Etappeskift

Hvilket omdreiningspunkt er døden?

Jeg tar forsiktig ned brurateppet. Pirker ut den fjerde, femte og sjette tegnestiften. Åkleet, med mønster fra Voss, har strekt seg en og en halv kvadratmeter utover sykehjemsveggen. Bak teppet begynner lys, lys gul strietapet å myse mot meg. Jeg gjør meg lang. Hånda med tegnestifter arbeider seg forbi spikerhull og mørkere render i gult, trekker ut den syvende stiften. Veggen er velbrukt. Det kan ses og kjennes. Flere har, som meg, stått og balansert på en stol, hengt opp og tatt ned. Jeg ruller teppet sammen, setter meg. Blir overrasket over at det er her, på et nesten anonymt rom, at smerten virkelig tar tak. Jeg har blitt morløs.

Nesten to år etter min mors død er det samboeren min som har et etappeskift foran seg. Faren hans er dødssyk. Moren har ringt, bedt ham komme hjem – raskt. Planer omrokeres. Flybilletter bestilles. Vi sitter stille. Veien rundt fjorden er kronglete. Jeg spør ikke hva han tenker. Vi bare kjører. Han skal forflytte seg hundre mil i løpet av formiddagen – bil, buss, fly. Jeg skal fortsette mine planlagte aktiviteter. Selv om en hjernesvulst sliter min 80 år gamle svigerfar fra hverandre, setter vi ikke hverdagen helt på pause. Hvordan rydde plass til døden? Eller hører det trivielle døden til?

Mamma døde på et sykehjem. Jeg og pappa var der. Vi satt på hver vår side av senga hennes. Midt imot oss hang brurateppet. Et teppe hun selv hadde vevd, en bit kulturarv fra stedet hun vokste opp, et av 24 stykker som inngikk i et gi-bort-prosjekt til en yngre generasjon – til meg og alle mine søskenbarn. På en hylle sto bilder av barnebarna. Selv med døden som gjest følte jeg en slags harmoni i rommet. Her satt vi, min lille familie. I hjørnet sto TV-en på. Hverdagen surret og gikk med Marit Bjørgen og co som strevde seg fram i ei skiløype, et eller annet sted i verden. Det var nesten som å ha mamma hjemme i stua. Samme ettermiddag døde hun. Jeg holdt henne i hånda. I dødsannonsen skrev vi at hun døde fredfullt. Jeg vet ikke om det var en riktig beskrivelse, men jeg var der, klemte hånda hennes, hardt.

Nå er det ikke jeg, men min samboer som er på en viktig reise. Jeg har ikke spurt hva han føler, bare sørget for å rydde vekk noen praktiske hinder for turen. Tidligere enn planlagt avslutter jeg mine avtaler denne dagen. På den lange hjemturen stopper jeg og kjøper grillmat. Vår eldste sønn skal på overnattingstur med klassen. Familie og søsken er invitert til å være med på første del av turen, gåturen fram til hytta klassen skal overnatte i. Om kvelden skal vi alle kose oss med grilling før klassen får stedet for seg selv mens vi andre tusler hjem.

Egentlig skulle min sønn hatt med seg pappaen sin på turen. Pappa som liker å fiske. Pappa som har alle de duppedittene en ekte turgåer skal ha i tursekken – uvær og uhell kan jo inntreffe. Pappa som kan kunsten å slå i hjel en fisk kjapt og effektivt. Far og sønn hadde gledet seg til turen. Nå må sønnen min på ti år ta til takke med mamma og lillebror som turfølge.

«Du kan være stolt over livet ditt – stolt over måten du har gjennomført din livsetappe på», sa jeg til mamma i hennes begravelse. Jeg mente det virkelig, men forsto jeg det? Min mors, min fars, mitt, mine barns liv – våre liv, kun nye etapper, nye tråder i en svær, uendelig og helt uoverskuelig livsvev. Er det slik jeg forstår livet?

Jeg, lillebror og eldstegutt beveger oss ut i den seine ettermiddagen. Fuktig, mild høstluft forfrisker tankene. Det er godt å kjenne føttene jobbe mens tankene flakker fritt omkring. Eldstegutten går ivrig med en stor grønn tursekk. Det skulle ikke tulles med oppakkinga. Huskelista, sendt med fra skolen, ble fulgt til punkt og prikke. Nå forserer han den ene tua etter den andre lett med den store sekken dinglende på ryggen. Lillebror påpeker mors dårlige veivalg der vi krysser ei ulendt myr med mørke hull vi ikke vil havne i. Vi er på vei. Snart skal vi møte ei vandrende rekke av andre barn og voksne – klassekameratene til storebror, søsken, foreldre og lærere. De snor seg som et kjede i lyngen. På en godt opptråkket sti møtes vi. Min eldstemann forsvinner til noen klassekamerater.

Det er normalt å dø når man er 88 år. Det er normalt å dø på et sykehjem. Den normale døden gjør likevel vondt. Jeg gråt ikke rett etter mammas død. Gråten kom noen dager etterpå. Da føltes smerten uutholdelig.

Min eldste sønn har satt tursekken på en liten høyde. Karslig har han tatt fram fiskestanga. Nå står han i en stille høstkveld og kaster snøret selvsikkert ut i vannet. Det er som han har kopiert alle bevegelsene fra faren. Plasseringa av sekken kjenner jeg også igjen. Jeg må smile litt der jeg og lillebror kommer fram til hytta som del av baktroppen.

