Hvordan skrive godt og nå ut?

Noen ganger er et seminar så givende at man får lyst til å gi det videre slik at flere kan ha glede av det. Sånn har jeg det med seminaret «Ut med språket!» som ble arrangert 14. november i fjor. Jeg har derfor skrevet en rapport fra seminaret som favner i hvert fall litt av det som ble formidlet til en anselig mengde tilhørere som hadde funnet veien til Nasjonalbiblioteket denne dagen. Innledningene til Johan Tønnesson og Anders Johansen er dessuten allerede publisert i Tekstualitet.

En personlig rapport fra et seminar om forskningsformidling

Det var Språkrådet, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk tidsskriftforening og Universitetsforlaget som for tredje år på rad arrangerte seminar om forskningsformidling på norsk. I invitasjonen het det at seminaret skulle «inspirere unge forskere til å skrive gode fagtekster på norsk og til å skrive for et stort publikum og gi praktisk kunnskap om hvordan man når ut med språket!» Hvis de seks innledningene hadde blitt filmet, kunne seminaret blitt gitt videre i form av lenker til opptakene. Når den muligheten ikke finnes, har jeg valgt å skrive denne lille rapporten.

Teser om forskningsformidling

Sakprosaprofessor ved Universitetet i Oslo, Johan Tønnesson, var invitert til å åpne seminaret. Inspirert av Martin Luthers 95 teser la han fram 12 teser om forskningsformidling i sin innledning. Og nå er disse tesene «slått opp» på den tekstualiserte «kirkedøra» i Vestfold, og kan leses her.

Den tesen som interesserer meg mest, er den tredje: «Forskningsformidleren må våge å ta rollen som engasjert intellektuell i offentligheten, men all forskningsformidling må være faglig forankret.» Dette ga mat til tankene mine. Jeg ser for meg offentligheten som et minefelt der forskere risikerer å miste sin troverdighet hvis de går for langt i å være engasjerte intellektuelle. Hvordan har det blitt slik? Og er det mulig å gjøre noe for endre på dette? Her kan Tønnessons teser om forskningsformidling være gode å manøvrere etter, for eksempel tese nummer åtte som sier at «forskningsformidlerens språk er klart, men klarhet må ikke forveksles med enkelhet og énstemmighet». Tønnesson fortalte for øvrig at han har inntrykk av at det i hvert fall ikke lenger er demeriterende å formidle, men advarte samtidig mot å framstå som forsker/ekspert når det man uttaler seg om, ikke er eget fagfelt.

Formidlingsarbeid som kunnskapsutvikling

Neste innleder var den andre sakprosaprofessoren i Norge – Anders Johansen fra Universitetet i Bergen. En artikkel som bygger på hans innledning kan leses her.

Johansens hovedbudskap var at vi formidler bestandig, og at man ikke kan opptre som om forskning og formidling er separate ting. Han slo fast at det er i strevet med uttrykket at man når fram til det faglige innholdet, og at skriving er selve den vitenskapelige metoden, som krever en fingerspissfølelse for språket. For egen del sa han at han for så vidt kan skrive på engelsk, men at han da lett faller tilbake på skjematiske og konvensjonelle formuleringer. Så han ville heller anbefale at man skriver på norsk og deretter eventuelt får teksten oversatt til engelsk, og han gikk så langt som til å si at det er vanskelig å forstå at folk driver forskningsarbeid på et språk de ikke har førstehånds kjennskap til.

Som antropolog snakket Johansen først og fremst om samfunns- og kulturfagene, og han hevdet at tellekantsystemet truer hovednytten ved disse fagene, som består i å bygge opp et reservoar av innsikter og kunnskaper som andre senere kan benytte seg av. Det er nemlig bare noen få fag som har såkalte nivå 2-tidsskrifter på norsk, og siden publisering i nivå 2-tidsskrifter gir størst uttelling i tellekantsystemet,  blir det slik at når systemet fungerer etter hensikten, blir forskningen fullstendig atskilt fra allmennheten.

Johansen minnet forsamlingen om at mange av de fremste intellektuelle innen samfunns- og kulturfag har skrevet på god og forståelig norsk. Og de har skrevet for lesere som er intellektuelt på høyde med dem selv – på grunn av det høye utdanningsnivået i Norge.

Om å skrive på morsmålet og for ulike typer publikum

Også Lynn P. Nygaard brukte innledningen sin til å slå fast at forskningsarbeid absolutt bør skje på det språket en har best kjennskap til. Nygaard er spesialrådgiver for prosjektutvikling og publisering på PRIO, Institutt for fredsforskning, og tittelen på innledningen hennes var «Make sense and be heard! Demystifying the writing process». Innledningen ble holdt på hennes eget morsmål, og på sin egen måte – og med støtte i slående illustrasjoner på PowerPoint – bekreftet hun flere av Johansens poenger knyttet til at skriving og tenkning ikke kan skilles fra hverandre. Gjennom selve skriveprosessen finner man ut hva man ønsker å si, understreket Nygaard. Og hvem du skriver til har betydning for hvordan du skriver. Eller det bør i hvert fall ha det.

Nygaard gikk gjennom mange spørsmål man bør stille seg selv for å få til en god formidling overfor sitt publikum. Handler det om kommunikasjon akademikere imellom for å øke den samlede kunnskapen innenfor akademia? Eller er det snakk om et allment publikum som skal opplyses, underholdes og motiveres? En tredje publikumstype er brukergrupper som vil ha hjelp til å løse et problem og/eller fatte en beslutning.

