Hvorfor må man lyve når man vil formidle sannheten?

I denne artikkelen ser jeg på faktamanipulering, bruk av oppdiktede hendelser og den arketypiske fortellingens krav i filmen The Imitation Game.

The Imitation Game er en britisk-amerikansk biografisk film om matematikeren Alan Turing, som er mest kjent for å ha lagt det teoretiske grunnlaget for datamaskiner. I en artikkel han publiserte i 1936, beskrev han en tenkt maskin som ble kalt Turing-maskin og som var en forløper for den første datamaskinen. Under andre verdenskrig arbeidet han med å løse koden for de krypterte meldingene tyskerne sendte ved hjelp av de såkalte Enigma-maskinene. Turing bidro i avgjørende grad til å knekke Enigma-koden, noe som var viktig for at de allierte vant krigen.

Filmen ble godt mottatt av kritikerne da den kom i 2014 og ble en kommersiell suksess verden over – ikke minst i Norge. Nordmannen Morten Tyldum var regissør for filmen og ble nominert til en Oscar-pris for beste regi. Dette vekket norsk patriotisme og bidro antagelig til at filmen fikk mye publisitet i Norge og ble sett av mange. Filmen fikk til sammen åtte Oscar-nominasjoner, inkludert beste film, beste mannlige skuespiller i en hovedrolle (Benedict Cumberbatch), beste kvinnelige skuespiller i en birolle (Keira Knightley) og beste tilpassede manuskript. Ved Oscar-utdelingen fikk filmen en Oscar for beste filmatisering. Denne prisen og filmens kommersielle suksess vitner om at filmen er et godt eksempel på hvordan en biografi kan dramatiseres til film på en vellykket måte – i alle fall sett med Hollywoods øyne.

Jeg hadde litt kjennskap til Alan Turings arbeid fra tidligere fordi jeg hadde lest en bok om anvendelse av Bayesiansk teori et par år tidligere (McGrayne 2011). Denne boken handlet blant annet om bruk av denne teorien i arbeidet med å knekke tyskernes hemmelige Enigma-kode under andre verdenskrig. Hovedtemaet i filmen var nettopp den perioden i Turings liv da han arbeidet med dette.

I kjølvannet av den brede medieomtalen ble filmen kritisert for en rekke faktafeil, både med hensyn til historiske fakta og Turings personlighet og relasjoner til andre. Det er imidlertid lite sannsynlig at faktafeilene er et resultat av slurv når filmmakerne brukte 14 millioner dollar på å produsere filmen. Det er derfor rimelig å anta at det ligger bevisste valg bak faktafeilene. Filmmakerne skriver at filmen er inspirert av, og ikke at den er en filmatisert utgave av, matematikeren Andrew Hodges’ vitenskapelige biografi om Alan Turing (Hodges 1983). Det gir en antydning om filmens forhold til fakta.

I biografiske tekster er det et absolutt krav at det som inkluderes i teksten, er korrekt eller i alle fall kan belegges med kildehenvisninger. Selv om biografen også vil gjøre teksten levende for leseren, kan dette likevel ikke gå på bekostning av etterretteligheten. Filmmakernes hovedmålsetting er derimot primært å underholde, og de føler seg derfor ikke bundet av kravet om etterrettelighet. The Imitation Game inneholder en lang rekke større og mindre feil, der de fleste feilene består i endringer av fakta. Et mindre antall oppdiktede hendelser som skaper drama, tar til dels stor plass i filmen.

Manusforfatter Graham Moore forsvarer seg med at kritikken mot filmen baserer seg på en fundamental misforståelse om hvordan kunst fungerer. Han sier at «man faktasjekker ikke Monets bilde Vannliljer. Det er ikke slik vannliljer ser ut, det er hva sansingen av opplevelsen av vannliljer føles som. Det er målsettingen med maleriet» (Katz 2015, min oversettelse). Regissøren Morten Tyldum rettferdiggjør feilene med at de ønsket at filmen skulle være følelsesmessig og lidenskapelig: «Vårt mål var å gi deg ‘Hva føles Alan Turing som?’ Hva føles hans historie som? Hva ville det føles som å være Alan Turing? Kan vi skape opplevelsen av en slags ‘Alan Turing-aktighet’ for et publikum basert på hans liv?» (Katz 2015, min oversettelse).