Avstand. Nærhet. Å forstå med hodet. Å forstå, et faktum som brer seg som bølger ut i alle lemmer, du kan ikke unngå å bli rammet. Til svigerfars sykdom har jeg en viss avstand. Jeg står litt på siden og ser på. For så vidt i beredskap. Tenker jeg skal trø til hvis det trengs. Vil ikke stå i veien. Dette er samboeren min og hans søstres generasjons-omdreiningspunkt, ikke mitt. Er dette riktig av meg?

Jeg står åndsfraværende sammen med noen andre foreldre. Grillede fiskekarbonader i resultatet fra en mer eller mindre vellykket potetkakebakst er fortært. Ja, ja, jeg er glad vi fikk spist opp lefsene. Blikket mitt glir mot vannet. Flere gutter har slått seg på fiskinga. De har fått blod på tann. Eldstegutten min fikk faktisk fisk på kroken. Stolt ropte han. Bare synd at det var mor som måtte bistå med avlivinga. Lillebror sto klar med en liten stein. Men mor overså tilbudet, forfjamset gjorde hun det hun husket fra barndommen, å knekke nakken på fisken så kjapt som mulig. Etterpå angrer vi alle tre. Den lille fisken hadde fortjent noe bedre, et bedøvende slag i hodet først. Nå ligger fisken i en pose i sekken min, og eldstemann har bestemt seg for å lære av pappa – ikke bare å fiske, men også hvordan man tar livet av fisken på en fiskevennlig måte, om noe slikt finnes.

Episoden er en ny påminnelse om hvor min samboer er. Jeg tenker på hvordan han egentlig har det. Hvordan er det for han å være hos sin dødssyke far? Det piper fra lomma, en tekstmelding tikker inn. Språket til mannen min er enkelt og rett fram: «Æ sett her i lage en far med alvorlig hjerneskade. Apatisk og neddopa på benzodiazepina. Ikkje te å kjenn igjen lenger.»

Brutalitet. Sorg. «Hard døing», kaller Wenche Mühleisen sin mors dødsarbeid i boka Jeg skulle ha løftet deg varsomt over.[1] Ja, hun kaller det et arbeid, det å dø: «The Last Task.» Døden skjer ikke. Du må gjøre den.[2] Jeg tenker på min svigerfar, mine barns farfar. Er det hard døing du holder på med nå? Er det et slikt arbeid, som ingen andre kan gjøre for deg, din sønn hjelpeløst må følge fra sidelinja?  Hvor maktesløs kan man ikke bli i et slikt møte med døden.

Jeg og lillebror vender hjem. Bak oss har vi et lite kor av ivrige barnestemmer. Klassen til eldstemann er i full gang med lek rundt hytta. Jeg regner med at kvelden ennå er ung for dem og er takknemlig for lærere som tar seg bryet med å organisere slike turer. Lillebror er snakkesalig. Funderingene farer vidt omkring under den sølvblanke himmelen. Det begynner å bli mørkt. Jeg må konsentrere meg for både å følge de presenterte tankerekkene og trå riktig på glatte steiner. Men det er fint å gå slik, sammen, med natten som kryper innpå oss.

Kunsten og litteraturen er full av dysfunksjonelle familier. Familiebånd som strammer og sliter. Slektsreimer som knebler sine medlemmer, gir dem stygge arr og vekstforstyrrelse. Men representerer ikke treenigheten barn, mor/far og besteforeldre også en form for harmoni? Et generasjonsteam. Etappevis løper de bortover livets renning – hopper over, kryper under, stopper opp, undrer seg, haster videre. Livslinjer som overlapper hverandre, fletter seg sammen. Når en linje mister styrke og brytes av, tar en annen over. Mønstre skapes, brer seg utover. Team ung, gammel og den som regnes som voksen, er sterkt. I dette generasjonsbildet blir døden kun en tynnslitt tråd.

Lyden av kraftig regnvær vekker meg. Det høljer ned. Jeg lar tankene fare til gutten min i hytta med klassen sin. Heldigvis, det er ennå tidlig morgen. Dagen kan bli fin. Jeg og lillebror ordner oss frokost. Egentlig er det litt koselig å bare være oss to. Rolig stuller vi rundt, henter kaffe, finner mer smør. Været er stadig like dårlig. Styrtbygene kommer med jevne mellomrom. Fra frokostbordet ser vi sjøen gå grå. Tankene går igjen til de som er på tur. Uteskole sto det på dagens plan. Får de til å gjennomføre det da? Lillebror forsetter sine forberedelser. Nå har han tatt på seg regnklær og gjort seg klar for morgenens sykkeltur til skolen.

Øyeblikk. Store. Små. Tidsintervall som blir borte i en jevn strøm av gjøremål. Tiden, en kløft, før og etter er to forskjellige steder. Men, jeg holdt min mor i hånda da hun døde. Livet fortsetter, tiden løper videre.

Formiddagen passerer. Det knepper i ytterdøra. Riktig kode tastes inn. Jeg lytter spent. Er det en skuffet gutt som trer inn i gangen? Regnet turgleden bort? Våte sko plasseres til tørk på badet, fuktige sokker dras av. Tydeligvis, mor hadde ikke trengt å være bekymret. Før jeg rekker å spørre forteller en entusiastisk tiåring om kortspill og lek. Turmagi oser ut av den unge kroppen. Dette ønsker han å gjenta. Men neste gang, neste gang, ja da, da skal pappa være med.

*

*

Noter

[1] Wencke Mühleisen (2011): Jeg skulle ha løftet deg varsomt over. Elektronisk utgave. Oslo: Gyldendal

[2] Wenche Mühleisen i intervju med Norunn Askeland og Eva Maagerø. I Norunn Askeland og Eva Maagerø (2013): Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa. Oslo: Cappelen Damm Akademisk,  s. 202

*