Det er noe urovekkende og dypt fascinerende med grenseland. Spesielt det grenselandet der vår oppfatning av sivilisasjon møter det vi ser på som barbariet, slik som attenhundretallets ville vesten eller det indre av Kongo. Som Rune Blix Hagen demonstrer i sin bok Ved porten til Helvete kan vi også finne dette grenselandet i Finnmark på 1600-tallet. Boken tar for seg trolldomsprosessene i Finnmark i nettopp dette århundret.
Bokomtale
Rune Blix Hagen: Ved porten til Helvete. Trolldomsprosessene i Finnmark
Oslo: Cappelen Damm 2015
Les Cappelen Damms presentasjon av boka her
Det er vel få, om noen, som kan mer om hekser og trolldom i Norge, spesielt i den nordlige landsdelen, enn Rune Blix Hagen. Han har fra begynnelsen av nittitallet publisert en imponerende rekke artikler om trolldomsrelaterte temaer, med vekt på prosessene i de nordligste fylkene. I tillegg kan han skryte av en veldig fin lenkesamling på sine hjemmesider. Alle norske skoleelever, studenter og andre nysgjerrige som har drevet sin interesse for trolldom og hekseri forbi fantasy-litteraturens grenser og inn i den enda mer fantastiske virkeligheten, vil ha vært innom Blix Hagens nettside.
I Ved porten til Helvete har forfatteren samlet mye av sin kunnskap om trolldomsprosessene i Finnmark mellom to permer. Fanden var påfallende aktiv i Finnmark i tidligmoderne tid. Det eksakte antallet dødsdommer for trolldom i Norge er vanskelig å stadfeste nøyaktig, men det kan se ut som nærmere en tredel av dommene kommer i det nordligste, og desidert minst folkerike, område. Det som i dag kalles Finnmark fylke. I boken vies årsakene til dette misforholdet ganske stor plass.
I min uvitenhet har denne leseren hele tiden antatt at hovedårsaken til det høye antallet dødsdommer som følge av trolldom i Finnmark, hadde med møtet med det samiske å gjøre. Naturreligionens rødklutfunksjon på kirken og den språklige sperren mellom norsk øvrighet og de delvis nomadiske samene var, slik jeg så det, en hovedårsak til den skjeve fordelingen av dødsdommer. Så enkelt er det nok ikke. Blix Hagen viser at samene ikke var spesielt utsatt i prosessene. Noen samiske menn ble dømt til «bål og brann», som det heter, men det store flertall som blir dømt for trolldom, er norske kvinner bosatt i kystværene. Andre årsaker må altså finnes.
Svart hav har alltid vært en krise i Finnmark. Det var år fisken uteble og skapte økonomiske kriser for kystbefolkningen. På 1600-tallet, som i dag, krevde uår en forklaring. Og i mangel av Havforskningsinstituttets målinger og analyser, var det ikke unaturlig å tenke at det kunne stå trolldom bak. Den samme kraften stod naturlig nok også bak når uværet kom brått på og førte med seg forlis og tap av mennesker og gods. Blix Hagen viser en sammenheng mellom økonomi og hekseprosessene, men han viser også at det samtidig må være andre forhold til stede. Handlekraftige øvrighetspersoner, med en vilje til å rettsforfølge og brenne, er ett av disse.
Takket være et godt bevart kildemateriale, som det redegjøres for i bokens rikholdige appendiks, kan man følge trolldomsprosessene i Finnmark på nært hold. Rettsprosessene med dommer og vitneuttalelser er for en stor del intakt. Et hovedpoeng i boken er hvor eneveldig øvrigheten kunne drive i det isolerte nord. Her tok man ikke så nøye på om man fulgte lovens bokstav til minste paragraf. Den berømmelige vannprøven, som gikk ut på at heksens skyld kunne avgjøres ved at hun ble kastet på havet, hadde ingen hjemmel i den dansk-norske loven, men ble hyppig gjennomført. De som fløt opp var hekser, og de som sank var dessverre uskyldige. De fleste fløt opp. I tillegg stod det klart i loven at ingen kunne dømmes på vitneutsagn fra folk som selv var dømte. Men det var nettopp det som skjedde. Man fikk torturert en tilståelse ut av en stakkar, som senere skulle angi en rekke andre som skulle ha hatt samkvem med djevelen.
Noe av det mest interessante med boken er dens behandling av årsaken til at kvinnene ble spesielt rammet. Kvinner på randen av sivilisasjonen blir spesielle. De er mest sannsynlig mer uavhengige enn kvinner i mer sentrale strøk. De er vant til å klare seg selv. Mennene kan være på eller i havet. Livet kan være en kamp som gjør at de blir direkte i både ord og handlinger. Noe som igjen gjør at det oppstår situasjoner hvor konfliktnivået blir høyt. Når det samtidig åpner seg en mulighet med en øvrighet som er villig til å brenne den du krangler med, gitt at du varsler om merkelige tildragelser, ja, da gjør du det.
Det er ikke så mange av personene i Ved porten til Helvete vi blir veldig godt kjent med. Det er ikke så rart. De eneste skriftlige sporene de etterlot seg, er dommer. Slik sett forblir heksene og trollmennene forholdsvis anonyme i denne fortellingen. Forfatteren driver heller ikke spekulasjonene og antagelsene så langt at han ikke kan stå inne for dem i kildene. Noen personer finnes det likevel litt mer om, og de er gitt egne kapitler. Ambrosius og Anna Rhodius er et slikt eksempel. Ekteparet, som tilhørte det beste borgerskap, hadde blitt forvist til Vardøhus av kongen etter å ha kommet på kant med det gode Kristiania-selskap. I Vardø blir de satt på festningen, men ser ut til å, sammen med slottsfogden, spille en sentral rolle i prosessene fra 1662-63. Prosesser som gjorde vedmangelen stor i det snaue landskapet på nordsiden av Varangerfjorden. Skulle noen ta tak i den gode ideen å lage en spillefilm om trolldomsprosessene i Finnmark, så kan de ta utgangspunkt i Anna Rhodius. Der har de kompleksitet og dramatikk så det holder. Det eneste problemet vil vel være at hun ikke er spesielt god, og at det ikke går bra til slutt.
Blix Hagen er fullstendig klar over at han skriver sin tekst fra den andre siden av opplysningstiden, og han blir ikke fordømmende i forhold til selve troen på hekseriet, selv om han nok i likhet med leseren rister på hodet av naboers smålighet og maktmenneskers havesyke. Det kan man jo gjøre helt uavhengig av epoke. Ved porten til Helvete er konsentrert fortalt. Hoveddelen er på rundt 250 sider. I tillegg kommer 60 sider med omtale av kilder, kildehenvisninger, tabeller, litteraturliste og en fin liten webografi. Jeg synes formatet er forbilledlig. Blix Hagen sliter ikke ut leseren med overdrevne detaljer og langtekkelige spekulasjoner han ikke har dekning for i kildene. Noen steder kan det virke som boken er redigert sammen av tidligere skrevne artikler, hvilket jo ikke ville være unaturlig, men teksten kan derfor her og der være litt gjentagende. Med andre ord ville ikke boken ha tapt på en enda strammere redigering.
*
Om forfatteren:
Martin Kvamsdal (født 1964), lektor.
*
