Hva er demokratisk design, Willy Johansson?

Willy Johansson tegnet over to hundre ulike modeller for Hadeland Glassverk i løpet av sin karriere. Blant hans mest kjente design er Tangen-serien og Siri-serviset.

Bruktbutikken som kulturformidler
Visste du at det finnes flere bruktbutikker enn filialer av Hennes & Mauritz i Norge? Og at de aller fleste av bruktbutikkene drives med ideelt formål? Bruktbutikken fremmer ikke bare gjenbruk og sosialt arbeid. Den tar også vare på norsk kulturarv, ved å gi et nytt liv til gjenstander formgitt av norske designere. Ting som bare ville blitt kastet, om ikke bruktbutikken fantes. I en serie med tekster vil forfatteren ta for seg noen av de formgiverne man ofte finner i bruktbutikken. Hun reflekterer underveis over den historiske konteksten som produktene ble til i, og undrer seg over sitt eget forhold til design og ting.

Bruktbutikken kan fortelle noe om både fortid og nåtid. Tingene formidler vaner, verdier og velstand. Bruktbutikkens oljelamper i mange størrelser og fasonger er eksempler på dette. De ble laget til folk flest. De kommer fra anerkjente skandinaviske glassverk. Mange ble laget for å passe til et vinservise, og for å gi en ekstra dimensjon til et festkledd bord. Sammenliknet med stearinlysene og parafinlampene representerte de også et teknisk framskritt. De lukter mindre enn parafinlampene og er også tryggere i bruk. De er mer holdbare, og kanskje også mer økonomiske i bruk, enn stearinlysene. Men i dag er disse gjenstandene likevel til overs. Det finnes ofte et titalls oljelamper i bruktbutikken, og få kjøper dem. For hva skal vi med oljelamper?

Oljelamper i serien Tangen. Dette vinserviset har vært et av de mest solgte produktene fra Hadeland Glassverk fra det ble utviklet i 1958 og til i dag. I 2002 fikk Tangen-serien hedersprisen for god design av DOGA. Design: Willy Johansson. Foto: Turi Pålerud

Noen av lampene kommer fra Hadeland Glassverk, og noen er designet av Willy Johansson, en av formgiverne som brakte det særegne skandinaviske designet til norske hjem. Denne designtradisjonen omtales gjerne som demokratisk design, kanskje fordi den henvendte seg til massene, snarere enn til eliten. Det var slett ikke IKEA som fant opp fenomenet demokratisk design, slik man skulle tro om man søker opp begrepet på nettet.

Tiden forandrer tingene. Produksjonsmåtene skifter, bruken endres, materialer, form og farge varierer med tiden. Det er vanskelig å sette ord på hva vi verdsetter ved tingene. Det oppleves som om tingene har en slags personlighet. De kan være frekke, ydmyke, breiale, stolte, aggressive eller snille. Noen kan også være harmløse og uinteressante. Men kan de virkelig bære i seg en demokratisk verdi?

Tingene snakker til oss med en stemme og et språk. Og Willy Johanssons uttrykk henvender seg til meg med en lavmælt stemme. Likevel er det ofte denne stemmen som løfter seg fra den jevne mumlingen i bruktbutikken. Den har et budskap til meg.

Bollesettet Multe finnes i mange størrelser og har også dessertskåler med hank. Finnes i sotfarget, grønn og blå. Ble tildelt merket for godt design i 1966. Design: Willy Johansson. Foto: Turi Pålerud

Hvem var Willy Johansson?

