Formidlingsarbeid som kunnskapsutvikling

Vi formidler bestandig. Enten vi henvender oss til forskerkollegene, i eget eller i andre fag, eller til studenter, eller til allmennheten – og enten vi gjør det gjennom bøker, aviser, utstillinger, film, foredrag – eller spesialtidsskrifter – så dreier det seg i alle tilfeller om formidling. Allikevel får man ofte inntrykk av at spørsmålet om formidling først oppstår når målgruppen er en annen enn forskerkollegene.

Kommunikasjonssituasjonen

Vi snakker om «forskning og formidling», som om dette var to forskjellige ting – som om det internt i fagmiljøet fantes en slags ren kunnskap, formidlet – og at vi så, på et eller annet seinere stadium, og overfor et annet publikum, kan bli nødt til å behandle denne kunnskapen på en bestemt måte, med særlige litterære grep, for at den skal bli interessant og overbevisende.

Men forskning er alltid, og nær sagt fra første stund, også forskningsformidling: Å arbeide med kunnskap, det er blant annet å anstrenge seg for å oppfylle noen formkrav, med sikte på noen mottakere, i en bestemt situasjon. Forskningsartikkelen er én sjanger, den stiller noen krav; kollegene er én målgruppe; denne kommunikasjonssituasjonen krever en bestemt måte å behandle stoff og problemstillinger på, – men den er ikke den eneste tjenlige eller eneste mulige. Den stimulerer forskningen på noen måter, men den er ikke den eneste som kan gjøre det.

Historikeren Terje Tvedt har utviklet dette perspektivet i et essay om kommunikasjonssituasjonens betydning for forskningen. Nye og uventede innsikter kan oppstå dersom vi skifter ståsted og ser på tingene fra en annen vinkel, heter det her. Et slikt skifte kan vi oppnå ved å velge en annen kommunikasjonssituasjon enn den vi lever i som rutine, dvs. en annen enn den som tilhører det vante forskningsmiljøet. Ved å henvende oss til forskere i andre fag, eller fra andre land, eller til andre enn forskere, kan vi forsøke å bryte vanens makt. Kanskje må vi prøve å avstå fra ekskluderende fagsjargong; det kan virke skjerpende. Å ordlegge seg overfor et annet publikum betyr at vi må tenke gjennom en hel del som vi ellers kan ta for gitt. Hvis vi prøver å se bort fra alt det som vårt lille fagmiljø er innforstått med, kan det virke åpnende, utfordrende: Vi må reise andre spørsmål, foreta andre presiseringer, kanskje andre undersøkelser. Å bestandig henvende seg til et publikum av likesinnede, kan virke faglig konserverende og konvensjonaliserende. Men å utsette seg for krav fra en annen formidlingssituasjon – overfor et annet publikum, i en annen uttrykksform, kanskje et annet medium – er å tvinge seg til å se på saken fra en annen side; ofte gir det uttelling i form av ny innsikt.[1]

Hvis dette er slik, så er det antakelig mange forskere som vil ha mye igjen for å veksle på med forskjellige skrivemåter og sjangrer, og forskjellige medier og målgrupper, for på den måten å komme løs av en del vanetenking og innforståtthet, og rett og slett utnytte slike variasjoner i formidlingssituasjonen som en viktig del av sin undersøkelsesmetode.

Terje Tvedt har vist til sitt eget arbeid med å skrive manus til TV-serien om vannets historie. Det, sier han, var ikke mindre krevende enn å skrive en akademisk artikkel, men mer. Det krevde «et presisjonsnivå og en sammenfatningsgrad» som forskningsartikkelen til vanlig kan klare seg uten. Hvert ord måtte veies mye nøyere. Dét ga faglig utbytte. «Kravet om språklig økonomi tvang frem gjennomtenkning på ny av oppfatninger som tidligere kunne være sløvere i kantene og mer omtrentlige», hevder Tvedt.[2]

Nils Christie har fortalt om hvilket utbytte han har av å holde forelesninger i sosiologi for «ekstraordinære mennesker», som han kaller dem, dvs. psykisk utviklingshemmede. Det er ikke mindre krevende enn å opptre på vitenskapelige konferanser, men mer. Av bitter erfaring har han lært hvor mange «unødige omstendeligheter» det går an å kvitte seg med, for komme «rett til sakens kjerne»; det virker klargjørende, ikke minst for ham selv.[3]

Dette betyr ikke at fjernsyn er spesielt egnet til forskningsformidling, eller at utviklingshemmede er mer kritiske enn andre, men at tilpasning til forskjellige medier og publikumsgrupper er et middel til grundigere og mer allsidig utforsking av saken.

