Da Agnes kjøpte et kjøkkenbord av en lokal snekker i 1948, var dette første gang hun selv bestilte og betalte for et møbel til hjemmet. Hun hadde ikke rådført seg med sin ti år eldre mann, og hun visste godt at han ville si at de hadde mer nødvendige ting å bruke pengene på. Hun ante nok også at tonen hans kunne bli hard og spottende. Som om hun ikke var i stand til å skjønne familiens beste. Som om hun var for dum for viktige avgjørelser som involverte bruk av penger. Men Agnes betalte for bordet med sine egne penger, og disse pengene hadde hun tjent på å vaske grendeskolen.
Mannen «lå ute» på anlegg hele uka. Det var ikke han som ville oppleve tilfredsstillelsen ved å ha et spisebord som ikke var fullt av groper og hakk som samlet skitt og smuler. Han kunne nok knapt forestille seg hva det betyr å ha et bakstebord med en jevn overflate, og som i tillegg er stødig og solid. Et bord som ungene kunne sitte ved og gjøre lekser, med en liten skuff til blyant og bok. Kristian, som mannen hennes het, visste nok heller ikke å verdsette et bord som kunne kle en bukett med markblomster i et syltetøyglass på en lys junikveld. En kvast som tok en ny duft inn i huset, og som ga en ekstra opplevelse til hvilen etter en lang arbeidsdag.
Bordet var ikke stort, sånn sett passet det på kjøkkenet i det vesle huset, som bare besto av ett rom og kjøkken. Elvestad het den gamle husmannsplassen som lå i utkanten av ei østlandsbygd, en times kjøretur fra hovedstaden. Det lille grå huset lå i enden av et jorde, bare noen titalls meter fra elva. Det rommet som ikke var kjøkkenet, var både soverom og oppholdsrom. Dette var fylt opp med madrasser som var sydd av strie og stappet med halm. I hjørnet var det et lite skap – et møbel som bonden hadde latt stå der til familien. Mer var det ikke plass til, i tillegg til Agnes, Kristian og de fem barna som bodde der.
De gangene kjøpet av kjøkkenbordet nevnes, er det gjerne for å vise fram to egenskaper ved Agnes: For det første en styrke som gjorde at hun våget å trosse sin ektemann, og gjennomførte en handel som han ikke mente var verken riktig eller nødvendig. For det andre speiler episoden hennes glede over en gjenstand som kunne være til både hygge og nytte. For meg som kjente Agnes i 26 år, fra hun var 60 år og til hun døde, er det ikke vanskelig å kjenne igjen verken integriteten eller gleden over vakre ting.
Selv ville hun bestemt ikke brukt et ord som integritet. Hun uttalte til sin siste dag juice som juise,og teakoljen, som hjalp til å holde møblene blanke og fine, ble uttalt akkurat slik det ble stavet. Hun var heller ikke veldig glad i å snakke om seg selv, og da hun ble intervjuet av en «jaurnalist» på 80-årsdagen sin, syntes hun nok at dette var litt masete. Kanskje det var derfor hun bommet med minst fire-fem da hun ble spurt hvor mange barnebarn og oldebarn det var blitt.
Hun snakket ikke med underlige fremmedord, Agnes – og hun snakket ikke mye om seg selv. Og antakelig var det heller ikke de private familieforholdene journalisten var opptatt av. Han ville heller snakke med Agnes om arbeiderbevegelsen, om arbeiderkvinnelaget hun var «formann» for i mange år, og om hvordan det hadde vært å være den eneste kvinnen i Nordre Høland herredsstyre. Og dette siste syntes vel Agnes at var et merkelig spørsmål. De var jo folk alle sammen – så enten det var kvinnfolk eller mannfolk, spilte ikke all verdens rolle. Det var derfor hun hadde stemt for å få lagt ned arbeiderkvinnelaget hun selv var med på å opprette. Når de skulle jobbe for å gjøre verden mer rettferdig, måtte de gjøre det sammen!
Jeg, som er en moderne middelklasse-feminist i en større by, lurer selvsagt på hvorfor hun ikke hadde en annen holdning til kvinnesak. Burde hun ikke ha verdsatt kvinnebevegelsen høyere? Hun ble født i 1900, kvinners stemmerett ble gradvis innført, og da hun var 13 år ble den allmenn. I hvert fall ble det sagt at den var allmenn, selv om den ikke gjaldt for de fattige. I byene hadde mange av borgerskapets kvinner kjempet en hard kamp for kvinners rett til samfunnsdeltagelse på lik linje med menn. Men jeg tror ikke Agnes følte noe slektskap med disse kvinnene. Jeg tror følelsen av fellesskap i større grad var knyttet til menn og kvinner som delte de samme livsvilkår som henne selv. Når hun ikke rådførte seg med mannen sin om hvordan hun burde bruke pengene hun hadde tjent, var det kanskje ikke først og fremst et uttrykk for en slags feministisk holdning. Det er rimelig å anta at de rett og slett ikke rakk å føre så lange samtaler på den korte tiden de så hverandre. Mannen lå i brakke fra mandag til lørdag. Han var hjemme et døgn, før han igjen reiste med toget tilbake til sin brakketilværelse. På den tiden han var hjemme, skulle ting ordnes, ved skulle skaffes, og redskap skulle repareres. Det ekteskapelige skulle ivaretas i et lite hus med en skokk med unger. Det var knapt tid til store diskusjoner.
