Heisfortellinger

Jeg står stille. Det vil si; jeg tar noen små, små skritt framover, og innimellom når jeg stopper helt opp, flytter jeg vekten over fra det ene beinet til det andre og puster ut, utålmodig. Køen slanger seg langsomt opp de breie trappene, inn glassdørene i hovedinngangen og videre opp til billettlukene. Jeg står langt bak, og selv om vi beveger oss framover, er det som om den bevegelsen ikke klarer å ta unna for de nye som stadig kommer til bakerst. Jeg står stille, legger hodet bakover og ser rett opp på den skinnende blanke kuppelen høyt der oppe mot himmelen over Berlin; fjernsynstårnet rager 368 meter over gateplan på Alexanderplatz i tidligere Øst-Berlin.

Berliner Fernsehturm var et gedigent maktsymbol oppført på 1960-tallet av kommunistregimet i DDR. I dag, nesten tjuefem år etter Berlinmurens fall og nedleggelsen av DDR, står fjernsynstårnet der like støtt. Jeg blir blenda av solstrålene som treffer stålkuppelen, blir svimmel og må se ned for å klare å ta noen flere små skritt i takt med køen. Den enorme kuppelen ble dekorert som en fotball da Tyskland arrangerte verdensmesterskapet i 2006; det må ha vært en bragd i seg sjøl å henge på utsida der høyt oppe over byen for å påføre kuppelen en fotballdekorasjon. I litteraturen er kuppelen treffende beskrevet både som insektansikt[1] og enorm diskokule[2]. Hvert år kommer mer enn en million turister fra hele verden for å besøke dette landemerket; et av Europas høyeste byggverk som nå er blitt et symbol for hovedstaden i et gjenforent Tyskland.

Jeg løser billett og venter i en ny kø for å komme med den ene av de to heisene som skal frakte oss lydløst 207 meter opp til restauranten. Jeg har bestemt meg for ikke å gå av på utsiktsplattformen, men dra direkte opp til restauranten. En hyggelig funksjonær i uniform betjener et kontrollpanel i mahogni og setter heismekanismen i gang raskt og effektivt. Turen opp er over på under 40 sekunder. Jeg blir stående å svaie et øyeblikk på avsatsen før jeg fortsetter noen trinn opp og inn i restauranten, den som roterer langsomt om sin egen akse. Jeg finner en plass ytterst ved vinduene. I bakgrunnen høres summing fra språk fra alle verdenshjørner, og en vennlig kelner kommer med et glass sekt. Et kjærestepar like ved diskuterer høylytt på tysk, og jeg forstår at samtalen dreier seg om den tyske forfatteren Timur Vermes debutbok Er ist wieder da: Der Roman fra 2012. Den unge mannen holder en rosenkrans i den ene hånda litt på skrå under bordet. Med tommelfingeren dreier han den i en langsom og evigvarende syklisk bevegelse; paternoster er det latinske ordet for en slik bønnekrans.

Timur Vermes bok er en satirisk fortelling om Adolf Hitler som våkner opp på en benk i en av Berlins parker i 2011. Han går ut i verden og vil prøve å gjenreise Det tredje riket. Men der ute er alt forandret; han møter på mennesker med utenlandsk opprinnelse, med annen kultur og annen religion. Han har ikke partiet og nettverket rundt seg, og livet er vanskelig. Selv om han altså insisterer på at han er Føreren, så er det naturligvis ingen som tror på ham. Til slutt blir han «oppdaget» som en talentfull komedieskuespiller med utrolige Hitler-parodier som spesiale, og han ender opp som superkjendis med eget talkshow på TV.

I løpet av diskusjonen kommer det fram at den unge mannen ved siden av er født av tyrkiske foreldre i Berlin, og den unge kvinnen er en innflytta student fra en jødisk familie i Østerrike. Begge liker boka, sier de, men de diskuterer heftig dens berettigelse i dagen tyske offentlighet; er det helt greit å ha det så moro med Hitler? De blir ikke helt enige om akkurat det, men kysser hverandre over bordet og skåler for friheten og det tyske demokratiet. Jeg tenker på Dag Solstads Berlin og partiene i romanen 16.07.41 der han rusler rundt i det tyrkiske nabolaget sitt i Maybachufer ikke langt fra Kottbusser Tor.