Undersøkelsesmidler

I mitt eget arbeid med norsk retorikkhistorie har jeg i de seinere år benyttet meg av en rad forskjellige former, rettet mot forskjellige lesere og forskjellige brukssituasjoner. Jeg begynte med en bok i essayform[4], og fortsatte, sammen med kollega Jens Kjeldsen, med en kommentert antologi, og så med en database og et nettsted (med samme navn).[5] Valget av framstillingsform har i hvert tilfelle virket til å orientere undersøkelsene på en særlig måte. Siden hver av disse formene innebærer en egen måte å organisere stoffet på (tematisk, kronologisk, komparativt osv.), har hver av dem også stilt krav om en egen type stoff som vi så måtte ut i arkivene og grave etter. Det kunne dreie seg om å finne fram til levende skildringer av situasjoner som kunne gi stoff til essayistisk refleksjon, for eksempel, eller det kunne dreie seg om å lete opp tekster som kunne passe sammen og leses opp mot hverandre i antologi-sammenheng – eller det kunne dreie seg om å oppspore stoff som kunne tette hull i det elektroniske arkivet vårt. (Det er om å gjøre at det blir mest mulig variert og representativt og systematisk; det er tydelig, når man arbeider med dette, hvordan det så å si forlanger komplettering, for eksempel i den kronologiske oppstilling: Det er tynt i 1820-årene, her må sette inn en leteinnsats!) Dette var tre forskjellige formidlingssituasjoner, og tre former for kunnskapsorganisering; de gjorde krav på ulike typer empirisk stoff, og stimulerte utforskingen av saken på ulike måter. Etter hvert kom vi på sporet av andre kilder enn før, og andre egenskaper ved disse kildene. For tiden arbeider jeg med å skrive denne historien om de politiske kommunikasjonsformene igjennom igjen, men nå som en mer tradisjonell, sammenhengende historiefortelling – og nå merker jeg dette enda en gang, at teksten peker i nye retninger, og at nye kilder og nye typer stoff må trekkes inn. Slik har hver formidlingsoppgave vært et eget synspunkt på saken. Nå i ettertid kan jeg se at de har vært midler til å snu og vende på stoffet, og dermed egentlig undersøkelsesmidler. Denne formidlingsoppgaven som stadig forandrer seg, har selv vært et viktig forskningsverktøy.

Stilen tjener saken

Når disse tingene blir diskutert, kan man ofte få inntrykk av det dreier seg om å finne den rette avveining mellom faglige og journalistiske eller litterære hensyn, eller mellom sak og form – som om det skulle være en slags motsetning her. Men det er det ikke, eller som regel ikke, i alle fall ikke i de fagene jeg kjenner til. Snarere er det slik at de litterære hensyn er en faglig ressurs; stilen tjener saken. Slik jeg ser det, er arbeidet med språket selve hovedsaken i det faglige virket mitt. Når jeg sier det slik, er det ikke fordi jeg verdsetter det litterære uttrykket framfor alt annet, men fordi jeg mener å ha erfart at det er i strevet med uttrykket at jeg når fram til det faglige innholdet. Det er ikke slik at man først tenker ut tanker som man så skriver ned; tankene oppstår underveis, av og gjennom selve anstrengelsen med å formulere seg. Skriftspråket inneholder ressurser av mange slag – logiske, begrepslige, estetiske, emosjonelle – og disse ressursene blir utløst i løpet av skrivearbeidet, dersom man ikke tar lett på det. Når jeg sier at språket er selve hovedsaken, er det fordi jeg oppfatter det som mitt viktigste vitenskapelige instrument. Skriftspråket er en tenke-teknologi: Jo mer arbeid jeg legger i den språklige formen, desto grundigere tenker jeg på saken.

Dette betyr at det ikke gir mening å sette noe skarpt og avgjørende skille mellom forskning og formidling. I natur- og teknologifagene er det sikkert annerledes, men mange av oss som arbeider med samfunns- og kulturfag går ut fra at det ikke skal være nødvendig å trivialisere innholdet selv om vi velger en allment tilgjengelig form. Selv mener jeg å ha merket at jeg tenker skarpere når jeg prøver å skrive enklere. I forsøket på å unngå den vante fagsjargongen blir jeg nødt til å tenke igjennom mye som jeg ellers kan ta for gitt. Jeg setter meg da i den situasjon at jeg blir nødt til lete rundt i ordforrådet mitt, og hver eneste gang gjøre meg opp en mening på ny, om hva det var jeg nærmere bestemt ville ha sagt. Mens jeg overveier de mange mulige og umulige alternativer, tenker jeg saken igjennom. Jo høyere krav jeg stiller til et erfaringsnært språk, desto grundigere må jeg tenke på saken. Men å tenke, det er da nettopp å overveie disse språklige alternativene.

Mens jeg famler med ordene, hender det at det dukker opp noen som ville stilt saken i et nytt lys, dersom jeg altså kunne gått god for dem. Da må jeg tenke over om en slik formulering er holdbar. Av og til kommer jeg fram til at den er det. Da har det oppstått en ny tanke. Det var i arbeidet med den språklige formen at den oppsto. Dét ville den sannsynligvis ikke gjort dersom jeg hadde tillatt meg å gripe til de innarbeidede fagbegreper som allerede var for hånden.[6]

Det er altså ikke sikkert at motsetningen er så stor, i alle tilfeller, mellom faglige og litterære hensyn. I mange tilfeller er det slik, vil jeg tro, at anstrengelsen for å skrive godt og formidle til mange virker til å mobilisere intellektuelle ressurser i språkfølelsen vår som også gir faglig uttelling.

Skriftspråket er en tenketeknologi

Forskningens språk er engelsk, som kjent. I noen fag blir det fremdeles utgitt en del på norsk, men det aller meste blir skrevet med tanke på publisering i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter. Forskningens forbindelse til den nasjonale offentligheten blir svekket på denne måten. På den andre siden blir kvaliteten på forskningen hevet, sies det. Den som skriver på engelsk stiller i en skarpere konkurranse og utsetter seg for en mer kvalifisert kritikk. Dette er den viktigste begrunnelsen for avvikling av norsk som forskningsspråk, nemlig at det er til hindrer for internasjonalisering, som i denne sammenheng er et annet ord for kvalitet.

Dette er både riktig og viktig – men bare et stykke på vei. Fra én side sett er det riktig nok, men ikke fra alle sider. Faktisk kunne vi like gjerne snu rundt på det hele og si at nettopp forskningens forbindelse til morsmålet og til allmennheten er kilder til kvalitet som vi for all del ikke må gi slipp på.

