Har New Public Management inntatt scenekunstfeltet?

I sin Ordbok for underklassen skriver Arne Klyve og Jon Severud at New Public Management er nytale for Old Public Management, det vil si en styringsordning inspirert av utdaterte næringslivsidealer fra 1950-tallet og/eller styringssystemet i gamle Sovjetunionen. I dette autointervjuet spør jeg meg selv om også scenekunstfeltet blir mer og mer preget av New Public Management (NPM). Intervjuet er et spin-off-produkt fra arbeidet med pamfletten Røyk ut New Public Management, som jeg har skrevet sammen med Astri Holm. I pamfletten går følgende ord igjen, som karakteristika for NPM: Skjemavelde. Utstrakt rapportering. Målstyring. Virksomhetsplanlegging. Lite forutsigbarhet. Ansvarsfraskrivelse. Toppstyring. Kvantitet foran kvalitet.  Osv. Osv.

Intervju av og med Berit Rusten

– Hvorfor bestemte du deg for å gi ut denne pamfletten?

– Jeg har alltid prøvd å bidra i samfunnet, ut fra egen målestokk og kompetanse. Som politisk aktivist, scenekunstner og kulturarbeider. Men de siste tjue årene har jeg opplevd demokratirommet, og følgelig også rommet som utøvende scenekunstner, som innskrenket.

– Hvordan har du merket denne innskrenkingen i ytringsrommet?

– Jeg ble daglig leder på Teaterhuset Avant Garden (TAG) i 1995. Det første jeg ble fortalt fra Trondheim kommunes representant, var at virksomhetsplanlegging var det nye løsenet. Virksomhetsplanlegging var noe nytt fra USA, fikk jeg vite. Å være en skapende fagleder ble svært vanskelig. Det gikk så mye tid med til å definere mål og delmål. Dessuten skjønte jeg ikke hva det var som var så flott med virksomhetsplanleggingen. Jeg var vant til å planlegge og gjennomføre prosjekt som egentlig ikke skulle kunne la seg gjennomføre. Nå ble jeg tynget ned av dette nye verktøyet fra USA.

– Har du flere eksempler som du knytter til NPM?

– I 1997 gikk staten bort fra å gi driftsstøtte til frie scenekunstgrupper. Alt skulle over på prosjekt. Som daglig leder tok jeg initiativ til et møte i Trondheim, på TAG, med grupper fra hele landet. Vi laget en protestaksjon utenfor Stortinget og startet oppbygging av et nettverk for å forhindre at driftsstøtten ble utradert. Da ble vi anmodet av leder for Danse- og teatersentrum, en organisasjon for de frie gruppene, om å avblåse aksjonen. Folk ble redde og ga seg. Kanskje er det sånn NPM har blitt gjennomført? Med velmente råd om at det lønner seg å være positiv.

– Er det ikke smart å lytte til råd?

– Fra ca. 2000 har det store spørsmålet vært: «Hvordan skrive gode søknader?» Det har blitt arrangert mange kurs for scenekunstnere på temaet, og kursene er svært populære. De regnes som matnyttige. Jeg husker jeg var på et slikt kurs for noen år siden. Det var da jeg ble introdusert for ordet «pitching». Kunsten å kunne selge seg på den tiden det tar for en heis å kjøre fra første til femtende etasje. På kursene får man også lære at det er viktig å være bevisst hva som er salgbart og hva søknadsbehandlerne er ute etter. Det skal være: Nytenkende. Samtidskunst. Konseptkunst. You name it!

– Du må vel selge deg om du skal kommunisere det du skaper?

– Jeg vil lage scenekunst som tar opp tema jeg mener det er viktig å løfte frem. Ofte usynliggjorte tema. Dette behøver ikke være det saksbehandlerne etterspør. Et eksempel på dette er et prosjekt jeg har søkt penger på flere ganger, der jeg ønsker å løfte frem kommunistene sin motstandskamp i Trondheim og Trøndelag under okkupasjonen. Avslag over hele linja, og det er ikke rart. Staten har helt siden 1945 prøvd å fortie at det fins en historie om kommunistene sin motstandskamp! Jeg tror denne typen tema kan nå ut til mange. Saksbehandlerne er like lite som jeg i stand til å forutsi hva som vil slå an.

– Er du ikke bare sur fordi du har fått avslag på så mange søknader?

