Forsker – treff ditt publikum

Publisering av forskningsresultater er en del av selve forskningen, men hvordan kan du nå ut til mange med funnene dine? – Og er det egentlig så viktig at mange får høre om forskningsresultatene? Hvem andre enn dine fagfeller er forskningen din viktig for? I denne artikkelen drøfter jeg forholdet mellom forskning og formidling, og jeg gir noen eksempler og ideer til deg som vil styrke din populærvitenskapelige formidling.

Hvorfor skal forskere formidle til allmennheten?

Da jeg ble nettredaktør for Læringsmiljøsenteret for noen år siden, trodde jeg at veien fra forskning til formidling ville være ganske kort. Fram til da hadde jeg jobbet ved et senter som var veldig opptatt av forskning. De ansatte drev med FOU, vi jobbet forskningsbasert, vi leste og formidlet andres forskning, og det vi skrev var rettet mot norske lærere. Vi var ikke en del av et universitetsmiljø, og ingen publiserte i utenlandske tidsskrift. I min nye jobb på Universitetet i Stavanger fikk jeg kollegaer som var forskere med krav om publisering innenfor tellekantsystemet. I starten ble jeg ganske frustrert over at jeg satt så nært opptil forskerne, men at jeg ikke straks fikk en populærvitenskapelig utgave på norsk av alle artiklene mine kollegaer skrev i utenlandske forskningstidsskrifter. Jeg kunne ikke forstå hvorfor de tilsynelatende ikke hadde det travelt med å få delt funnene sine med de som jobber i barnehage- og skolesektoren.

Etter hvert har jeg forstått at det jeg i starten nærmest tok for arroganse, handlet om noe annet. Det kunne for eksempel bunne i en slags utmattelse fordi prosessen fra oppstarten av et forskningsprosjekt til ferdig forskningsartikkel er veldig lang. Ofte er det snakk om flere år. Det betyr igjen at forskerne er langt inne i neste artikkel eller et helt nytt forskningsprosjekt innen artikkelen står på trykk, og de har ikke lov til å publisere en ny versjon av den samme artikkelen før den forrige er gitt ut.

Det er også ofte vanskelig å skrive om kompliserte problemstillinger og funn i et språk som allmennheten forstår. Forskere kan velge å avstå fra å delta i det offentlige ordskiftet fordi de ikke kan eller vil være så spissformulerte som en debatt i TV, radio eller aviser gjerne krever. Nyansene forsvinner når de ikke kan bruke fagspråket sitt fullt ut og ta med alle forbehold de mener er nødvendige. De som våger å stikke seg fram og godtar merkelappen eksperter, står dessuten i fare for å bli sett på som useriøse av andre forskere. Vi skal heller ikke stikke under en stol at mange ser på selve forskningen som den viktige jobben. De er ikke villige til å gi bort tid til formidlingen utover de artiklene de er forventet å skrive i rene forskningstidsskrifter, for da får de mindre tid til å forske videre.

For meg som jobber med formidling og kommunikasjon, framstår det som åpenbart at forskning innenfor mange fagfelt blir mer meningsfylt hvis den ikke bare når ut til andre forskere via engelskspråklige forskningstidsskrifter som få leser. Men det er artikler i disse tidsskriftene som gir mest uttelling for forskeren og vertsinstitusjonen hennes. Slik publisering gir penger, forskningstid og anerkjennelse, og det er viktig. Det er dette som kalles tellekantsystemet. Andre har skrevet mange spaltemetere for, eller kanskje helst imot, systemet, så det skal jeg ikke gjøre i denne sammenhengen. Jeg vil likevel sitere journalist og tidligere redaktør i Universitas Eirik Billingsø Elvevolds artikkel «Den sminkede sannheten»:

Humanister må muligens belønnes for andre ting enn de som forsker på medisin. Medisinsk toppforskning kan tross alt operere med et vokabular som er hakket vanskeligere å forstå enn det du finner i for eksempel humaniora. Med det som premiss, bør kanskje ulike grupper gis ulike incentiver. (Elvevold 2014)

Elvevold trekker i samme artikkel fram et sitat av professor i nordisk språk og litteratur Kjell Lars Berge: «Humanistene må delta i offentligheten og formidlingsarbeid bør vedsettes like mye som å publisere i et høythengende akademisk tidsskrift.»