Debatten om disse tingene blir ofte ført som om språket var et rent kommunikasjonsmiddel, ikke også et middel til erkjennelse. Alle kan være enige om at det er trasig å stille med språklig handikap på internasjonale konferanser, for dermed blir presentasjonen av forskningens resultater kanskje mindre overbevisende enn man kunne ønske. Men problemet er mer alvorlig enn som så. Språket er et undersøkelsesmiddel, ikke bare et middel til meddelelse av ferdig utviklede resultater. Det er jo ikke slik at vi først samler inn opplysninger, og tolker og ordner dem og tenker dem inn i et eller annet perspektiv, for så, etterpå, når kunnskapen endelig er ferdig etablert, å ta fatt på et annetarbeid, nemlig å formulere den i et språk som kan nå fram til en eller annen målgruppe. Snarere er det slik at kunnskapen blir til idet vi så å si skriver den fram. Det er gjennom strevet med ord og setninger at vi utvikler vårt kjennskap til saken. Det er gjennom utformingen av teksten, i stort og smått, at vi klargjør våre inntrykk, forlenger våre tankerekker, organiserer oppdagelsen av stoffet. Skrivearbeidet orienterer kunnskapsprosessen, fra først til sist: Å utforme en problemstilling, systematisere et materiale, skjelne nyanser i analysen, bygge et argument – alt dette er språklige operasjoner. Kvaliteten på disse operasjonene er avhengig av mange ting, men ikke minst av forskernes språkbeherskelse og litterære ambisjoner.

Så vidt jeg kan se, er språket det viktigste av alle vitenskapelige instrumenter. Situasjonen er kanskje ikke den samme i alle fag: Resultatet av et laboratorieeksperiment framgår av tabellen; teksten for øvrig kan bestå av en knapp og standardisert redegjørelse for tidligere forskning og for hvordan disse nye tallene ble framskaffet. Men i de fagene jeg kjenner til, altså samfunns- og kulturfagene, er skrivingen selve den sentrale vitenskapelige metoden. Skal man beherske den fullt ut, må man være lommekjent i språket. Selv kan jeg skrive på engelsk, på sett og vis kan jeg vel også tenke på engelsk, men det er også bare på sett og vis. I dette er jeg som de fleste andre, vil jeg tro. Jeg har ikke slik føling med dette språket at jeg er i stand til å utnytte det særlig effektivt som tenketeknologi. Jeg oppfatter ikke mange stilnyanser, har ikke mange begrepslige alternativer å velge mellom. Derfor skjer det ikke mye med stoffet underveis og mens jeg skriver. Altfor lett faller jeg tilbake på uttrykksmåter som er gjengs i en faglitteratur jeg er kjent med fra før. Det er mer sannsynlig at jeg tenker skjematisk og konvensjonelt på engelsk enn på norsk, og jeg merker ikke like lett når jeg gjør det.

Av hensyn til kvaliteten på forskningen insisterer jeg derfor på å skrive norsk. Etterpå kan jeg vel prøve å oversette det, eller få det oversatt. Men selve utforskningens språk må være morsmålet, altså det språk som jeg lever mitt liv gjennom. Jeg har vansker med å godta at forskere, som ellers aldri blir lei av å perfeksjonere sine instrumenter og metoder, skal si seg tilfreds med å utføre tankearbeid i et språk som de ikke har et førsteklasses forhold til. Jeg har vansker med å godta at universitetenes egne språkutredninger ikke tar dette problemet på alvor.

På den andre siden: Hvis jeg nå skulle være konsekvent, burde jeg minne om hva jeg sa for litt siden om å variere kommunikasjonssituasjonen. Å nærme seg saken gjennom et annet språk, som jo langt på vei er en annen kultur, kan være å gjennomgå en slitsom fremmedgjøring som får mangt til å te seg annerledes: Enkle ting blir vanskelige, vi må prøve oss fram på uvante måter. Å skrive på et annet språk er ikke nødvendigvis mindre stimulerende, slik sett, enn å skrive i en annen sjanger eller for et annet medium. Å streve med noe som ikke kan oversettes direkte, er å bli klar over en større betydningsrikdom; å måtte skrive det om kan være det samme som å nytenke det. Enkelte føler at de først og fremst trenger å få avstand til sitt emne; både fagspråk og fremmedspråk kan være midler til dét.

Men alt dette kan ikke oppheve poenget med de intellektuelle ressurser i den innfødte språkbeherskelsen. Hvis vi skulle tatt dette poenget med den stimulerende fremmedgjøring på alvor, burde vi jo heller ikke nøyd oss med engelsk, men prøvd å hente inn en større rikdom ved å gi oss i kast med i det minste fransk og tysk. Men for de fleste av oss er det slik, tross alt, at selv om vi leser og skriver et eller flere fremmedspråk rimelig godt – og får utbytte av det på mange vis – så vil vi bestandig mangle en viss fortrolighet. Vi kjenner oss litt dummere enn ellers – og det er vi – vi føler at vi ikke helt kommer til vår rett, verken faglig eller menneskelig. Som regel gjør det ikke så mye, men hvis vi har vitenskapelige ambisjoner, er dette en alvorlig sak. Vi mangler nettopp dét som skal til for å klargjøre en uvant tanke, eller gripe en fin nyanse, eller sammenfatte et gjenstridig materiale, dvs. vi mangler dét som skal til for å bruke språket til å utføre virkelig krevende oppgaver.

