meg ting.

Jeg går med raske skritt mot skiltet som blinker. Paris. Charles du Gaulle. Boarding.

Inn i sneglehuset

I toget som skal ta meg fra flyplassen til Paris sentrum, kryper varmen mot huden min. Jeg føler meg klam, og det er litt ubehagelig mot fløyelssetene. Toget beveger seg hakkete og humpete. Stopper. Folk går av og på, venter på at andre skal gå forbi. «Gå foran!» viser gestene deres. De er overens om hvordan det skal være. Høflig. Stille. Ingen innblanding. Lar seg transportere hjem. Eller bort. Jeg vet ikke.

Le train. Foto: Mariann Gulliksen Sand

Bare togets skranglete rumling kan høres. Jeg er ukomfortabel, føler meg annerledes. Synes plutselig sommerkjolen min virker vulgær. At de nye, høyhælte sandalene er helt feil. De andre passasjerene har på seg mørke kontorklær. Kvinnene har bluser. Fornuftige, flate sko. Noen har moteriktige joggesko.

Jeg kjenner at jeg trenger et lite nikk, et smil. Noe som bekrefter at noen ser meg. Noe som forteller at de forstår at jeg er en grei dame fra Norge som ikke vet hvilket stopp hun skal av på. Men ingen ser på meg. Noen kommer plutselig borti en annen, og stillheten brytes. De ber om unnskyldning i munnen på hverandre. «Excuse moi!» Sekunder etter ser de igjen ut av vinduene med innovervendte blikk og med enda mer uinteresserte ansiktsuttrykk.

Jeg går av på Gare du Nord. Følger den dresserte stimen av togpassasjerer som i tur og orden forlater stasjonen. De går ut og løser seg opp. Blir borte.

Jeg har god tid før jeg skal møte Victoria og bestemmer meg for å spasere. Om ikke helt hjem til henne, så i alle fall et stykke på vei. Jeg kjenner at jeg er utålmodig. Følelsen av savn er enda sterkere nå som jeg vet hun er nær. Skulle ønske tiden gikk fortere.

I Paris er byens distrikter ordnet i arrondissementer. Til forskjell fra mange andre storbyer i verden, som ofte er ordnet i lineære kvartaler, er dette systemet på kartet formet som et sneglehus. Som en spiral tvinner de ulike arrondissementene seg utover. Fletter seg sammen som et kunstverk. Vakkert og åpent.

Jeg begynner å gå inn i det levende sneglehuset. Ubeskyttet ligger det der og formelig trekker meg innover. Suggererende, skremmende og forførende.

Mellom slibrige menn og rasende kvinner

«Vouz venez?» Mannen som plutselig hadde dukket opp ved siden av meg, flirer ekkelt. Jeg står der med et stivnet smil. Det var ingen hyggelig henvendelse han hadde kommet med. Lyset skifter fra grønt tilbake til rødt. Jeg må bli stående og vente til det skifter igjen. Han sender meg et nytt utfordrende blikk og peker mot et hotell. Jeg trekker kofferten tettere mot meg. Holder i det samme på å velte en dame som plutselig passerer. Hun sender meg et illsint blikk og hveser fram noe jeg ikke forstår, men forstår likevel. Jeg står i veien for folk. Jeg skjønner ikke fortausreglene, kan ikke engang gå over gaten på riktig måte. Mannen gir endelig opp. Trekker på skuldrene, snur og går motsatt vei. Jeg ser etter ham der han slentrer nedover alléen. Han krysser gaten, går nonchalant i sikksakk mellom bilene. Blir borte. Jeg kontrollerer automatisk at passet og pengene er i jakken, fortsetter å gå inn i en smal gate og ser på et skilt at jeg er i 10. arrondissement.

Grupperinger av mennesker fra mange land står henslengt mot husveggene langs fortauene. Butikkene selger alt fra vannpiper til vakre, fargerike tekstiler med helt andre opphavsland enn Frankrike. Fra restaurantene kommer dunster av fremmede krydder. Menneskene som bor her, har laget egne land i gatene. Jeg lukker øynene et øyeblikk for å høre og lukte, går inn til noe som ser ut som en libanesisk take-away. Kjøper noe vegetarisk som er pakket inn i mykt brød. Tar en bit. Det smaker fremmed, friskt og helt nydelig.

