Fra fakta til fiksjon. Når virkeligheten blir vanskelig å skrive om

Nærmere 80 000 finske barn ble under 2. verdenskrig evakuert til Sverige og Danmark, noen få kom også til Norge. Et av disse barna ble min mor, og i 20 år hadde jeg tenkt å gjenfortelle hennes skjebne. Endelig, sommeren 2016, ryddet jeg plass – både i tiden og i form av et skriverom på hytta − til å begynne å skrive om en grusom virkelighet, ukjent for de fleste i Finlands naboland.

Mange år før hun døde, sa min mor: «Jeg har opplevd mer enn det som kan rommes i en hel roman.» Hun uttrykte sjelden direkte hva hun mente, men etter hvert som uttalelsen ble gjentatt, om enn i andre vendinger, skjønte jeg at hun indirekte oppfordret til at jeg, journalisten – et skrivende menneske – burde sette av tid til å erkjenne, forstå og formidle hvordan grufulle hendelser som bombardementer, sult og adskillelse alltid hadde ligget som en skygge over livet hennes. Noen ganger står solen så høyt på himmelen at skyggen er bitte liten. Andre ganger har solen gått ned, det totale mørket omringer den som bærer skyggen på skuldrene, og det er nesten umulig for andre å trenge gjennom den svarte veggen med et lys i hånden.

Til tross for at mor hadde plassert historien sin innenfor romansjangeren, hadde jeg aldri forestilt meg annet enn at jeg skulle skrive en faglitterær bok. Likevel endte jeg, som har levd av sakprosa, for første gang opp med å skrive skjønnlitterært. Jeg vet fortsatt ikke om jeg lykkes.

Jeg husker tydelig den dagen jeg tok beslutningen om å gi min mors historie en skjønnlitterær framstilling. Det var onsdag 3. august 2016, jeg hadde avtalt å få sitte på det historiske arkivet i Ålborg og lete fram det de hadde av dokumentasjon om finske flyktningbarn i området. Den første avissiden jeg fikk opp på skjermen, satte en støkk i meg. På et stort foto, som illustrerer en artikkel om finnebarna, står min mor og hjelper en liten jente å drikke av en kopp. Tittelen er: «Mellem finske Piger og Drenge paa feriehjemmet ved Hals». Jeg ble så berørt av bildet at det svimlet for meg, og en av arkivarene kom springende bort til meg og lurte på om alt var ok. Jeg kom fort til hektene igjen, men måtte erkjenne at min mors historie kom så nært og ble så tydelig at jeg reagerte ikke bare psykisk, men også fysisk. Og det slo meg: Hvordan skal jeg kunne skrive saklig om skjebnen til finnebarna når dette blir så personlig og følsomt?

Så begynte jeg å lese selve brødteksten i avisartikkelen. Den gang, i 1941, brukte avisene ikke byline, men reportasjen var underskrevet med «Stiftsskriveren» (Aalborg Stiftstidende 1941). Han tegnet et rosenrødt bilde av fornøyde barn som gleder seg til jul og slo fast: «Børnene føler seg fuldstændig hjemme og længes ikke hjem til Mor og Far.»

– Hvordan kan han skrive slikt tull, tenkte jeg der jeg satt i den gamle klosterbygningen som huser Ålborgs historiske arkiv.  – Han har jo ikke vært inne i hodet til de 44 barna som to uker tidligere var blitt anbrakt på feriehjemmet Koldkær i Nordjylland, et hjem som arbeiderne ved Aalborg Portland Cement-Fabrik hadde stilt til rådighet for flyktningbarna. Og det er opplagt at mange av barna følte seg fremmede og lengtet hjem.

Ganske fort snudde denne kritikken seg mot meg selv: Hvordan kan jeg i en faglitterær framstilling dokumentere hva min mor, eller noen av de andre personene i framstillingen, tenkte for eksempel da journalisten var på besøk på Koldkær for å gjøre sin reportasje? Jeg kunne selvfølgelig benytte meg av grep som indirekte antyder hva karakterene tenker, men å gjøre det over et flerårig forløp og kalle det sakprosa, strider mot de kildekritiske prinsippene jeg ellers bestreber meg på å følge.