Fagenes nytte og mening 

Som vitenskapelig arbeid gjelder i dag offisielt bare artikler utgitt i vitenskapelige tidsskrifter eller bøker utgitt på spesialiserte vitenskapelige forlag. Tellekantreglementet er nøye med å skille mellom vitenskap og andre former for kunnskap – og sortere dem i forskjellige kanaler. Blant de godkjente kanalene er noen ganske få norske, de aller fleste er engelskspråklige. Noen av dem er gjevere enn andre, og gir flere poeng og mere penger i kassen. I de fleste fag er det slik at samtlige av disse er engelskspråklige. På denne måten blir forskningen styrt inn i fora som er lukket mot verden omkring. Det er små grupper av fagspesialister som kan ha utbytte av å lese slike tidsskrifter; andre vet ikke om dem engang. Slik er det for så vidt i England og USA, like mye som i Norge. Hvis systemet virker etter hensikten, vil forskningen bli fullstendig avskåret fra samfunnsdebatten. Spørsmålet er så hvordan arbeidet vårt da skal gi mening og være til nytte.

I naturvitenskapelig sammenheng er det ikke vanskelig å se. I fagtidsskriftene samles en type høyspesialisert kunnskap som eksperter av ulike slag kan finne anvendelse for: En ny medisinsk undersøkelse gir grunnlag for utvikling av en ny medisin. Kunnskapen har en form som utelukker alle oss andre. Men vi trenger ikke lese den vitenskapelige artikkelen for å ha nytte av medisinen. Det er det praktiske resultatet som er viktig for de fleste av oss, ikke kunnskapen bak.

Men samfunns- og kulturvitenskapene er til nytte på en annen måte. De har til oppgave å legge til rette for samfunnets selvrefleksjon. Deres berettigelse består i at de forstyrrer og beriker den politiske og kulturelle offentlighet. Derfor kommuniserer de gjerne i bokform, til den opplyste allmennhet. Det nyttige produktet er teksten selv. Ingen kan nøye seg med en popularisert konklusjon: Vil man ha utbytte av slikt, må man lese det hele.

Historikere, sosiologer og litteraturvitere skriver gjerne sine mest ambisiøse verker på forståelig norsk, de kan ikke akseptere noe skarpt og avgjørende skille mellom forskning og allmennformidling. Mange har nådd langt ut over fagspesialistenes rekker. De er fagfolk, men i samme vending også intellektuelle og skribenter. Gjennom denne dobbeltrollen er det mange av dem som har bidratt til å fornye premissene for den politiske debatten her til lands. De har kunnet kommunisere med et ganske stort og sammensatt publikum – uten å renonsere på faglige krav. Mange lesere har høyere utdanning, noen er særlig kvalifisert gjennom arbeid i presse, skole eller forvaltning. Slike lesere tåler å bli tatt på alvor, de trenger ikke få stoffet banalisert. En god del av dem er faktisk forskerkolleger i beslektede fag. Når statsvitere og historikere når ut over fagfellenes rekker, da når de fram til sånne som meg. Den nasjonale offentligheten er, ikke minst, et forum for tverrvitenskapelig kommunikasjon.[7]

Noen fag er særlig forpliktet til en profesjon. En psykologisk studie som blir offentliggjort i et norsk eller nordisk tidsskrift, stimulerer til en fagdebatt som terapeuter rundt omkring i landet følger med i. Å få den på trykk i et internasjonalt ledende tidsskrift er til sammenligning, for å si det med en psykologi-professor jeg kjenner, som å slippe den ned i et sort hull. I et fag som dette, der det ofte er nær sammenheng mellom teoriutvikling og klinisk erfaring, og der mange driver et eller annet slags vekselbruk, er det av flere grunner avgjørende viktig at denne typen kommunikasjon ikke blir blokkert. Og slik er det, på litt forskjellige vis, i en hel rad med fag – i teologi, juss, medisin, pedagogikk. Det har faktisk betydning for kvaliteten på dette samfunnet vårt at praktiserende prester og advokater følger med der hvor faget fornyes.

En lignende forpliktelse har de fleste av oss, i fag som historie eller sosialantropologi, selv om den altså retter seg mot allmennheten snarere enn mot en bestemt yrkesgruppe. Smale og teknisk betonte studier er på sin plass også i våre fag; det er ikke alt som egner seg for allmennheten; direkte relevans for de mest påtrengende problemer er det ingen grunn til å forvente. Samfunnsbidraget består i å opparbeide et reservoar av kunnskaper og synsmåter som andre – lærere, kunstnere, journalister, aktivister – kan forsyne seg av for egne, uforutsette formål. Mye blir stående på biblioteket og støve ned i lange tider. Men samfunnsdebatt og kulturliv ville vært nokså fattigslig, om det ikke var for disse vitenskapene som stadig framskaffer ressurser til idéutvikling, og – direkte eller indirekte – legger dem fram for allmennheten.

Det er altså dette det står om nå, når det opprettes tette skott mellom vitenskapelig og andre former for formidling. Noen akademiske miljøer har sett mening i å levere intellektuelle ressurser for en levende demokratisk kultur. Disse miljøene er på vikende front. Gjennom tellekantsystemet er de offisielt blitt stemplet som annenrangs. På den måten er selve hovedpoenget med humanvitenskapene satt på spill.

Kvalifisert kritikk

Forskningens verden er én, sies det. Vi må bygge videre på det andre har funnet ut, bidra med vårt slik at andre kan etterprøve det, våge å utsette oss for kritikk fra de aller beste. Det er derfor tellekantene premierer bruk av felles fora med et «internasjonalt språk», altså engelsk.

Dette gir mening i lys av naturvitenskapenes kunnskapssyn, men ikke uten videre i lys av samfunns- og kulturvitenskapenes. Bare naturvitenskapelige data kan være allmenngyldige på slikt vis at det går an å legge dem stein på stein i et stort, felles byggverk. Norske kjemikere eller astronomer kan arbeide videre med japanske kollegers funn, og dra nytte av å få sine resultater bedømt av dem. Men historikere som arbeider med norsk materiale kan ikke bygge på studier i japansk historie. De kan ha mye å lære om metode, det kan være nyttig med et sammenlignende perspektiv osv. Men det er altså ikke samme gjenstanden de studerer. Hva norske eller japanske historikere kommer fram til, er dessuten ofte av begrenset interesse for andre; i beste fall er det bare noen utvalgte deler eller sider av saken som det kan komme på tale å behandle i internasjonale vitenskapelige fora.