Willy Johansson var designer på Hadeland Glassverk i en tid som forandret samfunnet og tingene. Fra 1947 var han kunstnerisk leder på glassverket, og mange vil si at han ledet bedriften inn i to av verkets mest kreative tiår. Tiår som introduserte et nytt formspråk på Hadeland, men også i en rekke andre små bedrifter i Norge, og i våre naboland. Scandinavian Design ble et begrep på 1950-tallet. Og med dette begrepet fikk også designeren en ny oppmerksomhet. Var han kunstner, håndverker eller industrileder? Da Johansson ble kunstnerisk leder, var han bare 27 år, nettopp ferdig med en treårig kunstutdanning ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Som så mange andre fikk også Johansson et opphold i sin utdanning på grunn av krigen. Kanskje både utdanningen og freden kunne forløse en optimisme i han, og et mot til å tenke nytt?

I jakten på et språk for det estetiske, oppsøker vi gjerne mennesket bak tingen. Vi vil vite hvordan den skapende tenkte og levde. Det finnes ikke mange skrevne kilder om Johanssons virke på Hadeland. Til gjengjeld er tingene han skapte, og som ble produsert i relativt stor skala, fortsatt til stede i svært mange norske hjem. Og noen av kunstgjenstandene som bærer hans signatur, er blitt kostbare samleobjekter.

Johansson må ha vært en arbeidsom mann, for han tegnet over to hundre ulike modeller for Hadeland Glassverk i løpet av sin karriere. Han mottok internasjonale priser, og her hjemme ble han hedret. De tre kunstindustrimuseene i Norge kjøpte inn hans arbeider, og det samme gjorde også noen utenlandske institusjoner. Likevel er det vanskelig å finne gode kilder som bringer oss nær Johansson.

De rent leksikalske fakta finnes både i kunstnerleksikonet og på Wikipedia, men dette er som regel tørre fakta som kanskje ikke forteller oss så mye om mennesket bak tingene. Det finnes likevel en tilgang til Johanssons tanker, formidlet gjennom hans egen stemme; i Nasjonalbibliotekets Bokhylla finnes et radioprogram som er laget av Helene Høverstad i 1984. Anledningen er en retrospektiv utstilling i Kunstindustrimuseet i Oslo, og programmet har fått tittelen «Glass er et fantastisk materiale». Og denne kilden til Willy Johanssons liv er også et fantastisk materiale. Programmet gir oss et møte med en stillferdig mann som formidler sine tanker på en folkelig østnorsk dialekt, med trykk på første stavelse i for eksempel produkt og naturlig. Det er lett å se for seg Johansson blant glassarbeiderne på Hadeland, men kanskje vanskeligere å knytte denne mannen til de store designutstillingene i Milano.

Serien Blåtopp består av krukker i ulike størrelser til sild og syltetøy, salt/pepper-bøsse og sukkerstrø. I bruktbutikken finnes det mange som har mistet den blå toppen, som er laget av skjørt glass. Men også kroppene i det lyse olivenfargede glasset er verdsatt av mange. Design: Willy Johansson. Foto: Turi Pålerud

Kunstnerisk lederskap

Innledningsvis i programmet gir Albert Steen, konservator ved Kunstindustrimuseet i Oslo, en pedagogisk forklaring på hva en designer faktisk gjør. Og dette gjør Steen på sober Oslo vest-dialekt, slik vi kjenner den fra 70-tallets fjernsynsteaterforestillinger. En designer er en formgiver som følger produktet fra idé til produksjon og ferdigstillelse, og som hele veien tar et ansvar for produktet, forklarer Steen. En designer er ikke en som sitter tilbaketrukket på tegnekontoret, men en som er aktiv i samarbeidet med fagfolk i alle ledd av produksjonen. Nettopp denne beskrivelsen mener Steen at passer svært godt på Willy Johansson. Han understreker at Johansson knapt er noen svermer, men at arbeidene hans likevel kan tilskrives en slags poesi. Hverdagspoesien.

Den formelle betegnelsen på Johanssons stilling ved Hadeland Glassverk er «kunstnerisk leder», og vi hører at dette er en betegnelse han selv strever med å forklare. Johansson framstår som en ydmyk mann, og avviser på det mest kategoriske at han leder kunstnerne, eller for den saks skyld håndverkerne, på Hadeland. Men han tar ansvaret for å avgjøre når et produkt er kunstnerisk godt nok. Det er dette ansvaret som hviler på den kunstneriske lederen. På veien fram til «godt nok» er samarbeidet avgjørende, ikke nødvendigvis geniet.