Et viktig valg som må gjøres både for en forfatter og for en filmmaker er at det må gjøres et utvalg fra et større eller mindre kildemateriale som kan inkluderes i en biografisk bok eller film. Biografien til Hodges er på over 600 sider, mens filmen er på 114 minutter. Når man skal lage en film, må man derfor begrense seg i mye større grad enn en forfatter må gjøre.

Filmmakerne har løst dette ved å begrense handlingen til tre perioder eller temaer i Alan Turings liv. Hovedtemaet for filmen er krigsårene i Bletchley Park der Turing arbeidet med å knekke Enigma-koden. Som et sidetema omhandler filmen Turings homoseksualitet der han blir etterforsket for dette i 1952. Det andre sidetemaet er Turings vennskap med Christopher Morcom på Sherborne School der han gikk fra han var 14 til han var 18 år.

Filmen følger ikke Turings liv kronologisk, men starter med etterforskningen i 1951 og veksler mellom denne og det som hendte i Bletchley Park. Innimellom gjør filmen også tilbakeblikk på vennskapet med Christopher Morcom. Hendelsene innenfor hvert av disse temaene fremstilles kronologisk.

Film handler om å fortelle historier. Det som er drivkraften i alle historier, er konflikt, ifølge skribenten Robert McKee: «Konflikt er for historiefortelling hva lyd er for musikk».[1] McKee skriver om biografiske filmer at de er beslektet med historiske drama og fokuserer på en person mer enn en æra. Han skriver videre:

Biografien må imidlertid aldri bli en enkel krønike. At noen levde, døde og gjorde interessante ting i mellomtiden er av akademisk interesse og intet mer. Biografen må tolke fakta som om det var fiksjon, finne meningen med subjektets liv og forme ham som protagonisten i hans livs sjanger.[2]

Det har blitt skrevet hundrevis av bøker om å skrive filmmanus, men ifølge John Yorke er det få av dem som gir svar på spørsmålet om hvorfor fortellinger har den strukturen de har (Yorke 2013). Ifølge Yorke er ikke fortellingers struktur en konstruksjon, men et produkt av menneskets psykologi, biologi og fysikk. I sin bok om analyse av fjernsynsdramaer, skuespill og filmer, forklarer han hvordan enhver fortelling er grunnleggende utformet og at slike fortellinger er en vanlig måte for oss å komme fram til nye erkjennelser på (Yorke 2013).

De grunnleggende byggesteinene i dramaet er protagonisten (helten), antagonisten (motstanderen), begjæret (ytre og/eller indre begjær), den provoserende hendelsen, reisen, krisen, klimaks og løsningen. Sammen skaper de skjelettet i fortellingen. Den grunnleggende formen er den samme for alle fortellinger, men med en uendelighet av muligheter for tilpasninger. Yorke hevder at «enhver form for kunstnerisk komposisjon, som ethvert språk, har sin grammatikk, og at denne grammatikken, denne strukturen, ikke bare er en konstruksjon – det er det vakreste og mest intrikate uttrykk for hvordan menneskers sinn fungerer».[3]

Den moderne filmfortellingen utformes mest typisk med tre akter. Enkelt sagt er det en hovedperson som søker å oppnå et mål når noe uventet hender som endrer typen og retningen på utfordringen. Hollywoods arketype, eller arkeplott, er at man etablerer en hovedperson med en skavank i første akt. I andre akt konfronteres han med sin motsats, og i tredje akt oppnås en balanse gjennom en syntese av de to.

Det vanligste er at hovedpersonens skavank utvikler seg til det motsatte på slutten, men i dystre tragedier har hovedpersonen en vanlig egenskap fra starten av som blir til det motsatte på slutten. Andre akt inneholder en hendelse som skaper en vri på fortellingen som er overraskende og likevel plausibel, og som fører til en ny retning på historien. Denne hendelsen er det som inviterer protagonisten inn i en ny og ukjent verden. Det skapes kaos, og i tredje akt må det ryddes opp i dette kaoset.