Forskere står altså i et krysspress mellom tellekantsystemet og behovet for populærvitenskapelig forskningsformidling. Innenfor humaniora og tilliggende forskningsfelt er det i tillegg et indre krysspress. Dette handler om å holde på sin plass som forskningsmiljø opp mot forskningsfelt der forskningen er lettere å kvantifisere og har et tydelig samfunnsoppdrag.

Forskningen kan altså ha en egenverdi innenfor områder som medisin, også hvis den kun deles blant fagfeller. Man kan bygge videre på andres forskning, og man kan ende opp med å utvikle medisiner eller behandlingsmetoder som kommer allmennheten til gode etter hvert. Selv jobber jeg mest innenfor pedagogikkfeltet, og her er det mer tvilsomt om forskningen har en tilsvarende egenverdi hvis den ikke deles med dem som lettest kan gjøre en praktisk endring på grunnlag av forskningsresultatene. Veldig forenklet kan man si det slik: Hvis en skoleforsker finner fram til en metode som er veldig effektiv for å stoppe mobbing, må den nå ut til lærere som kan ta den i bruk. Hva er ellers vitsen?

Jeg sier meg enig med UiO-rektor Ole Petter Ottersen. I forbindelse med faget Forskningsformidling og vitenskapsjournalistikk uttalte han: «Forskningsprosjekter er ikke ferdig før de er formidlet til samfunnet» (Elvevold 2014).

Jeg ønsker å bidra til at forskningsformidling blir litt enklere ved å komme med noen råd om hvordan forskningen kan nå fram til andre enn forskere.

Formidling for forskningens skyld

Forskningsformidling er viktig. Det er få som er uenige i det, men begrunnelsene varierer. Politikere peker på innovasjon, og ledelsen ved universiteter og høgskoler viser til rekruttering og merkevarebygging. Andre trekker fram at forskningsresultatene er viktige for demokrati og folkeopplysning. Fagsjef for forskningskommunikasjon ved BI, Audun Farbrot, analyserte en rekke kilder for å finne fram til hvilke motiver som finnes for å drive med forskningsformidling. Han fant ti ulike begrunnelser (Farbrot 2010).

I artikkelen «Trøbbel i tårnet» skriver Ståle Wig og Henrik H. Svensen at forskningen kan tjene på formidlingen, selv når den verken utløser nye forskningsmidler eller tid til forskning:

Forskere bør forsøke å bli forstått av flere, men det må ikke bare være en gest til publikum. Vi må gjøre det av hensyn til selve forskningen og den faglige modningen som hører med til en akademisk utdannelse. De fleste forskere er enige i dette. (Wig og Svensen 2016)

De viser til en stor spørreundersøkelse fra Forskningsrådet (Steen 2015) der 68 prosent av forskerne svarer at å øke kvaliteten og/eller relevansen til forskningen er en viktig motivasjon for å formidle.

Wig og Svensen siterer også Nils Christie, som sier det enda tydeligere: «Tankene blir klarere i eget hode når de skal over i andres» (Wig og Svensen 2016).

Før du formidler

Undersøkelsen fra Forskningsrådet viser altså at forskningsformidling  er viktig for forskerne. Men hvordan går man fram i praksis for å få det til? I den neste delen av artikkelen vil jeg presentere praktiske arbeidsredskaper i formidlingsarbeidet.

Kort fortalt handler forskningsformidling om å svare på tre spørsmål:

• Først: Hva har du forsket på – forsøkt å finne ut?
• Hvordan har du kommet fram til resultatene?
• Hvorfor er det viktig?