Bakgrunnsmaterialet mitt består først og fremst av det jeg har observert og hørt gjennom et langt liv med min mor, men ingen av våre samtaler er tatt opp på bånd eller skrevet ned. Noen år før hun døde skrev hun et omfattende brev eller notat, stilet til min bror og meg, om de viktigste hendelsene i sin oppvekst, og hun reflekterer på slutten av brevet over livet sitt – gjør opp status. Det var sterkt å lese hennes skildring av hvordan hun, hennes søsken og moren under den iskalde vinterkrigen måtte bruke en falleferdig potetkjeller som beskyttelsesrom og kun hadde frosne poteter til å stagge den verste sulten med. Men det gjorde nesten enda sterkere inntrykk å lese om min mormors død, 42 år gammel. Hun hadde sykdommen MS som svekket immunforsvaret hennes, og hun døde av lungebetennelse få dager etter at neste krig, fortsettelseskrigen, var begynt sommeren 1941. Hennes 14-årige datter, min mor, pleiet henne på et sykehjem, men akkurat den natten moren døde, hadde hun fått avløsning av en pleier for å sove, noe hun aldri kunne tilgi seg selv.

Aldri ferdig med krigen

Ved siden av opplevelsen i arkivet er det sommeren 2016 en fiksjonsfortelling som bidrar til et gjennombrudd i forståelsen av mors historie. Et langt liv har lært meg at litteraturen ofte åpner opp for viljen til å erkjenne både det gledelige og det vanskelige i tilværelsen, og i noen tilfeller hjelper den oss enda et skritt videre, nemlig til forståelse av hva som er årsaken til at livet kan være vanskelig å forholde seg til for den som har dype arr på sjelen og kanskje også på kroppen.

Jeg hadde lett etter innsikt i min mors liv i mange år. Jeg vil aldri kunne forstå alt, men jeg hadde våren og sommeren 2016, gjennom lesning av andres framstillinger av krigens varige spor, kommet nærmere en aksept av hvorfor hun var som hun var. Med Mats Eklöfs skjønnlitterære framstilling av det finske krigsbarnet Erik Selén, som vokste opp i en liten svensk by, løsnet det for alvor. Det handlet om angst, tilknytning, identitet, selvverd og frykten for å bli forlatt. Men det handlet også om å få og gi kjærlighet og omsorg i relasjonen til dem man knytter seg aller mest til.

Jeg leste ferdig romanen om Erik Selén i et tåkeslør, og mens jeg skrev om hvordan den åpnet for forståelse av mors historie, dugget brillene, og kinnene ble våte. Endelig begynte jeg å forstå, trodde jeg, og jeg sendte en takknemlig tanke til Mats Eklöf, som jeg ikke kjente til før jeg begynte å lete etter litteratur om de nærmere 80 000 finske barna som ble sendt bort fra foreldre og annen familie i det som er omtalt som historiens største barneevakuering.

Erik Selén motiverte meg til å forsøke å sette ord på min mors indre kamp for å gi livet mening og finne lyspunktene. I Mats Eklöfs roman Triangelens tredje side ble Erik Selén aldri ferdig med krigen. Det ble heller ikke min mor, og det samme gjelder hennes datter, altså jeg, som forsøkte å forstå hva det var med denne krigen som i 70 år – fra vinterkrigen startet i november 1939 og fram til min mor døde i 2009 – lå som en skygge ikke bare over henne, men også over den familien hun stiftet.

Når kildene dør

Hadde jeg hatt anledning til å skrive min mors historie rett etter at hun fylte 70, altså for 22 år siden, så hadde jeg sannsynligvis opplevd det som mest naturlig å skrive den som sakprosa. På det tidspunktet levde fortsatt mange av de personene som jeg omtaler i romanen, og jeg ville etter hvert ha klart – tror jeg – å få dem til å fortelle om erindringene sine fra det krigsherjede Finland og det relativt fredelige Danmark. I løpet av en periode på rundt 20 år har de fleste relevante intervjuobjektene gått bort, for eksempel er det av min mors sju søsken kun den yngste igjen, og av min fars familie – som kom til å spille en stor rolle for mor – er det ingen igjen i mor og fars generasjon. Som skribent er jeg derfor avhengig av min erindring om de personene jeg selv har kjent og av hva min mor har fortalt meg om de personene jeg ikke har kjent. Hukommelse er et usikkert kildegrunnlag, og min hukommelse holder ikke til en faglitterær framstilling, men det jeg husker bidrar til å gjøre det mulig for meg å skrive skjønnlitterært om min mor og hennes bakgrunn.