Jeg snur meg mot nord og ser langt forbi den tyske hovedstaden, slettelandet som omgir den, heisekranene, flyene og Berliner Ring; over land og over vann helt til Oslo, der Tryvannstårnet er en kjent silhuett på Tryvannshøgda i vest. Tårnet ble første gang oppført på 1860-tallet som et enkelt utsiktstårn, en trekonstruksjon ved inngangsporten til Nordmarka. Det var konsul Thomas Heftye som stod bak prosjektet. Han hadde et ønske om at «[…] stedet skal være til almenhedens benyttelse som utfluktssted.»[3] Dette ønsket har blitt innfridd, for den dag i dag er området et populært utgangspunkt for turer i Nordmarka hele året. Tryvannstårnet ble siden revet og bygd opp igjen flere ganger, og på 1960-tallet stod det siste Tryvannstårnet ferdig, 118 meter høyt der borte på åskammen, synlig fra de nærmeste nabosognene, og utstyrt med en moderne heis opp til utsiktsrommet 60 meter over bakken. I utsiktsrommet var det montert kikkerter, og utsikten var fantastisk; på en fin dag kunne man se helt til Gaustatoppen i sørvest, Mjøsa i nord, Moss i sør og langt inn i Sverige i øst.

Tårnet ble for nordmenn et symbol på demokrati, framtidstro og det moderne Norge som var i ferd med å vokse fram bare et par tiår etter verdenskrigen og den tyske okkupasjonen. Dette var lenge før det norske oljeeventyret, men privatbilen, fjernsynsapparatet, telefonen, sydenturen og campingutstyr i plast var på full fart inn husholdningene. Tryvannstårnet var utstyrt med teknologiske installasjoner for blant annet meteorologi, telefoni, flytrafikk, radio og fjernsyn, og som kjent og kjært pausebilde i fjernsynsruta i stuene landet rundt ble Tryvannstårnet et populært turistmål. Jeg husker godt at mine foreldre tok med slekt og venner som kom på besøk langveisfra, på rundtur i Oslo med Tryvannstårnet som fast post på programmet ved siden av Holmenkollbakken, Vikingskipene og Vigelandsparken. Heisen i Tryvannstårnet var ny; lydløs, moderne og en attraksjon i seg sjøl. Jeg kjørte heis i Tryvannstårnet med skrekkblanda fryd hver eneste gang, den gangen i fredelige og uskyldsreine Oslo midt på 1960-tallet. Fremdeles kommer bilder av akkurat den heisturen inn på netthinna hvis jeg snuser inn et snev av hydraulikkolje og heissjakt i forbifarten et sted.

Omtrent på samme tid i Tyskland hadde det østtyske kommunistregimet oppført Berlinmuren. De hadde begynt å bygge muren allerede i 1961, men det tok flere år før muren stod ferdig, muren som skulle komme til å dele en by og et folk med betong, piggtråd, terror og frykt i nesten tre tiår.

Jeg lener meg litt fram og ser ut over Berlin i dag; en pulserende og mangfoldig by. Langt der nede kjører S-Bahn-togene ustanselig, grenseløst og friksjonsfritt mellom øst og vest, høyt over gateplanet, som om ingenting har hendt. Her oppe fra minner S-Bahn-togene om perler i en enorm bønnekrans. Berlins gater, parker, bygninger og mennesker, med sine mange fortellinger og skjebner, bærer med seg Europas og Tysklands historie, for alltid forbundet med blodsbånd til norsk okkupasjons- og motstandshistorie.

