Et lærerliv

Hun har en egen måte å være sammen med mennesker på. Hun kan være irriterende interessert i å snakke med en fremmed. Ser hun en annen kunde bøye seg over en disk med frosne matvarer og lure på om en pakke frossent hvalkjøtt kan brukes, setter hun samtalen i gang, og forteller vennlig hvordan det lille kjøttstykket fra det enorme dyret kan forvandles til en middagsrett. Ofte til den andres milde forbauselse.

Anton er åtte og går allerede i tredje klasse. Han elsker å besøke oldemor Kari. Hun har alltid forberedt besøket, guttesengen er en hule han kan sove i. Han kaller henne gjerne Amor, det ler vi av alle sammen, navnet passer så godt. Anton liker ikke å øve på å lese. Det skjønner oldemor. Hun forteller Anton at alle barn lærer å lese bøker, før eller senere. Det skal være hyggelig å lese en bok sammen, og å fange ord kan være ganske gøy. Hun viser han hvordan han kan finne og fange ord blant alle bokstavene. 

Fra han var fem har faren til Anton vært med mormoren sin på turer, over Besseggen, til London, til skogs på jakt etter kantareller, på museer og til fossefall. Hun har en liten rød bil, inntil nylig hadde hun en liten rød båt også. Hun liker å kjøre fort. Hun ble enke da hun var 54.

Nå er hun 85, og har ikke så mange å gå på tur med lenger. Hun er fremdeles en racer på ski, så jeg har tatt meg fri noen dager for å gå på skitur med henne, og så vil jeg spørre om jeg kan intervjue henne. Jeg kjenner på et slags vemod. Hvor godt er det mulig å kjenne sin egen mor? Det er så mye jeg gjerne skulle visst, for fortellingene hennes er min historie. Språket strekker ikke alltid til. I alle år jeg har delt henne med mange andre barn, ungdom og voksne fra forskjellige samfunnslag og fra andre land og steder.    

Nå sitter hun ved kjøkkenbordet sitt på Kongsberg og legger kabal på PC-en mens vi snakker sammen. Jeg skal til å spørre henne om hun vil ha besøk av oss i familien i påsken, men før jeg får spurt, forteller hun med glad stemme:

«Jeg skal til Tromsø til påsken. Jeg skal besøke Ciao-Ciao, den biologiske faren hennes kommer på besøk fra Kina, ja, du husker da vel Ciao-Ciao? Hun er gift nå og har et barn på ett og et halvt år.»

Moren min har vært i læreryrket i 43 år. Hun har hatt mange elever. Ciao-Ciao er en av dem.

«Du husker da henne? Hun kom til Norge som 11-åring sammen med moren sin og den norske stefaren. Jeg så henne stå der i skolegården på Majorstua skole sammen med stefaren, så jeg gikk bort og snakket med dem. Hun kunne bare kinesisk, så hun skulle begynne i mottaksklassen. Etter et par måneder kom mottakslæreren og fortalte at Ciao-Ciao insisterte på å begynne i min klasse. Jeg mente det var altfor tidlig å begynne i en vanlig klasse.

Så, jeg innkalte stefaren hennes, han snakket jo norsk, og sa hun kunne begynne på en betingelse, en eneste betingelse – og det var at hun ikke fikk lov å sitte oppe til langt på kveld og streve med lekser. Jeg ba han snakke med sin kinesiske kone om dette. Det var visst ikke helt lett for henne å forstå beskjeden min. Vi ble etter hvert godt kjent, moren, stefaren og jeg. Og vet du, til jul det året var Ciao-Ciao med i juleskuespillet vårt og snakket norsk.»

Mor forteller at hun ble lærer ved en ren tilfeldighet:

«Jeg satt på bussen fra Konnerud til Drammen – jeg var 18 år, og gikk fremdeles på gymnaset. Ved siden av meg satt det en mann. Vi kom i prat. Det var stor lærermangel, og mannen viste seg å være overlærer, som det het den gang. Han mente jeg kunne begynne som lærer på Konnerud folkeskole samme høst. Jeg tenkte at det hørtes fint ut, tjene litt penger så jeg kunne reise til Frankrike. Jeg tok imot tilbudet. En med artium ble på den tiden ansett som kompetent til å undervise i folkeskolen. Læreryrket var helt ukjent for meg, ingen i familien var lærere. Jeg likte meg, og jeg tjente nok til å dra til Frankrike.»

