Havanna, her kommer vi (endelig)

Taxien nærmer seg Havanna. Gjennom høyre sidevindu får jeg øye på et langt skilt som tydeligvis har hengt på det mørkebrune gjerdet i mange år. VIVA LA REVOLUCION. Blikket mitt forsøker å henge seg fast i løpet av det sekundet taxien farer forbi. Det er som om tiden stopper opp, og jeg beveger meg inn i en annen tid, en annen verden. Svetten renner på ryggen. De gamle, slitte bygningene står stolte langs veien. Fargemylderet der ute gjør inntrykk på meg.

Per, kjæresten min, sitter taus foran. Ansiktsuttrykket hans viser at han er fornøyd og spent. Jeg kjenner at jeg smiler. Adrenalinet stiger. Endelig er jeg på Cuba. Taxien sakker ned farten og stopper ved en havn der det er mange mennesker. Alle rusler langsomt rundt. Jeg fornemmer at de smiler alle sammen. Himmelen lyser asurblått. Vi er fremme.

Vi tar trillekoffertene våre, krysser en trafikkert gate og spaserer over en plass. Varmen slår imot meg som en tynn, behagelig vegg. På et skilt står det Plaza de San Fransisco. En statue fanger min oppmerksomhet. Vi tar en liten pause. Allerede nå har jeg blitt smittet av det langsomme tempoet som preger alt rundt oss.

Bronsestatuen er av den hellige Junipero Serra. Han ble født på Mallorca og levde som munk på 1700-tallet. Som et symbol på opphavshistorien til befolkningen på Cuba står han der og løfter et stort kors høyt opp i lufta. Det er noe spirituelt over han. Samtidig vekker ansiktsuttrykket hans en uro inni meg. Alvorlig og stramt ser han opp mot Guds rike. Kanskje det er fordi han pleide å piske seg selv da han holdt prekener. Han gjorde ikke det for å straffe seg selv, men for å bevege sitt katolske publikum til å gjøre bot for sine egne synder. En hestevogn klirrer forbi oss. Vi vandrer videre.

Noen hundre meter senere ankommer vi hotellet vi skal bo på. Los Frailes ligger i en smal gågate midt i gamlebyen. Det er vanskelig å få øye på himmelen nå siden husene rager så høyt. Det er som om Junipero Serra er med oss ennå, for Los Frailes er innredet som et kloster. Den bedagelige atmosfæren her inne minner om roen på San Fransisco-plassen. De ansatte har på seg munkeklær, men de smiler, ler og prater lavt når de tar hand om gjestene sine ved inngangen, borte ved baren og i resepsjonen. Møblene er brune. Veggene er prydet med store, religiøse malerier. En følelse av vennlighet og trygghet fester seg i meg. Dette skal være vårt hjem de neste dagene.

To timer senere går vi et par kvartaler bort fra hotellet for å spise middag på Plaza Vieja. En strøm av inntrykk treffer meg umiddelbart. Musikken pulserer. Fra flere steder lokker musikken folk til seg. Plassen er full av uteserveringssteder som er fullsatt av folk. Vi havner foran noen musikere utenfor en restaurant som spiller latinamerikanske rytmer. Blodet mitt bruser, og Per griper tak i midjen min og svinger meg rundt på plassen. Han har visst glemt at han ikke er glad i å danse. Musikerne ser afrikanske ut. Det har bodd afrikanere her siden 1600-tallet, etter at spanjolene tok over styringa på 1500-tallet. Før det holdt indianske folkegrupper til på øya. Kolonien varte i nesten 400 år. Indianerne ble så å si utslettet, og afrikanske slaver ble innført. I 1898 ble det krig, en krig som handlet om at cubanerne ønsket at Cuba skulle bli et selvstendig land. Cuba fikk støtte fra USA, men så snudde USA og okkuperte landet kort tid etter. Først i 1902 ble Cuba til en viss grad selvstendig. USA tvang igjennom et grunnlovstillegg som innebar at de fikk stor innflytelse over økonomien og utenrikspolitikken. Per stanser og gisper leende. Svetteperlene glitrer i panna hans. Jeg løsriver meg fra tankene, og ser på de glade musikerne som jeg håper og tror har et godt liv her. Det ser slik ut. En ivrig servitør vinker oss inn i restauranten.