I 2010 presenterte den internasjonale kunstneren Olafur Eliasson en sterk manifestasjon av dette historiske perspektivet i utstillinga «Innen Stadt Aussen» i Martin-Gropius-Bau i Berlin. Et av verkene i denne utstillinga bestod av nedslitte granittblokker fra Berlins fortau, fraktet inn og møysommelig lagt ut på golvet i lange rekker som fortau som kunstgalleriets publikum skulle trå på og gå på gjennom de hvite, tomme salene. Slik manifesterte granittblokkene byens historie tydelig og med tyngde.

Med blikket følger jeg Karl-Liebknecht-Strasse i fugleperspektiv fra Alexanderplatz vestover, forbi Berliner Dom og Schlossplatz helt til den går over i paradegata Unter den Linden. Bortenfor Brandenburger Tor skimter jeg glasskuppelen over den mektige Riksdagsbygningen. Noen år etter gjenforeninga i 1990 ble hovedstaden flytta fra Bonn til Berlin. Riksdagsbygningen gjennomgikk en total restaurering, og glasskuppelen ble bygd. I 1999 åpna den nye Riksdagen og har siden vært åpen for publikum. Det er verdt å stå i enda en lang kø for å komme inn. Først inn i en moderne heis i rustfritt stål med uniformerte og strenge heisførere som frakter en endeløs strøm av besøkende opp til takterrassen der også rampen som fører inn i selve glasskuppelen starter. Man kan gå på rampen som snor seg opp til toppen av kuppelen; en mektig arkitektonisk konstruksjon som slipper dagslys inn i selve plenumsalen der de folkevalgte sitter sammen i møter. Høyt der oppe fra kan borgerne og besøkende se rett ned på representantene; i et sterkt demokrati står folket over de folkevalgte.

Restauranten i Fjernsynstårnet har dreid rundt sin egen akse tre ganger i løpet av den timen jeg har oppholdt meg her. I ro og mak har jeg kunnet studere byens struktur og topografi. Det er på tide å ta heisen ned igjen, og jeg må stille meg i kø. Pulsen slår litt raskere når jeg tenker på nedturen; 207 meter rett ned, og jeg forestiller meg at dette kommer til å skje i fritt fall. Jeg forsøker å hente fram alt jeg har lest om heiser og tekniske innretninger; dampdrevne heiseanordninger, hydrauliske heiser drevet av vannkraft, det revolusjonerende fangapparatet som ble oppfunnet i 1854 som forhindret at heisen falt ned, elektriske wireheiser, hydrauliske heiser drevet av oljeaggregat, dagens heiser styrt av mikroprosessorer, og for ikke å glemme den kuriøse paternosterheisen. Paternosterheisene kom tidlig på 1900-tallet, og drives av en løkkemekanisme, et paternoster, som går kontinuerlig i en dobbel evighetsbane; heisen stopper ikke for av- og påstigning, og passasjerene må sjøl passe på å komme seg på og av. Av sikkerhetshensyn er paternosterheisen tatt ut av offentlig persontransport de aller fleste steder, og det er få paternosterheiser igjen, men det finnes en i Oslo og et tjuetalls i Berlin. Hvis du kommer deg inn i Bøndenes hus, en fordums maktbastion bedre kjent som Landbrukets hus, i Schweigaardsgate øst i den norske hovedstaden, kan du fremdeles se en paternosterheis i drift.

Paternosterheisen i Rathaus Schöneberg er den eneste i Berlin som fortsatt er tilgjengelig for publikum. Rathaus Schöneberg var Vest-Berlins rådhus fra 1949 til 1993, og det var foran Rathaus Schöneberg under sitt besøk til Berlin i 1963, bare få måneder før han ble skutt og drept, at president John F. Kennedy holdt den berømte talen som han avslutta med støtteerklæringa: «All free men, wherever they may live, are citizens of Berlin, and therefore, as a free man, I take pride in the words ‘Ich bin ein Berliner’.»  Et utsagn og en tale som skulle bli stående for ettertida. 50 år seinere, i juni 2013, tar dagens amerikanske president Barack Obama budskapet videre og taler til det tyske folk om framtidstro og fred i en fri verden.