Etter et år på Konnerud og en ferietur til Frankrike ønsket mor å ta lærerskolen. «Jeg søkte og kom inn på Levanger lærerskole, det passet bra, hadde akkurat giftet meg med faren din. Han hadde begynt i Trondheim – på høyskolen der. Vi ville ha en stor ungeflokk, og lærerutdanningen var bare toårig. Jeg ville kombinere det å ha barn selv med å jobbe. Jeg gikk på lærerskolen fra 1955 til 1957. I -56 kom du. – Så du var mye med på skolen som baby. Vognen din ble ofte plassert på rektors kontor.»

«Jeg ble dilettant i en rekke fag. Vi hadde eksamen i 12 fag, sånn var utdanningen. Du skulle kunne undervise i alle fag på folkeskolen. Norge var et grisgrendt land, mange skoler var fådelte, det betyr at det var elever i forskjellig aldere i samme klasse. Vi måtte kunne litt av alt, undervise i musikk, håndarbeid, sløyd, matematikk og geografi. Og kristendom var det aller viktigste av fagene elevene hadde.»

Jeg begynte altså babylivet mitt på rektors kontor. Ikke rart jeg er opphengt i læreryrket, tenker jeg, jeg sier det ikke. Jeg spør heller om hun var forberedt på å møte elevene da hun var ferdigutdannet. Selv tenker jeg at mange lærerstudenter i dag opplever et praksissjokk, fordi de ikke er godt nok forberedt på skolehverdagen som møter dem.

«Ja, jeg var godt rustet, følte jeg. Jeg hadde jo allerede ett års erfaring fra Drammen, og da jeg ble klasseforstander på Lade folkeskole i Trondheim, var det for tretti 6. klassejenter. De var så greie å ha med å gjøre, så. Disse jentene mine fikk veldig gode karakterer på den offentlige eksamen i 7. klasse. De ble faktisk den beste klassen i byen. Mange av jentene kom fra et arbeiderklassemiljø, som kanskje ikke syntes utdanning var så viktig. Sammen sydde vi bunader til 17. mai det året de gikk ut av folkeskolen. Jentene mine kom i Adresseavisa. De inviterte meg da de skulle feire 15-årsjubileum, jeg tror det var i 1976. De ville betale billetten min, men jeg tok toget og betalte selv», sier hun og finner fram et gammelt fotografi av hele klassen i selvsydde hverdagsbunader.

Jeg oppdager at bunadene er prikk lik den jeg hadde på meg på fotografi fra 17. mai i 1962. Hun må ha vært glad i bunader, moren min.

Jeg tar meg en pause i skrivingen, lager meg en tekopp på mors kjøkken, begynner å bla i en avis på stuebordet. Der i Morgenbladet finner jeg et sitat som kan illustrere den konteksten et lærerliv er rammet inn av: «Skolen er til enhver tid tvunget til å reflektere over og forholde seg til det samfunnet den er en del av, og har alltid har hatt en avgjørende påvirkningskraft gjennom sitt oppdragelses- og samfunnsmandat. Slik blir også lærebøker og læreplaner speilbilder av sin egen tid, og forteller oss hvordan samfunnet ville at sin tids skolebarn skulle formes. Skolens historie er dermed et tema som kunne styrke skolens funksjon som arena for dannelse i dag.»​[1]

Jeg leser det høyt for intervjuobjektet mitt. «Akkurat sånn er det!» kommenterer hun begeistret. «Det må du ta med.»

Jeg spør mor hva læreryrket har gitt henne. 

«Ja, hva har læreryrket gitt meg? Kjennskap til veldig mange flotte barn og foreldre, varige vennskap. Så har yrket gitt meg mye kunnskap. Som lærer må du hele tiden følge med, plukke opp aktuelle saker, nyheter og eksakt kunnskap for å bruke det i timene. Jeg studerte etter hvert også pedagogikk hovedfag og engelsk, ville ha mer utdanning.»

Jeg husker det. Etter jobb og middagslaging lå hun gjerne og leste på gulvteppet, og sovnet rett som det var med hodet i boka. Å være lærer innebærer å sørge for kontinuitet i det foranderlige for barn og ungdom i samfunnet.  Lærere har et etisk kompass å styre etter, fordi de utfører en jobb på vegne av samfunnet. De representerer alle noe mer enn seg selv. De representerer skolen som samfunnsinstitusjon, men jobben må også føles meningsfull for den enkelte.  