Fortauet foran meg er tett av mennesker. Det står klynger med menn, fremmede ansikter med kroppsspråk jeg ikke forstår. De flirer når jeg urolig og nervøst trenger meg forbi dem.

Plutselig merker jeg det i magen, og jeg tror et sekund at det er den libanesiske maten som vil opp igjen. Jeg ser over mot det andre fortauet. Det er også fullt av mennesker. De fyller gatene, og jeg føler at de hindrer meg i å gå forbi. Som en mur. De stirrer på meg. Jeg kjenner det i magen igjen. Puster fortere. Jeg er redd og vil vekk herfra, men ser ingen utgang fra den trange gaten uten å føle at jeg setter meg i fare.

Jeg beveger meg mot krysset og ender opp på en åpen plass. Hjertet banker som om det vil ut av brystet mitt, og jeg synker ned på en benk. Etter hvert klarer jeg å tenke igjen. Hva pokker var det som skjedde? Hva hadde jeg blitt så redd for? Jeg kjenner at jeg rives innvendig. Jeg kjenner en følelse av skam. Har jeg grunn til å føle meg truet? Nei. Er jeg rasist? Nei! Nei! Jeg blir sittende å spørre meg selv.

Nedslått og trist og tar jeg opp telefonen og ringer Victoria. Hun svarer heldigvis. Jeg lurer på om jeg skal fortelle henne hva som hadde skjedd med meg. Nøler litt. Venter. Bestemmer meg til slutt for å la det være. Småprater det hele vekk. Kanskje bør jeg aldri fortelle henne det. Hun kommer til å arrestere meg hvis vi skal diskutere dette. Få meg til å virke fremmedfiendtlig. Det orker jeg ikke nå. Isteden prøver jeg på stotrete vis å forklare hvor jeg befinner meg. Hun forstår raskt og forteller at her jeg er, har gatene fått navn etter menneskene som bor her. Rue de l’Inde og Rue d’Afrique. Mm. Jeg svarer unnvikende. Kjenner jeg får tårer i øynene.

Jeg blir sittende en stund på benken. Kjenner hjerterytmen roe seg, drikker opp en vannflaske jeg hadde i vesken. Jeg har selvfølgelig hørt om dette. Om angsten for det ukjente. Om mennesker som er like redd for andre kulturer, religioner og raser som de er for stup, mørket, drager og demoner. Om holdningene som springer ut av denne frykten. Men, dette er da ikke meg! Jeg hviler hodet i hendene. Klarer ikke forsone meg med det som har skjedd. Vet ikke hva jeg skal gjøre! Vil tenke, men klarer ikke!

Jeg er din mamma. Je suis Charlie

Jeg tar meg sammen og reiser meg opp. Victoria hadde forsøkt å forklare meg veien til et sted jeg vil se med mine egne øyne. Det er visst ikke så langt herfra. Jeg leser på lappen der jeg har notert veibeskrivelsen hun ga meg på telefonen. Jeg vil se lokalene til det terrorrammede magasinet, Charlie Hebdo. Se om jeg kan forstå mer av det som utspilte seg der, være der det skjedde. Uroen jeg følte er erstattet med en slags tafatthet. Resignasjon. Jeg ser på skiltene som står langs veien, og begynner sakte å gå mot Place de la Republique.

Jeg finner frem og ser til slutt plassen som var proppfull av sympatiserende, sakte marsjerende mennesker fra ulike nasjoner etter terrorangrepet den 7. januar. Et opptog av triste ansikter, spente, redde. Her gikk statsledere arm i arm, mens de så seg over skulderen. Kikket opp mot hustakene. Engstelige for å bli skutt. Med ett husker jeg også panikken da jeg ikke fikk tak i henne. Victoria. Da jeg fikk en telefon på jobb og noen fortalte at det ble skutt et kvartal unna skolen hennes. Hun tok ikke telefonen. Jeg husker at jeg ble kvalm. At jeg ikke fikk puste. Helt til hun endelig ringte tilbake. Irritert. Ja! Selvfølgelig forsto hun alvoret. Hjem? Skulle hun la seg skremme av gærne terrorister? Da vant de jo!

