Integrering og likestilling er to sider av samme sak

I Dag og Tid 24. desember 2015 skriver Kaj Skagen: «Når immigrasjonstakta er høgare enn integrasjonstakta, fell lojaliteten i folkesetnaden til rettsordninga bort, og dette undergrev kulturen og staten.» Jeg kryssklipper dette med en samtale jeg hadde med en tidligere aktør i Teater Polyfon (en teatertilbud for asylsøkere og innvandrere, driftet av Panter Tanter Produksjoner siden 2006). Hun har bodd i Norge i snart ti år, snakker bra norsk, arbeider, kjører bil og har kastet hijaben. Hun kom inn på hvordan mange menn fra fundamentalistiske muslimske kulturer bærer med seg, konserverer og insisterer på å holde på sin bakgrunn, og krever at kvinnene må følge «levereglene» fra disse kulturene.

Råtten frukt?

Hun sa: «Det har blitt verre. Vi kvinner er mer redde nå, enn for noen år siden, for å praktisere vår rett her i Norge».
«Hvorfor?» spurte jeg.
«Kanskje fordi det er blitt flere menn fra disse kulturene. De føler seg sterkere. Du kan tenke deg en fruktsalat. Om én frukt er råtten, vil dette ødelegge hele salaten.»
«Hva mener du?»
«Jeg mener at menn fra fundamentalistiske kulturer kan ødelegge velferdssamfunnet. Kan ødelegge de rettigheter kvinnene i Norge har kjempet for. Og, kanskje vil de etter hvert påvirke norske menn også. Du vet, mange menn liker å kontrollere sine kvinner!»

Norsk menn? Det fikk meg til å huske et intervju i VG 13. juli 2007 med Per Bjørnar Rødde, som er Frp-politiker. Han hadde giftet seg med en kvinne fra et land i Asia og anbefalte i intervjuet norske menn å gjøre det samme, fordi «samfunnet vårt trenger reserverte og høflige kvinner som ser en verdi i å ta seg av hjemmet og holde familien samlet». Herr Rødde hevdet i intervjuet at likestillingen har gått så langt at vi snart ender som intetkjønn.

«Men, hva må gjøres?» spurte jeg.
Hun svarte: «En viktig bit av introduksjonsprogrammet for innvandrere burde være egne kurs for menn. Kurs der de lærer og det blir stilt krav til at de må innordne seg de demokratiske rettigheter som kvinnene har oppnådd i Norge! I dag tror mange menn at de har rett til å unngå loven, om kvinnene ikke adlyder dem. De viser til æreskodekser. Det er viktig å bruke ressurser for å unngå at samfunnsrettighetene pulveriseres!» avsluttet den kvinnelige Polyfoneren.

Integreringstakten må økes!

Jeg lider ikke av islamofobi. Jeg ønsker alle innvandrere som trenger beskyttelse velkommen. Jeg er for paroler som NO BORDERS og NO ONE IS ILLEGAL. Samtidig har jeg opplevd, gjennom mitt arbeid i Teater Polyfon siden 2006, at det satses for lite på effektive integreringstiltak. Viktige og effektive integreringsprosjekter drives på knapper og glansbilder!

I nyttårstalen appellerte statsminister Erna Solberg til vårt personlige engasjement. Til å bidra med idealistisk arbeid. Det er greit. Mange har allerede bevist vilje til dette, blant annet gjennom «Refugees welcome». Men konservative holdninger som gjør kvinnene ufrie i Norge anno 2016, må møtes med systematisk og dyptpløyende holdningsarbeid. Og dette arbeidet kan vi ikke overlate til innvandrerkvinnene eller idealistiske mennesker alene. Det kreves ressurser. Langsiktighet. Fagkompetanse. Nye metoder. Derfor flagger jeg «integrasjonstakta», som Kaj Skagen skriver om.