Så er det da heller ikke sikkert at det er der de vil møte den mest kvalifiserte kritikk. Som historikeren Jan Eivind Myhre har påpekt, viser det seg at «artikler om norske forhold utgitt i de mest velrenommerte tidsskrifter utenlands» ofte får passere fagfellekontrollen «med de mest hårreisende feil og bommerter som aldri ville funnet sted i Norge».[8] Språkforskeren Jan Engh har gjort et lignende poeng med henvisning til bruken av norske eksempler i internasjonal teoretisk lingvistikk: I mer enn to tredeler av tilfellene viser det seg at henvisningene til det norske språket inneholder til dels alvorlig misvisende informasjon. Internasjonalt anerkjente tidsskrifter klarer ikke å luke ut en type sludder som norsklærere og andre alminnelig oppegående språkbrukere her til lands ville avslørt uten videre.[9]

Skal vi sikre levelige kår for samfunns- og kulturforskning, kan vi altså ikke ta sikte på én global arena, ett felles språk, én vitenskapelig kultur, men på mange forskjellige, til dels overlappende arenaer, som er koblet sammen med utvekslinger som alltid vil innebære oversettelse (i flere betydninger av ordet), og disse vitenskapelige arenaene bør altså helst være tilkoblet bredere offentlighetssammenhenger hver på sitt hold.

Dette siste – koblingen til offentligheten – er ikke minst viktig av kvalitetshensyn. I våre fag må vi gjøre regning med «utvidet kollegakontroll», for å si det med Ragnvald Kalleberg: Når vi skriver om nyere norsk historie, eller om arbeidsliv, levekår, mediebruk, tro og tvil, ja så kan disse arbeidene våre også bli vurdert av folk som har førstehånds kjennskap til disse forholdene, nemlig de som studiene våre handler om.[10] På sine felt må de regnes som eksperter. Hvis vitenskapssystemet blir organisert som om all kunnskap var av naturvitenskapelig slag, går vi glipp av dialog med den slags ekspertise.

Alt i alt: Det kan virke som det er en motsetning her, og noen vanskelige avveininger, mellom hensynet til vitenskapelig kvalitet, på den ene siden, og så de språkpolitiske og allmennkulturelle hensyn på den andre – og slik er det jo også, men bare et stykke på vei. Ofte går disse hensynene sammen. Når noen forskere prioriterer å skrive for allmennheten, på en slik måte at de setter seg ut over det reglementerte skillet mellom forskning og formidling, da er det altså ikke bare for samfunnets skyld, men også for forskningens egen: Også i denne typen kommunikasjonssituasjoner er det noen ressurser til vitenskapelig kvalitet som vi ikke må finne på å stenge av for.

Jeg skal ikke overdrive forskjellen mellom fagene. Naturvitenskapelig basert kunnskap av flere slag tilhører grunnleggende allmenndannelse i samfunn som vårt.[11] Det er ikke forsvarlig å delta i debatten om klimakrise eller genmodifikasjon uten slike forutsetninger – og den slags debatter blir stadig flere og stadig viktigere. Det er ikke mulig i dag å bli kjent med sine egne virkelighetsbilder og verdier uten å kunne se dem som del av en moderne tekno-vitenskapelig kultur. Slik sett har naturvitenskapene til oppgave å «bidra til samfunnets selvrefleksjon», akkurat som humanvitenskapene. Derfor gir det mening å formidle slik kunnskap til mange, ikke bare de praktiske resultater som bygger på denne kunnskapen. Men avstanden er mye større mellom fagterminologi og allmennspråk, og formidlingen ut over spesialistenes rekker har som regel et helt annet preg av oversettelse og forenkling og pedagogisk tilretteleggelse og forenkling – og dette er ikke til å komme utenom. Slik er det forresten også med sosialøkonomien, og med deler av informasjonsvitenskapen, så naturfagene er ikke alene om dette. For øvrig mener jeg at splittelsen mellom «de to kulturer»[12] er en ulykkelig tilstand, som mye burde vært satset på å overvinne. Hva jeg vil ha sagt, når jeg i forbifarten betoner disse forskjellene, er i grunnen bare at synspunktene mine på forholdet mellom kunnskap og språk og offentlighet ikke kan gjelde på samme måte for alle fag.

Litterær kvalitet

Jeg har sagt at det slett ikke alltid trenger være noen motsetning mellom faglige og litterære hensyn; ofte er det nettopp tvert om: litterær kvalitet er en faglig ressurs. Men hva er det da som gjør et skriveri til litteratur? Hvilke kvaliteter er det som kan kalles litterære?

Nesten alltid når dette spørsmålet blir reist, viser det seg at det er fantasien som skiller: Med «litteratur» mener man helst skjønnlitteratur, eller diktning. Kanskje sies det, om visse typer sakprosa, at de gjør bruk av «litterære virkemidler», men da dreier det seg om fiksjonsinnslag som legger til rette for innlevelse, omtrent som ved lesning av romaner. Sakprosaen blir tydeligvis litterær når den, for det første, antar fortellende form – og, for det andre, når den tar seg noen dikteriske friheter. Det er når historiske begivenheter blir iscenesatt, for eksempel, med konkrete opplysninger om enkeltheter som ikke framgår av kildene, eller det er når forfatteren opptrer som allvitende, med tilgang til tanker og følelser i aktørenes indre – det er helst da man snakker om «litterær sakprosa», for da er noen fiksjonsgrep lånt inn fra skjønnlitteraturen. På denne måten vil enkelte biografier, reisebeskrivelser og reportasjer kunne sies å ha litterære kvaliteter – nemlig for så vidt som de ligner på romaner.