«Je suis Charlie.» Den kvelden var vi alle Charlie Hebdo. Men, selv om det ble fortalt at magasinet skulle fortsette, selv om vi var enige om at ingen kunne stoppe ytringsfriheten, var det likevel tydelig at verden var skremt av terroristenes budskap. Magasinet Charlie Hebdo fikk enorm symbolsk verdi. Redaksjonsmedlemmene var drept i sitt eget lokale. Og vi var alle redde. Var vi ikke lenger trygge i vår egen stue? Bildene strømmer på når jeg passerer det store bronsemonumentet som er plassert midt på plassen. Kvelden den 7. januar hadde det vært helt overøst med blomster, lys og skrevne hilsener. Franske flagg hang ned fra skulpturen. Jeg var i Norge, redd. Så på TV. Så etter Victoria i menneskehavet.

Ut fra plassen strekker veiene seg mot 3., 10. og 11. arrondissement, og i det 11. arrondissement ligger gaten der Charlie Hebdo hadde sin redaksjon. Gaten er stille nå. Men bildene fra TV-skjermen bråker fortsatt i hodet mitt. Jeg kan høre lydene av de ukjente sirenene, alle ambulansene. Jeg ser for meg politifolkene, nesten umenneskeliggjort i sine uniformer, som står eller løper i gaten utenfor. Jeg husker jeg gråt da jeg så ansiktene til de døde tegnerne på TV-skjermen. De så snille ut. Morsomme. Kloke. Døde.

«Tout est pardonnè.» Alt er unnskyldt. Jeg klarer ikke beskytte deg her, Victoria. Ikke dø, vær så snill.

Jeg finner en taxi, praier den og forklarer sjåføren hvor jeg skal. Setter meg tilbake i setet og trekker pusten dypt. Sjåføren ser på meg og sier på sin franske gebrokne engelsk: «Firzzt time, eh? En Parri?» Jeg skotter bort på ham. Ser at han smiler. Medfølende. «Très bien. Tu est très jolie, Madame!» Jeg synker enda dypere ned i setet. Ser ut av vinduet. Men, ser ingenting.

Lyset

Dagen etter våkner jeg til lyden av skranglende søppelbøtter som dunker, akkompagnert av en skrålende radio som spiller 80-talls-hits og mannsstemmer som roper korte, kommandoliknende beskjeder. Jeg reiser meg og ser ut av vinduet fra leiligheten som ligger i 5. etasje i Rue de Saussure. Når jeg ser ut av terrassedøren og over til leiligheten som ligger i samme etasje på den andre siden av gaten, ser jeg en gul katt som stirrer tilbake på meg gjennom vinduet. Den sitter på et bord og kikker ut. Jeg vinker til den. Katten løfter hodet og snur seg bakover. En eldre dame kommer til syne. Jeg vinker til henne også. Hun går foran katten og trekker i en rask bevegelse gardinene for vinduene. Jeg kan se at de er skitne.

Rue de Saussure. Foto: Mariann Gulliksen Sand

En time senere går vi ut for å handle inn til frokost. En smilende ung, mørk kvinne står bak disken på det lille, men elegante bakeriet, og jeg kjenner jeg blir varm og glad innvendig av det åpne, gode ansiktet hennes. «Bonjour, Madame!» Hun kjenner Victoria. De snakker sammen hver morgen. Det gjør de nå også. Jeg hører de snakker om meg. Ler litt fordekt. Baguetten koster 1 euro. Vi går innom den bitte lille, men utrolig velassorterte dagligvaren som ligger tvers over veien. Innehaveren er en høyreist og høflig mann fra Algerie. Han ønsker oss en god dag og rekker oss posen med duftende oster.

Jeg blir plassert på en stol. En rykende varm kopp te står snart foran meg. Victoria gjør tegn til at jeg skal ordne osten. Frokosten spises i ærbødig stillhet. Jeg tenker at den franske gastronomi i alle fall ikke skuffer. Vi spiser ferdig mens stillheten bare avbrytes av klirringen fra tekoppene og lydene fra den våknende storbyen som ligger og venter på oss i eksosdisen utenfor den slitne smijernsbalkongen.