Samtidig, og dette er kanskje den viktigste grunnen til mitt valg av en skjønnlitterær framstilling, gjør fiksjonen meg i stand til å gå inn i smertefulle områder av min mors liv. Hadde hun vært i live nå mens jeg skriver, hadde jeg hele tiden kunnet føre en dialog med henne for å gjøre framstillingen mest mulig i overensstemmelse med hennes egen oppfatning av hvordan tragiske hendelser virket inn på henne. I en slik setting hadde jeg antagelig vært den rasjonelle sakprosaforfatteren som skulle utvikle et manuskript på bakgrunn av samtaler, en metode som jeg har brukt gjennom mange år som journalist. Men nå når hovedkilden er borte, opplever jeg å ha en tendens til å kretse for mye rundt hvordan jeg ble preget av min mors historie. Som allvitende forteller klarer jeg å etablere en avstand til meg selv, hovedkarakterens datter, og bli formidler av hennes historie, ikke min.

Mitt valg av å skrive fortellingen om min mor som skjønnlitteratur har med andre ord to hovedbegrunnelser, der den ene peker mot selve framstillingen av stoffet og den andre mot mitt eget forhold til stoffet. Underveis i skriveprosessen går det imidlertid opp for meg hvor vanskelig også den skjønnlitterære formen er, ikke minst når det gjelder å håndtere det faktum at forfatteren er hovedkarakterens datter.

Bygge forfatteren inn i teksten?

Etter å ha jobbet et års tid med manus, legger jeg fram fortellingen om min mor for 25−30 kolleger og får viktige innspill og konstruktive forslag til forbedringer. Den vanskeligste kommentaren å forholde seg til er ønsket om at jeg skal bygge meg selv inn i teksten. Det hadde jeg allerede prøvd på, ja, jeg hadde faktisk i aller første utkast tatt utgangspunkt i en konkret situasjon der jeg som 18-åring ble tilkalt til det lokale sykehuset for å roe min mor som lå på overvåkingen etter en mindre operasjon. På grunn av ferieavvikling hadde sykehuset mangel på personale, så derfor måtte pårørende stille opp. Mor kastet seg fram og tilbake, snakket i villelse og på et språk ingen skjønte. Da jeg endelig kom fram – vi bodde på landet, langt unna sykehuset – fikk jeg vite at uroen hadde startet i forbindelse med den ukentlige utprøvingen av byens sirener. Jeg forklarte den unge sykepleieren sammenhengen: Sirener var for min mor ensbetydende med at nå kommer bombeflyene, nå må alle komme seg i dekning fortest mulig.

– Jeg skjønner, sier den unge sykepleieren og legger til at det er første gang hun opplever en pasient med krigsskader. Så går hun stille ut av rommet og lar Margrete være alene med moren.

Margrete setter seg ved siden av mamma, som fortsatt sover rolig, tar henne i hånden og tenker på hva sykepleieren sa: En pasient med krigsskader. Margrete har aldri brukt ordet eller tenkt på begrepet krigsskader.

[…]

Men som Margrete sitter en sommerdag i 1970 og holder moren i hånden på Aalborg Sygehus, slår det henne at mamma kanskje ser på seg selv som et menneske formet av krig framfor fred, og at det er denne krigen som, så lenge Margrete kan huske tilbake, er den usynlige skyggen som aldri tillater moren å virke ordentlig glad og tilfreds med livet. (Fogt, upublisert utkast til manus)

Jeg skrev et helt kapittelutkast der jeg selv – under navnet Margrete som er mellomnavnet mitt – var karakter i teksten. Deretter lot jeg det ligge en ukes tid, leste det på nytt og forkastet det. Dette var ikke min mors fortelling, det var nå blitt min fortelling. Fortsatt kretser tankene mine imidlertid om hvordan jeg på en måte som yter min mors fortelling rettferdighet, også kan bygge meg selv inn i teksten. Jeg skriver om min mor, om min mormor og også om min oldemor. Det hadde slikt sett ikke vært unaturlig om jeg også selv var med.

«Du er ikke en av oss»

Jeg satte i utkastet til manus punktum for min mors historie ved befrielseskvelden i Danmark 4. mai 1945, en kveld som danskene – naturlig nok – feiret iherdig, men som for min mor markerte starten på en ny og vanskelig rolle: Fra å være finnejenta som trengte hjelp av omsorgsfulle dansker på grunn av krigen, var hun blitt den voksne, finske piken som måtte klare seg selv i et samfunn som oppfattet henne som «ikke en av oss». Dette fikk hun tydelig beskjed om på befrielseskvelden fra en ung dansk kvinne. Mor irettesatte kvinnen for å feire friheten ved å sjangle seg gjennom Ålborgs gater med en flaske brennevin i hånden:

Kvinnen ser overrasket på Elisabeth. Så retter hun seg opp, skyver fram brystet, tar et sug av sigaretten, blåser ut røyken på Elisabeth og roper så alle omkring hører det:

– Du har ikke noe med å komme her og si hvordan vi skal oppføre oss. Du er ikke en av oss!

