Bokutdrag
Cesilie Tanderø: «Hva trenger din venn?» Side 27–30 i: Så godt å se deg! Å være venn i krisetider
Drøbak: Salsa Forlag, 2007
Les Salsa Forlags omtale av boken her
Noen er svært syke og vet de har kort tid igjen å leve. Andre er alvorlig syke,
men har utsikter til helbredelse. Mange må leve med sykdom, men har håp om gode
dager i mange år.
Noen er i sjokk etter ulykker og andre
kriser som brått snur livet på hodet.
– Det er best vi ikke ripper opp i det som er vanskelig, tenker kanskje
venner og kjente, og går utenom, slutter å dukke opp eller viker unna i samtaler.
Men ønsket til den som er rammet, er sannsynligvis at de vil snakke og ha oppmerksomhet.
«Behovet for at noen ser deg, lytter og respekterer smerten din, er enormt,» skriver
Erna Johannesen i sin bok Gleden bakom sorgen, der hun og mannen forteller
om sorgen over å ha mistet sin sønn på 26 år. Og nettopp det å lese andres opplevelser
av sin sorg kan være til god hjelp
for en annen som selv skal håndtere en smerte, selv om ingen situasjon er lik, og
hvert menneske er forskjellig. Gjennom andres erfaringer kan det være lettere å
gjenkjenne og forstå det ulendte og kaotiske landskapet en plutselig selv befinner
seg i. Andre vil ha seg frabedt å få en bok tredd ned over hodet, og orker kanskje
ikke å lese en linje om andres sorg på toppen av sin egen. Ofte kan det heller gjøre
godt å skrive selv. Ikke bare om hva som hendte, men også om følelsene; hva kjente og tenkte og luktet og smakte og følte
du?
En kvinne mistet fullstendig grepet på livet sitt i en skilsmisseperiode.
– Ofte var det småting som hjalp, sier hun; et ord, en setning noen sa rundt et middagsbord, noe jeg overhørte, noe å klamre seg til; smått betyr mye! Så ikke tro at du ikke kan bidra med noe. Selv det du tror er banale ord, har vært viktige vendepunkter for meg!
Det er mange måter å takle sorg på. Noen mennesker er lavmælte og følger ikke den vedtatte «sannheten» for hvordan man bør reagere.
Inger Dagsvold er kreftsykepleier med samisk bakgrunn, og har nylig skrevet mastergradsoppgaven In gille huma. De tause rommene i samtalen. Samiske fortellinger om kreft. Hennes fortelling er tankevekkende, også fordi den minner om viktigheten av å lytte og vite noe om kulturen til den som trenger deg. Det er lett å falle utenfor, bli misforstått, stemplet og verken sett eller lyttet til for den som hører til en annen kultur enn den rådende.
Inger forteller om trekk ved det samiske samfunn, der folk helst ikke snakker om kropp, sykdom, følelser og sorg. Hvis det snakkes om, er det gjerne indirekte og metaforisk, og ikke ved sitt rette navn. En utbredt holdning i den skolemedisinske kulturen er at den beste måten å takle sin situasjon som kreftpasient på, er å våge å si ordet kreft, sette ord på følelsene, gråte og «få det ut». Men Inger Dagsvolds erfaring er at det ikke nødvendigvis er riktig for alle. I samiske samfunn er det viktig å være mentalt sterk. Å vise følelser er å vise svakhet.
– De gangene jeg som sykepleier klarer å la være å si så mye selv, får jeg ofte høre folks egne fortellinger, sier Inger. Disse fortellingene setter sykdommen inn i en større sammenheng, og blir en del av en lang historie som gjør at jeg bedre forstår pasienten. I innledningen til sin oppgave gir hun et eksempel:
«Det begynte med at jeg var på seinvakt på avdelinga. Det var en pårørende som ville snakke med meg, om bror sin, han lå på det siste. Vi satte oss i gangen, og så sa han:
– Kor du e ifra, æ kjenne navnet ditt, e du i slekt med …
Og så begynte en samtale om kjentfolk, om mi slekt og hans slekt, hjemplassene våre, om fiskeriet; torskefisket og lina, snurrevad og svart hav. De hadde fiska i lag, han og broren, ja to andre brødre også. De to andre hadde de mista på havet.
– Vi tok vare på enken, vi hjalp dæm, og kjærringen vårres e no enda ei god støtte førr dem.
