Forfatter søker leser – er blogging verdt å satse på?

Etter at jeg ga ut Siste farvel høsten 2012, har jeg lurt på om jeg skulle lage meg en blogg. Selv om det heter seg at sakprosa har lengre levetid enn romaner, omfattes ikke fjorårets bøker av nyhetens interesse. Så hvordan gjøre folk som har mistet en de var glad i, oppmerksom på at det finnes en såpass fersk bok om dødsfall, gravferd og sorg?

Bokomtaler

Kristian A. Bjørkelo (red.): Gi meg en scene! Norsk blogghistorie
Humanist forlag 2013
Les Humanist forlags omtale av boka her

Thomas Moen: 123 blogg – for nysgjerrige, nybegynnere & eksperter
Cappelen Damm 2012
Les Cappelen Damms omtale av boka her

– Å opprette en blogg er ikke det minste vanskelig, påstår de som har greie på sånt. – Bare finn deg en plattform og sett i gang. Men fullt så enkelt er det jo neppe. Derfor var jeg ikke sen om å få tak i Gi med en scene som ble lansert på nyåret. Ifølge vaskeseddelen samler den observasjoner og erfaringer fra bloggingens første tiår i Norge. Kristian A. Bjørkelo er redaktør, og presenteres i likhet med sine medskribenter som en kjent aktør som kom tidlig på banen.

Det bidragsyterne har til felles, er et ønske om å sprenge grenser og skape en alternativ offentlighet som er åpen for alle. Emnevalg og innfallsvinkel spriker i alle retninger, og de fremstår som en gjeng individualister. Der enkelte påtar seg roller som internettklovn eller provoserende kverulanter, vil andre heller være seriøse samfunnsdebattanter. Innholdet kretser om alt fra «pludder og sludder» til egen sykdom og utenrikspolitikk. To forfattere er også representert, begge med solskinnshistorier som resten av oss bare kan drømme om.

Kristine Tofte legger ikke skjul på at det så mørkt ut da hun var i ferd med å avslutte sin andre fantasyroman. Til tross for fine kritikker og oppmuntrende heiarop solgte den første så dårlig at hun nesten hadde gitt opp. Skuffet og oppgitt skrev hun et blogg-innlegg om hvor dårlige utsiktene var for Song for Eirabu: Bok 2 – Vargtid. Og vips: Nødropet ble fanget opp! Mot alle odds var det snart spredd til så mange at manus ikke engang var gått i trykken før forhåndsbestillingene strømmet inn.

Kristin Oudmayer ble på sin side kontaktet av et forlag da hun for første gang luftet ideen om å lage en mobbebok. Via bloggen hennes ble ofre, plageånder og pårørendes oppfordret til å ta kontakt. Responsen var så overveldende at Fordi jeg fortjener det er beskrevet som intet mindre enn «et resultat av tidenes engasjement i norske sosiale medier».

Likevel nølte jeg med å henge meg på. Det skyldtes ikke bare at artikkelsamlingen som helhet gir inntrykk av at blogging er på vei til å bli utkonkurrert av Facebook og Twitter. Først og fremst savnet jeg en lett tilgjengelig oppskrift på hva en nybegynner bør gjøre. Det virker heller ikke motiverende at det til stadighet gjentas at utbyttet i det store og hele er blitt mindre revolusjonerende enn pionerene håpet.

Så hva er egentlig vitsen?

At svaret er avhengig av ambisjonsnivået, sier seg selv. Under lesingen fungerte et innlegg i Tekstualitet som en betimelig påminnelse om at det går an å nedjustere forventningene en smule. «En arkitekturbloggers bekjennelser» får tydelig fram at en blogg ikke trenger tusenvis av følgere for å forsvare sin plass, i hvert fall ikke hvis opphavsmannen synes det er bryet verdt å bruke tiden det tar.

Det tror jeg at jeg selv ville funnet meningsfullt nok. Men det hjelper ikke meg at det terpes på at terskelen er lav når jeg helst vil vite hvordan det er best å gå fram. Følgelig la jeg Gi meg en scene til side og googlet etter svar. Reklame for alskens verktøy dukket opp på løpende bånd, men det var Thomas Moens 123 blogg som ga brukbare råd. Den praktiske håndboken ble utgitt i fjor, også den skrevet av en blogger som har vært med fra starten. Gjennom syttitre korte sider gir han konkrete tips, ispedd jevnlige anbefalinger om å gå skrittvis til verks. – Vær tålmodig, tenk først på innholdet, deretter på design, trafikk og andre faktorer, lyder formaningen hans.

Overskrifter som «Kom i gang», «De to første månedene med blogging – hva bør man tenke på?», og «Jeg blogger – hva nå?» illustrerer den pedagogiske innfallsvinkelen. På hvert trinn omtales det mest sentrale, enten det dreier seg om fordeler og ulemper ved tekniske valg, nettverksbygging eller bruk av søke- og statistikkfunksjoner. Sammen med kortversjonen av relevant lovverk gir dette en nyttig pekepinn om hva en blogger bør sette seg inn i.

Ennå har jeg riktignok ikke avgjort hva det blir til. Men jeg grubler videre og tar gjerne imot synspunkter og selvopplevde erfaringer i kommentarfeltet under.

*

*