Vi bestemmer oss for å besøke bokhandelen Shakespeare and Company, som ligger ved kanalbredden, et steinkast fra katedralen Notre Dame.

Jeg kjenner jeg gleder meg til å komme dit. Bokhandelen har historie fra 1951, da George Whitman etablerte butikken til ære for sin yndlingsforfatter, Sylvia Beach. Beach hadde selv startet den originale Shakespeare and Company-bokhandelen i 1919. Den lå da ved l’Odeon og huset forfattere som Joyce, Hemingway, Stein, Fitzgerald, Eliot og Pound. I dag er Shakespeare and Company i en bygning som en gang var et kloster. Bare Seinen skiller denne bygningen fra Notre Dame, symbolsk plassert på Kilometre Zero. Stedet der alle franske veier starter.

Vi finner ganske snart den gamle bokhandelen og går inn den messingbeslåtte glassdøren. Det er som om man går inn i en hemmelig verden med aura skapt av forfatteres lidenskap, født av inderlighet, av kunstnerisk smerte.

Gjestfri åpenhet møter oss. Vi får ikke ta bilder, men isteden fritt forsyne oss av bildene som ligger ute på bokhandelens hjemmeside. Gjestene går sakte og forsiktig rundt bokhyllene. Stabler med bøker står overalt på gulvene. I annen etasje står det en gammel lenestol. Pledd. En feltseng som er klar til bruk. Det er trangt her inne. Jeg snubler i en stige. Bokhyllene i gammel eik går fra gulv til tak. Dersom man ønsker å kjøpe en bok som er plassert oppunder taket, må man trekke til seg en slik stige og klatre for å få tak i boken. Det kommer ingen og gjør det for deg.

En hvit katt sitter søvnig på toppen av den smale, nedslitte trappen som fører til annen etasje. På trappens opptrinn er det skrevet et sitat:

I wish
I could show you
when you are
lonely or
in darkness
the astonishing
light
of your own
being.

Hafiz

Jeg blir stående og lese meg oppover trappetrinnene. Gårsdagens følelser flommer forbi. Vi er i lysets by. The light of your own being. Jeg merker kjærligheten til Paris nesten påtrengende her inne. Kjærligheten som representerer så mye for så mange. Til byen som rommer alt. Alle. Byen som ønsker det gode, som dyrker det vakre, som snur ryggen til det mørke. Det stygge. When you are lonely or in darkness. Jeg kjenner minnene fra i går som en skygge. Det går kalde gys igjennom kroppen min. Ligger mørket likevel bak det vakre? Venter til et egnet tidspunkt for å kaste seg over og slukke lyset? Jeg snur meg og ser på bokryggene. I hyllene står nye og gamle titler i skjønn forening. Litterære beskrivelser som rommer alt fra det ytterste tankesprang til det innerste. Skrevne motsetninger. Ulike ideologier. Jeg tenker på hvordan frie tanker har blitt til det skrevne ord og fått evig liv i den beskyttende atmosfæren som ligger tykt over bokhandelen. Beskyttet av bokhandelens kjærlighet. Av våre verdier. Tradisjoner. Friheten. Je suis Charlie. Jeg kjenner jeg vil være med å beskytte. Jeg vil beskytte Victoria. Paris. Lyset. Verdiene.

Jeg merker at Victoria ser merkelig på meg. «Jorden kaller», sier hun. Ertende, mens hun rusker i armen min, som om hun prøver å vekke meg. Jeg gjengjelder grepet. Holder henne fast. Kjenner klumpen i halsen igjen. The light of your own being. Hun er lyset. Mitt lys.

Vi kjøper bøker med bokhandelens stempel inni. Det er som å få en autograf fra et idol.

Mens vi går ut puster jeg inn, prøver liksom å inhalere det trygge, det forgangne. Vil ha det med meg. «Au revoir.» Prøver å glemme tankene og bildene fra i går.

Hjemme åpner vi bøker og vinflasker. Kjenner den varme, tette Paris-luften pakke oss inn i mørket gjennom den åpne terrassedøren. Hele tiden voktet av den gule katten i vinduet, og i mørket i bakgrunnen ser vi skyggen av den eldre damen.