Folk har stoppet opp ved lyden av de harde kvinnestemmene, de ser nysgjerrig på Elisabeth som plutselig føler seg utrygg. Hun snur seg, er fortsatt rak i ryggen og går med bestemte og raske skritt i retning barnehjemmet, mens hun føler danskenes øyne i nakken.

Ordene til den unge kvinnen svir seg inn i sjelen som et brennemerke hun aldri blir kvitt.(Fogt, upublisert)

Høsten 2017 var jeg kommet såpass langt med manus at jeg innså at det var på tide å få andre til å vurdere om jeg var på sporet av noe som kunne bli en roman. En venninne, som jeg oppfatter som god til å bedømme tekster og som ærlig i sine tilbakemeldinger, sa ja til å lese utkastet mitt, og jeg ventet i spenning. Under ventetiden bygget det seg opp en beklemmende følelse av at det kanskje først var 4. mai 1945 min mors egentlige fortelling startet, fordi det var da det gikk opp for henne at danskene ikke lenger betraktet henne som et hjelpetrengende flyktningbarn, men som en fremmed ung dame. Til tross for at hun snakket og skrev feilfritt dansk, strevde hun hele livet med å tilpasse seg dansk kultur og lynne.

Til slutt slo jeg meg under ventetiden til ro med at det mest riktige vil være å si at hennes historie består av flere fortellinger, og at mitt manusutkast kun rommer den første fortellingen fra vinterkrigen i Finland og fram til freden i 1945. Etter at vinterkrigen sluttet i mars 1940, hadde Finland fred i knappe 16 måneder før fortsettelseskrigen med Russland startet i slutten av juni 1941. Fem måneder senere ble min mor og hennes yngre søsken evakuert til Danmark. De var da fire, ni og femten år.

Litteraturen som et rom

Det gikk en måneds tid før jeg fikk jeg tilbakemelding fra min selvvalgte danske konsulent: «Dette er en foreløpig konklusjon. Jeg synes umiddelbart at manus egner seg for film, men jeg ser fram til en gjennomgang med deg når du kommer til Danmark.»

Egner seg for film? Nei, takk! Jeg skriver på en roman, som egentlig var tenkt som sakprosa, men jeg innrømmer at det hos meg har skortet på kunnskap om hvor tung også den skjønnlitterære skriveprosessen kan være, i alle fall når stoffet handler om en av de personene som har stått meg nærmest. Det var først da jeg i presang hadde fått den danske forfatteren Alexander Carneras essaysamling Erfaringer på kanten, at jeg fant noen setninger som fikk fortgang i skriveprosessen:

At genkalde sig fortidige begivenheder fra ens liv, grusomme hændelser eller ulykkelige episoder i barndommen, bliver på skrift sjældent til andet end anekdoter. At give en hændelse liv kræver at den indlejres i fortællingens tid. Litteraturen er som et rum, et indrammet rum. (Carnera 2016, s. 23)

Hendelsene kjenner jeg til: Mellom 70 000 og 80 000 barn forlot under 2. verdenskrig familiene sine i Finland og ble evakuert først og fremst til Sverige (vel 70 000 barn), men også til Danmark (om lag 4 000). Tallene i parentes gjelder registrerte barn, og det var en forutsetning fra finsk side at barna skulle vende hjem igjen når forholdene tilsa det. I tillegg kommer de barna som ble evakuert gjennom private bekjentskaper, herunder de anslagsvis 300 barna som kom til Norge.

For å gi liv til disse hendelsene forteller jeg om min mor som var ett av disse barna. Hennes historie er på den ene siden unik fordi hun var et av ytterst få barn over 15 år som ble evakuert. Hun rakk å begynne på utdanning i Danmark innen krigen sluttet. På den andre siden utvikler hennes historie seg innen rammer som også gjaldt mange andre finnebarn som ble evakuert.

