Et liv som Kim

En liten eldre dame med kortklipt grått hår og rosa genser står midt i en krets av menn som alle er minst ett hode høyere enn henne. Det er hun som er midtpunktet. Det er henne vi er kommet for å høre, for Ola Henmo har skrevet en biografi om henne, og nå skal den presenteres.

Vi er mange som har møtt opp for å få med oss dette punktet på programmet på Sakprosafestivalen som går av stabelen på Litteraturhuset i Oslo. Kim Friele, som hele sitt voksne liv har vært en opprører, en rød klut for mange, et forbilde for andre, er blitt en gammel dame, men fortsatt er hun like ustoppelig. Det er en ny biografi som skal presenteres, men for de fleste av oss som sitter i salen er møtet med Kim det viktigste, akkurat nå kommer den nye boka i annen rekke.

De inntar etter hvert podiet på Litteraturhuset i Oslo, Kim Friele, Ola Henmo og Hilde Østby fra NFF som skal lede samtalen. Kim Friele har tidligere skrevet om seg selv, så da forlaget ville ha en ny biografi om henne, syntes hun først at det ikke var så viktig. Men etter hvert sa hun altså ja.

Arbeidet med boka kom i en periode som var svært vanskelig for henne, for Wenche Lowzow, hennes livspartner gjennom mange år har, som Wenche selv sier det, «mistet seg selv», og etter at Kim hadde hatt ansvaret for henne i flere år, ble det til at hun måtte flytte til en omsorgsbolig. Og det har ikke vært enkelt.

Rettferdighet

Det blir Kim selv som egentlig leder samtalen, og hun begynner med noe annet enn det vi hadde ventet oss. For gjennom alt hennes arbeid er det kampen for rettferdighet som har vært viktig for henne hele livet.

Hun ble forskrekket da hun fant ut hva omsorgen i boligen til Wenche besto i. Det var seks beboere som skulle bo i en felles bolig. Ingen dører inn mot fellesareal kunne låses, ingen dører eller vinduer ut kunne åpnes. Dessuten ble det klart at beboerne ikke fikk omsorg og pleie, bare tilsyn.

Kim var blitt rasende og hadde ringt opp til den ansvarlige i Hol kommune om ettermiddagen, og hadde fått til svar at vedkommende bare mottok henvendelser i arbeidstiden. Men Kim var ikke nådig, og hadde gitt klar beskjed om at hun hadde 36 timer på seg til å få låser i dørene og sørge for at det ble mulig å åpne dører og vinduer ut til frisk luft. Og trusselen var klar: «Hvis du ikke gjør det, skal du la være å kjøpe neste nummer av Hallingdølen, for da skal jeg sørge for at ditt bilde står på forsiden!» Hun smiler, og øynene glitrer mens hun forteller. Hun liker seg i kampens hete. Det hjalp å bråke, forholdene ble bedre, og Wenche flyttet etter hvert til en ny og bedre omsorgsbolig, der Kim kommer på besøk, hver dag. Det skal være skikkelig, alle skal ha god behandling: «Jeg liker ikke sånt, det gjelder ikke bare sekta!» Sekta er de homofile som kjemper for sine rettigheter, men hun ser altså ut over det. Det var nok den samme sansen for rettferdighet som gjorde at Bergfrid Fjose i Kristelig Folkeparti ble en nær alliert i kampen for å få fjernet straffelovens § 213. Ifølge paragrafen var seksuelt samkvem mellom menn straffbart. I realiteten rammet den alle homoerotiske forbindelser. Homofili ble sett på som unaturlig, og Kim må humre når hun tenker tilbake på Per Øyvind Heradstveit i NRK som mente at de kunne jo bare slutte å være homofile. «Han trodde visst det var noe vi gjorde for å få tiden til å gå!»

Nedfallen livmor og trang til snus

Gjennom alle disse årene har Kim hatt flere støttespillere som ikke selv har vært homofile. Men det er altså én spesiell hun vil trekke fram, fordi hun som ingen andre risikerte skinnet og sitt gode navn og rykte; det var Bergfrid Fjose som «holdt på å ryke på dette». En gang hadde de to vært på kirkeakademiet på Ås, det ble bråk omkring spørsmålet om § 213, og Bergfrid var blitt rasende. De to damene skulle ligge over til neste dag og møttes tilfeldig ute i gangen. Bergfrid hadde spurt: «Er du like sliten som jeg, − vil du ikke ha noe sterkt før du legger deg?» Og så hadde de gått på hennes rom og tatt et lite glass.

I barndomshjemmet i Bergen hadde Kim lest i familiens helseleksikon at kvinner som var kjærester med andre kvinner ble kalt tribader, de var kjennetegnet ved at de hadde pletter i huden, nedfallen livmor og «trang til snus». At hun selv var en av tribadene ble ikke klart for henne før hun giftet seg med kjæresten hun hadde hatt i mange år. For man hadde ikke sex før ekteskapet dengang, noe hun beklager sterkt. Det var først på bryllupsnatten det ble tindrende klart for henne at hun ikke tente på menn.

En hard negl

Ola som har skrevet om henne, har tydeligvis hatt en stri tørn med oppgaven. Hun forteller at «kjemien var ikke der sånn med en gang», de hadde visst vært på nippet til å gi opp flere ganger begge to. «Jeg har nok oppdradd ham litt, tror jeg.» Ola svarer ikke noe på det, boka er ferdig.

Han møtte en som hadde vært med i en viktig kamp for menneskerettigheter, som hadde tatt vare på notater og avisartikler gjennom et langt liv, og antakelig har en av landets største brevsamlinger. Arkivet hennes befinner seg nå på Universitetet i Bergen, men minnene har hun i hodet. Det ble en bratt læringskurve for Ola, og hun syntes det var «ubegripelig at han visste så lite». Han medgir at hun har rett, det var mye å lære i begynnelsen.

