Elisabeth Beanca Halvorsen er den eneste som har både bachelor og master i faglitterær skriving. Nå finnes det ikke lenger noe bachelorstudium i faglitterær skriving ved Høgskolen i Vestfold, så hun vil for all framtid være den eneste med denne kombinasjonen. Beanca har også et hovedfag i tysk, og hennes hovedoppgave om Elfriede Jelinek var nettopp ferdig da Jelinek ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2004. I 2010 utga Beanca boka Piker, Wien og klagesang. Om Elfriede Jelineks forfatterskap. Utdrag fra boka inngikk i hennes masteroppgave. Beanca er den første masterstudenten i faglitterær skriving som har opplevd at boka er blitt kjøpt inn gjennom innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa, og hun opplevde i etterkant av dette at forlaget ba henne skrive en bok om en annen kvinnelig forfatter.
Intervju med Elisabeth Beanca Halvorsen
AKH: Som så mange andre på masterstudiet har du flere utdanninger bak deg …
EBH: Ja. Da jeg var ferdig med tysk hovedfag våren 2004, spurte jeg meg selv om hva man gjør med et tysk hovedfag. Jeg tenkte at jeg ikke ville bli lærer. Jeg ønsket å skrive, og så satt jeg på dette Jelinek-stoffet. Jeg søkte derfor opptak på bachelorstudiet i Vestfold. I månedene før det skulle starte, søkte jeg noen lærerjobber, men fikk ikke napp. Det endte med at jeg tok noen fag på Blindern, blant annet noen studiepoeng i oversettelse. Jeg følte at jeg hadde havnet i en slags bakevje der jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre framover, og så – akkurat da, i oktober 2004 – fikk Jelinek Nobelprisen. Da måtte jeg bare smi mens jernet var varmt. Hovedoppgaven var jo allerede ferdig, og jeg satte meg ned og skrev og sendte inn kronikker og var litt frampå. Det førte til at jeg ble bedt om å uttale meg …
AKH: Du ble den norske Jelinek-eksperten …
EBH: Ja, da ble jeg plutselig det. Og da ble det naturlig å tenke oversettelse, og jeg satte i gang med det.
AKH: Her gikk du altså rundt med et stort potensial, og så kom Nobelprisen, og du kunne få brukt potensialet. Det førte til flere oversettelser, inkludert oversettelse av dramaet «Ulrike Maria Stuart» der du også ble engasjert av Nationaltheatret til å være regiassistent. Er det bare Jelineks bøker du har oversatt?
EBH: Nei, etter hvert har jeg heldigvis fått gjøre andre ting og, men hadde det ikke vært for Jelinek, ville jeg antakelig verken jobbet med oversettelse eller skriving.
AKH: Så vidt jeg har forstått var det en gigantisk utfordring å være oversetter og regiassistent for «Ulrike Maria Stuart». Hvordan vil du beskrive manuset hennes?
EBH: Det består utelukkende av lange tekstflater. 98 tettskrevne A4-sider. Hun har klippet og limt, og hun putter fragmenter fra Schiller, Shakespeare og Büchner inn i sin egen tekst. I tillegg til en rekke sitater fra Baader-Meinhof-banden selv.
AKH: Det er ikke replikker og sånt?
EBH: Ikke i tradisjonell forstand. Det er snarere lange monologer etter hverandre. Og tekst som skal framføres av et kor eller i kor. Det er regissøren som gjør Jelineks tekst spillbar for scenen ved å lage replikker og foreta strykninger, eventuelt skrive inn egne partier. Jeg spurte Jelinek om hun hadde noen råd til meg som oversetter, hvorpå hun per e-post svarte at hun gir både oversetteren og regissøren full frihet. Hun understreket samtidig at verseformen og rytmen måtte ivaretas i oversettelsen.
AKH: Så hele teaterstykket er et dikt?
EBH: Ja, det er skrevet på blankvers med jamber og trokeer.
AKH: Og parallelt med teateroppsetningen og oversettelsene hadde du kommet i gang med studiene i Vestfold …
EBH: Ja, men da vurderte jeg å skrive en bok om noe annet enn Jelinek. Men en av veilederne sa at jeg nærmest måtte skrive om Jelinek siden vi i Norge vet for lite om henne.