Med klare svar på disse spørsmålene, i en form som passer til det formatet du har valgt for formidlingen din, er det stor sannsynlighet for at du har formidlet forskningen din på en god måte.

Når forskningsartikkelen sendes

Ofte går det lang tid fra du avslutter et forskningsarbeid til du skal formidle resultatene til et større publikum. Derfor kan det være lurt for din egen del å skrive ned det viktigste mens alt er helt ferskt. Du trenger ikke å tenke på selve formidlingen på dette tidspunktet. Dette gjør du for å slippe å lese deg opp igjen på din egen forskning. Når det har gått en stund, er det ikke sikkert du husker om et tall er alderen på dem du har forsket på (50 år) eller om det for eksempel er fødselsåret (1950) hvis du ikke har vært nøye nok med å notere. – Og hva var egentlig hovedfunnene dine? Du husker det nå, men husker du det uten å måtte lese deg opp igjen om ett til tre år?

Heishistorie

Gratulerer, artikkelen din har stått på trykk. Hva nå? Et godt sted å begynne før du skal i gang med å popularisere forskningen din, kan være å utvikle en heishistorie (elevator pitch), som er en kort, muntlig presentasjon. Tanken er at man i løpet et minutt eller to skal rekke å presentere essensen i forskningen sin. Heishistorier hører ikke bare forskningen til, de kan være nyttige for alle som fra tid til annen trenger en minipresentasjon av et prosjekt eller lignende.

Siden du har så kort tid til presentasjonen, må du droppe alle forbehold du ellers ville ta med. Hvis du skal lage en heishistorie om forskning du er i gang med, må du forklare hvilket felt du jobber innenfor og hva du ønsker å oppnå, hva du tror du vil finne og hvorfor funnene er viktige. Et eksempel på en heishistorie fra forskning ved Læringsmiljøsenteret kan være:

I forskningsprosjektet Robust jobber man for å gjøre elever i ungdomsskolen mer motstandsdyktige mot stress. Noen elever får opplæring i temaer som skal styrke deres mentale helse, motivasjon og selvbilde, mens en kontrollgruppe får et alternativt undervisningsopplegg som ikke er knyttet til stressmestring. Etter ett år undersøker forskerne utviklingen i de to gruppene via spørreundersøkelser og intervju.

Det er lurt å ha en konkret person i tankene når du jobber med historien. Det bør være en som ikke kjenner ditt felt fra før. Det kan godt være en som ikke er spesielt interessert i det du har å si. Det betyr at du må bruke få ord, legge bort fagspråket og trekke fram det aller viktigste. Du kan for eksempel tenke på en tenåring du kjenner, bestefaren din eller en tidligere klassekamerat som jobber med noe helt annet enn deg.

Når du har laget en heishistorie, kan du kortfattet og presist si noe om hva du jobber med. Heishistorien hjelper deg å rydde i egne tanker om hva du gjør og hvorfor du gjør det.

Hvem ønsker du å nå – og hvorfor?

Du har funnet ut hva du ønsker å formidle. Da er det på tide å finne ut hvem du vil nå. Det vil være avgjørende for den kanalen du senere skal velge. Er du for eksempel ute etter å formidle til ungdom, bør du kanskje tenke sosiale medier eller film. Vil du derimot nå ut til middelaldrende, kan kanskje en aviskronikk være vel så bra enn så lenge. Her skjer det hele tiden en utvikling, så det vi mente å vite om hvem som brukte hvilke plattformer i fjor, stemmer ikke nødvendigvis neste år. Et godt sted å sjekke nærmere er Ipsos’ SoMe-tracker. Det er en undersøkelse av nordmenns bruk av sosiale medier som gjennomføres fire ganger i året.

