Fadervår

Fader vår, du som er i himmelen. Helliget vorde ditt navn.
La
min vilje skje. Ikke mammas.
Gi oss i dag vårt daglige brød, uten skorper eller store korn.
Minn mamma på at jeg ikke vil være på badet når hun setter på tørketrommelen.
Og pass på at jeg ikke klemstrer halsen i glidelåsen.
Amen.
Renate, 4 år

Jeg var et engstelig barn.

Jeg utøvde min engstelse mesterlig og med entusiasme. Jeg kunne tenke ut de verste skrekkscenarioer og deretter gå ut ifra at de ville skje meg, i full styrke og med repetisjoner. Jeg var redd for fuglefjær, flåttbitt, å gå barbeint, jernmangel, sykkelkjeder, statisk elektrisitet, å bade mett, krabber, munn- og klovsyke, bygdeoriginaler, lettmotorsykler, alger, gauper og å sykle på grus.

Som nest yngst i en tolvbarnsfamilie − attpåklatt nummer ni, om du vil − blir man tatt godt vare på. Samtlige av mine ti eldre søsken gav velmenende formaninger som jeg straks omformet til personlige nevroser. For å komme tragediene i forkjøpet brukte jeg all min hjerneaktivitet på å analysere trusselbildet livet representerte. Trodde jeg meg usett, kunne jeg sitte i steinrøysa i timevis og reflektere over livets utallige prøvelser. Jeg var redd for de minste ubehageligheter, og brukte lang tid på å filosofere over hvor disse var å finne, og hvorvidt de kunne unngås.

Dette er en beretning om et barns kultivering av engstelsen for det nære og det hverdagslige.

Fader vår, du som er i himmelen.
Gi oss i dag verken vepsestikk, neglesprett eller blindtarmbetennelse.
Renate, 6 år

Hver morgen, før jeg åpnet øynene, kjente jeg etter om alt var som det skulle være med kroppen. Det var en møysommelig prosedyre, som begynte med å bevege på alle lemmene for å forsikre om at de ikke hadde falt av eller lidd større traumer i løpet av natta. Hvis rommet var kaldt, måtte naturligvis fingre og tær sjekkes for neglesprett og koldbrann. Deretter skulle hodet og nakken inspiseres. Jeg satt meg opp i senga og bøyde haka ned mot brystkassa. Hvis denne øvelsen ikke ble gjennomført med letthet, var sjansen stor for at jeg hadde pådratt meg hjernehinnebetennelse, det var i hvert fall det jeg hadde hørt, ingenting unnslapp mine risikosensorer. Etter at hoderegionen var friskmeldt, fikk mage- og tarmsystem min udelte oppmerksomhet. Eventuelle smerter måtte lokaliseres og vurderes. All smerte på høyre side av magen var blindtarmbetennelse. Om slike smerter meldte seg, måtte det tas affære, og jeg ville løpe ned på kjøkkenet og kreve øyeblikkelig legehjelp. Mamma ville, med et beskjemmet nikk til naboene som strakte hals bak halvfulle klessnorer, forsøke å hysje ned mitt hysteri. Uten hell, naturligvis, jeg insisterte på min rett til medisinsk behandling. Etter min fjerde overflødige tur til legevakta mistet mamma etter hvert interessen for mine utbrudd, og jeg ble sendt ut for å leke.

Led oss ikke inn i kjedebrevvirksomhet, og må postmannen forlate vår postkasse like tom som da han kom.
Renate, 9 år

På late sommerdager var min yndlingsaktivitet å sykle skulende fram og tilbake foran postkassene: Jeg ventet på postbilen. På trygg avstand iakttok jeg postmannens bevegelser, klar til rykk med én fot på pedalen. Etter at postmannen hadde beglodd, befølt, kjent og klemt på hvert eneste brev til hver eneste innbygger i gata, reine julaften, trakk han seg tilbake, og jeg hadde alle postkassene for meg selv. Jeg begynte med farmors postkasse. Jeg åpnet alltid lokket med strak arm, og bøyde meg forsiktig over kanten for å studere dens innhold. Farmor fikk aldri brev. Noen ganger, rundt høytider og andre merkedager, fikk hun munn- og fot-malte kalendre, men for det meste fikk farmor reklame, noe hun satte pris på, for huset hennes var trekkfullt. Vår egen postkasse var alltid full, gjerne med regninger til pappa. Innimellom var det et postkort fra mammas skrøpelige svigerinne. Og enda mer innimellom var det et gratulasjonskort der McDonalds tilbød en gratis softis til et aktuelt bursdagsbarn.