Fortellinger om innvandrerkvinners selvsensur

I regi av Teater Polyfon har jeg i tre semestere drevet en kvinnegruppe med innvandrerkvinner. (Også tidligere har Teater Polyfon sporadisk etablert «Girlpower»- og «Womenpower»-grupper.) Kvinnegruppa er drevet på små midler. Målsettingen har vært å gi kvinnene styrke til å realisere det de ønsker å gjøre. Metoden har vært ulike teaterteknikker.

Høsten 2015 ble fokuset for kvinnegruppa spisset. «Innvandrerkvinner ut av skyggen» var temaet. Kvinnene fikk kurs i tromming, i streetdance og i tekstfremføring. Vi gjorde også en del øvelser à la Augusto Boal, som er kjent for metoden «De undertryktes teater».  Her kom det frem at kvinner, uansett hvilket land de kommer fra, baler med det samme. De har mindre penger. De blir utsatt for vold. Og, om kvinnene fikk bestemme, ville de skape fred. Den gamle kvinnesangen om «Brød og roser» sang kvinnegruppa av full hals. Kvinnene trommet og danset med stor glede. Det var råkult å se dem utfolde seg.

En dag ble en kvinne fra Peru med hjem til en kvinne fra Irak. De drakk te sammen med resten av den irakiske kvinnens familie. Kvinnen fra Peru fortalte entusiastisk om dagens dansetrening. Mannen til den irakiske kvinnen og de to voksne barna til kvinnen begynte å snakke seg imellom. Den ene dattera sa: «Mamma kan ikke danse i kvinnegruppa. Hun kan bare danse hjemme!» Etter dette forsvant denne irakiske kvinnen fra kvinnegruppa.

På slutten av semestret begynte vi å snakke om at vi kanskje skulle invitere et lite publikum, slik at vi kunne vise frem det vi hadde øvd på av trommingen og dansingen. Mange kvinner sa: «Nei, det kan vi ikke. Kvinner skal ikke tromme og danse i et offentlig rom!»

«OK, sa jeg. Da lager vi en liten videosnutt av aktiviteten! Og om dere er redde for å vise dere frem, kan vi bruke masker.»
Alle fikk masker, og jeg, som filmet, var påpasselig med å kun filme hender, trommer og masker, slik at ingen skulle bli gjenkjent.

Se videoen her.

Kvinnene fikk se råfilmen før de gikk hjem. De sa det var greit å bruke den. De så at ingenting i filmen avslørte deres identitet. Senere samme kveld fikk jeg telefon. Det var datteren til en av kvinnene. Hun sa at filmen måtte slettes. Hun insisterte: «Slett filmen!»

Jeg fikk gåsehud. Det var rart å oppleve at en ung jente insisterer på sensur, prøver å true eller bønnfaller meg om å slette en film, som ikke avslører noen. Fordi disse kvinnene er så redde … Redde for sitt rykte … Redde for sine menn … Redde for «spøkelsene fra hjemlandet».

Like fint å jobbe som å danse

Disse fortellingene fra kvinnegruppa forteller kanskje at en kvinnegruppe for innvandrere ikke kan befatte seg med noe som gjør at kvinnene må vise seg frem i et offentlig rom? Kanskje er det nok at kvinnene får et møtested for å snakke sammen? Som en kvinne fra Sierra Leone sa: «Det er viktig å ha en kvinnegruppe der kvinner snakker sammen, fordi mennene ikke tenker og forstår det samme som kvinner.» Men disse fortellingene sier, for meg, også noe om undertrykkingskulturer, som rammer mange innvandrerkvinner i Norge. Kvinnene i slike kulturer utøver streng selvsensur. Storsamfunnet må støtte disse kvinnene, slik at de kan realisere teksten i siste vers av «Ellinors vise» av Klaus Hagerup (som vi ofte sang på 70-tallet, som en del av vår kvinnefrigjøringsstrategi):

Æ drømme at vi får en vår
da undertrøkkinga på jorda stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse.

Om disse kvinnene skal få vist frem sin kraft, sin kompetanse, om deres stemmer skal kunne høres, trengs det vilje til å investere i relevante integreringstiltak som det foreløpig ikke finnes budsjettposter til.

*

*