Midt i Danmark er det en bukt som er så rund at den nesten biter seg selv i halen. Århusbukten heter den, og her folder en strand seg ut med den hviteste sanden man kan tenke seg. Langs stranden vokser det nyperoser, slik det gjør mange andre steder langs kysten. Små veier går ned mot stranden, og langs veiene ligger hus etter hus med familier som steller og ordner rundt seg. Her kan man gå barfot uten å tråkke på glassbiter eller gjenglemte matrester. Så det var det vi gjorde. Den gang stranden var vår.
En natt tidlig på sommeren, på den tiden svarttrostene synger på hvert tak, gikk en ung mann og jeg på en av veiene ned mot stranden. Ingen av oss hadde sko på. Asfalten var ru og prikket oss under føttene. Etter en stund ble jeg følelsesløs og kjente ikke lenger fotsålene. Beina gikk av seg selv. Jeg nærmest seilte ved siden av den unge mannen. Jeg sa ingenting. Natten var for sort og full av måneskinn til å kommentere rare følelser i føttene.
Jeg ser meg selv gå på en av villaveiene i min barndoms by. Hadde jeg visst hva jeg gikk til, hadde jeg nok hentet et par sko. I et sammenpresset øyeblikk ser jeg ikke bare meg selv og den unge mannen, men også våre familier, skolekamerater og venner som sover inne i husene. Jeg får øye på andre netter hvor jeg badet naken i rusen av billig rosévin sammen med andre, nå ansiktsløse, unge skikkelser.
Det kan åpnes en skuff i mitt indre. En skuff merket «føtter», her kan jeg stappe ned natten med den unge mannen. På skuffen over står det «legger». Hva kan det tenkes å være i den skuffen?
På en grusvei et par kilometer fra stranden ligger et sort trehus med hvite vinduer. Huset har en karakteristisk form: Det går opp i en spiss på den ene siden i stedet for på midten. I dette huset bodde jeg sammen med moren og faren min og de to småsøstrene mine. Far hadde selv tegnet og bygget huset. Det ble oppført på en av de siste ubebygde tomtene i den stille forstaden. Ved siden av huset lå et anneks. Det var opprinnelig et uthus, men etter hvert flyttet jeg, den eldste søsteren, ut dit. Her kunne jeg ta imot hemmelige besøk eller liste meg ut om nettene.
Før jeg flyttet ut i annekset bodde onkelen min der et par måneder. Jeg fikk jobben med å vaske hos ham. Det luktet intenst av mannlig parfyme hos ham. Mens jeg tørket støv på nattbordet oppdaget jeg pornobladene. Jeg fikk lest historien om paret som fikk lyst på hverandre mens de fløy et helikopter: De måtte lande på en fjelltopp og få lettet trykket.
Bladet ble så vidt lagt på plass før onkel plutselig stod der. Jeg hadde trolig et par shorts på, for han kommenterte i hvert fall at jeg hadde arvet de tynne leggene fra farfaren min, slik han også selv hadde. Han lo høyt og fortalte at han ikke hadde fått førsteplass som årets bodybuilder på grunn av de leggene. «Det ser ut som om du har stått i syre», hadde den ene dommeren sagt til ham.
Kanskje det er det som er feil med leggene mine? Jeg har stått i syre. Kanskje det er derfor de ikke alltid lystrer og går dit jeg vil. Når føttene under dem heller ikke har bakkekontakt, kan alt skje.
«Laterna vagina»
Over er en skuff merket «knær» og en med «lår». Begge er bleike og merket med maskinskrevne lapper. Litt lenger oppe er det en skuff som nesten ikke kan lukkes igjen, fordi den bugner over. Du kan sikkert selv tenke deg til hva det står på den skuffen. Jeg vil ikke gå i detaljer her. Jeg vil heller fortelle om skuffen ved siden av. Den har en annen rødfarge og har tittelen «Laterna vagina». Åpner man den kommer lyden av den danske forfatteren Jens Blendstrup ut:
Kære kvinde. Jeg ved ikke, om du er klar over, at du er udstyret med den mest fantastiske biograf i hele verden. Selvom den hverken sælger popcorn eller cola, så har den plyssæder og drypstensstole og de varmeste vægge, der trækker sig sammen i løbet af filmen, som bliver vist fra et rum, man kalder hjertet. Og så har den en dørmand, den store læbebjørn, som holder øje med hvem der kommer og går. Det er et stort privilegium at blive sluppet ud.