Men dette er, etter min mening, enøyd, og det er altfor trangt. Hva vi trenger i dag, er en idé om litteratur som åpner mot hele det store sakprosafeltet. Da kan vi ikke la fantasien være avgjørende, men språkbehandlingen; da må vi sikte mot skrivekunst, ikke bare diktekunst. Jeg tror vi kan si at en tekst har et visst litteraturpreg når spørsmålet om den språklige formen er blitt viet særlig oppmerksomhet. Det merkes som glede ved lesningen, når det lykkes, og det bunner i vilje til språklig gjennomarbeidning. Etter min mening er det grunn til å forvente et slikt litteraturpreg, eller et slikt språklig overskudd, i tekster av alle slag, både romaner og biografier og lærebøker og avhandlinger.

Altså er det ikke bare fortellende framstillinger som kan ha litterær kvalitet, men også resonnerende, analytiske, til og med teoretiske – og det er ikke mindre påkrevd i disse siste tilfellene enn de første. Kravet om språklig overskudd kan ikke være reservert for noen bestemt sjanger. I en vitenskapelig avhandling kan vi sette pris på presise beskrivelser og på instruktiv eksempelbruk, og dessuten en rekke tilsvarende stilverdier som også er forståelsesmidler med det samme: Slik litteratur vinner både i faglig og litterær verdi dersom vi klarer å utforme, la oss si, noen skarpe og følsomme distinksjoner, noen anskuelige bilder, noen tydelige logiske steg – og oppklarende lange linjer, fyndige sentenser som sammenfatter det hele, slående paradoksale vendinger som huskes.

Den som for alvor prøver å framstille noe slikt, er ikke bare faglig, men også litterært ambisiøs. Og det er her det viktige skillet går, tror jeg – ikke mellom romanforfattere og forskere eller journalister, men mellom de som tar anstrengelsen med å skrive på alvor, og de som bare skriver i vei som det faller seg. Det er dette som avgjør om vi har med litteratur å gjøre. Det avgjørende er viljen til virkelig å skrive.

Jeg har nettopp lest «Metasosiologisk essay», av Dag Østerberg, dvs. jeg har lest det om igjen; dét tåler det. For dette er et litterært verk av høy kvalitet, selv om det behandler teoretiske grunnlagsproblemer, fullstendig abstrakt: Hver setning er gjennomskrevet, hver tanke derfor avklaret; under lesningen går formgleden aldeles i ett med gleden over å forstå.[13] Ingen ting her er innforstått, ingen ting reservert for de innvidde. Østerberg unnskylder seg i en fotnote for at han har sett seg nødt til å bruke fremmedordet «prerefleksiv», som jo ikke uten videre kan oversettes til norsk. For øvrig demonstrerer han her til fulle hvordan den skarpeste tanke nettopp gjør bruk av det mest alminnelige og det mest tilgjengelige språk.

Poenget mitt er ikke at alle må lære seg å skrive som han. Østerbergs skrivemåte er én av flere mulige; den løser visse oppgaver, ikke alle. Selv er han den første til å påpeke disse begrensningene. For noen år siden viste han til en motsetning i sosiologiens språk: På den ene siden en trang til fullendt form, med «skarpe, klare og enkle begrepsverk», på den andre siden en kritisk innstilling til alt som er stivnet og formalistisk, og derfor også en viss sans for det som er nedbrytende og uærbødig. I denne motsetningen er det så en slags sannhet. Sosiologien kan sikte mot enkle og klare uttrykk, men nettopp «ved å være klosset og formløs lykkes den på et vis bedre i sin oppgave – å avdekke samfunnet i dets fulle virkelighet.»[14]

Virkeligheten er sammensatt, språket selv er en del av den. Når Østerberg selv forsøker å skrive klart, vet han at noe kan utrettes på denne måten, men ikke alt. I en redegjørelse for sin egen skrivemåte har han gitt konsesjoner til en litteratur som er suggestiv, helt på grensen av det fattbare; også den kan ha en berettigelse, selv om den ikke er utpreget klar.[15]

Hvis det er noe forbilledlig her, er det ikke så mye en bestemt måte å skrive på som det er innsikt i skrivearbeidets betingelser og vilje til å ta det på alvor.

Lån fra skjønnlitteraturen

Hva jeg har sagt til nå, er altså at faglitteraturen har, eller bør ha, sine egne standarder for litterær kvalitet – og dessuten at den slett ikke trenger kompromisse med disse standardene for å bli tilgjengelig og leseverdig for et større publikum.

Med dette betyr ikke at den er selvtilstrekkelig. Trolig er det mye å hente i litterære former som først og fremst er blitt utviklet på skjønnlitterært hold – ikke bare for at stoffet skal bli mer levende for leseren, men også for at forskerne selv skal kunne foreta en grundigere undersøkelse. En hovedsvakhet ved mye av faglitteraturen er at den begrenser seg til et smalt lite utvalg av litterære virkemidler, og avstår fra mange som faktisk kan være påkrevd for å løse de varierte faglige oppgaver.

I enkelte prosjekter kan det være avgjørende viktig å få tak på noen estetiske kvaliteter, for eksempel, eller noen opplevelsesformer – stemninger, intensiteter, stilnyanser – men den slags er vanskelig å gripe, og det glipper om vi ikke er i stand til å foreta en rimelig fintmerkende beskrivelse. Hva er det som gjør at vi kan si at en bok er «godt skrevet»? Hva er det i en film eller et maleri som fascinerer oss? Hvis vi ikke klarer å sette ord på dette, har vi ikke helt fått tak i vårt objekt.