Dramaer kan også ha en struktur med fem akter der andre akt utvides med to akter, mens første og siste akt er identisk med de tilsvarende aktene i strukturen med tre akter. Den tyske romanforfatteren Gustav Freytag beskrev denne strukturen som en pyramide.[4]

Sett på bakgrunn av denne korte gjennomgangen av sentrale elementer i Hollywoods klassiske oppskrift på filmfortellinger, er det lettere å forstå hvorfor manusforfatter Graham Moore vrir på historiske fakta og dikter opp hendelser som det ikke er kildemessig grunnlag for. Filmen har som tidligere nevnt en hovedfortelling og to sidefortellinger. I denne analysen skal jeg begrense meg til hovedfortellingen.

Første akt: redgjørelse for tid, sted og kimen til konflikt

Året er 1939, og England har erklært krig mot Tyskland. Matematikeren Turing søker jobb på Bletchley Park der hans begjær er å knekke tyskernes Enigma-kode. Dette er fortellingens kime til konflikt og dramatiske spenninger.

I virkeligheten var Turing tilknyttet Bletchley Park på deltid før krigen begynte. Dette underslås i filmen for å fremstille Turing som helten som vil redde England i nødens stund fra en djevelsk ytre fiende ved å knekke tyskernes hemmelige krypterte meldinger.

Andre akt: komplikasjoner

Det oppstår komplikasjoner ved at kommandørkaptein Denniston ikke vil ansette Turing i arbeidet med å knekke koden. Turing overvinner imidlertid Dennistons skepsis. Helten introduseres for Enigma-maskinen som fascinerer matematikeren i ham, og utbryter: «Noe så vakkert!» Denniston kommenterer: «Som dødens klo.»[5]

I virkeligheten møtte Turing liten eller ingen motstand fra Denniston, men filmen trenger en antagonist, og Denniston får denne funksjonen.

Ytterligere komplikasjoner oppstår ved at teamet som arbeider med kodeknekkingen, ikke får nok ressurser av sine overordnede til det viktige arbeidet. Hindringen overvinnes ved at Turing skriver et brev direkte til Churchill der han ber om mer, men likevel beskjedne ressurser, for å utføre det viktige kodeknekkingsarbeidet. Turing sender brevet til London med Stuart Menzies, som er en agent fra Englands hemmelige tjenester, MI6. Churchill responderer umiddelbart på dette og gjør Turing til øverste sjef for arbeidet med å knekke Enigma-koden.

Det er riktig at det ble skrevet et brev med dette innholdet direkte til Churchill, men det ble skrevet i fellesskap av Turing, Gordon Welchman, Hugh Alexander og Stuart Milner-Gray. Manusforfatteren gjør således Turing til den eneste helten i tråd med kravet om kun én helt i arkeplottet. Dernest er det intet som tyder på at Turing hadde noen forbindelse med en agent fra MI6. Agenten er således oppdiktet. Churchills respons på brevet var umiddelbar og positiv, og han forlangte at kodeknekkerne skulle få de ressursene de ba om. Turing ble imidlertid ikke gjort til sjef for virksomheten. Manusforfatterens omskrivning av historiske fakta og Turings forbindelse med en oppdiktet hemmelig agent fra MI6, bidrar til å gjøre Turing til fortellingens eneste helt og øke dramatikken ved å introdusere en hemmelig agent.

Neste hindring som må overvinnes, er å få tak i medarbeidere som er flinke nok til at de kan bidra i arbeidet. I filmen gjøres dette ved å sette inn en kryssordoppgave i avisen der de som klarer å løse den på ti minutter kan melde seg for å få en spennende jobbmulighet. En vakker kvinne, Joan Clarke, ankommer litt for sent og blir først avvist fordi hun som kvinne ikke antas å være blant de som skal delta på testen. Hun sier hun er kandidat. Turing kommer bort og sier at det ikke kan aksepteres at hun kommer for sent, men ber henne likevel sette seg. Alle de andre kandidatene er menn. Kandidatene får seks minutter til å løse oppgaven. Menzies spør Turing om det er mulig å løse oppgaven på seks minutter. Turing svarer: «Nei, jeg bruker åtte. Men dette handler om hvordan å angripe et uløselig problem.» Joan Clarke rekker en hånd i været og er ferdig etter 5 minutter og 34 sekunder.