Her må jeg visst stoppe Jens Blendstrups talestrøm. Hva mener han egentlig med at det er et stort privilegium å bli sluppet ud? Det burde være et større gode å bli sluppet inn. Slik kan man finne ut at skuffen med «Laterna vagina» er helt feilplassert. Den burde ikke være i nærheten av skapet med «Hennes indre kropp», men flyttes til arkivskapet med «Perspektiver på kroppsdeler».
Perspektiver på kroppsdeler
Hele dette skapet er tagget ned med feministiske uttrykk: «Vi kan selv» og «Gi oss halvparten, så skal vi vise dere alt», sier de.
Jeg åpner forsøksvis en skuff det står «kusse» på, altså det danske ordet for «kuse» eller «fitte». Det er en ironisk skuff, slik de fleste skuffene med danske titler er. Ut av skuffen stiger stemmen til Jørgen Leth – forfatteren, filmskaperen og tabubryteren. Han sier: «Kussen er den kvindelige krops tropiske zone. Den er kvindens centrum. Herfra udgår alle tegn og tanker, alt sprog.» Hans ord river andre med seg. Det begynner å strømme ut fra skuffen. Den ene leksikonartikkelen etter den andre stiller seg i kø for å bli lest. Den sist ankomne er forfattet av den norske språkviteren Helene Uri:
Innovertiss. Av og til har eg trong til å seie noko om det eg har mellom beina. Problemet er at for meg er det ikkje noko ord for det som er like sjølvsagt og naturleg som ord for andre kroppsdelar, som lår, arm og øyre. Men det skortar ikkje på ord. Vi har dei forsiktige, som der nede, nedantil, skjødet, underlivet eller det-du-veit. Vi har dei medisinske vagina, vulva og genitalia. Vi har dei fargelause orda, som eg tyr til når alt anna verkar upassende: dei kvinnelege kjønnsorgana og skrittet. Vi har dei barnlege: innovertiss eller jentetiss. Vi har dei folkelege fitte, kusa, musa, dåsa, slusa, rotta, skjura og skrevet. Til slutt har vi dei metaforiske, som vegen til kvinnehjarta, skattekista, morohola, leikeplassen, parkeringsplassen. Nokre er morosame: pølsebua, sædbanken, verdas minste fornøyelsespark (der er det berre plasse til ein, og han må stå). Andre ler eg ikkje så høgt av: Kremkonteiner, fiskeslohølet, penishalder, kuk(k)varmer og kjøttkløfta. Nokre er riktig poetiske: elskovshola, himmeriket, kjærlighetstunnelen og honninggrotta.
Jeg skjærer ut ordet «himmeriket» og tar det med tilbake til skapet med «Hennes indre kropp». Her limer jeg det forsiktig på den overfylte skuffen og lukker den nennsomt igjen. Det blir stille. Et øyeblikk. Så høres en svak rumling.
Mage
En dyp, dundrende lyd kom fra motoren langt inne i skipet. Jeg satt på dekket med ryggen lent mot skorsteinen med øynene lukket. Vibrasjonene fra sylindrene ristet kroppen min og overdøvet hjerteslagene og skjelvingene. Det var for kaldt til å sitte ute, men kulden sendte klare bilder gjennom tankene mine. Over meg var himmelen hvit.
Skipet stevnet ut fra den danske kysten med retning mot nord. Her ventet en samtale og en beslutning. I magen min var det en ny puls.
Mageskuffen er elastisk: Den kan virke tom, og den kan romme et helt liv. Magen klager og skriker når armene ikke rekker frem til den elskede. Av og til svikter den meg og gir meg ingen signaler om hvor jeg skal gå. Magen speiler seg i uendeligheten og i historiene til andre kropper. For eksempel kan man se projeksjonen av Margreth Olins film Kroppen min på den. Når magen er på sitt tynneste, kommer en annen skuff til syne. En slank skuff med en romantisk, nesten utvisket tittel.
Midje
Utenfor Århus ligger en liten øy, grønn, bakkete og bilfri som et glansbilde fra et av H.C. Andersens eventyr. Jeg dro dit den sensommeren jeg ble seksten sammen med venninnen min Ane og hennes mor. Vi bodde på en gul gård med utsikt over modne kornåkrer og det sølvblå havet. Gården tilhørte et venstrepolitisk parti, men vi hadde den nesten for oss selv. Vi sov lenge og tilbrakte ettermiddagene på stranden. Herfra kunne vi skimte kranene på havnen i Århus.
