Fra rødstrømper til mammabloggere

 «Kvinner over det ganske land er rett og slett møkk lei av mediefeminister og rødgrønne politikere som skal fortelle dem hvordan de skal leve livene sine, hvordan de skal dele permisjonstida og hva de bør interessere seg for i fritida.» Dette sitatet er hentet fra Marta Breens bok Født feminist (side 195), og forteller litt om trøkket boka holder stort sett hele veien. Det betyr ikke at boka har bastante meninger, eller at den har en fiks ferdig løsning. Heller tvert imot. Forfatteren evner å se flere sider av samme sak, ja, faktisk ganske mange sider av bokas tema. Og temaet er feminismen før og nå og spørsmålet om vi har gått framover, bakover eller står på samme sted som for førti år siden.

Bokomtale
Marta Breen: Født feminist. Hele Norge baker ikke
Gyldendal Norsk Forlag 2014
Les Gyldendals omtale av boka her

70-tallsoppvekst

Breen er «født feminist» gjennom å være datter av en kvinnesakskvinne, alenemor og aktiv kvinnefronter. Hennes oppvekst på 70-tallet er som klippet ut av sosialrealistiske oppvekstromaner, fra miljøet til den tidens likestillingsforkjempere. Likevel evner hun å ha et nyansert syn på kvinnefrigjøringen og likestillingskampen gjennom de siste førti årene.

Harmonisk, tross alt

Breen byr på seg selv i boka, og hun går ikke av veien for å bruke eksempler som får leserne til å trekke på smilebåndet, samtidig som de kan lodde det underliggende alvoret. Hun binder tekstene sammen med en rammefortelling fra en ferietur i Polen. Her reiser hun sammen med mann og to små barn, pluss en venninne med en lignende kjernefamilie. Historien er tilsynelatende enkel og liketil, men den viser at mor, far og barn godt kan fungere harmonisk med to likestilte voksne, og gir et tidstypisk hverdagsbilde, riktignok fra en ferietur. Det er på en måte noe betryggende ved det allmenne og alminnelige i denne rammefortellingen. Den viser i praksis at jo, vi er definitivt kommet et stykke på vei, men om målsettingen full likestilling er nådd, er fremdeles et spørsmål som boka lar henge i lufta.

Refleksjoner over strukturene i feminismen før og nå

Ved siden av rammefortellingen holder Breen en samtale med sin mor gående gjennom boka. Moren er en av feminismens gründere fra 70-tallet, og disse samtalene bidrar med refleksjoner over tida som er gått, og hva som har skjedd i likestillingsarbeidet. Det kommer til tider fram at feminisme på 1970-tallet og feminisme i 2014 er to helt ulike verdener.

Boka er videre bygd opp over temaer som Breen belyser hver for seg. Alle disse dreier seg om hvordan likestillingskampen har utviklet seg siden deler av 70-tallsgenerasjonen sto på barrikadene og ropte slagord om fri abort, likelønn og barnehageplasser til alle barn, fram til dagens tilsynelatende likestilte samfunn der mye er oppnådd, og kvinner, i alle fall på papiret, har de samme rettigheter og kan kreve å bli behandlet likt med menn på de aller fleste områder.

Krefter og motkrefter

Bildet «to skritt fram og ett tilbake» er gjennomgående. Breen viser hvordan krefter og motkrefter har virket på likestillingsarbeidet i disse tiårene. Og disse kreftene representeres ikke bare ved menn som vil ha kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, men også kvinnene selv blir avslørt som håpløst reaksjonære, med sine mammablogger om cupcakes, strøkne hjem, treningssentertrente kropper og barn som ser ut som de er klipt ut av motekatalogene til Hennes & Mauritz.

Man ville kanskje forventet at Breen vokste opp i opposisjon til en mor som var så ekstrem, sett i lys av sin tid. At hun til tider følte seg litt annerledes i oppveksten, legger Breen ikke skjul på. Likevel forteller hun om et godt mor−datter-forhold. Hun er takknemlig for den veien moren brøytet fram for henne, og forteller om kvinnefrontmøter ved kjøkkenbordet og heltidsbarnehage som positive og trygge barndomsminner. Samtidig er Breen ikke fremmed for at noe kan ha gått for langt. At kanskje ikke alle ønsker å være likestilte på en bestemt måte. At det finnes ulike måter å være både menneske og mor på.

Navneloven

En viktig side ved boka er Breens belysning av spenningen mellom familiens egen måte å ordne hverdagen på og de politiske føringene som former samfunnet vi lever i. Hun minner blant annet om navneloven, som ble endret allerede i 1979, og som førte til at kvinner ikke lenger behøvde å ta mannens etternavn når de ble gift. Likevel er det fremdeles åtte av ti norske kvinner som tar sin manns slektsnavn. Dette er noe som folk flest kanskje ikke er klar over, men det viser hvor mye mer enn en lovendring som skal til før endringene også blir synlige i de private hjemmene. «Romantisk, pragmatisk og enkelt. Greit nok, men det forklarer jo ikke hvorfor det i 80 prosent av tilfellene er mannens navn som gjelder. Vil det ikke være like praktisk og romantisk for ham å skifte navn?» spør hun retorisk (side 172).