Endelig er det min tur. Vi er mange som skal med, og jeg klemmer meg inntil veggen i den trange heisen. Jeg tenker på fangapparatet som skulle forhindre at heiser faller ned, og pulsen roer seg litt før nedfarten. Det unge paret fra restauranten diskuterer ikke Hitler lenger, men koseprater om sommerens hete og romantiske weekendtur til Paris, om heisen opp i Eiffeltårnet, champagnen og den fantastiske utsikten ut over den franske hovedstaden. Den uniformerte trykker i vei på kontrollpanelet i mahogni. Jeg lukker øynene, fangapparatet er glemt, og jeg tenker at nå rauser vi rett ned i en dyp og bunnløs sjakt ned i undergrunnen og jordens indre, eller enda verre; vi er fanget i heisen ned i helvete − som i Pär Lagerkvists novelle «Hissen som gick ner i helvete».[4] Det føles tryggere å være i en heis på vei opp enn i en som er på full fart ned, og nå er vi altså på vei ned.

40 sekunder er ikke lenge, og snart stopper heisen helt fint der den skal, dørene glir opp, og uniformen slipper oss ut med en vennlig hilsen. Og det er ikke djevelen som venter der utenfor, men en blid currywurst-selger med hele sjappa på magen. Bitte!

Jeg skrår over plassen, over trikkeskinnene bort til U-Bahn på Alexanderplatz like ved det berømte Urania-verdensuret; den ti meter høye installasjonen fra 1969 som synkront viser tiden i 148 byer verden over. Jeg skal ta undergrunnsbanelinje U5 østover mot Lichtenberg; jeg skal til Stasi-museet, til helvetes forgård. Trappene fra gateplan ned i undergrunnen er konstruert i et intrikat labyrintsystem, og det er ikke så lett å finne fram til riktig plattform. Den lett klaustrofobiske følelsen av å være på vei ned i undergrunnen og det ukjente kan lett overskygge gleden man kan kjenne over å kunne bevege seg fritt og uanstrengt mellom Berlins mange bydeler. Men nå skal jeg altså oppsøke kommandosentralen til DDRs statsministerium for sikkerhet (Stasi), det skrekkinngytende hovedkvarteret i Normannenstrasse der de tusenvis av østtyske borgere som ble overvåket og arrestert av Stasi helt fram til 1989, ble tatt inn til avhør. Trolig opplevde de som kom til hovedkvarteret som fanger og mistenkte at de var kommet til helvete; et mørkt, skremmende og uhyggelig sted. Erich Mielke, minister og øverste sjef, djevelen selv, bak et skrivebord i mahogni i sitt enorme kontor knyttet til flere luksuriøse møterom og en privat leilighet i anlegget. Hemmelige rom, hemmelige heiser, hemmelige utganger. Erich Mielke styrte med jernhånd og bygde opp et vanvittig system av agenter, angivere, arkivarer, betjenter, kontorister, kontrollører, spioner og torturister. Fram til murens fall hadde hovedkvarteret med arkivene mer enn 8000 ansatte. Arkivmappene i Stasi-arkivet i Normannenstrasse dokumenterer og formidler omfanget og det totalt meningsløse og grufulle i Stasi-apparatets virksomhet. Jeg går av banen i Magdalenenstrasse, ett stopp forbi Frankfurter Allee. Det er ikke langt å gå, og snart står jeg foran det gamle Stasi-hovedkvarteret. I dag er anlegget et museum som vitner om urett, vold og tortur som ble begått mot titusenvis av østtyske borgere gjennom flere tiår. Metoder for å overvåke og avlytte vanlige borgere er godt dokumentert, og gjenstander vises i autentiske omgivelser. Det finnes ingen enkle svar på alle spørsmålene om hvordan dette kunne skje, og hvorfor ikke presset utenfra var større. I boka Detvar DDR, av Astrid Sverresdotter Dypvik, forsøker forfatteren å få fram kompleksiteten og nyansene i den store fortellinga om DDR. Det gjør hun ved å fortelle historiene til mange ulike enkeltmennesker fra alle samfunnslag; fra ledere i kommunistpartiet via Stasi-agenter til vanlige mennesker som ble offer for dette brutale diktaturet.