Fram til midten av 60-tallet hørte man mest solskinnshistoriene fra tiden i nabolandene og lite om hvordan de evakuerte barna hadde det etter krigen. Men så begynte så smått de tøffe historiene å dukke opp både i form av faglitterære og skjønnlitterære framstillinger av krigsbarnas opplevelser. I dette litteraturens rom kommer det fram at noe av det mest traumatiske for mange av barna ikke var å dra fra Finland, men å vende hjem: De kjente ikke igjen familien sin, de hadde glemt det finske språket, og de var i sine vertsland Sverige og Danmark blitt vant til en tilværelse som det krigsherjede og sultende Finland ikke umiddelbart kunne tilby dem. Dette traumet ble senere – fra 90-tallet – understreket av forskning om hvordan det hadde gått med finnebarna. Mange, også blant dem som ikke hadde det så bra i nabolandet under krigen, hadde slitt med sin identitet og med å finne seg til rette i hjemlandet. Rundt 300 barn hadde kommet til Norge, og da stort sett til slekt eller venner. Siden disse barna ikke kom til helt fremmede, klarte de kanskje adskillelsen fra familien i Finland bedre slik at det også var lettere å vende hjem.

Tydeligere enn virkeligheten

Alexander Carnera skriver i essayet «Øjets slør» om den engelske forfatteren Bruce Chatwin. Her siterer Carnera sin engelske kollega som i forbindelse med boka Drømmespor skal ha sagt til sin forlegger:

Det meste er fiktion, det meste er opdigtet. Men det er lavet på en måde der gør historien mere virkelig. (Chatwin, i Carnera 2016, s. 55)

Carnera gir meg mye å tenke på og minner meg om et sitat av den sveitsiske forfatteren Peter Bichsel. Mats Eklöf har brukt Bichsel-sitatet på tittelsiden i sin roman om Erik Selén:

Medan jag berättar historier, sysselsätter jag mig inte med sanningen utan med sanningens möjligheter. (Bichsel, i Eklöf 1987)

Ingmar Bergmann er inne på noe av det samme. Hans datter, Linn Ullmann, siterer i De urolige sin far for å skrive følgende i en av romanene om foreldrene sine:

Jag vill inte påstå att jag alltid har varit så noga med sanningsgehalten i min berättelse. Jag har skarvat, lagt till, dragit ifrån och kastat om, men som ofta är fallet med den här sortens lekar har leken förmodlingen blivit tydligare än verkligheten. (Bergmann, i Ullmann 2015, s. 403)

Å lese alle disse refleksjonene til kloke menn fører meg inn på tanken om at det kanskje er en dokumentarroman jeg holder på å skrive, og jeg finner fram til en artikkel av førsteamanuensis Helge Ridderstrøm. Han gir følgende definisjon av dokumentarroman:

Dokumentarromanen er en litterær mellomsjanger. Den karakteristiske dokumentarromanen tar utgangspunkt i faktiske hendelser, og bruker skjønnlitterære virkemidler for å skildre personenes motiver, resonnement og samtaler. Man kan si at dokumentarromanen skiller seg fra andre romaner ved at faktiske begivenheter legger premissene for handlingen. Dermed blir dokumentarromaner en faksjon, dvs. blanding av fakta og fiksjon. I praksis finnes det mange mellomstadier mellom roman, dokumentarroman og narrativ sakprosa. (Ridderstrøm 2015)

Den viktige lyttingen

Min hovedkarakter er moren min, og hun er høyst reell. Det er hun som har inspirert meg til å skrive, og hun er min hovedkilde ved at jeg gjennom 58 år har kjent henne, observert henne, engstet meg for henne og – i alle fall de siste 8−10 årene av hennes liv – prøvd å lytte til henne og gi henne motstand slik at hun skulle ta tak i sin indre styrke i stedet for å synes synd på seg selv. Men fortellingen jeg skriver om henne, er en blanding av fakta og fiksjon. I første del, som foregår i Finland, beskriver jeg en rekke hendelser, knyttet til familieforhold og relasjoner, som jeg helt sikkert vet ikke har funnet sted, men som kunne ha funnet sted. Jeg har i store trekk kjent rammene og diktet fram hverdagen innenfor dem. Samtidig har jeg hatt som mål at de historiske hendelsene skal være så korrekte som mulig. I andre del av manus, som foregår i Danmark, opplever jeg meg som forfatter på tryggere grunn enn i Finland, for nå beveger jeg meg i kjent terreng: Jeg er vokst opp i området som min mor ble sendt til, og jeg har kjent og lyttet til mange av karakterene jeg skildrer.

