Hva «er» forskningsformidling?

Forskningsformidling har vært et honnørord gjennom noen tiår, men det er ingen enighet om hva begrepet skal innebære. Det er helt i orden, for slik er det også med en rekke andre viktige ord i samfunnsdebatten: kultur, ytringsfrihet og frihet – for å nevne noen riktig store ord. Gjennom å diskutere begrepene, gjør vi noe med de fenomenene vi diskuterer. Ord er virksomme.

Da Språkrådet, sammen med Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk tidsskriftforening og Universitetsforlaget, arrangerte det godt besøkte seminaret «Ut med språket!»14. november i år, var det igjen forskningsformidling som stod på tapetet. Jeg hadde æren av å åpne arrangementet, sannsynligvis fordi jeg har vært engasjert i arbeidet med å få til det nye formidlingsprofessoratet ved Universitetet i Oslo. Kanskje også fordi dette har vært en livslang interesse. Hva sier man i en slik ti minutters åpningstale, bortsett fra formaliteter og banaliteter? Jeg strevde ganske lenge med forberedelsene, og endte opp med å presentere tolv teser om forskningsformidling. Stor var min glede da jeg merket at tesene hadde fått tanker i sving hos seinere talere samme dag. Jeg slår dem nå med glede – og forventning om kommentarer – opp på den tekstualiserte «kirkedøra» i Vestfold, altså:

Tolv teser om forskningsformidling

1. Begrepene forskningsformidling, vitenskapsformidling og forskningskommunikasjon må aldri defineres én gang for alle, men forskerne må engasjere seg intenst i definisjonsarbeidet.
2. God forskningsformidling kan styrke institusjonens omdømme, men forskningsformidlerens identitet er ikke omdømmebyggerens.
3. Forskningsformidleren må våge å ta rollen som engasjert intellektuell i offentligheten, men all forskningsformidling må være faglig forankret.
4. God forskningsformidling er dialogisk, men forskningsformidlerens og samtalepartnerens kompetanser må anerkjennes gjensidig.
5. Forskningsformidling kan planlegges, men mye formidling må improviseres.
6. Forskningsformidlerens viktigste instrument er skriften og talen, men formidlingen må foregå gjennom en vifte av medier, formater og modi.
7. Vitenskapens resultater må formidles, men like mye dens etos, med rom for tvil, tvisyn og konflikt.
8. Forskningsformidlerens språk er klart, men klarhet må ikke forveksles med enkelhet og énstemmighet.
9. Forskningsformidleren må oppmuntres, men samtidig både tåle og be om kritikk fra kolleger.
10. Fagfellekommunikasjon kan i flere fag kombineres med forskningsformidling, men som en hovedregel krever kommunikasjon med lekfolk andre ytringsformer enn fagfellesamtalen.
11. Lekfolk er folk flest, men i en tid hvor stadig flere lekfolk har høyere utdanning, må det paternalistiske begrepet populærvitenskap kastes på skraphaugen.
12.  Norsk offentlig debattkultur har blomstret opp i litteraturhusenes, tenketankenes og internettets periode, men forsknings- og kulturpolitikken oppmuntrer ikke forskerne til å ta del i blomstringen.

På 1990-tallet  var jeg formidlingskoordinator for det nasjonale innsatsområdet Kultur- og tradisjonsformidlende forskning, forkortet KULT. Det formidlingseksperimentet jeg fikk være med på den gangen, KULTs formidlingsprogram, var ganske storstilt. Vi satte i gang en bokserie på Ad Notam forlag, ikke så forbausende, men forskere ble sendt som hospitanter til NRK og NRK-journalister til forskningen, vi laget teater på Hunderfossen familiepark, utstillinger, konfirmasjonsundervisningshefter, nærradioprogrammer med studenten Espen Ytreberg som journalist, filmmanuskonkurranse, TV-serier, you name it. Min sjef var Hans Fredrik Dahl, og i hans selvbiografi Fra Pax til paven oppsummerer han det hele med at det tross alt er boka, eller boken, som er forskningsformidlingens hovedmedium. Mon det. Fra TV-serien «Tankens hjelpere», med 650.000 seere av hvert program, har særlig ett bilde festet seg hos meg, fra programmet som hadde tid som tema. Antropologen og medieforskeren Anders Johansen sitter utenfor busstasjonen i Bergen med busstasjonens velkjente, digre ur i bakgrunnen og sier, etter min sikkert feilbarlige hukommelse: «Hvis jeg skal besøke min gamle mor, da kan jeg ikke vurdere samværet etter hvor mange minutter det varer. Den slags tid er saken uvedkommende.» Han hadde rett, ytringen traff meg som et blodsprøyt mot pannen, som Rolf Jakobsen sier det, men den unge forskeren skulle på et vis også ta grusomt feil, et tiårs tid, kanskje, før stoppeklokkenes inntog i norsk eldreomsorg.

Forskningsformidling må selvsagt inneholde et faglig bidrag for å fortjene navnet, men erfaringen fra KULT-satsingen viste at formidlingen kan skje på utallige måter. Hvis forskerne ikke selv føler seg kallet til å delta i den blomstrende offentlige debatten, må de oppmuntres og inviteres.

*

*

Kommentar til «Hva ‘er’ forskningsformidling?»

Marius Helgå den 02/01/2014:

Republiserer her som en kommentar til punkt 11 min kommentar opprinnelig publisert på http://www.prosa.no/2012/hvor-ble-det-av-populaervitenskapen/

Noen kommentarer fra en lesende ikke-akademiker.

Jeg elsker uttrykket _og sjangeren_ populærvitenskap.

Jeg synes popvit framstår som noe langt mer fruktbart for meg som ikkefagperson å lese enn hva sakprosa gjør. Selv om begrepene nok grunnleggende sett overlapper, så er det et slags diffust skille et sted i hodet mitt mellom «ren» sakprosa, som kanskje først og fremst er skrevet for de som driver med et fag, og populærvitenskap, som først og fremst skrives for å spre innsikter fra faget til de som er utenfor fagets kretser.

For øvrig er jeg av den formening at populærvitenskap er akkurat like aktuelt innenfor humaniora som i realfagene. Eksempelvis er både lingvistikk og historie fagområder som er svært godt egnet til formidling på en måte som ikke følger streng akademisk sedvane.

Litt morsomt at jeg akkurat i dag kom over denne saken, ettersom jeg tidligere i dag var i ferd med å gå i lufta etter å ha sett Tønnesson referert på twitter med at populærvitenskap er et ord man aldri skal ta i sin munn: https://twitter.com/afarbrot/status/406362878602911744

Som man kan se i den påfølgende tweetalogen mellom meg og @afarbrot mener jeg tvert imot at det å kalle noe populærvitenskap ikke er å snakke ned leserne, men at det å ikke ville bruke dette uttrykket er å snakke opp/snobbe til skribenten/forskerens rolle i formidlingen.

Min konklusjon er altså: Dersom man ønsker å spre fagkunnskapen sin til mennesker som ikke er en del av faget, skriv populærvitenskap!

*