Vi får et lite bord, med rutemønstret duk på, midt i et fullstappet rom. Noen meter unna der vi sitter står det en jukeboks. Gitarer og små colaflasker av glass dekorerer vegger og hyller. Det henger store plakater av kjente artister fra 50-60-tallet på veggene. Elvis og Marilyn Monroe synger til oss. En servitør kommer og presenterer seg som Pedro, og han ser ut til å forstå at vi nettopp har ankommet Cuba. De nysgjerrige ansiktene våre avslører nok det. Pedro tar imot bestillingen, og etterpå kommer han og forteller på et gebrokkent, men forståelig engelsk at Plaza Vieja fungerte som en slags underholdningsplass for Havannas rike borgere på midten av 1600-tallet. Ute på plassen foregikk det henrettelser, tyrefektning og fester. På balkongene, som er i andre etasje, satt de velstående, som Per og jeg får vite var spanske plantasjeeiere, og beskuet det hele trygt der oppe i høyden. Pedro er fyr og flamme og ser ikke ut til å ha det travelt selv om restauranten er full av folk. Vi får vite at så mange som 780.000 slaver ble importert fra Afrika for å jobbe på plantasjene. Jeg ser for meg at det var noen av disse stakkars menneskene som ble henrettet der ute på plassen. Tankene blir avbrutt av en annen servitør som galant serverer oss maten. Den saftige og fristende hamburgeren sklir ned. Jeg kjenner at jetlagen overmanner meg. Gulvet virker ikke stødig lenger. Bakken gynger. Per betaler og tar forsiktig tak i armen min. Pedro bukker elegant og smiler bredt. Ute på plassen blir de latinamerikanske rytmene svakere og svakere mens vi sakte går arm i arm bortover. En tynn, eldre herremann som mangler en fortann, selger en lokalavis til Per og stråler opp når han får myntene i den lille skrukkete handa si. Jeg blir varm om hjertet, for jeg vet at Per ikke forstår et ord spansk. Få minutter etter ligger Per og jeg på senga i munkecelleværelset.

Neste morgen har jeg på meg luftige og lette sandaler, hvit sommerkjole og en nylig innkjøpt stråhatt. Vi forsøker å holde oss i skyggen der vi spaserer rundt i Havannas trange, brosteinsbelagte gater. Varmen er trykkende og tung nå i juli. Mot meg kommer ei mørkhudet, lita og frodig middeladrende dame. Hun smiler og har på seg en knalloransje kjole med tilhørende hodeplagg som er knytt sammen foran i pannen. Rundt håndleddene klinger armbånd i alle mulige farger. Store ringøredobber henger i ørene hennes. Hun går og røyker på en sigar. En sigar jeg tidligere kun har forestilt meg at menn kan bære på den måten. Men det er uttrykket hennes jeg ikke vil glemme. Stoltheten lyser innenifra. Roen hun bærer i seg smitter over på meg, og jeg tar den med meg videre i denne vidunderlige verdenen. På hjørnet av Obispogaten og den delen av Avenida Bélgica som kalles Monserrategaten, slentrer vi inn på cocktailbaren El Floridita for å slukke tørsten. Her har Ernest Hemingway satt spor etter seg. Han bosatte seg på Cuba i 1932, og på veggen, over det stedet ved bardisken som skal ha vært Hemingways favorittsted, står det en bronsebyste på en hylle. Den ble avduket til ære for forfatterens Nobelpris i litteratur i 1954. Hemingway bodde på Ambos Mundos hotell i Obispogaten nr. 153 som er et par hundre meter unna. Han elsket Cuba og det å sitte på dette hotellet og skrive. Utsikten over byen og bukta var slående, og havbrisen som ség over han, ga han visstnok en ro som kanskje likner den vi har fått oppleve. Forfatterens hyppige besøk til denne cocktailbaren, hvor han drakk daiquiri, som var en av hans favorittcocktails, har medført at det er et must å smake på denne lokale drinken. Daiquiri inneholder rom, og Cuba er kjent for sin produksjon av denne alkoholholdige drikken. Vi drikker daiquiriene vi får servert i høye cocktailglass med lime og med sukker rundt glasskantene. Varmen forsvinner for en liten stund. 