I virkeligheten ble Joan Clarke rekruttert av Turings kollega Gordon Welchman som tidligere hadde vært akademisk veileder for henne. Det er jo en så kjedelig måte å rekruttere folk på at manusforfatteren måtte dikte opp en historie for å skape mer drama. Dernest var utseendet til den virkelige Joan Clarke høyst alminnelig, mens skuespilleren Keira Knightley er blendende vakker.

Filmens neste komplikasjon består i at Joan Clarke takker nei til å delta i kodeknekkingarbeidet fordi det vil være upassende for en dame å arbeide sammen med utelukkende menn. Turing reiser da hjem til hennes foreldre der hun bor og tilbyr henne å bo sammen med assistentene deres som er kvinner. Hun lar seg overtale og spør Turing hvorfor han vil hjelpe henne. «Noen ganger er det de som ingen har tro på, som ender opp med å gjøre det utrolige», svarer Turing.

Også denne historien er oppdiktet.

Tredje akt: klimaks

Turing bygger en maskin som skal knekke Enigma-koden, men frustrasjonen sprer seg i teamet over at de ikke klarer det. Maskinen har i filmen fått navnet «Christopher» etter Turings skolekamerat. Hugh Alexander har mistet troen på maskinen, forbanner den og kaster noe mot den. Turing svarer: «Maskinen min er veien til seier. […] Maskinen min … vil virke.»

I virkeligheten ble det bygget flere forskjellige maskiner for å knekke kodene. Disse ble kalt Bombe-maskiner, og var forbedrede versjoner av de maskinene som polakkene hadde utviklet. Den første forbedrede utgaven som ble bygget etter Turings anvisninger, het «Victory». Et viktig poeng som er gjengitt riktig i filmen, er at Turing hadde troen på at det var mulig å knekke Enigma-koden selv om de han arbeidet sammen med begynte å anse koden som umulig å knekke.

Denniston har funnet ut at det er en sovjetisk dobbeltagent i kodeknekkingsteamet. Han mistenker naturligvis Turing, men ved ransakingen av Turings skrivebord finner de ikke noe mistenkelig. Turing samarbeider med Joan Clarke og sier at han vil bygge inn vellykket dekodede meldinger i maskinen. Clarke bidrar med å si at ingen bokstaver kan krypteres som seg selv og at dette utelukker noen innstillinger på maskinen. Hun forklarer Turing at han trenger andres hjelp for å løse koden, og at de må like ham for å ville hjelpe ham.

Det er ingen historiske fakta som tyder på at Turing ble mistenkt for å være en sovjetisk dobbeltagent. Videre er det usikkert hvilke konkrete bidrag Clarke kom med utover å delta i teamarbeidet.

Neste dag deler Turing ut epler til kollegene. I filmens neste scene kommer Hugh Alexander bort til Clarke og Turing mens de har piknik på plenen. Han presenterer en idé om at de ved å koble panelet på maskinen diagonalt, vil kunne få maskinen til å jobbe 500 ganger fortere. Turing svarer på sin litt autistiske måte: «Det er faktisk ikke en helt dum idé.» Clarke kommenterer at det er hans måte å si takk på.

I virkeligheten var det Gordon Welchman som kom med denne ideen til forbedring av maskinen. Han er imidlertid ikke en del av persongalleriet i filmen. Hugh Alexander var medlem av teamet både i filmen og i virkeligheten og var i praksis administrativ leder av arbeidet. Turing deltok heller ikke mye med det konkrete arbeidet med å lage maskinen slik det fremstilles i filmen. Hans bidrag var først og fremst anvisninger for hvordan maskinen skulle konstrueres.

Ifølge Yorke har alle historier et midtpunkt der det som hender før midtpunktet, er «reisen dit», mens det som skjer etterpå, er «reisen tilbake» (Yorke 2013). I det som Yorke kaller tredimensjonale drama, gjennomgår hovedpersonen en endring der en egenskap utvikler seg til motsatsen, og dette blir nøkkelen til seier. I dette tilfellet er endringen hos Turing at han beveger seg fra å arbeide alene til å forstå at han trenger kollegenes sympati og hjelp. Todimensjonale karakterers egenskaper (et typisk eksempel er detektiven) endrer seg derimot ikke; endringen hos disse består i at helten forstår noe nytt i løpet av historien som han ikke forstod i begynnelsen.