AKH: Så du brukte bachelorstudiet til å begynne på manuset …
EBH: Ja. Og etter bachelorstudiet sendte jeg bokideen til Gyldendal. Jeg ble innkalt til et møte like etterpå, og det var også de som til slutt ga ut boka. Men jeg fikk ikke noen kontrakt før boka var helt ferdig. Redaktørene la ikke skjul på at forlaget ikke betalte stort for denne type utgivelse. Jeg ble anbefalt å søke stipender her og der, som debutantstipendet til NFF. Da jeg ikke fikk det, søkte jeg isteden masterstudiet i faglitterær skriving og fikk «lønn» fra Lånekassen.
AKH: Du kom altså til masterstudiet med deler til et manus, men så ble det veldig forandret …
EBH: Ja. Jeg tenkte meg i utgangspunktet en artikkelsamling eller en monografi om ulike temaer i Elfriede Jelineks forfatterskap. Men så var det sånn på studiet at man måtte skrive innenfor ulike sjangre til de ulike samlingene. Da jeg skulle skrive i fortellingssjangeren, ble det mange replikker i teksten min, og da sa Merete Morken Andersen: «Skriv det om til drama. Her har du boka di!» Det var bare tre sider, og jeg argumenterte mot henne: «Jeg skal ikke skrive drama, jeg skal skrive en fagbok.» Jeg var skeptisk, men hun sa at jeg kunne bruke stoffet mitt, men bruke drama som form. «Det her går sikkert Gyldendal med på …» tenkte jeg selvironisk. Jeg husker det var en fredag, og at jeg gikk ut fra Eik og tok båten over til Engelsviken. Jeg kjente at det løsnet, at det letnet og ting falt på plass. Jeg gikk rundt i skogen og tenkte: «Er det mulig det her? Jeg må bare prøve.» Så lagde jeg disposisjonen og fant plass til de essayistiske tekstene jeg allerede hadde, mellom de dramatiske aktene. Det skulle bli en morsom form å jobbe med. Det var særlig morsomt å utforme «selvhjelpskurset» i dramaet, der jeg lar ulike forfattere opptre som gjesteforelesere med autentiske replikker fra egne verker.
AKH: Pegasus-serien til Gyldendal skal være for lystleseren, men her ble det tydeligvis lystskriving også.
EBH: Ja, det ble virkelig lystskriving. I tillegg kaller jeg dramaet et lystspill.
AKH: Lystskriving er kanskje undervurdert. Man tenker at det skal være litt hardt å skrive. Det kan imidlertid hende at for å skrive en bok som kan lystleses, må du prøve å finne en form som gjør at den kan lystskrives. Men god formidling er selvsagt hardt arbeid også.
EBH: Og et innhold passer ikke hvor som helst. Det må være en grunn til at formen er som den er. Derfor kan jeg ikke i neste bok bruke akkurat samme form. Det er den samme slitsomme prosessen hver gang.
AKH: Ja. Før du finner formen. Og nå har du funnet formen i et nytt prosjekt …
EBH: Jeg holder på å få formen til å passe nå. Og jeg spør hele tiden meg selv om det går.
AKH: Kan du si noe om den formen?
EBH: Ikke annet enn at den også består av flere nivåer, flere sjangre.
AKH: Før vi snakker mer om Lessing-boka, får vi dele med leseren hva som er de to nivåene i Jelinek-boka.
EBH: Der er skjelettet et drama i fem akter som foregår gjennom et selvhjelpskurs. Mellom aktene er det fagessays som kan leses som «pensum» før hver kurssamling. Alt henger sammen, men kan leses hver for seg.
AKH: Doris Lessing er en av gjesteforeleserne på selvhjelpskurset. Er det derfor du nå skriver en bok om henne?
EBH: Både ja og nei. Etter at Jelinek-boka ble kjøpt inn over innkjøpsordningen for sakprosa, ble jeg invitert ut av forlaget. De lurte på om jeg ville skrive en bok til og spurte rett ut: «Hvilke andre kvinnelige forfattere kan du noe om?» Jeg kom på at jeg nettopp hadde hatt et annet møte, med Teater Nova i Vestfold, som spurte om jeg ville skrive et teaterstykke for dem, og da gjerne om en kvinnelig forfatter. Sammen hadde vi kommet fram til Doris Lessing, som jeg ble fascinert av da jeg lot henne opptre i Jelinek-boka. Der lå et stort potensial. «Hva med Doris Lessing?» var mitt svar til Gyldendal, og det ble vedtatt uten protester. Det er Gyldendal som har utgitt storparten av Lessings bøker i Norge, og det finnes ikke noen fagbok om henne på norsk, så da var det egentlig bare å sette i gang.