Vinden suser forbi ørene. Håret flagrer. Jeg gliser. Per strekker armene opp med stråhatten min godt festet i sin høyre hand. Vi sitter i en rosa Cadillac uten tak, som tatt ut fra en film på 50-tallet. Sjåføren er en kjekk, mørkhåret og glad ung mann, som skal ta oss dit vi vil. På høyre side smiler havet til meg så langt jeg kan se. Sjåføren informerer oss, på spansk, om at det tar rundt ni timer å reise med ferje til Miami. Men dit vil vi ikke. Vi er på vei til Revolusjonsplassen. Tankene mine går til samtalen Per og jeg hadde for seks måneder siden, i januar 2017 en gang. Det jeg husker godt, er at vi begge ville besøke Cuba mens broren til Fidel Castro regjerte. Raúl Castro var blitt 85 år og skulle gå av snart, etter å ha styrt Cuba siden 2008. Vi ønsket å besøke Cuba før store endringer kunne komme til å skje. Og nå er vi her! Jeg spør sjåføren, Carlos, hva han synes om president Raúl Castro. Carlos ler og sier på et gebrokkent engelsk at han ikke tenker så mye på ham. Videre får vi vite at ingen vet hvor presidenten bor. Jeg får frysninger på ryggen. Virkeligheten treffer meg. Vi blir sittende i taushet alle tre, og noen minutter senere ser vi ikke havet lenger. Vi har svingt av innover i byen. Vinden roer seg ned, jeg tar på stråhatten igjen for å skjerme meg mot den brennende sola, og Cadillacen parkerer inne på Revolusjonsplassen.

Ingen som er her kan unngå å se ansiktene til Che Guevara og Camilo Cienfuegos som dekker mange meter av to vegger langs to høye bygninger. De skuer utover den kjente plassen. Historiens alvor tynger meg. Området vi er på er åpent og stort, og jeg kjenner jeg har behov for å spasere litt rundt alene. Etter ti minutter møter jeg Per ved José Martí-statuen som dominerer plassen. Vi ser opp på den 109 meter høye statuen som rager over oss, vi blir som små maur i forhold. Monumentet, et stjerne-formet tårn kledd med marmor, er en minnestatue som ble ferdig i 1958, til ære for José Martí som var en filosof og inspirator på midten av 1800-tallet. Han var den store pådriveren for cubansk uavhengighet fra kolonimakten Spania. Martí ble født på Cuba, men foreldrene hans var spanske. Jeg blir plutselig så liten oppi det hele. Med blikket søker jeg etter Carlos. Carlos som kjørte oss hit, kjenner nok til historien denne plassen vitner om. Jeg undrer over om han er like påvirket som meg av stedet vi er på. Men den pålitelige sjåføren står og venter på oss ved det rosa gliset langt der borte. Han ser ut til å prate ivrig med noen menn han står sammen med. Det andektige blikket mitt dras på nytt mot Guevara og Cienfuegos.

Med Guevaras og Cienfuegos stirrende blikk på meg, finner jeg fram den nesten tomme vannflaska jeg har i bagen. Per har nok med sitt, og har begitt seg ut på sin egen vandretur. Preget av varmen, sola står midt på himmelen nå, og det er ikke en sky i sikte, faller jeg i egne tanker og henter fram det jeg husker fra da jeg leste om disse personene som var her på øya og deltok i revolusjonen. Sammen med Fidel Castro og Che Guevara, var Camilio Cienfuegos en av de ledende figurene under den cubanske revolusjonen. Han beseiret Batista-styrker i desember 1958, revolusjonen var et faktum på nyåret 1959. Batista var en militær politiker som i 1933 ledet et kupp som ga ham makten. Til tross for at Cuba hadde flere presidenter mellom 1933 og 1940, var Batista den som hersket på Cuba. Etter den kommunistiske revolusjonen i 1959 var det Fidel Castro som regjerte på øya. Han var statsminister fra 1959 til 1976 og president fra 1976 til 2008, og det var her på Revolusjonsplassen Fidel Castro holdt mange av sine taler etter revolusjonen i 1959. I dag fungerer plassen som et minnested. Jeg kjenner på kroppen at jeg befinner meg på et sted som er svært annerledes enn Norge. Cuba er fortsatt en sosialistisk republikk. Skyggesidene har jeg ennå ikke erfart. Som turist har jeg kun opplevd et samfunn preget av en ro vi ikke har hjemme, mennesker som ser ut til å være fornøyd med det de har. Kanskje det er fordi de ikke vet om noe annet. Per kommer mot meg, og uten et ord begir vi oss bort til Carlos og det rosa vidunderet som det er så herlig å sitte i.