Denniston vil stoppe arbeidet med å utvikle Turings kodeknekkingsmaskin. Han gir Turing sparken på stedet, men Turing blir tatt i forsvar av Hugh Alexander. Alle de tre kollegene til Turing støtter ham og sier de vil slutte alle sammen hvis Turing får sparken. Denniston innvilger dem ytterligere en måned til å løse Enigma-koden. De alliertes tap av materiell og forsyninger er hovedgrunnen til at kodeknekkingsarbeidet er et kappløp med tiden. Ved at Denniston gir teamet en frist på en måned, forsterker dette kappløpet med tiden.

Som tidligere nevnt støttet Churchill teamet, og de møtte små eller ingen hindringer fra ledelsen etter at han ga ordre om at de skulle få de ressursene de trengte. Det er imidlertid sikkert riktig at det var en utbredt frustrasjon over manglende fremgang i arbeidet. Ved å fremstille historien på denne måten oppnår manusforfatteren et klimaks som kjennetegnes ved at helten står ved en korsvei som enten fører til seier eller tap.

Clarke forteller Turing at foreldrene vil ha henne hjem fordi hun er ugift og 25 år. Turing sier at hun ikke får lov å dra. I filmen løser han dette problemet ved å fri til henne. Etter dette går de på puben. Der betror Turing til sin medarbeider John Cairncross at han er homoseksuell, og får råd om ikke å fortelle det til noen.

Det er riktig at Turing og Clarke var forlovet en kort periode. John Cairncross var imidlertid ikke en del av teamet til Turing, men arbeidet i en helt annen avdeling. De møttes antagelig ikke i løpet av tiden på Bletchley Park.

Fjerde akt: omslaget

Maskinen går og går, men uten at den klarer å knekke Enigma-koden. Det er kort tid igjen til de får sparken, og alt ser håpløst ut. De går på puben, og der forteller en av de kvinnelige assistentene at hun dekoder meldinger fra en bestemt tysker som starter alle meldingene sine med CILLY. Turing sier at det skal tyskerne ikke gjøre, de skal starte meldingene med fem tilfeldige bokstaver. Han sier at hvis det er riktig som hun sier, har tyskerne tapt krigen. Turing får ideen om å søke etter ord i meldingen som man vet er der. Gjentatte ord, forutsigelige ord. En typisk melding er «Klokken 0600. Pent vær i dag. Regn til kvelden. Heil Hitler.» De programmerer dette i maskinen, og den settes i gang. Maskinen stopper og har løst koden. Den virker. Turing sier: «Heil Hitler. Det er det eneste du trenger å kunne på tysk for å knekke Enigma.» Etter dette jubler de og omfavner hverandre.

Ideen med å bruke gjentatte ord i forsøkene på dekryptering av meldinger fikk britene av polakkene før krigen begynte. Kronologien er således feil. Dessuten var det altså polakkene og ikke Turing som fikk denne ideen. Dette er en av flere måter manusforfatteren gjør hovedpersonen til helt på.

Neste dag dekoder de tyskernes meldinger og blir klar over at tyskerne skal angripe en passasjerkonvoi. Skal de si fra til Denniston? Hugh Alexander vil ringe, men Turing tar fra ham telefonen. Alexander slår ned Turing. Turing forklarer at tyskerne vil forstå at britene har knekket koden hvis de bruker informasjonen. Da vil de bygge om sin Enigma-maskin, og to års arbeid vil være bortkastet. «Vår jobb er ikke å redde én konvoi, men å vinne krigen», sier Turing. «Vi har klart det [å knekke Enigma-koden]. Nå gjenstår det vanskeligste: Å holde det hemmelig.» I filmen blir dette dilemmaet personliggjort ved at kollega Peter Hilton har en bror som er om bord i en av båtene i en skipskonvoi som de nå er klar over vil bli angrepet av tyskerne. Hilton appellerer til kollegene om at de må varsle britene for å redde broren hans. Men alle forstår at de ikke kan gjøre det. I filmen utvikler Turing en statistisk analyse av hvilke meldinger britene kan reagere på og hvilke de må la være å reagere på.