Kristian var ikke Agnes’ første ektemann. Hun giftet seg første gang i 1918. Ektemannen var et par år eldre, og det er sagt at Agnes og Jon var et av de peneste parene som var blitt viet i Setskog kirke. Det er kanskje ikke så rart. De var henholdsvis 18 og 20 år, og strålte antakelig av ny forelskelse. Det finnes ingen bilder fra dette bryllupet, men jeg har alltid forestilt meg Jon som en mørk og vakker mann, og at det var Jon som var mannen i Agnes’ liv. Dette var kjærlighetsekteskapet. De tre døtrene hun fikk sammen med Jon, var vevre, storøyde og vakre. I så måte var det tydelig at de hadde med seg noen andre gener enn sine halvsøsken, som stort sett hadde et mer gjennomsnittlig ytre. De tre førstefødte var omsvermet som ungpiker, og de giftet seg tidlig alle tre. Men de fikk en røff start på livene sine, og ingen av dem kunne beskyldes for ikke å kunne ta i et tak. Den yngste av de tre døtrene ble født en uke etter sin fars begravelse.
Jon døde av tuberkulose som 23-åring, så da Agnes var 21 år, var hun enke med tre barn. Hun hadde ingen penger og ikke noe eget sted å bo. Hun skulle bearbeide sin egen og de to eldste barnas sorg, og hun skulle innlemme et nytt lite medlem i familien, etter å ha pleid sin mann inn i døden. Hun trengte hjelp. Hun var prisgitt bygdas og sin families velvilje. I tillegg fikk hun understøttelse fra fattigforsorgen, som på den tiden ble bestyrt av en av bygdas menn, fortrinnsvis en med stor gård og en plass i kommunens styre og stell. Mens barna var små, bodde hun i to ulike små «stuer» − hus som tilhørte en gård og som ikke var i bruk. Hun fortalte aldri mye om denne tiden, annet enn at hun fikk hjelp av sine søsken, av fattigforsorgen og at hun noen ganger kunne ta barna med til en av gårdene som hadde kortvarig arbeid å tilby. Noen ganger kunne også hennes søster passe barna når Agnes hadde fått noe arbeid.
At hun ikke kunne forsørge seg selv, fikk konsekvenser for han som skulle bli Agnes’ nye ektemann og min bestefar. Kristian var en godt voksen ungkar, og hans bror var gift med Agnes’ eldre søster. Både Kristian og broren var aktive i Arbeiderpartiet. Ifølge de historier som min mor forteller, var deres engasjement drevet fram av både klarsyn og bitterhet. Hun kunne referere til brødrene som «de strie Søness-kara». Begge var skriveføre og taleføre personer, som nok hadde lest både Thrane og Tranmæl. Kristian var over 40 år og representant for Arbeiderpartiet i Nordre Høland herredsstyre da han ble gift med Agnes i 1931.
Jeg har forestilt meg ekteskapet mellom Agnes og Kristian som mer av et praktisk og fornuftsmessig arrangement, enn som en romantisk historie. Men hvem vet hva de to opplevde? De flyttet sammen i et lite hus som lå atskillig mer avsides enn Elvestad. Det var liten tvil om at de hadde et skjebnefellesskap gjennom sin bakgrunn, og at de delte interessen for klassekamp og samfunnsspørsmål. Mens min bestemor nok aldri hadde hatt anledning til å nærme seg disse spørsmålene fra et intellektuelt perspektiv, hadde Kristian antakelig brukt mer av sin voksentid til å forankre sitt samfunnssyn i skrifter og bøker.
Jeg husker bestemor som en klok kvinne. I oppveksten kunne jeg fra tid til annen rømme til henne når verden var vrang. Det er slikt man har bestemødre til, og dessuten bodde hun bare 150 meter fra mitt barndomshjem. Og jeg opplevde at hun forsto når jeg hadde kranglet med mamma eller med vennene i nabolaget. Som ung kvinne opplevde jeg en gang at hun merket når en forelskelse var i ferd med å dabbe av, og et brudd var nær forestående. Antakelig hadde Agnes også innlevelse nok til å forstå Kristian, som beskrives som en hard og bitter mann.