I andre typer prosjekter, der det ikke handler om estetiske, men om følelsesmessige problemer, kan det bli vanskelig å få til en innsiktsfull drøfting dersom det ikke er noe i språket vi fører som kjennes problematisk på tilsvarende måte. Hvordan kan man skrive om terapiprosesser på slikt vis at det gir fullgod mening for fagfolk som arbeider med intuitive forståelser og med kommunikasjon i form av ubevisst overføring? For å mobilisere ressurser til en erkjennelse som er tilstrekkelig allsidig, må man finne måter å skrive på som også ivaretar noe av følelsestrykket i problemene som blir undersøkt.

Selv har jeg skrevet om krigstraumer en gang, nå i det siste har jeg skrevet om samtaler med en som ligger for døden.[16] Jeg vet ikke om det er mulig å skrive sant om slike ting ved hjelp av et språk som bare nevner, men ikke rommer, noe av den smerten og forferdelsen som disse forholdene faktisk består av.

Sosialantropologen Hanne Müller har studert arbeidsprosesser ved et mekanisk verksted. For henne var det om å gjøre å få tak i noen av disse ferdighetene som sitter i kroppen på folk, og som utøves i handling uten å bli omtalt i ord – arbeidets «tause kunnskap», om man vil. Arbeidsplassens kultur er nettopp en sammenføyning av taust og talt, av individuell erfaring og felles uttrykksmåter – men hvordan får man tak i dette? Müller forsøkte å ta vare på den levende erfaring av å lære et håndlag – før det blir til ordløs vane. Vanskene med å merke seg slikt, og formulere det i et språk som ikke skjematiserer for mye, utforsket hun så med læremestre som Proust og Merleau-Ponty.[17] Det gjorde hun rett i: Hvis skriftspråket er det viktigste vitenskapelige verktøyet vårt, kan vi lære mye metode av forfattere som har nådd langt i å utforske skriftspråkets muligheter. Fenomenologien har dette til felles med litterær beskrivelseskunst, at den løfter fram slikt som vi er dypt fortrolige med, men aldri egentlig legger merke til – nettopp ved å skrive seg innpå det, og ved å skrive det fram. Müllers doktoravhandling behandler en type kunnskap som arbeidslivsforskingen ellers går glipp av. Den handler blant annet om hvordan det er å øve seg på å sveise, hvordan det kjennes å få det til, hvordan man plutselig vet at man kan det.

Altså: Når det gjelder skrivekunst, skal vi ikke nekte oss noe fra skjønnlitteraturens område, for de faglige oppgaver er mange og varierte. Men dette innebærer ikke på noen måte at vi gir oss til å dikte. Hvis kunstkritikere og arbeidslivsforskere må kunne beskrive hva de fornemmer, og hvis psykologer og krigshistorikere må beherske et språk som også formidler følelse, da er det av faglige hensyn, for at de bedre skal kunne gripe noen sider ved selve den virkelige verden.

Ut over dette vet jeg ikke om det er noen bestemte kjennetegn på litterær kvalitet som det kan være mening i å framheve her. Først og fremst vil jeg ha sagt at jeg tror det går an å skrive godt og dårlig på mange forskjellige måter. Virkeligheten er sammensatt, stoffet kan være krevende på ulike vis, det er mange slags kommunikasjonssituasjoner også. I hvert tilfelle er det den konkrete oppgaven som teller. Hva slags stoff er nå dette, må vi spørre, hva er det vi vil ha fatt i her, hva vil vi ha utrettet med dét? Disse spørsmålene må stilles på ny hver eneste gang. Og svaret må bestå i noe mer, tror jeg, enn valg av en etablert sjanger som kan være hensiktsmessig for denne typen formål. I hvert tilfelle må vi sikte mot utvikling av en skrivemåte – en stil, en komposisjon osv. – som kan egne seg til å realisere nettopp dette spesielle prosjektet.

I fiksjonssammenheng skiller man gjerne mellom kunst og triviallitteratur etter dette kriteriet. Kunsten blir aldri ferdig med spørsmålet om formen, triviallitteraturen tilslutter seg uten videre de konvensjonelle løsningene. Hvis sakprosaforfattere trenger noen mål på litterær kvalitet, burde kanskje et lignende skille også få innpass hos oss.

Skrive på alvor

Spørsmålet om hva det vil si å skrive godt må altså stilles på ny i hvert tilfelle. Dette betyr at vi ikke kommer veldig langt med å spesifisere egenskaper som tekster bør ha eller ikke ha. Det er kanskje bedre å hevde noen idealer for holdningen vår til selve skrivearbeidet. Vilje til språklig gjennomarbeiding kan være ett slikt ideal. Skulle jeg nevne et annet nå til slutt, måtte det være forpliktelse til saken selv og til oppgaven. Kravene til den rent språklige prestasjon blir skjerpet når man anstrenger seg for å klargjøre en uvant anelse, eller gripe en fin nyanse, dvs. når språket blir brukt på alvor, i sakens tjeneste, som middel til å løse en krevende oppgave.