I virkeligheten hadde ikke Peter Hilton noen bror, og episoden er således oppdiktet. Dessuten ble de taktiske beslutningene om å benytte seg av informasjonen eller ikke å gjøre det, gjort på et høyere administrativt nivå. Turing og kollegenes ekspertise bestod i å knekke Enigma-koden, mens taktiske valg om når man skulle benytte seg av kunnskapen om tyskernes planer, var de militære strategene antagelig mer kompetente til å gjøre. Viktigheten av at man ikke måtte avsløre for tyskerne at man hadde knekket Enigma-koden, var noe som ikke bare Turing forstod.

Ved å dramatisere denne problemstillingen på denne måten oppnår manusforfatteren to ting. Dels skapes det større nærhet til filmens hovedperson ved å gjøre ham ansvarlig for viktige taktiske beslutninger selv om han faktisk ikke var involvert i disse beslutningene. Dernest skapes det en dramatisk scene basert på konflikten mellom personlige relasjoner versus kaldblodige overordnede overveielser om taktikk og strategi. En film om en matematikers bragder vil gjerne mangle dramatiske scener, men ved å dikte opp en slik scene skaper man et drama som er karakteristisk for filmspråket. Hemmeligholdet av at de hadde løst koden, bidrar til at spenningen i fortellingen opprettholdes også etter at helten har seiret.

En dag forstår Turing at John Cairncross er den sovjetiske dobbeltagenten, og Cairncross forstår at Turing har forstått det. Turing vil varsle Denniston om dette, men lar det være fordi Cairncross truer Turing med å røpe hans homoseksualitet. Litt senere forteller Turing til Menzies at Cairncross er dobbeltagent. Menzies sier da at det er han som har plassert ham der fordi han ønsker å sende informasjon til Stalin på denne måten og dermed styre hvilken informasjon som gis til Stalin.

Det er riktig at John Cairncross var på Bletchley Park under krigen, men han jobbet ikke sammen med Turing. Cairncross ble avslørt som spion i 1951. Menzies er som tidligere nevnt en oppdiktet skikkelse i filmen. Videre var Turing ganske åpen om sin homoseksualitet i akademiske miljøer og i Bletchley Park uten at det fikk noen konsekvenser for ham. Spionrisikoen knyttet til homoseksualitet ble tema etter krigen i forbindelse med avsløringen av «Cambridge Five», som var spioner for Sovjet.

Femte akt: katastrofen/konfliktløsningen

I filmen stoler ikke Turing lenger på Menzies og ber Joan Clarke om at hun må forlate Bletchley Park fordi de har brutt sikkerhetsregler sammen. Clarke stiller seg uforstående til dette. Turing sier at de må bryte forlovelsen, og begrunner det med at han er homoseksuell. Hun synes ikke det gjør noe, fordi de begge er glad i hverandre. Turing benekter da at han er glad i henne, og sier at han bare hadde bruk for henne for å knekke Enigma. Når det var gjort, kunne hun bare dra. Joan fiker til Turing og sier at hun ikke drar noen steder. «Jeg har bekymret meg altfor mye over hva du eller mor og far mener om meg», sier hun. «Dette er det viktigste arbeidet jeg noensinne kommer til å gjøre. Og ingen skal få stoppe meg. I hvert fall ikke du. […] Du er virkelig et uhyre.»

Det er riktig at Turing fortalte Clarke at han var homoseksuell. Imidlertid skal hun ikke ha syntes at det var et stort problem. Uansett årsak til bruddet var det bare en kort periode de var forlovet.

Krigen er over. Menzies ber teamet om å brenne alt fordi alt er hemmelig. Selv om krigen er over, vil det komme nye kriger. Hemmeligheten om at britene vet hvordan de kan knekke koder som andre tror ikke kan knekkes, må forbli en hemmelighet. De får beskjed om at de ikke kjenner hverandre og ikke engang har hørt ordet Enigma. I avslutningsscenen brennes alt mens teamet ser på og jubler. Dette er bakgrunnsbildet for en rulletekst som forteller:

Etter et år med tvungen hormonbehandling begikk Alan Turing selvmord 7. juni 1954.
Han ble 41 år gammel.
Mellom 1885 og 1967 ble ca. 49 000 homoseksuelle menn dømt for grov uanstendighet etter britisk lov.
I 2013 ble Turing benådet posthumt av dronning Elisabeth II i anerkjennelse av hans enestående prestasjoner.
Historikere antar at ved å knekke Enigma-koden ble krigen forkortet med to år, og over 14 millioner liv ble spart.
Det forble en statshemmelighet i over 50 år.
Turings arbeid inspirerte generasjoner av forskning i «Turingmaskiner». I dag kaller vi dem datamaskiner.