Ekteskapet med Agnes førte til en uventet forsakelse for Kristian. Ikke lenge etter at han hadde giftet seg med Agnes og flyttet sammen med henne og hennes tre barn, fikk de en kveld besøk av en av bygdas bønder. Kristian kjente mannen godt, ettersom de begge møtte i Nordre Høland herredsstyre. Budskapet som mannen ville overbringe, gikk i korthet ut på følgende: Ettersom Kristian nå hadde giftet seg med en kvinne som mottok støtte fra fattigforsorgen, kunne ikke Kristian lenger være medlem i Nordre Høland herredsstyre. De kunne ikke ha folk i styre og stell som fikk hjelp til forsørgelsen. Dette var i de harde 30-åra, og Kristian hadde problemer med å skaffe arbeid nok til å forsørge dem alle fem.
Ifølge min mor svelget Kristian budskapet med steil stolthet, og han ville nok ikke unne bonden gleden av å se ham trygle og be for sin posisjon. Dette var slutten på min bestefars lokalpolitiske engasjement, og jeg vil anta at denne hendelsen sementerte den bitterheten mot samfunnet som han allerede kjente.
Agnes opplevde nok også både sinne og fortvilelse over den urettferdigheten som Kristian møtte. Og akkurat som jeg gjør det i dag, kjente hun kanskje også en sårhet over Kristians skjebne. Min mor har aldri beskrevet sin far med stor varme – det er ingen tvil om at det er Agnes som er familiens heltinne. Men jeg kan se for meg bestefar som en mann som hadde evner og ambisjoner som ikke kunne finne utløp noen steder i samfunnet. For ham, som helt sikkert også for tusenvis av andre, var det politiske engasjementet og representasjonen i herredsstyret en mulighet for å utrette noe viktig. Noe som kunne bety noe mer enn dag etter dag å bruke alle sine krefter på å arbeide for andres velstand og lykke, og selv bli belønnet med nesten ingen ting. Jeg tror kanskje at Agnes kunne ta disse faktorene inn i regnestykket, når hun vurderte Kristians hardhet. Og selv om mannen kunne være både gretten og vrang, så hun antakelig at det ikke først og fremst var han som sto i veien for hennes livsutfoldelse. Det ble hun som hadde ork og vilje til å fortsette med politikken og som ble valgt inn i herredsstyret på et senere tidspunkt. Og om Kristian var stolt eller bitter da dette skjedde, det vet jeg ingenting om.
Den gangen da Agnes kjøpte et kjøkkenbord med skuff i 1948, hadde hun knapt forestilt seg at bordet i 1964 skulle følge med henne og Kristian til et hus med tre etasjer og hage. Huset ble kjøpt av sønnen, som var blitt sjøkaptein og trengte et sted å være når han hadde fri. Han ville gjerne dele Tunsvoll, som huset het, med foreldrene. Det var nok den mest praktiske ordningen, siden han ikke hadde noen egen familie. Bestemor bodde der til hun døde, mesteparten av tiden alene. Kristian døde i 1967, og etter dette var huset og hagen den viktigste beskjeftigelsen til Agnes. Hun hadde overlatt politikken til sine barn. Jeg var fire år da bestemor kom til Tunsvoll, og det er herfra jeg har alle mine minner om henne.
Huset hadde et mål tomt og hage med steinbed og nyperosehekk, det hadde veranda og bad og vann og strøm og en kjeller til syltetøyglass, og en liten ekstra leilighet. På Tunsvoll var det plass til spisestue som bare sto på stas – og en sofa for syntetiske puddelhunder, pyntedukke med tyllkjole og en koalabjørn fra Australia, med ekte koalapels. De eksotiske innslagene i bestemors interiør var for det meste gaver som sønnen hadde med seg fra sine reiser rundt i verden, men også gjenstander som bestemor selv kom over. På sine eldre dager byttet hun gladelig ut sine håndlagede møbler med billige masseproduserte ting i finér. Og hun frydet seg over alt det fine som kunne kjøpes i fargerik plast.
Men kjøkkenbordet fikk bli på Tunsvoll, og skuffen kom til nytte. I den lå det yatzyterninger, kortstokk og en blokk med Flaggpost og kulepenn. Ved bordet spilte Agnes kort med oss barnebarna. Vri åtter, casino og rev. Til og med på søndager. Men hvis vi hørte at det kom noen i gangen, forsvant kortene ned i kjøkkenskuffen fortere en svint. For selv om Vårherre nok for lengst hadde forstått at kortspill og søndager faktisk hører sammen, så var det slett ikke sikkert at leieboer Hjørdis, som var den frommeste av de fromme, hadde fått med seg dette. Og tross sin sterke integritet kunne bestemor ikke få seg til å tråkke over noens religiøse grenser.
*
Om forfatteren:
Turi Pålerud er født i 1960. Hun jobber som politisk rådgiver i Utdanningsforbundet og er utdannet barnehagelærer og fagpedagog. Hun har arbeidet som pedagogikklærer i barnehagelærerutdanningen og har publisert bøker og artikler innenfor dette fagområdet, alene eller sammen med andre. Hun har en mastergrad i faglitterær skriving fra Universitetet i Sørøst-Norge.
*