Salgbare kropper

Pornoindustrien har også fått et eget kapittel i boka. Her stiller Breen feministene fra 70-tallet, med deres klare krav om at kvinnene skulle ta kroppen sin tilbake, bli kjent med den, bestemme selv og sette egne grenser, opp mot pornoindustriens krav om kvinnelig underkastelse, glattbarberte kropper og forsikring om at det er mennene som vet hva kvinnene vil ha. Hun skriver om hva dette gjør med oss, og ikke minst med unge gutter som er i ferd med å forme sitt syn på seksualitet. Her viser hun til nettsteder som både er lett tilgjengelige, mye brukt og der det er lett å finne et unyansert og virkelighetsfjernt syn på kvinnelig seksualitet. Breen oppsummerer med å sitere en sexolog:

Fagfolk forteller at mange unge pornobrukere sliter med høye forventninger til virkeligheten, noe som igjen går ut over sexlivet deres: «Unge menn ser mye på porno. Flere tror at jentene skal ha solbrun hud og flotte pupper. Når de så møter levende mennesker med appelsinhud og føflekker, får de tenningsproblemer», uttaler sexolog Anne Marie Pile. (Side 120)

Medienes påvirkning

Breen har jobbet mange år som journalist i både aviser og ukeblader. Dette kommer tydelig fram i refleksjonene hun gjør seg om nettopp måten kvinner blir presentert på i mediene i dag. Her skal alle kvinner ha det perfekte og uoppnåelige å strekke seg etter. Forfatteren viser hvordan skjønnhetsindustrien lever godt på dette, og hun bruker seg selv, og går ikke av veien for å tømme baderomshyllene sine for produkter som i antall helt klart overstiger det nødvendige.  Dette gir et bilde på hvilken makt denne industrien har over en del av oss i dag, og Breen trekker opp linjen mellom dette og den framstillingen av den slanke, rene kvinnekroppen som roper til oss fra alle magasinene som står pent oppstilt rundt oss i butikker og kiosker. Hun viser hvordan ukebladredaktørene tenker og handler, og tegner opp en industri der salg er målet og den retusjerte og perfeksjonerte kvinnekroppen svært ofte er middelet. Varer skal selges, så også det skrevne ord, og Breen beskriver hvordan enkelte sannheter og mer dyptpløyende journalistikk blir ofret på veien. Et av eksemplene hennes er fra ukebladet KK, og dette er illustrerende nok: Med ny redaktør i KK bestemte redaksjonen seg for å jobbe med kvinneportretter fra den tredje verden om deres situasjon og muligheter til utdannelse og et verdig liv. Dette selvsagt ved siden av mer lettfordøyelig kvinnestoff. Da salgstallene så gikk ned, var ukebladet straks tilbake på gamle spor. Her var det pengene som styrte, og ikke godt journalistisk arbeid. «Nå skulle kvinnene møtes på sin hjemmebane, i sine egne sfærer. Bladet skulle bli penere og intervjuobjektene måtte derfor styles i større grad enn tidligere», forteller Breen (side 92), som med dette lar leserne komme litt på innsiden av en ukebladredaksjon.

Ungdom under press

At unge jenter, helt ned i barneskolen, blir påvirket av trendene i tiden, ofte uttrykt gjennom både ukepressen og reklameindustrien, mener Breen har gitt seg utslag i nettopp den ungdomskulturen vi er vitne til i dag. Ungdomsopprøret, viljen til å frigjøre seg fra oppleste og vedtatte sannheter, ønsket om å stå fram som en selvstendig generasjon, som en motreaksjon til det bestående, er i dag nesten ikke-eksisterende. Ungdommen blir mer og mer pliktoppfyllende og strever for å bli gode, helst best, i alt de gjør. De streber så hardt etter å oppfylle kravene som blir stilt til dem at mange til slutt ikke orker mer, og diagnoser som spiseforstyrrelse og utmattelsessyndrom blir hyppigere, og her er jenter i flertall. De ønsker å gjøre alle til lags − lærere, foreldre, venner − pluss å leve opp til ukebladidealene. Men har dette noe med kvinnefrigjøringen å gjøre? Eller er det rett og slett en reaksjon på feminismen? En motreaksjon? Disse spørsmålene tar Breen opp, men hun kommer ikke med klare svar. Derimot klarer hun å sette dette inn i en kontekst. Kanskje er det gått for lang, kanskje er ikke likestilling det samme i dag som for førti år siden.

