Jeg har et bilde som forstyrrer meg. Det er et svart-hvitt-bilde av syv mennesker som poserer for fotografen. Seks av dem har jeg aldri møtt, og den syvende kjente jeg bare som gammel mann. Han satt i lenestolen, bak avisen. Sa ikke så mye. Virket litt mutt. Av og til rakk han kaffekoppen fram fra bak avisen, uten å si noe. Da gikk bestemor og hentet kaffekannen, og helte opp ny kaffe i koppen.
Men på dette bildet er bestefar i tredveårene. De andre seks personene på bildet er søsknene hans, fire søstre og to brødre. De tre mennene står bakerst, og kvinnene sitter i forkant. En av dem sitter på kanten av stolen til søsteren sin. Hun har på seg et rutete skjørt, og en pen bluse. De tre andre søstrene ser ut som de har på seg kjoler. Mennene har på seg søndagsdressen, med hvite skjorter og stramme slipsknuter. Den ene har hvitt pyntelommetørkle i brystlommen. Jeg vet det er en bror til som ikke er på bildet, – bestefars tvilling. Han døde da han var liten. Så han ut som dem? Vissheten om at han fantes skaper et skyggebilde for meg, i det åpne rommet til venstre for bestefar. På bildet ser bestefar ut som min far, likheten er slående. Jeg ser også brødrene mine speilet i ham, særlig den ene.
Noen familier virker som de ikke blander arvestoff fra generasjon til generasjon, det ser ut som de bare kloner seg selv. Slik er min fars slekt.
Det er ansiktene til de fire unge kvinnene som opptar meg mest. Jeg har aldri møtt dem. Samtidig ser de uhyggelig kjente ut. Jeg kjenner meg igjen i dem, ser min egen hake, min egen ansiktsform. Jeg ser på bildet og ser mine egne øyne stirre tilbake på meg, ikke fra ett ansikt, men fra tre. Nesen er den samme, ansiktsformen er den samme, øynene som ser tilbake på meg er mine øyne. Det hele er egentlig ganske urovekkende.
Slekt og snillhet
Det norske ordet slekt stammer fra et lavtysk ord som betyr slag eller sort. Det engelske ordet for slekt stammer fra et gammelengelsk ord for sort, familie, rase, folk, – og snill. Tanken er vel at man er snill mot de som er av samme sort som en selv. – Men hvorfor det? Er det medfødt å være vennlig innstilt mot mennesker som ligner en selv?
Psykologiske undersøkelser har vist at det er mer sannsynlig at jeg stoler på noen som har et ansikt som ligner mitt eget. – Er det derfor jeg synes kvinnene på bildet virker sympatiske? Likskapen er tillitvekkende rett og slett. Den amerikanske psykologen Lisa DeBruine mener dette er et utviklingstrekk som førte til at forfedrene våre hjalp sine egne, og dermed sitt eget arvestoff. – Handler det altså bare om å sørge for at ens eget DNA overlever?
På bildet har alle kvinnene lagt håret og har fine bølger, sikkert en stil som var moderne den gang det ble tatt. Det ser ut som tre av dem har kort hår, den siste kvinnen har visst satt opp håret, det er vanskelig å se. Jeg er fascinert av dette bildet, hver gang jeg kommer hjem til mine foreldre blir jeg stående i trappen og se på disse menneskene jeg ikke kjenner, men kjenner meg så igjen i. Tanken slipper meg ikke om at dette kunne vært meg, i en annen tid. Jeg føler meg i slekt med dem, knyttet til mennesker jeg aldri har møtt og knapt vet navnet på. Jeg føler jeg vet hvem de er. Hvorfor det?
Altruisme
Et annet ord for slektninger på norsk er skyldfolk. Det ligger altså nedfelt i språket at slektninger er folk som du skylder noe spesielt, noe mer enn du skylder andre. Er det fordi de er av ditt slag, ditt blod, av din ætt? Hva er det man skylder dem? Snillhet? En slekt er en gruppe mennesker som nedstammer fra en felles stamfar og derfor er knyttet til hverandre gjennom arvematerialet. Men er det altså slik at du er snillere mot mennesker som bærer samme arvemateriale som deg selv? Kanskje dette blir en slags genetisk altruisme.
Det er mye snakk om DNA for tiden. Forkortelsen står for et så langt og vanskelig navn at det er en fingerøvelse å skrive det, men her er et forsøk: Deoksyribonukleinsyre. Den viktigste kjemiske delen i kromosomene til mennesket. Det genene er laget av. DNA er arvestoffet foreldre overfører kopier av til ungene. Mange steder i verden er det fremdeles vanlig å gifte seg innad i slekten. På den måten bør man jo være sikret best mulig overlevelse for egne gener. Men selv hos de som gifter seg av kjærlighet og fritt kan velge partner, tyder mye på at det ikke er så frie valg allikevel, men et slags naturens diktatur. For hvem blir vi tiltrukket av? Hvem vil vi blande gener med? Liv søker liv som ligner seg selv.
Innenfor sosiobiologien hevdes det at mennesket leter etter en partner som passer med vår egen genetiske utrustning, slik at vi kan føre genene videre i mest mulig uforandret tilstand. Sosiobiologien mener dette forklarer at ektefeller ofte ligner hverandre rent fysisk. Det er altså biologiske prosesser menneskedyret er væpnet med når det går på jakt etter partner. Vi er naturlig kodet til å velge forelder for våre barn med gener som ligner våre. Romantikken blir litt borte hvis det hele egentlig dreier seg om genetisk gjenkjennelse. Reproduksjon er vi vant til å kalle det. Hvorfor ikke bare si gjenskapelse?
Ubevisst er vi mer tiltrukket av fysiske trekk som ligner våre egne. Fra før er det kjent at noen dyrearter kan kjenne igjen slektninger ved å sammenligne lukten av dem med sin egen.
Forskningen til psykolog Lisa DeBruine hinter om at mennesket kanskje gjør det samme med synssansen. En annen amerikansk psykolog, Gordon Gallup, mener det ikke er noen tvil om at mennesker kjenner sine egne. Han gjorde forsøk med datamanipulerte bilder, og fant at menn som så på babybilder reagerte på en vennligere måte hvis bildene hadde fått manipulert inn trekk fra deres eget ansikt. Gallup mener mennesker ubevisst er partiske i favør av de som er av egen sort.
DNA lever
Jeg har et bilde som forstyrrer meg. Det er mennesker på det som ligner altfor mye på meg selv. Urovekkende mye. Når jeg ser på bildet, føler jeg meg masseprodusert. En tanke slår meg, jeg vet jo ingen ting om disse kvinnenes liv. Fikk de barn? Er det flere av oss? Mest sannsynlig. Jeg kan altså risikere å treffe kvinner som søstrene til bestefar.
Egentlig er det DNA som lever. Vi andre er bare vertsdyr. Dobbeltspiralen snor seg gjennom evigheten.
*
Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2008, da Inga Gullhav var redaktør.
*
Om forfatteren:
Tonje Berg-Dawson tilhører 2007-kullet på masterstudiet i faglitterær skriving i Vestfold, og hun var redaksjonsmedlem i Tekstualitet i 2008.
*