AKH: Og nå er teaterstykket ferdig, og boka er under arbeid. Kan du fortelle noe om dens form og sjanger?
EBH: Jeg har blant annet valgt en notatboksjanger, inspirert av notatbøkene i Lessings Den gylne notatbok. Mine notatbøker er inndelt etter fire geografiske steder: Harare, London, Wien og Oslo. I Harare og London har jeg drevet mest feltarbeid, i Wien og Oslo prøver jeg å samle trådene.
AKH: Notatbøkene kommer som kapitler?
EBH: Ja, og jeg kan hoppe mellom dem innen samme kapittel. En notatboksjanger åpner for alt mulig. Det kan være utdrag fra en samtale eller et intervju, eller et sitat fra Lessing. Som forfatter blir jeg veldig synlig som «jeg» i notatbøkene. Da er det hele tiden en balansegang. Hva er relevant, og hvor tydelig skal jeg være som person? Jeg vil ikke stå i veien for Doris Lessing. Jeg skal vise vei.
AKH: Det var ett tekstnivå, en sjanger. Har du flere?
EBH: Et annet nivå er et work in progress, det vil si teaterstykket. Jeg tar deler av teaterstykket inn i boka. Dramaturgien er den samme for teater og bok.
AKH: At forespørslene fra Teater Nova og Gyldendal kom omtrent samtidig var jo et lykketreff. Jeg går ut ifra at du etter møtet med Gyldendal tok kontakt med teaterfolkene igjen og sa at de to prosjektene kunne ha noe å tjene på hverandre en stund …
EBH: Ja, det ble tatt godt imot.
AKH: Fortell om teaterstykket …
EBH: Det heter Teaterstykke med perlehøne, og er et dokumentarisk-surrealistisk portrett av Doris Lessings liv og verk. Fiksjonsfigurene har mer kjøtt og blod enn de virkelige personene i Lessings liv. Alle rollene spilles av to kvinnelige skuespillere. Den ene spiller Doris, mens den andre går ut og inn av alle de andre rollene. Men kanskje det bare er Doris som snakker med seg selv? Det er forhåpentligvis flere tolkningsmuligheter. Helt fra starten skrev jeg inn noen dokker i stykket, fire i alt, og de fyller viktige funksjoner, både visuelt og tematisk.
AKH: Hvordan har du finansiert arbeidet med Lessing-bok og skuespill? Jeg ser for meg at man må være flink til å skrive søknader …
EBH: Legathåndboka er god å ha. Der fant jeg Stiftelsen Ord og Form som ga meg 30.000 slik at jeg kunne dra til Harare sammen med produsent og skuespiller Simone Thiis. Ellers har jeg også mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Kulturrådet og Fritt Ord.
AKH: Det er fint å høre om hvordan dører kan åpne seg for en som satser seriøst på eksperimentell sakprosa. Jeg husker at du var og presenterte masteroppgaven for mitt kull, og at din veileder Eva Maagerø var svært spent på hvordan masteroppgaven din ville bli bedømt.
EBH: Jeg husker godt at hun var redd for at min såkalte dramatiske sakprosa skulle falle mellom alle stoler, og at det ikke ville bli forstått fordi man ikke kunne plassere det i en eksisterende sjangerboks.
AKH: Kanskje det var bra at veilederen var litt engstelig slik at du i fagartikkelen kunne komme den forventede kritikken i møte? For det er jo i den reflekterende fagartikkelen at man sørger for at sjangeroverskridelse ikke blir noe problem.
EBH: Ja. Det må begrunnes at dette er fag, og ikke bare «festlige påfunn». Vi ble oppfordret til å være eksperimentelle, men jeg har skrevet mange eksperimentelle tekster som ble mislykket, og der grepene jeg brukte ikke passet. Dessuten kan man ikke forvente at man hele tiden skal finne fram til noe nyskapende. Gyldendal har i Lessing-prosjektet eksplisitt bestilt «en eksperimentell fagbok», i likhet med Jelinek-boka, men ikke eksperimentell på samme måte. Jeg har eksperimentert med Lessing en god stund nå, men er ennå ikke sikker på om jeg har funnet riktig formel.
*