Og kanskje er det denne holdningen hos Johansson som forbindes med den skandinaviske designtradisjonen, men også med de skandinaviske samfunn; likeverdigheten, demokratiet og samarbeidet. Hvordan kan disse verdiene leve side om side med det vi ellers ofte forbinder med det kunstneriske, og med stor design; det ypperste, det geniale og det unike? Og hvordan kan vi gjenfinne slike verdier i døde gjenstander?

Johansson har selvfølgelig et viktig poeng når han understreker at samspillet mellom mennesker er en drivkraft i skapende arbeid. Som leder av samarbeidet på glassverket hadde Johansson ikke bare til rådighet et håndverksmiljø med bunnsolide tradisjoner og kunnskaper. Han hadde også med-designere som Hermann Bongard, Arne Jon Jutrem og Severin Brørby. Et kreativt og potent miljø, som skulle bidra til å forme det moderne Etterkrigs-Norge. Selvsagt betyr dette noe for både uttrykket og tingenes bruksverdi. Johansson minner oss om at ingen verdier, verken estetiske eller funksjonelle, eksisterer i et sosialt tomrom.

Øl og dram for sportsnasjonen Norge. Dette settet ble døpt Kollen og fikk merket for god design i 1966. Design: Willy Johansson. Foto: Turi Pålerud

Teknikkens egen estetikk

Willy Johansson hadde også et marked han skulle henvende seg til. Markedet var stort nok og trengende nok, men det var for lite for de rent maskinmessige storskalaproduksjonene som ville kreve store investeringer og masseproduksjon av enkeltgjenstander. Nordmenn trengte det aller meste etter fem år med krig, og teknologien hadde gjort den kostbare glassproduksjonen littbilligere. Vi skal nok likevel ikke la oss lure til å tro at Hadeland Glassverk kunne utstyre den norske arbeiderklassen med det de trengte av glassvarer til hverdags. Men middelklassen vokste, og også arbeiderklassen fikk noen penger mellom hendene.

Pressglass var den nye produksjonsformen, alt måtte ikke lenger blåses og slipes med munn og hånd. Maskinene var kommet for å bli. I Store norske leksikon sammenliknes pressglassteknikken med vaffelsteking. Glasset varmes opp og helles i formen, hvor det presses og kommer ut med riktig form og mønster. Skjønt, når vi hører Johanssons fortelling, framstår arbeidet ikke fullt så enkelt. Også etter at vaffelen kommer ut av pressa, skal den formes av menneskers hender. Og det unike på Hadeland var nettopp denne kombinasjonen av håndverk og ny teknologi. Tingene får et unikt preg. Det oppstår bobler og ujevnheter i glasset, og det er ørsmå variasjoner.

Skjønt teknikken og produksjonen var ny, var de estetiske konvensjonene de samme. Johansson registrerte at de på glassverket presset glass med mønstre som skulle likne på de som tidligere ble slipt fram. På denne måten utga gjenstandene seg for å være noe de ikke var, mente han. Dette var både litt jålete, gammeldags og aldeles unødvendig. Den enkle produksjonen var fin nok for vakre uttrykk, og han ville spille på lag med teknikken. Johansson kaller dette synet på estetikk for realt. Han ville sanere pressglassproduksjonen på Hadeland. På 50-tallet tegnet og prøvde han seg fram til et glasservise som skulle sette sitt preg på norske hverdagsmåltider i mange tiår. Serviset Siri fikk organiske former, og er beskrevet som både enkelt og elegant. De jevne og smale rillene i glasset gir en stabilitet og en opplevelse av soliditet, men er likevel ikke svært materialkrevende. God materialutnyttelse var et ideal. Dette glasserviset solgte i millioner. I dag er det mange mennesker, i omsorgsfullt møblerte hjem, som samler på boller og fat fra Siri-serviset. Så selv om Siri-serviset er produsert i store opplag, ligger delene ikke så lenge i bruktbutikken.