Mørket

Sommeren 2015 flytter Victoria fra 17. arrondissement til en ny leilighet som ligger nærmere skolen. Distriktet hun heller vil bo i, er kjent for sitt levende kunstnerliv, hipstermiljø og ungdomskultur. Og jeg hadde, etter mitt første, vaklende møte med denne siden av byen, virkelig forelsket meg i livet, mangfoldet og atmosfæren i distriktet. Victoria har funnet sin plass og bestemt seg for å bli boende permanent i Paris. Jeg forstår beslutningen hennes veldig godt, og besøker henne så ofte jeg har anledning.

Klokken 22.15, fredag 13. november, tikker en melding fra min mor inn på telefonen. «Se på nyhetene fra Paris! Har du snakket med Victoria?» Jeg slår på TV. Av bildene og reportasjene forstår man at Paris er utsatt for nok et terrorangrep. På nyhetene sies det at det skytes i et konsertlokale, på en fotballkamp, ute på fortausrestauranter, inne i restauranter. Intetanende, uskyldige mennesker blir massakrert.

En ny tekstmelding tikker inn på telefonen. «Jeg er ok, men det skytes. Jeg må gå. Må få inn venner. Victoria.» Jeg ser vantro på telefonen og synker sakte ned i sofaen. Det skjer igjen. Jeg kjenner kvalmen. Pusten som ikke kommer. Klarer ikke å snakke.

Angrepene foregikk i 10. og 11. arrondissement. Victorias leilighet ligger midt i terrorområdet.

Hun hadde flaks, en hodepine og en telefon fra en venninne stoppet henne i døren på vei ut i fredagskvelden. Det reddet kanskje livet hennes.

Fredag 13. november 2015 ble til kvelden da hun laget suppe til gråtende venner, da hun pakket dem inn i tepper. Kvelden da de holdt om hverandre og tvang døden og skrekken på avstand.

Utenfor var de mørke gatene dominert av blinkende varsellys, sirener, skrik, skudd og lyden av fortvilte mennesker på flukt fra terroren. Vi holdt kontakt hele den natten. Jeg hørte sirenene gjennom telefonen.

Dagen etter ringte det journalister til meg her hjemme. De ville vite om det stemte at jeg hadde en datter i Paris? Som bodde i terrorområdet? Kunne de intervjue henne? Jeg ga dem telefonnummeret. Intervjuet med overskriften «Parisere lar seg ikke skremme og true» kom etter et par timer på avisenes nettutgaver og på papirutgavenes førstesider dagen etter.

Jeg hører stemmen hennes inne i hodet. «Det går bra, mamma. Jeg passer på meg selv. Vi kan ikke la dem vinne, vi kan ikke la mørket ta over. Jeg må bli her i Paris.»

Kjære, elskede barnet mitt. Jeg har sagt fra du ble født at jeg gjerne dør for deg. Men, samtidig har jeg også lovet at jeg aldri skal prøve å leve livet ditt.

Gjør det du må, men ikke la dem drepe deg. Kjære, kjære deg, ikke la dem drepe deg.

Hun er lyset. Mitt lys i lysets by. Vi kan ikke la mørket ta over.

*

Om forfatteren:

Mariann Gulliksen Sand er født 10.06.1967 i Sandefjord. Hun er utdannet først og fremst som allmennlærer ved Eik lærerhøgskole. Senere har hun mye videreutdanning i engelsk og jobber på Re videregående skole som engelsklærer i dag. Hun er fembarnsmor, bonde og hestetrener ved siden. Dyrevern er en av hennes hjertesaker, men også temaer som økologi, miljøvern, kunst og litteratur er daglig på agendaen. Hun bor i idylliske Bogen i Stokke og driver herfra også et firma som produserer og selger spesialfôr til hest. Hun reiser mye, både for inspirasjon men også av ren interesse for å lære å kjenne fremmede kulturer og andre lands særegenheter. Hun tar en mastergrad i faglitterær skriving med håp om å kunne skrive bøker og tekster om de daglige men likevel universelle utfordringene det moderne samfunnet står overfor. Hun ønsker også å bruke tekstene i pedagogisk øyemed.

*

Del artikkelen på sosiale medier