Når man har fått en slags oversikt over hva ens publikum vet fra før, er det også viktig å finne ut hva de sannsynligvis er skeptiske til. Er publikum vennligsinnede eller fiendtlig innstilt, eller er de forholdsvis nøytrale? I et diagram pekte Nygaard på den ruten som favner et publikum som er fiendtlig innstilt og har lite kunnskap, og hun sa at slik kunne det nok i sin tid oppleves for forskere som prøvde å nå fram til Bush-administrasjonen med det de skrev.

Å nå ut på nett

Ida Jackson er nettansvarlig i Store norske leksikon på nett  i tillegg til at hun er blogger og har skrevet bøker som blant annet Sosiale medier – hvordan ta over verden uten å gå ut av huset. Også hun hadde en PowerPoint-presentasjon med slående illustrasjoner. Denne presentasjonen er tilgjengelig på Internett under tittelen «Internett er en hest, eller: Derfor bør forskere skrive for Store norske leksikon».

Å sammenligne Internett med en hest opplevde jeg som et vellykket grep. Faktainformasjonen svarer til hestens skjelett. Så er det muskellaget, som er nyhetsoppslagene, bloggene etc. Disse er helt avhengige av skjelettet, men det som får musklene i gang, er de sosiale mediene.

Jackson fortalte at på mange søkeord er de norske beina i dag ganske sterke (dvs. at det er god faktainformasjon tilgjengelig), men hun påpekte også at store deler av norskspråklig Internett er mer som en fugleunge enn en hest. Og hun gikk ut med en invitasjon til norske forskere om å bli med på å gjøre denne fuglen større og sterkere.

Store norske leksikons satsing for å få akademikere til å bli med på å styrke norskspråklig Internett består nærmere bestemt av at:

  • De lærer fagfolk å skrive på nett.
  • De gjør fagfolkene synlige, og gir dem æren.
  • De betaler.

Jackson understreket at det selvsagt er mulig å skrive både på Wikipedia og for Store norske leksikon, og fortalte samtidig at mange artikler på Wikipedia har en SNL-artikkel som hovedkilde.

Råd for god sakprosa

Arnhild Skre er forfatter, historiker og skribent, og hun var invitert til å komme med «10 bud for god sakprosa». Hun valgte imidlertid å kalle sine punkter for «råd», og det var mange gode råd å få sammen med nok en vellykket PowerPoint-presentasjon.

I en liten rapport kan jeg ikke ta med alle rådene, for flere av dem hadde underpunkter, og noen hadde også underpunkter under underpunktene. Punkt 7c lød for eksempel slik:

  • Finn verb med bevegelse.
  • Skap aktive setninger.
  • Finn driv i stoffet.
  • Sørg for framdrift.
  • Lokk leseren inn og videre inn.
  • Let etter bilder.
  • Finn deg inspirasjonskilder.

Når jeg trenger inspirasjonskilder, vil jeg gå tilbake til mine notater fra Arnhild Skres innledning, og noe av det som da vil inspirere meg mest, er de rådene som tilsynelatende er selvmotsigende, men som egentlig bare viser kompleksiteten i en skriveprosess:

  • Ta sjanser – men kutt ikke hjørner.
  • Våg deg utpå – men hold deg på trygg grunn.
  • Forsøk å elske det du misliker.
  • Kast det du misliker.
  • Utnevn deg selv til sjef over din egen tekst.
  • Utnevn teksten til sjefen.

En bearbeidet versjon av Arnhild Skres innledning er publisert i Prosa 1/2014, og kan leses her.

Å nå ut med innsikten

Den siste innlederen var journalist og forfatter Simen Ekern. Han valgte å snakke spesifikt om kronikksjangeren, men sa samtidig at mange av de rådene som gjelder kronikkskriving, egentlig er relevante for all fagskriving.

Ekern fortalte at det er unikt for Skandinavia at forskningsmiljøet deltar så mye på kronikkarenaen. Dermed slipper politikere, hvem som helst og fagfolk til på én plass, og det gjør noe med diskusjonen i offentligheten. Hvermannsen kan da forvente svar fra fagfolk og politikere. Ekern kunne også fortelle at det sjelden har vært lettere enn i dag å komme på trykk med en kronikk.

Men at det er lett å komme på trykk, er ikke nok. Man må også ha noe på hjertet. Ekern foreslo følgende kontrollspørsmål: «Er det noen som vil endre mening om noe som helst etter å ha lest dette?» Et annet grep som han foreslo, er å skrive med én person i tankene som har en annen mening enn du selv har. Og så er det lurt å huske hva som fenget din egen interesse i starten.

En kronikk kan gjerne bygge på en god vitenskapelig artikkel, men Ekern understreket at kronikken er noe helt annet, og at den må tenkes som et selvstendig skrift og ikke som et sammendrag av et større arbeid.

Gode metaforer kan løfte en tekst, men ifølge Ekern er det et akutt problem at man ofte tenker for lite på de bildene man bruker. Han sa at man aldri må gi seg selv lov til å la metaforene kollidere, og til skrekk og advarsel gjenga han følgende metaforkollisjon: Luxembourghagen er «Paris sitt grønne smørøye».

Avslutningsvis kom Ekern inn på hvordan man skal avslutte en kronikk. Man har selvsagt «Noen må ta seg sammen»-sjangeren, men han mente at man kanskje kan være mer konkret enn som så. Et annet forslag fra Ekern var å avslutte med noe oppsiktsvekkende – for eksempel et paradoks.

Alle deltakerne på seminaret fikk med seg et handlenett hjem. Illustrasjonen på nettet viser ulike sider ved språklig mangfold.

*

Del artikkelen på sosiale medier