Du bør også ha en formening om hvorfor de funnene du har gjort, bør presenteres for nettopp den gruppen du har sett deg ut. Det vil påvirke hva du skal ta med og hva som skal utelates, for at hovedbudskapet skal nå fram. Hvis du for eksempel ønsker å nå fram til mange lærere, er det like uaktuelt å velge seg en rosablogg som et fagtidsskrift for leger.

Andre valg du må gjøre, er om formidlingen skal foregå skriftlig eller muntlig og hvor ledig du ønsker å være i formen. Jeg vil si noe om muntlig formidling mot slutten av artikkelen, men først ser vi på skriftlig formidling.

Passer din «drømmeleser» med mediet du vurderer å publisere i?

Når du har kommet fram til hvem du ønsker å nå, gjelder det å finne fram til hvor du best når dem. Da må du rett og slett undersøke aviser, tidsskrifter og aktuelle nettsteder grundig. Du kan bruke nettet, oppsøke ditt fagbibliotek og spørre en bibliotekar. Fagbibliotekarer har god oversikt over tidsskriftene innen sine fag, og de kan være til god hjelp på dette tidspunktet i prosessen. Du kan også spørre erfarne forskere innen ditt eget felt.

Det aller viktigste nå er å finne ut hvilke aviser, nettsteder eller tidsskrifter som henvender seg til de leserne du ønsker å nå. Men du må selvsagt også prøve å finne ut om din drømmeleser faktisk leser artikler der du ønsker å publisere. Det er jo ikke sikkert at publiseringsstedet treffer sin hovedmålgruppe. Her kan erfarne bibliotekarer og forskere igjen være gode å støtte seg til.

Når du har sjekket ut om drømmeleseren faktisk leser avisen, nettstedet eller tidsskriftet du vurderer, må du finne ut om temaet passer for det publiseringsstedet du tenker på. Hvilke temaer dekker de vanligvis? Hvis det er et tidsskrift: Opererer de med temanummer, eller består hvert nummer av mange forskjellige tema? Er de i det hele tatt åpne for å ta inn artikler som sendes inn, eller foretrekker de å invitere artikkelforfattere selv? Noen redaksjoner svarer raskt hvis du sender dem artikler, men det tar veldig lang tid før du får se artikkelen din på trykk. Hos andre kan du få inntrykk av at de har glemt deg, men når du først hører fra dem, går det veldig kort tid før den er publisert. Det er ditt ansvar å sørge for at én og samme artikkel ikke trykkes to forskjellig steder, så du kan bare sende den til én redaksjon av gangen. Det er derfor en god idé å undersøke på forhånd hvor lang publiseringstid du må forvente.

Det kan være lurt å lese artikler som allerede er publisert der for å finne ut mer om hvordan de andre artikkelforfatterne uttrykker seg. Hvor langt skriver de? Hvor akademiske eller populærvitenskapelige er artiklene? Hvilke sjangere er tillatt? Hvordan er artiklene bygd opp? Hvordan henviser de til annen litteratur? Er det i form av lenker direkte i teksten i et nettidsskrift, som fotnoter eller med forfatternavn og årstall i teksten, som henviser til en litteraturliste på slutten? Hvor mange henvisninger er det vanlig å ha? En del aviser, tidsskrifter og nettsteder har en slags oppskrift eller bestilling der det blant annet kan stå antall tegn artiklene bør være på og hvilke sjangere de ønsker. Hos andre står du mer fritt.

Når det gjelder artikkeltypen kronikk, er det vanlig med en begrensning på rundt 5000 tegn. Hos Forskning.no kan både kronikker og «Forskeren forteller»-tekster være på inntil 7000 tegn. Som forsker har du en unik mulighet til å få ut forskningen din på Forskning.no. Det er et anerkjent og mye lest og referert nettsted.

Har du spørsmål du ikke finner svar på eller et tema du lurer på om kan passe, går det an å ta kontakt med redaksjonen før du begynner å skrive.