Et spesielt honorar for ei ærlig bok

Siden hun er en gammel dame, ønsket hun ikke noen form for honorar, men hun stilte ett krav for å stille opp, slik at det kunne bli en biografi: Hun krevde at Ola og kjæresten syklet Rallarveien fra Haugastøl til Flåm en bestemt dato seint på året. Han kunne jo ikke vite at det da sannsynligvis ville ha falt snø. «Men det visste jeg, jeg bor jo der oppe!» Det siste sier hun med et stort smil, ikke uten skadefryd. Hun har stor glede av å vise at hun fortsatt er rampete.

Kim var helt tydelig på at hun ikke ville at boka skulle bli «en storartet greie». For hun er helt klar over at hun «har sine sider». Hun ville at det skulle bli en biografi på godt og vondt, der også de som hun har «bråket med» skulle komme til orde. Hun er helt klar over at en kan ha en helt annen opplevelse av seg selv enn den omgivelsene har. Av og til har hun tenkt: gjorde jeg virkelig det?

Og Ola kunne supplere med at det var sant, hun ville at han skulle snakke med dem som syntes Kim var vanskelig. Og han forsto dem som syntes hun var det. Allikevel var det én ting hun var helt bestemt på, hun ville ha kontroll med hva som kom på trykk av det Wenche sa. For Wenche Lowzow, som har vært en framstående Høyre-parlamentariker og den første på Stortinget som sto fram som homofil, er ikke lenger den hun var. Dessuten ville Kim ha et ord med i laget når det gjaldt konkrete opplysninger og språk. Det hadde han syntes var helt greit.

Ta følgene!

Jo, hun tror nok at hun har tatt stor plass helt fra fødselen av, og moren hadde en gang sagt at «når du stikker nesa så langt fram, får du ta det som følger!»

Men selv om hun er frittalende og ikke har hatt ord på seg for å være diplomatisk, har hun lært at det beste av og til er å tenke seg om før en snakker. I 13 år arbeidet hun i forsikringsbransjen. Der hadde hun en klok sjef som sa til henne at «du må ikke skrike ut budskapet!» Det tok hun alvorlig og forsto at hun måtte ta hensyn til hvem hun snakket med og tilpasse språket sitt for å nå fram til den hun snakket med. Gjennom arbeidet i forsikringsselskapet hadde hun også kontakt med mange journalister, og da hun hadde gjort avskaffelsen av § 213 til sin store oppgave, ringte hun dem hun kjente i pressen for å snakke om homoseksualitet.

Det var ikke lett, men hun ville trenge gjennom muren av uvilje og uvitenhet og tok alle midler i bruk. Da NRK hadde et innringningsprogram, ringte hun inn for å snakke om at paragrafen måtte fjernes. Men hun slapp ikke til, de visste hvem hun var. Da hadde hun tenkt at hun kunne ty til andre talemål enn bergensk, siden hun hadde bodd noen år i Sogn. Hun ringte tilbake som sogning, presenterte seg med et uforståelig navn, og kom med i programmet.

På den ene siden måtte hun vise klokskap når hun snakket med andre, sjefen i forsikringsselskapet hadde gitt et klokt råd. Men det lar seg vanskelig gjøre å framstå som bare snill og dannet når en har bestemt seg for å aksle en så stor og vanskelig oppgave. Kim ble oppfattet som voldsom av mange, og i ettertid hadde hun mang en gang tenkt at hun hadde vært nettopp det. Men det var gjort, og nå var det ikke stort å gjøre med.

I begynnelsen hadde hun ingen allierte og sto helt alene på barrikadene. Da Gerd Brantenberg kom ut av skapet, var de i alle fall to.

Synes hun selv at hun har vært modig? Nei, det synes hun ikke, men hun har aldri vært redd autoriteter. Hun har alltid ment at enhver skal møtes med respekt.

Å gjøre det som er rett

Kim har hatt gjennomslag og kan feire store seire. Men det har tatt tid, homofili som psykiatrisk diagnose forsvant først i 1978. For henne betydde det at hun var utestengt fra USA i mange år. Da hun og Wenche endelig kunne reise til USA for å delta i et møte, hadde Wenche to pass. I det ene sto det at hun var «forstyrret», i det andre at hun var stortingsrepresentant. Da de kom til innreisekontrollen på den amerikanske flyplassen, hadde de to damene satt ned farten for å vurdere neste trekk. Heldigvis fikk de øye på en «søt, farget mann». De mente at det måtte være et godt valg, og stilte seg i hans kø. Da han fikk se Wenches to pass, sa han: «You have to decide who you want to be, madam!» De gikk greit igjennom, og selv om de egentlig bare hadde tillatelse til å oppholde seg i Washington, reiste de omkring i landet i seks uker, − «som forstyrrede».

Kim har ikke lenger noen formell posisjon i LLH, de homofiles organisasjon, og hun medgir at hun ser på seg selv som den gamle som henger i et horn på veggen. Derfra roper hun ett og annet ned til dem som i dag sitter i ledelsen. Hun synes ofte at de ter seg som «rævediltere», de initierer for få saker. For henne er det slik at grupper som ikke blir rettferdig behandlet, må støtte hverandre, men det blir det for lite av. «Man skal føre kamp fordi det er riktig, og ikke med tanke på tap eller vinning.»

Kim har vunnet sine kamper. I 1972 ble § 213 opphevet, og i 1978 var ikke lenger homofili en psykiatrisk diagnose. 1981 ble straffelovens paragrafer mot rasisme (§§ 135a og 349a) utvidet til også å gjelde diskriminering i forbindelse med seksuell legning.

*

*