Den siste dagen i paradiset lekte Ane og jeg gjemsel ved å gjemme trusene våre under steiner ute i vannet og la den andre finne dem. Vi fløy hit og dit mens vannet sprutet. Vi enset ikke de små seilbåtene som kom rundt pynten. Plutselig sto vi få meter fra blikkene til et snes andre ungdommer. Eneste mulighet var å sette seg raskt ned i vannet og fnise. Da båtene var borte, reiste jeg meg opp og stod foran Ane. «Du har vepsetalje», sa hun. Vepsetalje. Det var pent sagt av datteren til en kjønnsforsker. En jente som hadde vokst opp med å bruke blått, gå uten BH og sminke.
I midjeskuffen er det en viss ro. Den har en gammeldags utskjæring på forsiden. Et nydelig arbeid utført med kjærtegn og største presisjon. Midjen vil kanskje snart bli skiftet ut med en skuff det står «livet» på.
Jeg har nok aldri tittet i midjeskuffen før, for nå oppdager jeg at den er bunnløs. Jeg stikker hånden ned og kjenner at jeg rekker alle de andre skuffene. En slags indre snarvei til hele skapet med kropp. Jeg kjenner forbindelsen til himmeriket. Kanskje det faktisk er et privilegium å komme ut her. Å få språk. Liv. Strekker jeg meg langt nok, rekker jeg også frem til de følelsesløse føttene. Jeg forsøker å gni litt liv i dem.
Bryster
Over midjen er det to skuffer med «pupper». Jeg øyner en lapp i den ene og skjønner at den er skrevet med min mors håndskrift. «Husk at brystene er et smykke», står det. Men det ville jo aldri moren min skrive. Jeg må ha skrevet det selv. En annen lapp har klistret seg fast til den første. Den forteller:
I et hvitt hus fra slutten av attenhundretallet var det dekket opp til fest. Det var et hus som alle andre i kongens København: Høyt under taket, stukk og knirkende tredører. Velkledde mennesker i tyveårene ankom med bankende hjerter. Man satte fra seg champangneflaskerne i kjøleskapet og tok imot en velkomstdrink. Det ble skålet for dronningen som hilset fra en liten TV-skjerm. Årets siste dag. Fremtidens begynnelse.
Jeg hadde på meg en nattblå silkebluse. Den var utformet i et kinesisk snitt og gikk derfor helt opp til halsen. Med rett rygg stod jeg med drinken i hånden. Bestekompisen til kjæresten kom bort til meg og pekte: «Så skuffende, at du ikke viser bryster!» Jeg kunne bare gi ham rett. Hva jeg ikke fortalte, var at jeg var dresset opp til å ta avskjed med både ham, kjæresten og hele København.
Puppene pekte ut kursen mot nord. I hver av skuffene er det et gullkompass. Nålene deres dreier rundt og rundt, og når de fester seg, stopper alt opp.
Ansikt
Det er tid for å ta farvel. Jeg ser en tåre i kroken av den øverste skuffen. Jeg var ikke klar over at det fantes sentimentalitet her, men det var jo bare å forvente. Ansiktet kan jo ta uendelige former. Det kan være tvetydig, bortvendt, uttrykksløst. Det kan speile en annen virkelighet. Sjelen.
Når jeg kommer til denne skuffen, skjønner jeg at jeg langt fra har fortalt hele historien om «Hennes indre kropp». Ikke har jeg vært på baksiden og tatt en titt på rumpa eller ryggen. Håret ligger urørt over skuldrene. Ørene sitter tause på siden av hodet. Alle saftene, innvollene og hjernecellene får være i fred. Jeg forstår også med et smil at jeg har sett på kroppen i omvendt rekkefølge enn Helene Uri når hun taler sitt «Kropsspråk». Jeg begynner med føttene, der hun begynner med hodet. Betyr det noe? Er ikke alt uansett en sirkel som nesten biter seg selv i halen?
Jeg ser meg selv på vei ned villaveien.
Vi kom til stranden. Lysene fra byen kastet et flakkende gjenskinn i vannet. Alle konturer var visket ut, vi så kun oss selv stå som to saltstøtter i sanden. Vi betraktet en lysstripe og omrisset av en øy i horisonten. Han fikk tak i hånden min og førte meg bort til en benk. Med lukkede øyne fant vi hverandres lepper.
Det var harde kyss. Jeg satt i en ubehagelig stilling.
De døde føttene ble klemt mot treverket og ble langsomt blå. Jeg sa ikke noe. Det var uendelig langt mellom føttene og munnen. Etterpå gikk vi ned til vannkanten og stakk tærne forsøksvis i. Føttene våknet med et skrik.
*
Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2008, da Inga Gullhav var redaktør.
*