– Jo/nei. Selvsagt er jeg lei meg for at jeg får avslag. Det sliter på selvbildet og trua på egne prosjekter. Men det er også noe med søknadsprosedyrene som jeg som scenekunstner reagerer på. Jeg er ikke imot å lage ryddige søknader og formulere tydelig hva jeg ønsker å skape, men med en søknad er man ofte i startgropa for utvikling av en kunstnerisk idé, og alle kunstnere vet at prosessen er overordentlig viktig, før det endelige produktet trer frem. Det er jo noe av vitsen med en kunstnerisk prosess, at man ikke helt kan definere svaret (dvs. produktet) før prosessen er ferdigstilt. Ofte gir prosessen uventede vinkler og ny informasjon også for den som har initiert et prosjekt.

– Så en kreativ prosess undervurderes?

– Og også kreative initiativ som kommer nedenfra. Panter Tanter Produksjoner (PTP) drifter et unikt teatertilbud for asylsøkere og innvandrere, Teater Polyfon. Det har vi gjort siden 2007. PTP har drevet mye lobbyvirksomhet der vi har påpekt hvor viktig det er at det offentlige overtar ansvar for drifting av Teater Polyfon – for å sikre forutsigbarheten. Vi har kontaktet flere kulturministre og integreringsministre. De etterlyser jo stadig vekk slike tiltak som Teater Polyfon representerer! Men stort sett svarer de ikke engang på våre initiativ. Vi har hatt møter med Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) sentralt. De sendte oss til IMDI lokalt, som mente de ingenting kunne gjøre. Vi har hatt møter med stortingsrepresentanter, og vi har stuntet for bystyret i Trondheim. Politikere fra alle partier har uttalt at Teater Polyfon er bra. De beklager at tilbudet faller mellom flere stoler (kultur og integrering). For øvrig får vi høre at når Panter Tanter Produksjoner har tatt initiativ til Teater Polyfon, er dette vårt ansvar. Ut fra det kan man vel konkludere med følgende lærdom: «Man bør aldri sette i gang noe, med mindre initiativet kommer fra toppen. Initiativ nedenfra teller ikke! Ingen tar ansvar, men sender ballen rundt.»

– Er du sikker på at dette har med New Public Management å gjøre?

– Ikke sikker, men NPM har mange utslag og består av flere byggeklosser. Hovedtanken er at man har adoptert en styringsform fra bilindustrien og markedstenkningen. NPM som begrep er nærmest ubegripelig. Men noen elementer går igjen, og en av de viktige ingrediensene er anbudsrunder. Teater Polyfon har siden 2007 gjort oppdrag for Kvalifiseringssenteret for innvandrere (INN). Her har vi brukt «Teater som metode» i språkopplæring. Dette er en moderne integreringsmetode, og det har vært supervellykket. Tilbudet har alltid vært noe stykkevis og delt, ikke forutsigbart. Det kan ikke utvikles eller gjøres permanent med Teater Polyfon som utfører, for om det gjøres permanent, må tilbudet legges ut på anbud. I en anbudskonkurranse vil ikke Teater Polyfon kunne konkurrere, fordi vi legger vekt på kvalitativ utvikling for hver enkelt deltaker.

– Hva med Panter Tanter Produksjoner pr. dato?

– Panter Tanter Produksjoner ikke har mottatt støtte fra Norsk kulturråd siden 2009. Positivt eller negativt svar på søknader til Norsk kulturråd trodde jeg egentlig i hovedsak dreide seg om å bruke de riktige ordene i søknader og å kjenne de rette folka i komiteene, men nå har det dukket opp et kvantitativt element som man kan kjenne igjen fra NPM: Publikumsutvikling. Et ord som er dyrket fram i den rødgrønne regjeringsperioden. I Norge fikk begrepet gjennombrudd i 2009 ved opprettelsen av Norsk publikumsutvikling (NPU). Organisasjonens sentrale oppgave er å formidle rapporter og publikumsundersøkelser. Jeg har aldri tidligere reflektert over hvordan dette kan ha innflytelse på Panter Tanter Produksjoner sitt virke. Vi fyller jo ut et tilsendt skjema fra Norsk kulturråd som etterspør publikumsantall, uansett om vi får støtte eller ikke. Om publikumsantallet blir en viktig tellekant for å motta støtte til kunstneriske prosjekter, skimtes en økende kommersialisering av scenekunstfeltet. Da blir det lite av trassige scenekunstprosjekter à la Panter Tanter Produksjoner og mye «Kardemomme by»-forestillinger som vil blir iscenesatt, tror jeg.

PS: Lansering av pamfletten skjer 3. september 2013 på Annas Kafe, Nedre Bakklandet 20, kl. 1900

*

*