Den friske vinden leker rundt ørene mine igjen på vei tilbake til gamlebyen. Vi ber om å bli satt av et stykke unna hotellet slik at vi kan spasere litt. Bydelen vi ankommer gjør inntrykk på meg. Dette er skyggesiden av Havanna. Vi passerer noen triste bygninger. Jeg får en klump i halsen. Bygningen til venstre er som hentet fra en krigssone. Det er rart husene står oppreist. Sorte hull uten glass fungerer som vinduer. Murpussen er falt av. De grå, fargeløse veggene vitner om fattigdom. Bratte trapper viser vei opp til verandaer der det henger fargerike klær til tørk. Rett foran oss kommer ei eldre, lita dame tassende. Ansiktet er skrumpete og fullt av rynker. Hun går inn en dør til venstre. Jeg ser inn i et lite, mørkt rom med en hullete sofa og skimter en kasse som sikkert skal fungere som bord. Dama lukker døra etter seg. Per ser på meg med triste øyne og sier han er sulten. Han ser litt rar ut der han går med min stråhatt på. Foran oss leker barn i gatene. De ler der de springer rundt. Per og jeg smiler forsiktig til hverandre. To tomme vannflasker senere er vi nær hotellet. Vi finner en koselig restaurant der et band spiller på en scene inne i restauranten. De latinamerikanske rytmene vekker matlysten min. Et par ved nabobordet snakker norsk. Vi kommer i snakk med dem. Lisa og Arne har bodd i Havanna i åtte år.

«Til tross for den lave arbeidsledigheten, er det mye fattigdom,» forteller Lisa.
Arne tilføyer: «Lønnene er de laveste i Latin-Amerika, og mange får jobber som å selge aviser og feie gater. Cubanernes måte å overleve på er å kjenne noen som kan hjelpe dem å skaffe jobb og mat. Men myndighetene vil at verden der ute skal se at ledigheten er så lav.»
Lisa fortsetter: «Den sosialistiske planøkonomien går ut på at det offentlige kontrollerer mesteparten av produksjonen og omsetningen i landet. Men Cuba er i endring. Mange private aktører starter egne restauranter nå. Tidligere ble dette også styrt ovenfra. Folk er spente på hva som vil skje videre når Raúl Castro snart vil gå av.»
Arnes ansikt lyser opp: «Vi vil ikke bo noe annet sted, vi. Gleden, roen og harmonien finner vi ingen andre steder i verden. Og vi har reist mye.»

I munkecellerommet samme kveld sier jeg til Per at jeg er blitt forelsket i Cuba. Han ler og forstår når jeg drømmende sier at jeg vil bli i denne nye, herlige verdenen.

*

*

Kilder

Dagbladet (2015, 3. februar). Dette besøket er en milepæl i forholdet mellom Norge og Cuba. Hentet fra https://www.dagbladet.no/nyheter/dette-besoket-er-en-milepael-i-forholdet-mellom-norge-og-cuba/60816239

Den katolske kirke (2015, 28. november). Den hellige Junipero Serra (1713-1784).Hentet fra http://www.katolsk.no/biografier/historisk/jserra

El Floridita (2001-2018). El Floridita. La Cuna del Daiquairi. Hentet fra http://www.elfloridita.net/pages/hemingway.php?language=en

FN-sambandet (2016, 21. januar). Cuba. Hentet fra https://www.fn.no/Land/Cuba

Historie (2011, 28. mars). Cubas blodige historie. Hentet fra https://historienet.dk/samfund/kolonier/cubas-blodige-historie

Store norske leksikon (2019, 6. januar). Fulgencio Batista. Hentet fra https://snl.no/Fulgencio_Batista

Wikipedia. (2018, 25. november). Fidel Castro. Hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/Fidel_Castro

Wikipedia (2017, 1. november). José Martí. Hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/José_Martí

Wikipedia (2018, 7. desember). José Martí Memorial. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Jos%C3%A9_Mart%C3%AD_Memorial

Wikipedia. (2018, 2. oktober). Raúl Castro. Hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/Raúl_Castro

*