Jeg var ikke ute etter verken regninger, postkort-epikrise eller softis. Jeg var ute etter kjedebrev. Kjedebrev anså jeg som en trussel mot min umiddelbare lykke, og kanskje muligens helse, umulig å si, jeg hadde aldri fått et kjedebrev før. Men på ukedagene forelå en løpende risiko for at et kjedebrev skulle dumpe ned i enten vår, eller en av våre naboers, postkasse. Jeg var ikke redd for kjedebrevets innhold. Jeg hadde derimot blitt innprentet, av et av mine mer petimetriske søsken, at kjedebrev var straffbare etter lotteriloven av 1995, § 16. Jeg kunne ikke risikere å bli assosiert med kriminell virksomhet, så jeg sørget for å være tidlig ute til posthenting for å fjerne beviset før heimevernet dukket opp. I mitt sinn var alle kjedebrev rosa, og hadde Donald-klistremerker utenpå. Jeg opplevde min postkasseoppgave som uvurderlig: Ingen av brevene i verken farmors eller vår postkasse matchet noen gang beskrivelsen, noe jeg antok var takket være min heltemodige innsats i kjølvannet av postleveransen. Som selvutnevnt risikoanalytiker så jeg det som selvfølgelig at jeg var plassert på denne jord av Vårherre for å forhindre tragedie og apokalypse. Så lenge alle fulgte mine regler, ville det helst gå godt.

Men det gjorde de selvfølgelig sjelden.

Fader vår. Gi at gulvet ikke knekker sammen under vekten av julegavene, og forlat min skyld i å hindre entusiastisk juletregange.
Renate, 11 år

Særlig ved juletider var det et ork å avverge de latente katastrofene som hører julefreden til. Min familie hadde et alarmerende avslappet forhold til disse. Juletregange, for eksempel. Hver jul blei julegrana, rystet til nålefelling av å ikke lenger ha et avstivende lag julegaver rundt seg, halt ut på stuegulvet. Og hver jul insisterte mine vernepliktavtjente brødre at juletreet skulle kringgås i marsjtakt. Ingen tenkte på hvilket press som ville bli utøvd på linoleumen og bærebjelkene når fjorten personer skulle begå rytmisk vagging på et avgrenset område. Bortsett fra meg. Hvorfor insisterte de på denne gamblingen med liv og helse? Når familien satte seg opp imot sunnere fornuft, ble løsningen å distrahere. Distraksjonen kunne være alt fra å klaske på den øverste oktaven når pappa spilte akkompagnerende piano, eller invitere alle til å heller avsynge julesangene utenfor fru Mikkelsen. Målet var at så mange som mulig skulle avtre fra sin post i ringen, og aller helst at hele den vågede aktiviteten ble avblåst fullstendig. Jeg lyktes aldri med dette. Familien ble stadig mer blasert når jeg avsa mine risikovurderinger, og i mitt sinn kunne jeg høre husets arme stenderverk jamre seg under storfamiliens trassige juletrehyllest. Situasjonen hadde ingen vinnere.

I dag ser jeg litt større på dette med juletregang (spesielt på betongdekke i hus uten kjeller). Jeg ser i det hele tatt større på de aller fleste av mine barnlige nevroser. Neglesprett er overraskende enkelt å forebygge. Fuglefjær er ikke nødvendigvis stenket i lopper, SARS og influensa. Vepsestikk er utholdelig.

Kjedebrev har eksplodert. Kjedebrev har fått verdensherredømme. All verdens digitale postkasser flyter over av rosa brev med Donald Duck på.

Men det er utholdelig, det også.

Fader vår, du som er i himmelen. La din vilje skje i himmelen som på jorden.
Gi oss i dag vårt daglige brød, gjerne på tilbud.
Forlat oss vår skyhøye studiegjeld, og la den ikke rente seg altfor mye.
Led oss like inn i lønnet arbeid, og måtte min kompetanse være etterspurt på markedet.
Bevar meg fra uønskede venneforespørsler på Facebook, og influensa i eksamensperioden.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen.
Renate, 25 år

*

Om forfatteren:

Renate Aga Frivold (født 1990) har en bachelorgrad i språkfag, med fordypning i norsk. Ved siden av studiene har hun jobbet som oversetter, tekstforfatter og grafisk designer. For tiden bakser hun med en master i pedagogiske ressurser ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

*

Del artikkelen på sosiale medier