Serviset Siri. I produksjon fra 1954. Pressglass hvor teknikk og form spiller på lag. Design: Willy Johansson. Foto: Turi Pålerud

Demokratisk design

Materialet ble altså godt utnyttet i pressglassproduksjonen. Det var viktig å holde utgiftene på et minimum dersom folk skulle ha råd til å kjøpe produktene. Hadeland Glassverk var en stor bedrift i ei lita bygd, i 1984 hadde 160 mennesker arbeidsplassen sin der. Skulle verket ha livets rett, måtte de selge glasset sitt på lønnsomt vis.

Glassverkets funksjon som levebrød for mange familier, var også viktig for Johansson. Med sin oppvekst på glassverket, hvor bestefaren var glassliper og faren var glassblåser, var han en designer som behersket og forsto hele produksjonsprosessen. Han forteller levende om hvordan han fikk låne blåsepipa til far, når han som guttunge kom med niste. At han skulle arbeide med glass, var mer en selvfølge enn et valg. – Vi lekte glass da vi var smågutter, sier han. Som designer kunne han prøve ut nye ideer selv. I radioprogrammet tegner Johansson en fin linje til barndommen når han forteller hvordan han gjerne låner redskapene til glassarbeiderne i middagshvilen, for da ligger de jo likevel ubrukt i verkstedet. Mens håndverkerne spiser, kan han leke med form og farge, akkurat som da han var liten gutt. Etter en bearbeiding på tegnekontoret tar designeren ideen med seg tilbake til håndverkerne, og samarbeidet kan starte. Og slik kan individualistens arbeid brynes i et fellesskap.

Det er kanskje summen av mange forhold som gir designet demokratisk verdi. En viktig forutsetning er at designprosessen har som mål å gjøre produktet tilgjengelig for folk flest. Skal man lykkes med det, må det finnes gode tekniske løsninger som utnytter materialene godt og sikrer en fornuftig pris. Og kanskje må produktet utføres med en estetikk som ikke ekskluderer, men som likevel kan utfordre vanen og den borgerlige smak. Skal designerne lykkes, må de være lydhøre både for sitt publikum, og for de andre fagfolkene som de samarbeider med. Og da lønner det seg kanskje å være ydmyk i møtet med de andre, slik Willy Johansson var.

K-glass. Hadeland glassverk hadde også en liten produksjon av kunstglass. Dette er en av Willy Johansson vaser. Beskjeden og poetisk. Foto: Turi Pålerud

*

Om forfatteren:

Turi Pålerud er født i 1960. Hun jobber som politisk rådgiver i Utdanningsforbundet og er utdannet barnehagelærer og fagpedagog. Hun har arbeidet som pedagogikklærer i barnehagelærerutdanningen og har publisert bøker og artikler innenfor dette fagområdet, alene eller sammen med andre. Hun har en mastergrad i faglitterær skriving fra Universitetet i Sørøst-Norge.

*

Kilder

Linder. M. (2016): Willy Johansson – en mester i glass. Blogginnlegg 23. november 2016. Hentet fra www.matslinder.no

Høverstad. H. (1984): Glass er et fantastisk materiale. Møte med designeren Willy Johansson på Hadeland Glassverk. Radioprogram NRK 22.07.1984. Hentet fra www.bokhylla.no. URL: http://www.nb.no/nbsok/nb/6ea7c0809dc380b0e21c78c8fe7105b3?index=1

Norsk kunstnerleksikon: Willy Johansson. URL: https://nkl.snl.no/Willy_Johansson

Store norske leksikon: Glasskunst. URL: https://snl.no/glasskunst

*

Del artikkelen på sosiale medier