Noen generelle skriveråd

Når du har valgt publikum, publiseringssted og tema, har du endelig kommet fram til selve skrivingen. Nedenfor kommer jeg med noen generelle råd. Du vil selv måtte avpasse disse rådene etter hvilke krav og normer som gjelder for ditt valgte publiseringssted..

De fleste av oss finner det naturlig å begynne skrivingen med starten av artikkelen. En alternativ metode kan være å starte med å lage arbeidstittel, ingress og innholdsfortegnelse. Deretter kan du begynne skrivingen der det er lettest. Alt du skriver i begynnelsen kan selvfølgelig justeres ved behov når du har kommet lenger ut i skrivearbeidet. Denne arbeidsmetoden kan virke fremmed, men for meg har den vist seg å være både effektiv og disiplinerende.[1]

Hvis du skriver for andre som er like dypt inne i forskertankegangen som du selv, må du bruke mer tid på å presentere metode, hva du ikke fant og eventuelle usikkerheter i forskningsresultatene, enn hvis du skriver for noen som ikke forsker selv. Hvis du ikke viser dette for forskerne, vil de lett komme til å tro at du ikke har tenkt på det, og ta forskningen din mindre seriøst av den grunn.

Når du skriver for folk som ikke forsker selv, risikerer du akkurat det motsatte. Hvis du bringer inn for mye usikkerhet overfor dem, kan de komme fram til at forskningen din ikke er til å stole på fordi du hele tiden trekker fram usikkerhetsmomentene. Det som alltid er viktig, er at du har med henvisninger hvis det du skriver om er basert på en forskningsartikkel som allerede er publisert. Da kan alle som vil gå direkte til kilden.

Som jeg skrev om i forbindelse med heishistorien, kan det være lurt å tenke på en konkret person. Det vil påvirke språket du bruker, detaljnivået, eksempler etc. Prøv også å tenke på hvorfor leseren din skal ta seg bryet med å lese din artikkel. Har du kommet fram til noe hun kan ha direkte nytte av i sitt liv og virke? Da er det viktig å få dette fram, og gjerne allerede i overskrift, ingress eller i oppstarten av brødteksten.

Fagspråket er viktig for å være presis, men iblant kan det forskere oppfatter som presist, bli vanskelig tilgjengelig for dem som ikke forsker på samme felt. Det betyr at du må velge mellom å bytte ut faguttrykk eller å definere hva du legger i fagspråket. Publiseringsstedet vil påvirke hvilket valg som er riktigst.

Hvis du skriver for nett eller en avis, er mitt råd at du begrenser deg når det kommer til tema. Hvis du har veldig mye å fortelle, er det ofte lurt å dele det opp i flere artikler. Lar det seg ikke gjøre, gjelder det å bare ta med det som er absolutt nødvendig for å få fortalt hva du har kommet fram til i forskningen din. Når det gjelder språk, må du selvsagt ta utgangspunkt i det stedet du skal publisere. Hvis du har valgt deg et norsk fagtidsskrift, bør du benytte fagspråket innenfor det aktuelle faget, men du kan kanskje ikke forvente at alle lesere er kjent med ord og uttrykk som er knyttet til metode og statistikk. Hvis du skriver for en dagsavis eller et ukeblad, må du legge deg så nært opptil dagligspråket som mulig, og bruker du fremmedord og faguttrykk, må du alltid definere hva du legger i begrepene. Det kan til og med hende at du må definere begrep som er en del av dagligtalen fordi forskjellige mennesker legger forskjellig innhold i begrepene.

Organisering av teksten

I populærvitenskapelige artikler gjelder ikke regelen om å spare det beste til slutt. Du bør heller operere etter den journalistiske metoden, der det viktigste kommer allerede i overskrift og ingress. I papiraviser må alle journalister være forberedt på at teksten kan bli kuttet for å få plass til annet, konkurrerende stoff. Artiklene blir alltid kuttet bakfra, og hvis du har spart det beste til slutt, forsvinner dermed hovedpoenget. Denne måten å organisere stoffet på lever i beste velgående i en tid da mange leser på mobilen når de har et ledig øyeblikk. Da er det slett ikke alltid de tar seg tid til å gå tilbake til en påbegynt artikkel for å lese ferdig.