Moren min har undervist i 43 år, den første tiden i Trondheim, senere på Kongsberg og i Oslo. I hele denne perioden var det vanlig at det var opptil 30 elever i klassen. Hun underviste på barne- og ungdomstrinnet, og var tilknyttet lærerutdanningen som øvingslærer.

Jeg tenker på alle de ulike foreldrene hun har hatt foreldremøter med gjennom årene. Det er svimlende mange mennesker. Noen var diplomater, én viste seg å være spion, noen foreldre drev restaurant og var alltid på jobb da barnet skulle gjøre lekser.

Hun forteller: «Kvinnelige lærere var organisert i én fagforening, menn i en annen. Det var vanlig at arbeidstiden var på 30 undervisningstimer for kvinner, for- og etterarbeid kom i tillegg. For menn var arbeidstiden regnet til 36 undervisningstimer.»

Jeg spør videre: Hva er en god lærer? Litt forskrekket over spørsmålet svarer hun: «Nei, hvem kan svare på det? Kanskje er det å se ressursene i hvert enkelt menneske? Barn skal aldri kategoriseres som dumme eller vanskelige.»

Jeg tenker jeg har lært noe viktig av henne her, akkurat her. Respekten for ulikheter. «Hvis en lærer og en elev absolutt ikke finner ut av det med hverandre, bør eleven få lov å bytte klasse», sier hun bestemt. Av erfaring?

– Hvis du kan si noe til lærerstudenter som snart skal ut i arbeidslivet, hva vil du velge å vektlegge da?

«Nei, hva skal man si, gled deg over alle menneskene du møter, du vet aldri hvem barna som sitter foran deg, vil komme til å bli. Kanskje blir en av dem statsminister. Jeg hadde en liten gutt som senere ble den kreftkirurgen som opererte meg! Du vet aldri hvem du får, og så er det en ting til: Voksne, foreldre og lærere må aldri kritisere hverandre, eller ta konfliktene sine i barns påhør. Konflikter dukker alltid opp, og de må løses av de voksne.»

«Barn og ungdom kan ikke velge å gå på skolen, de må gå der, derfor er det så viktig å bygge gode relasjoner mellom foresatte og skolen. Det skal være fint for barnet å komme på skolen, det skal føle seg velkommen, føle at det hører til der, at det er trygt, særlig viktig er det hvis det er vanskelig hjemme.»

Jeg husker at jeg var omkring fjorten år da hun tok med seg babyskinnposen til lillesøsteren min, attpåklatten vår, rasket med seg en haug med barneklær og dro ubedt til en familie som alle visste slet. Elendigheten er synlig i små byer, barna møtte alltid møkkete og uflidde på skolen. Hun hadde en av dem i klassen sin.   

Mor sluttet å jobbe da hun var 65 år, i 1998. Men våren 2016 var hun i gang på nytt – som lærer. Det ble opprettet et stort flyktningmottak på Kongsberg, og hun ble bedt av oppvekstsjefen om å undervise en gruppe med barn. Jeg spør henne hva som skjedde.

«Jeg ble heldigvis spurt om jeg ville bidra, for situasjonen var prekær. Mange her i Kongsberg var svært skeptiske til et flyktningmottak for flere hundre barn, unge og voksne midt i byen. Situasjonen skapte frykt for hva som kunne komme til å skje. Folk gikk i fakkeltog mot opprettelsen av flyktningmottaket.»

«Da vi startet opp undervisningen, var det etter initiativ fra flere av flyktningene selv. En far fra Syria var opptatt av at barna måtte komme i gang med skole, fordi de trengte å konsentrere seg om her og nå, ikke bekymre seg. Barna møtte opp altfor tidlig hver eneste morgen, de ivret etter å komme i gang, men de var underlig stille, de satt som tente lys.»

«Først etter noen uker løsnet det, jeg husker så godt den dagen barna begynte å lage barnelyder igjen, begynte å knuffe og dytte til hverandre i garderoben, tulle, erte, synge, rope og leke. De norske barna fra barneskolen hjalp til med å normalisere den spente situasjonen, jeg husker så godt en episode; noen småjenter låste opp lekeskurene, dro ut akebrett og viste fram leker som kunne deles på.» 

– Hvordan kommuniserte dere lærere med elevene da?