Jeg undret meg litt, jeg trodde vi skulle snakke om broren hans og kreften og dødsleiet, men tenkte han måtte bare få ta det i sitt tempo. Prøvde å ikke tenke på nattmedisinene som skulle deles ut, som burde vært delt ut allerede …
Midt inni slitet med linefisket sier han:
– Trur du det e tungt for han å puste?
Jeg forklarte litt, om medisinene og …, og så fortalte han fortellinga om fiskeriet. Det var vel da det var snurrevad og svart hav, og de var i ferd med å avslutte fiskekarrieren at han sa:
– Trur du han kommer til å gå snart?
Slik fikk han fortalt meg om livet sitt, om den døende brorens liv, om krise, sorg og samhold. Denne familien hadde takla tap før, de tok vare på hverandre, de så nå hva som kom, og de ville være der for ho som kom til å bli enke. Og alt dette fikk vi prata om uten å bruke ordene kreft og død.
Denne samtalen satte seg fast i meg. Jeg fikk en gave fra denne mannen, han ga meg ei fortelling og viste meg at det går an å prate om såre og vanskelige ting på en annen måte enn det helsevesenet og kommunikasjonsteorier og kreftsykepleierfaglige paradigmer legger opp til. Dette ble et vendepunkt i min forståelse av samtalen, og måten å snakke om kreft med kreftpasienter. Senere fant jeg ei diktsamling hvor en samisk forfatter skrev om det å få brystkreft. Diktene handler ikke bare om en sykdom, det er fortellingen om et liv, og et folk, det samiske folk, i en verden.
Denne boken, sammen med samtalen med broren som rodde fiske, fikk meg til å forstå at det er noe jeg ikke forstår godt nok. Selv om jeg har arbeidet som sykepleier og kreftsykepleier i Nord-Norge i 15–20 år, er det noe i folks hverdagsliv som jeg ikke hadde sett og forstått som viktig for mitt arbeid i helsevesenet.»
– Den samiske befolkningen bærer med seg en kollektiv erfaring av det å være mindreverdig, av det å ikke bli forstått, sett eller hørt, fortsetter Inger Dagsvold. – På sykehuset møter de den samisk/norske konflikten, nesten ingen snakker morsmålet deres, tolk er et mellomledd som stopper god kommunikasjon. Dessuten møter de en annen måte å takle sorg og kriser på som er veldig direkte, konfronterende og med krav om en åpenhet som kan oppleves som utleverende. Noen av disse pasientene kan oppfattes som tause og innesluttede. Det kan være de har lyst til å snakke. Men de må få gjøre det på sin egen måte, på eget språk og med egne ord. Vi må tillate de dagligdagse fortellingene som del av vår profesjonelle holdning til pasientene. Vi som helsepersonell må gi fra oss makta og eierforholdet til sykdommen, krisen og måten dette skal takles på.
Så hvordan reagerer min venn? Kan jeg samarbeide med familien? Hvor nær står jeg den som er rammet? Noen beskriver sitt vennskap til venner som ble rammet av alvorlig sykdom, slik:
Vi var egentlig ikke så nære venner; det er ikke naturlig at jeg trer inn på arenaen nå …
For noen er dette sikkert en riktig vurdering. For andre er det kanskje en lettvint vei ut av en vanskelig situasjon …?
Hvor tror du din venn plasserer deg i sin vennegjeng? Passer din deltakelse i forhold til din venns barn, ektefelle/samboer/kjæreste, øvrige familie og andre venner? Er det riktig at akkurat du trer inn på arenaen nå? Og på hvilken måte?
«Det jevner seg ut
i et langt liv, er det noe som heter. Det burde vi huske oftere når det gjelder
hva en venn trenger. Neste gang kan det være deg som opplever noe traumatisk. Sett
deg ned og tenk etter hvordan du vil at andre skal være mot deg da.»
Lill, venn og søster
«Om støtten oppleves som en hjelp eller en trussel, kommer an på hvem som hjelper, hva som gjøres og hvem som vurderer det. Jeg opplevde at en kvinne jeg ikke kjente, stadig kom på sykebesøk til kjæresten min, med blomster og nybakt brød og invitasjoner til skogsturer, og gjorde nye avtaler direkte med ham mens jeg var til stede. Hennes intensjon var avlastning for meg, fikk jeg vite senere. Min opplevelse var å bli fratatt en viktig og nær rolle, og bli forsøkt dyttet ut på sidelinjen mens kjæresten min ble sykere og sykere.»
Mette, livsledsager
*
Dette bokutdraget ble først publisert i Tekstualitet 2008, da Inga Gullhav var redaktør.
Les en omtale av boken her
*