Generelt for nett-tekster gjelder regelen om å begynne på et nytt avsnitt når du begynner på et nytt tema. Det letter både lesingen og gjenfinningen i etterkant. Vi tror gjerne at vi er veldig gode til å lese på nett, men fortsatt er det mye lettere for oss å lese lengre tekster på papir. Vi bør derfor sørge for å gjøre vårt for at leseren ikke mister interessen og avslutter lesningen før artikkelen er ferdig.

Mellomoverskrifter er nyttig. Gode overskrifter hjelper både dem som skal skumme artikkelen din med tanke på senere lesing eller gjenfinning, og dem som setter seg ned for å lese teksten din fra begynnelse til slutt. I tillegg kan det hjelpe deg med å organisere teksten din på en mest mulig fornuftig måte.

Fortell en historie

Historiefortelling kan være en god måte å nå fram til leseren på. Den som leser får lyst til å vite hvordan det ender, og du hjelper dermed leseren din til å komme gjennom teksten. Samtidig gir du henne en enkel metode for å huske hovedpoenget. Den klassiske fortellingen har en begynnelse, en midt og en slutt, men det er mange tekster som har disse tre elementene, uten at det regnes som en fortelling. For at noe skal regnes som en fortelling, må den inneholde visse elementer. Historien trenger en handling:

En stillestående beskrivelse av et urørlig landskap eller et interiør er ingen fortelling. Det må hende noe i landskapet eller i interiøret, noe må settes i bevegelse. I det minste må landskapsbetrakteren skrive seg selv inn i landskapet; å begi seg inn i et landskap for å betrakte det er en handling. (Bech-Karlsen 2006, s. 82)

Historien bør også inneholde en konflikt: «Hvis du ikke husker noe annet om hvordan spennende og medrivende fortellinger skrus sammen, husk dette: det må alltid være en konflikt» (Andersen 2008, s. 236). En konflikt i denne sammenhengen er ikke en krangel eller en konfrontasjon, men heller en spenning som driver historien framover. Et annet godt fortellergrep er vendepunkt. I vendepunktet skjer det en forandring som kan være med å gi framdrift og dynamikk til historien.

Det finnes flere forskere som er gode på historiefortelling. En av dem er insektforsker og professor Anne Sverdrup-Thygeson. Les gjerne hennes bloggpost Uten bier – ingen julemarsipan.

Vis hva du mener

Hvis du har et godt og lettfattelig eksempel, en forståelig modell eller en analogi som kan forklare hva du har funnet fram til, er det en god idé å bygge opp artikkelen din rundt dette. Hvis du skriver for et trykt tidsskrift, kan du med hell bruke en figur eller en annen illustrasjon. Hvis du skriver for et nett-tidsskrift, kan du benytte sjansen til å putte inn en video som viser noe som du ville måtte bruke mange ord på å beskrive.

En som var fantastisk god til å formidle, og som ofte benyttet seg av enkle midler for å vise hva han mente, var den svenske legen og professoren Hans Rosling. Hans bruk av plastkasser og andre fysiske gjenstander for å illustrere befolkningsvekst og forbruk er et enkelt, men veldig effektivt grep for å få med seg publikum:

Illustrasjoner

Illustrasjoner er stort sett en god idé, men du må passe på opphavsrettslovene. Mange glemmer at vi ikke står fritt til å kopiere bilder eller annet vi finner uten å be om lov og å kompensere opphavsmannen. Det finnes databaser med illustrasjoner man har lov til å bruke innenfor Creative Commons-reglene. Det betyr gjerne at du ikke trenger å betale for bruk, men at du må fortelle hvem som har laget dem og hvor du har funnet dem. Les reglene for databasen nøye, så slipper du å få problemer i ettertid. 

