Glasnevin Cemetery

Det er juli 2012, og vi har lagt ferien til Dublin i år. Vi er fem i familien, men deler oss i dag i to grupper. Tre drar til dyrehagen. Min eldste sønn og jeg går på oppdagelsestur sammen.

Vi går på den to-etasjes bussen til rute 40 d, betaler to pund hver, og går opp den smale trappa til andre etasje. Herfra er det en flott utsikt over byen. Det opplyses ikke om holdeplasser, men en kvinnelig passasjer på min alder tilbyr seg snart å hjelpe oss. Dublinerne er kjent for sin vennlighet mot turister. Etter et par kilometer stopper bussen på vår holdeplass, og vi går av ved en stor gressplen. Vi vinker farvel til den hjelpsomme damen, krysser gata, og ser skiltet med teksten Glasnevin Cemetery and Museum. Vi går inn porten. Her ligger landets største gravlund, kjent for sine keltiske symboler. Men gravlunden har også sitt eget verksted og museum. Glasnevin Cemetery står nevnt i reisehåndbøker.

Det høres kanskje absurd ut å besøke en kirkegård i ferien. Men som slektsgransker er jeg ofte på kirkegårder eller gravlunder. Vi dreier til venstre ved inngangen og passerer en mindre bygning. Foran oss står det flere rader med store, keltiske kors i stein. Kirkegården ble opprettet i 1832. En elleve år gammel gutt var den første som ble gravlagt her. Etter at denne første graven ble gravd på Glasnevin, har det kommet til en og en halv million nye graver. Rekkene av graver forteller om alle samfunnslag.

På en gravstein leser jeg et lite dikt. Et dikt om døden.

On Pembroke Road look out for my ghost,
Dishevelled with shoes untied,
Playing through the railings with little children,
Whose children has long since died.

(Patrick Kavanagh,
fra «If you ever go to Dublin Town»)

Jeg gjør meg tanker om at det ikke er så trist her på kirkegården. Kanskje leker de døde her etter mørkets frembrudd. Hvem vet?

I 1847 rammet en hungersnød Irland. Tørråte på potetene. I USA forstod de at en tragedie utspant seg. Skip la ut fra Boston. Man ville prøve å hjelpe irene. Men da skipene kom fram, var det en enda mer alvorlig situasjon enn amerikanerne hadde ventet seg. Ved tollboden i Dublin finnes et minnesmerke over sulttragedien. De høye bronsestatuene er formet som utmagrede menneskeskikkelser. En av dem bærer barnet sitt over skuldrene. Det er knapt i live. En hund bjeffer i utkanten av minnesmerket. Også den er helt utmagret. Ansiktene vitner om at døden ikke er langt unna. Frykt. Oppgitthet. Fortvilelse. Sult. Mange døde, og tusenvis prøvde å komme seg til det forjettede landet på den andre siden av Atlanterhavet. Nærmere 20 000 reiste gjennom Boston inn til USA mellom 1847 og 1854. De fleste var irer. Noen kom i mål, andre døde på målstreken. Det er 850 graver i Rest Haven Cemetery på Deer Island, øya de skulle steget i land på i Boston.

Vi leser på gravsteinene. Patrick Hannon, død 1849, 27 år gammel. Patrick Hannon, død 1850, 5 år gammel. Peter Hannon, død 1850, 2 år gammel. Har denne familien blitt rammet av hungersnøden? Området rundt Dublin ble ikke like hard rammet som vestsiden av Irland. Likevel var det mange som måtte bøte med livet også her.

Vi fortsetter rusleturen vår på kirkegården. Jeg ber sønnen min om å trå forsiktig når han går utenfor gangveiene. Gravminnene er ikke så godt vedlikeholdt som det ser ut til ved første øyekast. Vi ser at de lave gravsteinene står og lener seg − snart til den ene siden, snart til den andre. Nesten ingen av dem står rett. Andre står ikke i det hele tatt, men har lagt seg til den siste hvile på lik linje med sin herre. En og annen har ikke helt gitt opp enda, men mangler en del. Det er som om halve steinen står evig og tro til Dovre faller, mens den andre delen har resignert. Men her gjelder ikke Dovre. De har ikke slike forhold her. Det høyeste fjellet strekker seg vel 1000 meter over havet.

Tenk å ha et museum på en kirkegård. Museet forteller om gravsteinenes symbolikk og gir oss forklaring på hva de ulike symbolene og figurene på gravsteinene betyr. Noen steiner har inskripsjoner. Men de fleste steinene har innrisset navn og årstall. De forteller menneskets historie i kortversjon. Født og død. Kanskje til nød hvor dypt de er savnet. Du kan ikke få en kortere biografi over et menneske. Men hva skjedde mellom disse datoene? Ganske mye, men bare de færreste får dette skrevet ned og gitt ut som bok. Da må du være berømt eller ha foretatt deg noe spesielt her i livet. Svært få skriver biografier om gjennomsnittsmennesker. Men museet forteller også historien om begravelsesskikker, og ulike måter å gjøre dette på innen de ulike trosretningene. Her på Glasnevin Cemetery er det gravlagt folk fra ulike religioner.

Vi finner også et verksted på kirkegården. Der reparerer de gravsteinene. Mange av disse gravminnene er enorme, men her behøver de ikke lang transport for å bli satt i stand. Når de er restaurert, settes de tilbake på plass, og får et magebelte og en merkelapp som en bekreftelse på at de er reparert og i orden. Du kan også gå på kurs her. Lære å reparere en gravstein.

En likbil kjører inn på området. En del mennesker kommer gående og samler seg rundt kista. Noen går opp på sida og løfter den ut av bilen. De andre går bak kista. Den lille flokken forvandles til et gravfølge. En av deres kjære er død. Her skal den døde finne sitt siste hvilested. Kanskje sammen med ektefelle eller barn. Kanskje blant forfedrene. For det er her de kan møtes. De nye ønskes kanskje velkommen.

Vi rusler mot utgangen. Vi har latt tankene flyte. Noen måneder før stod vi sammen ved en grav. Da var det en kjær far og morfar som hadde gått bort. Kanskje trenger vi mennesker å gå på kirkegården av og til. Ikke bare for å minnes våre døde, men også for å reflektere litt over våre egne liv.

*

«Glasnevin Cemetery» er skrevet som en pastisj over Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal. En artikkel om pastisjskriving kan leses her.

*

*