Alt dette er riktig, bortsett fra at det gikk et år mellom avsluttet hormonbehandling og Turings død. Turing døde av cyanidforgiftning, og offisielt var det et selvmord. Imidlertid kan det ha vært resultat av at han eksperimenterte i leiligheten sin med cyanid. Turing kunne ikke hedres for sin innsats fordi arbeidet var hemmelig i årene etter krigen. Dette forhindret at han fikk den æren han fortjente, og han hadde antagelig et vanskeligere liv etter krigen enn om det hadde vært åpenhet om hans krigsinnsats.

Avslutningsvis er det også interessant hvordan Hollywoods arkeplott krever at helten skal ha en skavank. I filmen blir Turing fremstilt som å ha Asperger syndrom eller en autismespekterforstyrrelse. Det er uenighet om dette faktisk var tilfellet, men det spiller tydeligvis ingen rolle for Hollywoods krav til historier. Fordelen med denne skavanken hos helten er at den gjør det mulig å fremstille en endring hos helten fra å være «alenegående» til å ta imot støtte og hjelp fra andre.

Etter at Turing ble dømt for «grov uanstendighet» i 1952, valgte han å ta behandling med kvinnelig kjønnshormon for å slippe fengselsstraff. I filmen fremstilles det som at Turing ble alvorlig svekket mentalt og fysisk av denne behandlingen, men i virkeligheten fortsatte han sin forskning også i denne perioden. Det er neppe slik at den aktuelle behandlingen medførte så stor helsemessig svekkelse som filmen gir inntrykk av. I virkeligheten er denne hormonbehandlingen den samme som menn med prostatakreft får i våre dager, og som fungerer som en kjemisk kastrering.

Oppsummert kan man si at filmmakerne tar seg de nødvendige friheter for å lage en historie i tråd med arkeplottet og følger konsekvent de spillereglene som gjelder for sjangeren – selv om dette går ut over kravet til etterrettelighet. De som har laget filmen, skal likevel ha kreditt for at de beholder en kjerne av sannhet og formidler en idé om hvordan ting var.

*

*

Noter

[1] McKee 1997. Kapittel 9: «Act design». Kindle-bok: Side 210 av 467, 41%.  Min oversettelse.

[2] McKee 1997. Kapittel 4: «Structure and genre». Kindle-bok: Side 83 av 467, 16%. Min oversettelse.

[3] Yorke 2013:xvi. Min oversettelse.

[4] Originalkilden er Freytags bok: Technique of the Drama fra 1863. Yorke skriver i sin referanseliste at Freytags bok er vanskelig tilgjengelig i engelsk oversettelse. Yorke bruker derfor Frank Deis som sin kilde: http://www.rci.rutgers.edu/~deis/fiveact.html

[5] Norske oversettelser av sitater fra filmen er basert på Trine Borg/Nortexts oversettelse.

Litteratur

Hodges, A. 1983. Alan Turing: the enigma. London: Penguin Random House

Katz, Emily Tess 2015. ‘Imitation Game’ Writer Slams ‘Fact-Checking’ Films As Misunderstanding Of Art. Huffington Post. 8. januar 2015. http://www.huffingtonpost.com/2015/01/08/imitation-game-fact-checking_n_6436712.html

McGrayne, S.B. 2011. The theory that would not die: how Bayes’ rule cracked the enigma code, hunted down Russian submarines and emerged triumphant from two centuries of controversy. New Haven, CT: Yale University Press

McKee, R. 1997. Story: Style, Structure, Substance, and the Principles of Screenwriting. HarperCollins. Kindle-utgaven.

Yorke, J. 2013. Into the woods. How stories work and why we tell them. Penguin Random House.

*