Den er snart over oss igjen. Birkebeineren. Styrkeprøven for gode nordmenn, født med ski på beina, og for et fåtall nordmenn av en annen etnisitet, som gjerne vil befeste sitt statsborgerskap. Over fjellet skal de, i birkebeinernes nypreparerte skispor.
Som en sverm sprer de seg ut og inntar fjellheimen, jagende etter makstider og bekreftelse. Fra sofaen kan det være et underlig syn. Til minne om birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukkas ferd over fjellet i 1206, halser de 15 000 i tallet inn til suppestasjoner langs løypa. Med 3,5 kilo dødvekt i sekken, og tidvis anger over valg av smøring.
Birkebeinerne på sin side, reddet med sin historiske ferd den to år gamle Håkon Håkonsson, Norges fremtidige konge, fra å falle i hendene på Baglerne.
De hadde i det minste et ærend.
De gamle er eldst
Like årvisse som Birkebeineren selv, tilfører fjernsynsoverføringene fra rennet begrepet «trim for eldre» en ny dimensjon. Godmodige reportere, med en inspirasjon som kun kan være hentet fra Flåklypa, intervjuer de eldste blant de eldste av damer og herremenn i sporet. I slunkne skidresser, med stålblått blikk og godt grep om skistavene. Arbeidet hardt har de gjort hele livet. Birkebeineren har det nå mest blitt tid til etter pensjonsalderen.
Fra sofaen kryper selvbildet nedover. Man har i nyttårsforsettenes kjølvann muligens noe å gå på når det gjelder idrettsprestasjoner i skiløypa – også.
Bakglatte barndomsminner
Birkebeinerrennet går gjennom min barndoms vinterparadis. Verden var hytta, Skramstadsætra og myra oppover mot Dølfjellet. Lengre kom jeg sjelden. Jeg husker en tur helt inn til Dambua. Da var alle krefter brukt opp, og oppoverbakkene for å komme tilbake, nærmest uoverstigelige. Å skulle gå helt til Lillehammer, forekom meg uoverkommelig.
Barndommens vinter- og påskeferier i mammas hjembygd Rena og på Skramstadsætra, var kulturopplæring i praksis. Slekten var av finsk ætt, og hadde ganget opp norsk utholdenhet med finsk sisu. Anders Olsen Kuosmainen innvandret fra grenseskogene på 1600-tallet, noe som skulle få innvirkning på min oppdragelse noen hundre år senere. Man klager ikke over bakglatte ski når referansen er den finske vinterkrigen.
Gode nordmenn skal være friskuser på ski. Skikulturen er muligens vår siste uinntagelige skanse. Tradisjonen som tilsier at vi skal spenne små barn til tynne planker som vanskeliggjør bevegelse, og som øker fallfaren betraktelig i ulendt terreng, gir oss et lite fortrinn. Vi lærer tidlig at fremgang i sporet handler om vilje.
Likhet eller konkurranse
Skoleskirennet var i så måte en innbitt årlig kamp. Det var blodig alvor. Det året jeg vant, var nedturen desto større. Vår solidarisk tenkende rektor hadde et eget talent for kreativ pedagogikk, som i all enkelthet bestod i å spenne forventningene høyt, og dra stolen unna i siste sekund. Slikt ga læring, og skoleskirennet det året skulle vise seg å være utpekt som læringsarena for den vedtatte sannheten om at det viktigste ikke er å vinne, men å delta.
Målet jeg hadde kjempet for i alle år, pokalen i min årsklasse i skolemesterskapet, var uten forvarsel blitt erstattet med – en appelsin. Skuffelsen gjorde ende på innsatsviljen i skoleskirennet deretter. Som reven i Hakkebakkeskogen fikk man bare akseptere at vi ikke spiser hverandre. Vi har det best når alle er like. En lærepenge både jeg og reven kunne vært foruten.
De hadde tiltro til appelsinen, de voksne i mine foreldres generasjon. Mammas lyseste krigsminne, om bestefar som kom hjem fra 2. verdenskrig med en hel appelsin til fordeling mellom fem barn, tilsa at man behandlet appelsinen med respekt. At den kanskje ikke hang like høyt 30 år senere, langt mindre erstattet pokalen i skoleskirennet, ble forbigått i stillhet.
Den samme rektoren snøt meg senere for skoleavslutningen også. Da var de pedagogiske prinsipper kommet til anvendelse i fordelingen av is og brus, og vi barna skulle få en leksjon i hvordan det stod til i verden. Gymsalen med forventningsfulle barn som var forespeilet is og brus, ble delt opp i ulike verdensdeler. USA-benken fikk to is og to brus. Langt de fleste av oss havnet i Afrika og fikk ingenting. Om læringen primært bestod i at vi innså hvilken urettferdig verden vi lever i, eller om det var den skjeve fordelingen lokalt vi husker best, skal være usagt. Vi var oppdratt til å svelge skuffelsen på 70-tallet.
En likhetskultur for lidelse?
Det er noe romantiserende over nordmenns forhold til uberørt natur og de enkle gleder. Vi skal ha det litt vondt før det er lov å kose seg. Vi har det ikke helt godt før vi vet at vi har gjort oss fortjent til det. Hytteopplevelsen kan ikke bli optimal dersom den ikke avnytes uten innlagt strøm og vann. Jeg lar meg stadig forundre av mennesker som lar seg hisse opp over det faktum at enkelte har anbrakt varmekabler i innkjørselen på hytta. Det er usolidarisk med varmekabler. De kan spa ut hytta som alle oss andre. Tørrshampo og bæring av vann til hytta som ligger noen mil innpå fjellet er langt å foretrekke. Vi nyter det enkle, men kun under forutsetning av at alle andre har det like sparsommelig.
Det er kanskje derfor nordmenn melder seg på Birkebeineren. De vil ha det litt vondt. De vil oppleve noe norsk, noe enkelt og krevende. Og etterpå blir kanskje en appelsin den enkle gleden som står i stil til anstrengelsen. Klarer de ikke makstiden, skal det tas med et smil. Vi er verdensmestre i jovialitet.
Kanskje vi trenger Birkebeineren, for å minne oss om hva fedrene har kjempet, som det heter i nasjonalsangen. Kanskje det også er derfor reporterne i barnlig entusiasme tar frem godsmilet når den syvende far i huset viser seg å ha gått Birkebeineren på makstid.
Det er nasjonalånd over Birkebeineren. Det som vanligvis har blitt så vanskelig å snakke om, kan vi feire ubekymret fordi det er et skirenn. Ingen hijabdiskusjoner utfordrer våre ubevisste kulturelle tankemønstre. Likhetstankegang og jovial konkurranseånd sender gode nordmenn ut i løypa. Om nordmenn ikke bygde landet på høflig Kardemommeby-maner, blir Birkebeineren gjennomført i denne ånden.
Den eldste deltakeren i fjor var 89 år gamle Tollef Sverdrup fra Ski, noe som burde sette ting i perspektiv for oss sofaslitere. En ting er sikkert. Det er ikke suppestasjonene alene, og den gode appelsinen etter målpassering, som driver ham.
*
Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.
*
