I Æventyrland – 100 år etter

Knut Hamsun skriver i brev til forleggeren Albert Langen, 11. August 1902: «For Øjelikket er jeg forresten mest glad i Kaukasusbogen, som blir den bedste jeg har gjort.»

I september 1899 gjorde Knut Hamsun en reise gjennom Russland, Georgia og Aserbajdsjan sammen med sin kone Bergljot. Ekspedisjonen resulterte i reiseskildringen I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien. Dette er en helt spesiell bok i Hamsuns forfatterskap, en bok som har fått altfor liten oppmerksomhet i forhold til sin betydning. Boken er påfallende subjektiv, samtidig som den også er informativ, og noe av det nærmeste man kan komme Hamsun i direkte tale. Boken kan også leses som en ferd inn i Russlands dikterverden – en litterær pilegrimsreise.

Nøyaktig 100 år etter Hamsuns reise la jeg og Ole Petter Førland i vei langs samme reiserute. Hensikten var å følge i Hamsuns fotspor, oppleve området i dag, trekke historiske paralleller, og se om Æventyrlandet ennå finnes. I 2000 ga Gyldendal Norsk Forlag ut I Æventyrland som en jubileumsutgave, med mitt etterord på 60 sider. Nyutgaven ble en bok-i-boken. I 2005 kom samme versjon ut i Moskva, på russisk. Høsten 2009 kom hundreårsprosjektet som månedens bok i Reisebokklubben (Den norske Bokklubben).

Det ligger en stor utfordring i å reise i andre forfatteres fotspor. Magien kan forsvinne, man kan fortape seg i bagateller eller det viser seg umulig å gjennomføre løypenettet helt ut. For reisen i Æventyrlandet ble ikke det tilfellet. Blandingen av fiksjon og fakta gjorde vår hundreårsreise til en serie av eventyr, der vi dag etter dag, by for by, lot oss begeistre av en bok vi hadde lest og gjennomstudert flere titalls ganger. Det er også verdt å merke seg at Knut Hamsun var et hundreår før de aller fleste i bruken av sjangermix og litterær sakprosa.

Her følger noen utdrag fra vår reiseskildring; en smakebit på fotsporsjangeren:

Om hundrede år er alting glemt

Stedet er Hamarøy, en augustkveld på 90-tallet, og Hamsun-Selskapets litteraturseminar slåss med nordlandssommerens evige dag om vår oppmerksomhet. Naturens oppvisning er fortryllende og sterk, fuglenes talekor er aktivt engasjerende selv midt på natta. Eller som Knut Hamsun gjentatte ganger beskriver Nordland: Æventyrlig!

Hamsun gjentar begrepet ofte og gjerne, og gjennom hele sitt skrivende liv. Æventyrligheten opptar oss denne sommernatten i nord, men det er et annet «æventyr» enn nordlandsnatten. Vi er nettopp blitt kjent med boken I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien,som bygger på Knut Hamsuns reise til Russland, Georgia og Aserbajdsjan i september 1899. Fjernt fra Nordland, men omtalt med samme æventyrbegrep.

Det utvikler seg til en idé om en reise i Knut Hamsuns fotspor – for å oppleve Kaukasus og Orienten. Vi ser for oss en 100-årsmarkering for reisen, der vi med boken i hånd gjenopplever Æventyrlandet. Etter Hamsuns reise skulle det gå ytterligere tre år før selve boken ble utgitt. Men vår markering er tidspunktet for selve reisen – september 1899 og september 1999.

Etter 3-4 år med gjentagende æventyrdrømmerier nærmer avreisedatoen seg mer og mer. Problemet med september 1999 er at reisen går gjennom et av verdens farligste områder, som i beste fall er preget av uforutsigbarhet. Kaukasus har gjennom hele det tyvende århundre vært gjenstand for kriger og konflikter, en region som vel så mye har slitt med indre motsetninger som ytre fiender. Hele befolkningsgrupper har gjennomgått opptil flere deportasjoner og opprivende runder med etnisk rensking. I september 1999 er situasjonen svært spent, spesielt i utbryterrepublikken Tsjetsjenia og den russiske republikken Dagestan.

Det bygger opp til at hele den kaukasiske kruttønne av oppsamlet aggresjon og separatisme skal eksplodere.

Vi befinder os først i …

Hamsun begynner sin bok med: «Vi befinder os først i september i St. Petersburg. Jeg skal med statsstipendium gjøre en reise til Kaukasien, til Orienten, Persien, Tyrkiet. Vi kommer fra Finland hvor vi har bodd et år.»