I Den norske litterære kanon (2007) blir historikeren Jens Arup Seip framhevet som en av de store språkkunstnere i det 20. århundret, på linje med Duun og Vesaas og Mykle. Det skal faglitteraturen i det hele være glad for. Slik interesse er den ikke blitt vist på lange, lange tider. Og det er helt på sin plass. Seips stil er skarp og knapp; i få setninger utfolder han det suverene overblikk, ofte med utsøkt sans for historisk ironi. Samtidig er det i fortellingen hans en høyt oppdrevet dramatisk temperatur, og personportretter av en fascinerende kompleksitet. Seip er et oppkomme av aforismer og friske metaforer. Slike stilmidler er presiseringsmidler i sakens tjeneste, de får aldri utvendig pynteverdi. Med dem blir det språklige overskuddet og den språklige bearbeidingen likevel påfallende. «Ingen som skriver slik kan unnlate å trekke oppmerksomhet mot seg selv som skrivende person», påpeker litteraturviteren Erik Bjerck Hagen i sin kanonisering av Seip, «og personer er per definisjon sårbare. Ingen kan heller skrive slik uten å fremvise sine språklige valg, og alle valg kunne per definisjon ha vært annerledes.»[18]

Å skrive godt er altså å forplikte seg til saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet, og dét er det ikke alle som har. Ofte er det vel så viktig å gardere seg. Særlig i akademisk sammenheng er det mest om å gjøre få vist at man har lest alt og husket på alt. Å strekke seg etter en vanskelig tanke er å risikere noe, men her dreier det seg snarere om å få pakket hvert eneste utsagn inn i så mye om og men at det blir aldeles uangripelig. Den typiske akademiske holdningen er engstelig, og defensiv. Den behandler språket som et slags verneutstyr snarere enn som et griperedskap: Det er farlig å uttrykke seg klart – man kan bli tatt for noe. Dermed forfaller språket, både faglig og litterært. Det er ikke alle som har mot på å stå fram som skrivende person. Når teksten er blitt uangripelig, er den også blitt nesten uleselig og dessuten temmelig uinteressant.

Det er bekymringsfullt, synes jeg, at denne holdningen sprer seg nå, gjennom såkalt FoU-arbeid av alle slag, under formynderi fra prosjektledere og anonyme ekspertpaneler, og under inntrykk av at det er karrieren som står på spill, mer enn saken. I det nye kunnskapssamfunnet er det grunn til å være særlig på vakt mot slik akademisk ritualisering av faglitteraturen. Det beste mottiltak er antakelig å verdsette forpliktelse til en allmennhet der skrivekunst kan gjøre en forskjell – eller, for å være helt presis: forpliktelse til en allmennhet der skrivekunst er det som alt står og faller med – både saken og karrieren.

I akademia dreier det seg først og fremst om å skrive for folk som leser av plikt – de er medlemmer av eksamenskommisjonen eller ansettelseskomiteen – men den lesende allmenhet består av folk som leser av interesse og lyst – eller de lar være. Både som forskere og skribenter kan vi trenge å få bryne oss mot den slags lesning – for å bli i stand til å yte vårt aller beste.

*

Anders Johansen holdt innledningen «Formidlingsarbeid som kunnskapsutvikling» under seminaret «Ut med språket!» i Oslo 14. november 2013. Seminaret var et samarbeid mellom Universitetsforlaget, Norsk tidsskriftforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) og Språkrådet.

*

*

Litteratur

[1] Terje Tvedt: «Om den kommunikative situasjonens betydning», i: A. Johansen og E. Bjerck Hagen (red.): Hva skal vi med vitenskap? Oslo: Universitetsforlaget 2006, s. 66–67.

[2] Samme sted, s. 71.

[3] Nils Christie: Små ord for store spørsmål. Oslo: Universitetsforlaget 2009, s. 16 ff.

[4] Anders Johansen: Talerens troverdighet. Tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk. Oslo: Universitetsforlaget 2003.

[5] Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen (red): Virksomme ord. Politiske taler 1814–2005. Oslo: Universitetsforlaget 2005; www.virksommeord.uib.no

[6] Jf. Anders Johansen: Skriv! Håndverk i sakprosa. Oslo: Spartacus 2009, s. 17 ff.

[7] Ragnvald Kalleberg: «Forskningsformidling, knippeinstitusjoner og norsk som fagspråk», i: Finn D. Simonsen (red.): Språk i kunnskapssamfunnet. Engelsk – elitenes nye latin? Oslo: Gyldendal Akademisk 2004.

[8] Jan Eivind Myhre: «Med sersjanten i forskingsskapet: forsking med tellekanter», i: Nytt Norsk Tidsskrift nr. 2, 2003.

[9] Jan Engh: «Norwegian examples in international linguistics literature: an inventory of defective documentation». UBO skrifter 32, 2006.

[10] Ragnvald Kalleberg: «Om vitenskapelig ydmykhet», i: NESH: Samisk forskning og forskningsetikk. Oslo 2002, s. 18.

[11] Jf. Svein Sjøberg: Naturfag som allmenndannelse. Oslo: Gyldendal Akademisk 2009.

[12] C.P. Snows The Two Cultures and the Scientific Revolution (1959) er den klassiske formuleringen av problemet med at natur- og humanvitenskapen er blitt atskilte akademiske verdener.

[13] Dag Østerberg: «Metasosiologisk essay» (1963), i: Samfunnsteori og nytteteori. Oslo: Universitetsforlaget 1980.

[14] Dag Østerberg: Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse. Oslo 1977, s. 9.

[15] Dag Østerberg: «Om å skrive klart», i: Anders Johansen (red.): Kunnskapens språk. Skrivearbeid som forskningsmetode. Oslo: Spartacus 2012, s. 214 ff.

[16] Anders Johansen: Særoppgave, livssyn. Oslo: Universitetsforlaget 1999; Etter oss. Samtale på det siste. Oslo: Universitetsforlaget 2010.

[17] Jf. Hanne Müller: Indre erfaring som antropologisk blikk og stemme. Universitetet i Bergen, 2000.

[18] Erik Bjerck Hagen: «Jens Arup Seip», i: E. Bjerck Hagen og P. Aaslestad (red.): Den norske litterære kanon 1900–1960. Oslo: Universitetsforlaget 2007, s. 160.

*