«Ja, det gjelder å tenke på hvem elevene er. Hva liker små gutter eller jenter å holde på med? Hva er de interessert i? Selv om de kom fra fem forskjellige nasjoner og snakket syv forskjellige språk, er det likevel viktig å tenke på at barna må få uttrykke hvem de er. Så det å få tegne seg selv, skrive navnet sitt og tegne resten av familiemedlemmene var viktig, vi måtte begynne et sted. Vi begynte med barnet selv. Mange hadde mistet noen, en mamma, en pappa, en bror eller en søster. Alle barna hadde voldsomme tapsopplevelser, de hadde reist fra alt det trygge, fra hjemmene sine og fra familiemedlemmer, nå var de her og skulle finne tryggheten igjen.» 

«Det var i denne perioden vi fant fram gamle og nyere leker av alle slag. Barn og barnebarn måtte gi bort leker og klær. Barn må få leke, det er en måte å uttrykke og bearbeide følelser på. Alle barna lærte seg norsk, og alle lærte å lese, tenk mange måtte lære et nytt alfabet», sier hun med stolthet og visshet i stemmen. «Og det viktigste av alt var at de begynte å oppføre seg alderstypisk. Nå er asylmottaket for lengst nedlagt, og barna bor forskjellige steder i Norge.»

– Nå minner du meg på en historie du har fortalt før, husker du den – om gutten som kom fra det krigsherjede Libanon til klassen din på Majorstua?

«Åh ja», svarer hun med en dyp varme i stemmen. «Han satt i uke etter uke på pulten sin, og kunne ikke annet enn å bruke blyanten sin eller viskelæret som bil. Han kjørte og kjørte og hadde mer enn nok med sine egne tanker. Plutselig en dag snakket han.  – Jeg så tante bli skutt, og broren min blødde fra beinet. Språket var tilbake, han begynte å bli klar for å delta i læringsfellesskapet.» 

– Hvis du kunne gi kunnskapsminister Jan Tore Sanner ett råd,hva vil du si da?

Hun nøler ikke: «Han burde teste alle barn som skal begynne på skolen for å sjekke om de er skolemodne. Altfor mange – særlig gutter – får et skjevt selvbilde i skolen. De mister troen på seg selv. Jeg tror det er årsaken til at for mange ikke makter å fullføre videregående opplæring. Jeg ønsker at barn som skal begynne i skolen, skal ha et oppmerksomhetsspenn på i alle fall 15 minutter. Barn som ikke er klare, må få leke og være i barnehagen lenger. Utviklingen kan ikke forseres, det skaper bare et negativt selvbilde. Barn trenger et positivt selvbilde for å trives og for å utvikle seg i riktig retning. Og selvsagt handler det om hvilken skole vi tilbyr elevene!»   

– Helt til slutt, hvordan har det seg at Ciao-Ciao har invitert deg til Tromsø? Det er jo 20 år siden hun var en av elevene dine.

«Jo du, faren hennes kommer, den biologiske kinesiske faren hennes kommer for å besøke henne og familien hennes i Tromsø. Det er han som har insistert på å treffe meg, for han har hørt om meg i så mange år. Og så fikk jeg billetter til Tromsø i julegave av Ciao-Ciao og bestevenninnen hennes Tonje. Du husker vel Tonje? Hun gikk i samme klasse som Ciao-Ciao?»

Jeg gjør ikke det, men jeg vet at da moren min sluttet som lærer ved Majorstua skole og flyttet til Kongsberg for 20 år siden, så begynte noen av elevene hennes å skrive og ringe til henne. Denne kontakten har de alle opprettholdt siden da. Og hvert eneste år fra elevene var 13 år gamle, kom fire-fem stykker reisende med toget fra Oslo for å besøke sin gamle lærer. Rett før jul i 2018 var igjen fem voksne, tidligere elever på overnatting. Nå skal Kari snart reise til Tromsø og møte en far som vil møte henne, fordi hun har vært lærer. Ciao-Ciao er blitt øyelege, Tonje er blitt lektor, en av jentene er hesteterapeut i Tyskland, Krenar er fysioterapeut, og sånn kan historien fortsette. I påsken vil Amor få oppleve nok et spennende menneskemøte. Hun kan kunsten. 

*

*

Note

[1] Merethe Roos: Skolehistorie på kartet. Morgenbladet, 27. oktober 2017. URL: https://morgenbladet.no/ideer/2017/10/skolehistorie-pa-kartet (klippet ut 20. februar 2019)

*