Teksten indikerer at dette er en reiseskildring, og med høyt ambisjonsnivå. Åpningsavsnittet er fullt av informasjon, men i likhet med resten av boken har teksten også her små usannheter og hamsunske tilskrivelser.

Hvor etterrettelig er egentlig I Æventyrland som reiseskildring, og kan man overhodet skille mellom opplevd og drømt? Eller er det som Aftenposten skrev i 1903 etter at boken forelå: «… At Knut Hamsun ikke har valgt den almindelige Vei, siger sig selv. Skjønt man jo stundom faar et lidet Glimt af Reisehaandbogen, ligger dog Bogens Tygndepunkt i den subjektive Farve og dens underholdende, bizarre Stil …»

Så er tiden kommet, og vår reise i Hamsuns fotspor er en realitet. Også vi starter i St. Petersburg, en sen lørdagskveld trygt innlosjert på det gigantiske partihotellet «Moskva». Men ikke helt uten startproblemer. Flyet fra Oslo ble innstilt, og hele vår første reisedag er spolert. Vi ble henvist til å sitte timevis på Gardermoen, spiste middag på Heathrow, for så å ta et kveldsfly med Aeroflot fra London til St. Petersburg. På toppen av det hele er bagasjen sendt med SAS-fly til Stockholm, med det resultat at vi er nærmest uten klær og fotoutstyr. Det har tidligere på dagen vært solskinn og gode forhold, men etter at vi ankom St. Petersburg har det regnet kraftig.

Det blir søndag, og fortsatt er det regnfullt i Russlands sentrale kulturby. St. Petersburg kalles av mange for Russlands fantasifoster og storslåtte resultat av Peter den stores dagdrømmer. Byen skulle bli Europas nye Venezia, bygd av blant annet 40.000 svenske krigsfanger, men ble kraftig hindret av sumpaktig, leirete grunnforhold.

Det har vært et hundreår med store politiske omveltninger siden Hamsun og hans reisefølge var her. Tsar Nikolaj II rådde eneveldig i 1899. Han var den siste tsar, og ledet et regime som skulle bestå ytterligere to tiår. Da Russland gikk inn i første verdenskrig på de alliertes side, endret hovedstaden navn fra det fortyskede St. Petersburg til Petrograd. Tsarens styrker hadde ikke den store krigslykke, og på hjemmefronten var det matmangel og skuffelse over krigens gang. Utilfredsheten kulminerte i Oktoberrevolusjonen i 1917. Året etter ble hele tsarfamilien drept, og all privat eiendom og virksomhet ble forbudt. Det russiske imperium så ut til å gå i oppløsning, og mange mindre nasjonaliteter øynet håp om en egen stat. Hovedstaden ble flyttet fra Petrograd til Moskva.

[***]

Nå gjenstår det bare å rekke natt-toget til Moskva. Det er avreise fra samme stasjon som Hamsun benyttet – men navnet er endret fra det tsarvennlige Nikolai til det politisk nøytrale Moskovski Vokzal. For oss togfarende var ordet vokzal, russisk for jernbanestasjon, blant de første nye russiske ordene vi lærte oss.

Det er deilig å ta plass i kupeen. Som oss var også Hamsun fornøyd med avreisen fra St. Petersburg, og bemerker sarkastisk: «Så kom vi lykkelig og vel fra stationen i St. Petersburg. Min kone glemte ikke noget andet efter sig end sin kåpe.»

Vi er ikke de eneste i historien som har vært uheldig med bagasjen.

Men alt er glemt, og vi befinner oss godt til rette på 1. klasse og lar oss traktere etter beste russiske togtradisjon. Det er nå vi reiser inn, eller som Hamsun skriver, stevner inn i det store Russland. Det er en symbolikk i denne første togreisen, en slags entré til Æventyrlandet. For Hamsun var Russland selve åndslandet, der de store diktere og tenkere var fostret. Helt siden 1890 hadde han snakket om å besøke Russland og Østen. Like etter utgivelsen av gjennombruddsromanen Sult i 1890 skriver han i brev til Arne Garborg: «Jo, jeg rejser altsaa til Tyrken om en Stund … Rejsen gaar over Antwerpen, Tunis, Piræus, Smyrna, Saloniki, op gjennem Sortehavet til Sebastopol og Odessa og saa til Konstantinopel.»

Hamsuns litterære pilegrimsreise ble en realitet nesten ti år senere. Min litterære pilegrimsreise kom hundre år deretter. Begge historiene kan leses i boken I Æventyrland – 100 år etter. God bok!

*

Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.

*

*