Vær rede til å følge opp

Jobben er ikke nødvendigvis over idet den populærvitenskapelige artikkelen er publisert. Vær klar til å svare på spørsmål og kommentarer i kommentarfeltet på nett eller motinnlegg i neste nummer av trykte tidsskrifter. Kanskje ringer pressen, og da bør du være klar til å snakke med dem.

Del gjerne det du har skrevet i sosiale medier. Dine egne venner og følgere er gjerne de beste ambassadørene når du vil få spredt det du har skrevet.

Andre skriftlige kanaler

Det finnes en lang rekke andre kanaler forskere kan benytte. Noen av dem er etablerte og har en fast form. Velger man andre må man utvikle både rammer og innhold selv. Noen er formelle, andre mer uformelle.

Eksempler på gode skriftlige medium kan være blogg og Twitter. Hvis du lager deg en blogg, har du din egen plattform der du styrer både innhold og frekvens selv. I tillegg har du mulighet for å komme i direkte dialog med følgerne dine. Men å ha sin egen blogg betyr at man må ha et minstemål av teknisk innsikt. Det kan også være ganske krevende å skrive ofte nok til at man får trofaste følgere. Veldig mange bloggere starter friskt, men få klarer å fortsette å blogge over tid. På Forskning.no finner du oversikt over en lang rekke gode forskningsblogger. Min personlige favoritt er Hun om hund, der biolog og hundeinstruktør Emma Mary Garlant driver forskningsformidling om hundehold.

Twitter er betydelig mindre krevende med sine 280 tegn. Siden man kan lenke til lengre tekster eller lenke sammen flere tweets, trenger det ikke bety at man ikke får sagt det man ønsker. Hvis du velger Twitter, kan du oppnå god dialog med folk. Men det krever også at du er villig til å følge opp over tid. Mange forskere er på Twitter, og du kan dermed oppnå kontakt med andre forskere du selv er opptatt av. Det er imidlertid ikke sikkert du finner dine drømmelesere her.

Muntlig formidling

Noen mennesker foretrekker å formulere seg skriftlig, mens andre helst vil snakke. Det er viktig å finne den formen som passer deg best, men noen ganger får du ikke muligheten til å velge, og må bare lære deg å takle det, selv om du kanskje ville ha foretrukket en annen form. Jeg vil for eksempel alltid velge å skrive framfor å snakke hvis jeg har valget, men iblant må jeg likevel holde en muntlig presentasjon.

Som i de fleste andre settinger i livet, hjelper det å øve. Jeg har gått fra å være så nervøs i forbindelse med foredrag at jeg ikke husket i etterkant hva jeg hadde sagt, til å synes det er helt greit.

Andre synes det å holde foredrag er morsomt og inspirerende. De er tydelige og velformulerte, og de trives godt foran et publikum. Hvis det er en god beskrivelse av deg, kan kanskje Forsker Grand Prix være midt i blinken for deg. Det er en konkurranse for doktorgradsstipendiater, der man har fire minutter på å presentere egen forskning i skarp konkurranse med kandidater fra egen region. Publikum stemmer, og et dommerpanel gir tilbakemeldinger. De beste deltakerne går videre til den regionale og nasjonale finalen.

Forskningsdagene

Forsker Grand Prix er en del av Forskningsdagene. Det er en årlig festival med deltakere fra hele landet. Der kan man oppleve forskningsformidling i form av debatter, foredrag, omvisninger, utstillinger, show og mye mer over en periode på nesten to uker. Festivalen finner sted ved en lang rekke institusjoner hver høst. Hvis du kunne tenke deg å presentere forskningen din i noe annet enn skriftlig form, og ikke er doktorgradsstipendiat eller rett og slett synes Forsker Grand Prix blir litt i skumleste laget, kan du med andre ord titte litt nærmere på Forskningsdagene. Det ser ut til at det bare er fantasien som setter begrensninger når det gjelder formidlingsform.