Øystein Rottem skriver i sitt etterord til den norske utgaven av Göran Tunströms Tjuven:

Desto viktigere er det å lære seg til å lytte. Det gjelder så å si om å tre inn i den annens språklige univers. Intet er nemlig viktigere for Tunström enn menneskelig kommunikasjon. Uten det tørker mennesket inn og visner lik en plante som ikke får vann. Slike visnede planter finnes det mange av i hans bøker. (Rottem 1994, s. 340)

Jeg er glad for at min mor levde såpass lenge at vi de siste årene fikk en mer åpen kommunikasjon om det hun hadde fortrengt. Det skyldes antagelig at jeg selv var blitt godt voksen og mye mer nysgjerrig på hva som egentlig lå bak min mors melankoli, blandet med en svart humor som jeg kjenner igjen hos mine finske slektninger. Men det skyldes også – og det viser notatet som hun skrev til min bror og meg – at hun, etter hvert som hun ble eldre og så timeglasset renne ut, fikk et behov for å forklare sine nærmeste hvilke hendelser i barndom og ungdom som hadde medvirket til å gjøre henne til den hun var. At hun og jeg tross alt fikk til en dialog omkring dette er, når det kommer til stykket, viktigere enn om jeg får gitt ut romanen om henne (manusutkast er nå til forlagsvurdering). Min mor døde ikke som en visnet plante, men som en velstelt en – samme dag som hun først hadde vært hos frisøren, deretter hos tannlegen for til slutt å legge røde bursdagsroser på graven til sin mann, min far.

Allvitende forteller

Fiksjonen gir meg mulighet til å velge posisjonen som allvitende forteller, og jeg klarer å få en viss avstand til stoffet slik at mine private følelser ikke sperrer for skriveprosessen. Men kanskje er det nettopp denne allvitende fortellerposisjonen som gjør det vanskelig å bygge meg selv inn i stoffet på en naturlig måte? Hvor viktig er så egentlig dette? Vil det gjøre virkeligheten om min mors historie mer tydelig?

Jeg ser at dersom jeg vil fortsette fortellingen – skildre det som skjedde med henne etter 4. mai 1945 – kan jeg vanskelig unngå å bringe meg selv og kanskje også min tre år yngre bror inn i fortellingen. Jo mer jeg skriver meg inn i stoffet, desto klarere blir det for meg hvordan min mors tragiske opplevelser i unge år har virket inn på måten hun senere reagerte på – det være seg som mor, som hustru, som svigerdatter, som søster og som venninne. Hvis jeg vil understreke denne sammenhengen, må jeg muligens bryte den kronologiske framstillingen og blande tidsepokene ved at for eksempel skildringer fra min mors barndom og oppvekst integreres i en framstilling av hvordan barna hennes opplevde livet sammen med henne.

Mangel på tilhørighet

Jeg skriver min mors fortelling og hjelper den fram med støtte i fiksjonens konstruksjoner.  Det finnes bare én skjebne som hennes, men ett sentralt spørsmål i hennes liv gjelder også for mange av de tusenvis av andre flyktningbarn under 2. verdenskrig og for flyktninger generelt: Hvor hører jeg til?

Barn, ungdommer og voksne som strever med å føle tilknytning til det landet de bor i, er sårbare og usikre. I bydelen min er det mange med en annen hudfarge enn min mors, og det slår meg at noen av dem kanskje har enda større problemer med å føle seg hjemme i et fremmed land enn det hun hadde. Jo mer jeg skriver meg inn i min mors fortelling, jo mer ydmyk blir jeg overfor de som opplever å ikke høre ordentlig hjemme noe sted.

*

*

Litteratur

Carnera, Alexander (2016): Erfaringer på kanten. Bemærkninger om kunst og liv. Hellerup: Forlaget Spring

Eklöf, Mats (1987): Triangelens tredje side. Stockholm: LTs förlag

Fogt, Anne (upublisert): Lerkens sang. Utkast til manus

Ridderstrøm, Helge (2015): Dokumentarroman. I Bibliotekarstudentenes nettleksikon om litteratur og medier. URL:  http://edu.hioa.no/helgerid/litteraturogmedieleksikon/dokumentarroman.pdf(versjon av 06.03.15)

Rottem, Øystein (1994): Etterord. I Göran Tunström: Tyven. Oslo: De norske bokklubbene

Ullmann, Linn (2015): De urolige. Oslo: Forlaget Oktober

Aalborg Stiftstidende (1941): Mellem finske Piger og Drenge paa feriehjemmet ved Hals. Signert «Stiftsskriveren» 19.12.1941

*