Dobbeltarbeidende mødre

Selv om Født feminist er en aktuell bok, som tar opp faktiske forhold som angår kvinner av i dag, er det likevel grunn til å se nærmere på hvor treffende beskrivelsene i boka er for majoriteten av kvinner, både i dag og for førti år siden.

Først og fremst: Ikke alle som var barn på 70-tallet, vokste opp med mødre som var aktive kvinnesaksforkjempere. De var faktisk i mindretall. Dette var en tid da kvinnene begynte å gå ut i arbeidslivet mer som et resultat av at politikerne ønsket en større økonomisk vekst, og derfor trengte flere i arbeid. Samtidig satt det igjen inngrodde holdninger fra tidligere tider om at kvinnene tross alt hadde sin plass på kjøkkenet og at det var dem som skulle ta seg av omsorgen for barna. Derfor ble mange kvinner på den tiden dobbeltarbeidende, de jobbet både ute og hjemme.

Tidsklemma, begrepet som er mye brukt i dag, blir riktignok omtalt, men hvordan dobbeltarbeidende kvinner kan ha påvirket døtrene sine til å få et mer distansert forhold til yrkeskarriere, skriver Breen ingenting om. Dette kan gjøre det litt problematisk for en del kvinner i hennes generasjon å føle seg helt hjemme i teksten.

Ikke bare cupcakes-damer

Breen beskriver dagens hjemmeværende kvinner som blogger om matoppskrifter og viser fram strøkne hjem, med trendy stuer og ryddige kjøkken. Men hun ser bort fra at dette bare er en marginal gruppe. Riktignok er det sentralt for henne, som journalist, å trekke fram nettopp dette, for disse kvinnene er så synlige i mediebildet. Men et søk på Statistisk sentralbyrå avslører at det i dag ikke er så stor forskjell på antall kvinner og menn som er yrkesaktive. Når vi så vet at en stor del av de hjemmeværende kvinnene har hatt lavtlønnet, fysisk hardt arbeid der de har slitt seg ut, og er hjemme fordi de er førtidspensjonert eller uføretrygdet, at det er en del innvandrerkvinner som har valgt, eller fått beskjed om, å være hjemme med barna, og at stadig flere går hjemme i dag fordi arbeidsløsheten stiger, da blir bildet av cupcakes-damene straks litt mindre dekkende. At disse trendy damene ønsker å være ikoner som andre kvinner kan se opp til og beundre, er det liten tvil om, men de aller fleste ser dette som et uoppnåelig ideal. Egentlig er vel denne gruppen tradisjonssøkende kvinner et bevis på at vi lever i et samfunn som har plass til flere ulike måter å leve livene våre på, noe som igjen er et gode. Likevel, jeg skal ikke ta fra Breen at hun har noen gode poenger når det gjelder interessen for å perfeksjonere hjemmet. For eksempel skriver hun: «I Narvesens hyller i dag finnes det 121 ulike magasintitler som tar for seg hjem og interiør. Butikkjeden fører i tillegg 89 titler om håndarbeid, 29 blader om matlaging, og hele 18 ulike blader plassert i kategorien ‘scrapbooking’» (side 35).

Bro over generasjonskløften

At dagens unge ikke i noen stor grad er i opposisjon til foreldregenerasjonen, kommer det stadig melding om fra lærere og andre som jobber med barn og unge. Likevel behøver det ikke å være så alarmerende. Riktignok har ungdom til alle tider ønsket å markere seg, i større eller mindre grad, men det er ingen lov som sier at alle generasjoner skal oppføre seg like opposisjonelt som 68-generasjonen gjorde.

Kanskje er det ikke så mye å gjøre opprør mot lenger. Med foreldre som stort sett gir barna sine det de trenger, snakker med dem, og er til stede i livene deres, behøver de unge muligens ikke å opponere så mye. Det blir kanskje heller lagt grunnlag for et godt vennskap, slik Breen beskriver forholdet mellom henne selv og moren.

Optimist, tross alt

Breen avslutter boka si i en optimistisk tone. Visst finnes det feministiske grupperinger i dag, og mange av dem er svært aktive. Bevisstheten rundt likestilling er på et helt annet nivå enn for førti år siden, og de politiske føringene som for eksempel fedrekvoten (som i dag riktignok ser ut til å være på vikende front) har ført til et sterkere engasjement fra fedrene i forhold til barna deres.  Forfatteren har selv en oppsummering av hva som for henne er det vesentligste å føre videre til neste generasjon når det gjelder likestilling:

Her er hva jeg ønsker å lære mine døtre: Mammas arbeid er like viktig som pappas. Det å være mor er faktisk ikke et yrke. Verden er stor, og livet er kort. Kaker har de på butikken. (Side 211)

Så gjenstår det bare å se om den oppvoksende slekt klarer å trekke likestillingslasset et par holdeplasser videre.

*

*