PechaKucha

Et annet eksempel på muntlig formidling er PechaKucha. Det er en formidlingsform der du har nøyaktig 6 minutter og 40 sekunder til å presentere det du vil ha fram. Som med heishistorien er tanken at du skal fatte deg i korthet og få fram det viktigste. Du viser 20 bilder i 20 sekunder hver og holder din presentasjon ved siden av. Du kan enten opptre på direkten eller filme presentasjonen din og vise den senere. Det er ikke uvanlig å sette 12–14 foredrag om forskjellige emner etter hverandre og lage et arrangement ut av det. Du kan lese mer om fenomenet og se eksempler på PechaKucha.org.

Podcast

Hvis du fortrekker lyd framfor video, kan podcast være løsningen. I enda større grad enn med blogg kan det være krevende å starte selv, men kanskje du kan bli invitert inn i en podcastserie som allerede er i gang? Det finnes et utall etablerte podcaster, og det kan være en idé å sjekke om din institusjon allerede har stablet på bena en podcastserie for forskningsformidling, slik som Universitetet i Stavanger har.

Er du klar til å formidle?

Hvis befinner deg midt inne i det tidligere omtalte krysspresset mellom tellekantsystemet og behovet for populærvitenskapelig forskningsformidling, håper jeg at jeg har gjort det litt lettere for deg å videreformidle forskningsresultatene dine. Trenger du flere argumenter, vil jeg trekke fram fire av Farbrots (2010) ti argumenter, nemlig de som gjelder spesielt for forskere:

• Forskningsformidling kan stimulere til bedre forskning.
• Formidlingen kan være med på å gi legitimitet til at samfunnet har brukt penger på forskning.
• Det kan bli lettere å få nye forskningsmidler senere.
• Det kan fremme din videre karriere.  

Skulle heller ikke disse fire argumentene være nok, vil jeg vise til universitets- og høgskoleloven (2005, §1-3), som sier at «universiteter og høyskoler skal arbeide for å fremme lovens formål», ved blant annet å «bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid» og «legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten». Forskningsformidlingen er med andre ord ikke bare bra for deg, institusjonen din og samfunnet. Den er faktisk lovpålagt. 

*

*

Note

[1] Professor Eva Maagerø underviste i metoden på å et internt skrivestøttekurs ved Læringsmiljøsenteret. Kurset fant sted i perioden august 2017 til mai 2018.

Referanser

Andersen, Merete Morken (2008). Skriveboka. Oslo: Aschehoug.

Bech-Karlsen, Jo (2006). Gode fagtekster: essayskriving for begynnere. Oslo: Universitetsforlaget.

Elvevold, Eirik Billingsø (2014). Den sminkede sannhet. Universitas. Hentet fra http://universitas.no/magasin/59932/den-sminkede-sannheten [Lesedato: 11. okt. 2017]

Farbrot, Audun (2010). Forskningsformidling – til hvem og hvorfor?. Magma. Hentet fra https://www.magma.no/forskningsformidling-til-hvem-og-hvorfor

Rosling, Hans (2010). Global population growth, box by box. https://www.youtube.com/watch?v=fTznEIZRkLg [Sett: 20.10.2017]

Steen, Gyrd (2015). Undersøkelse om forskningskommunikasjon. https://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?cid=1254013728970&pagename=VedleggPointer&target=_blank [Lesedato: 20.03.2019]

Universitets- og høyskoleloven (2005). Lov om universiteter og høyskoler (LOV-2005-04-01-15). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-04-01-15

Wig, Ståle og Henrik H. Svensen (2016). Trøbbel i tårnet. I: Nytt norsk tidsskrift, 3/2016, 195–208. doi: 10.18261. https://www.idunn.no/nnt/2016/03/troebbel_i_taarnet_-_om_hvorfor_akademia_maatenke_nytt_om_for. [Lesedato: 04.09.2017]

*