Etter en time i helvetes forgård går jeg ned på hovedgata Frankfurter Allee, praier en drosje og kommer meg tilbake til Alexanderplatz via Karl Marx Allee. Jeg tenker å avslutte dagens utflukt med en virkelig heistur ned i undergrunnen og utsetter paternosterheisen i Rathaus Schöneberg til en annen gang. Jeg tar U8 mot Wittenau og går av på Gesundbrunnen. Gesundbrunnen tilhørte tidligere Vest-Berlin, men med grense mot øst og Bornholmer Strasse, den første grenseovergangen som ble åpnet for fri ferdsel mellom øst og vest 9. november 1989. Gesundbrunnen er i dag et hektisk trafikknutepunkt med moderne kjøpesenter, fitnesstudio og kaféer. Utenfor stasjonsbygningen slutter jeg meg til en gruppe ukjente mennesker som møtes akkurat her for å være med ned i Berlins mørke underverden og inn i bomberom og tuneller der det er spor etter menneskenes desperate virksomhet under andre verdenskrig og også under den kalde krigen; under gatenes og undergrunnsbanens larm og støy. En eldre mann tar ordet, en frivillig guide. Han forteller at han skal guide oss ned. Han leder oss ned mørke trapper og ut i en opplyst hall. Noe, et tog må det være, dundrer av gårde rett over oss. Her i hallen får vi sikkerhetsinformasjon og beskjed om å forholde oss helt rolig dersom det skulle oppstå en krisesituasjon. Jeg kjenner på pulsen igjen; han sier at vi bare kan være fem om gangen inn i den skitne og velbrukte heisen som skal frakte oss videre nedover og innover i Berlins hemmelige og mørke undergrunn. Det lukter rå kjeller, hydraulikkolje og heissjakt. Jeg står stille.

*

«Heisfortellinger» er skrevet som en pastisj over Tomas Espedals Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. En artikkel om pastisjskriving kan leses her.

*

*

Noter

[1] Solstad 2002:109. Her beskriver Solstad Berlins fjernsynstårn som «[…]  et enormt betongtårn med et insektansikt på toppen, hvor det blinker i følehornene om kvelden, […]».

[2] Eggen 2013:342. Torgrim Eggen flesker til med: «Tårnet kunne – og kan – sees fra hele byen, en 368 meter høy propagandaseier med en slags diskokule på toppen.»

[3] Fra http://www.frie-fugler.no/postkort/tryvannstarnet.htm

[4] Lagerkvist 1924

Kilder

Berliner Unterwelten e.V. (2001). Berliner Unterwelten e.V. Hentet 17. september 2013 fra Berliner Unterwelten e.V.: http://berliner-unterwelten.de/unsere-projekte.40.0.html

Donnersmarcks, F. H. (regissør). (2006). Das Leben der Anderen [Kinofilm].

Dypvik, A. S. (2012). Det var DDR. Oslo: Samlaget.

Eggen, T. (2013). Berlin. Oslo: Cappelen Damm.

Espedal, T. (2006). Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Gyldendals, reiseguider. (2013). Berlin. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Heismontørenes fagforening. (2013). Heismontørenes fagforening. Hentet fra Heismontørenes fagforening: http://www.heis.no/faget/heishist.htm

Lagerkvist, P. (1924). Hissen som gick ner i helvete. I: Onda sagor. Stockholm: Albert Bonniers förlag.

Melberg, A. (2005). Å reise og skrive. I: A. Melberg, Å reise og skrive. (S. 9-36, 127-152). Oslo: Spartacus forlag.

Solstad, D. (2002). 16.07.41. Oslo: Forlaget Oktober.

Vermes, T. (2012). Er ist wieder da. Frankfurt am Main, Tyskland: Eichborn Verlag.

*