Et hav av språk

Bokutdrag
Åshild Næss og Atle Næss: Et hav av språk
Oslo: Gyldendal, 2007
Gjengitt med tillatelse fra forfatterne

Vi har selvsagt med oss rikelig med medisiner, og passer omhyggelig på å ta de forebyggende malariatablettene våre hver dag. Likevel er Honiara knapt noe sted vi ønsker å bli værende for lenge. Renovasjonsvesenet er privatisert, kan man trygt si. Det består av tomme oljefat utenfor husene der søppelet blir brent på stedet. Byen må være en av ytterst få hovedsteder i verden som helt mangler gatebelysning og ikke har et eneste trafikklys. Ikke nok med det – det finnes heller ikke gateadresser, og følgelig ingen postombæring. De som vil ha brev eller pakker, må skaffe seg en postboks.

Den offentlige transporten er en sak for seg. Det vrimler av mini-busser, som alle har det til felles at de er usannsynlig nedslitte. Den faste billettprisen er to kroner uansett avstand; billettøren tar useremonielt imot pengene og stikker dem i lomma – noen billett er det ikke snakk om. Og bussene er alltid stappfulle. Her kommer man virkelig lokalbefolkningen dampende nært inn på livet. Men det morsomste er stoppsignalet. Man tilkjennegir at man vil av ved å visle lavt og diskré – «ssst»!

Jeg har aldri vært på noe lignende sted, og suger inn lukter, lyder og synsinntrykk. Likevel blir dagene fort lange her; vi har ikke altfor mye å ta oss til før vi reiser videre til Reef-øyene. Severdighetene er stort sett gjort unna på en formiddag, de er omtrent to i tallet. Åshild tar meg først med en rundtur på det overbygde markedet, et tettpakket møte med mennesker og lukter, med stabler av kokosnøtter, mango, vannmelon og papaya, paprika, bønner, aubergine og helt fremmede grønnsaker, samt hele Stillehavets utbud av rotvekster; taro, kassava og søtpotet i et sant mylder av fargenyanser og fasonger.

Deretter går vi til det ørlille nasjonalmuseet med hus og redskaper fra de ulike øyene. Porten er stengt og bevoktet, her skal ingen henge rundt uten lovlig ærend. Men to hvitinger som vil se på utstillingen, slipper inn uten vanskeligheter.

Det lille museet er folketomt da vi kommer inn, og nokså støvete. Utstillingen er interessant, men slitt, og ser noe tilfeldig sammenrasket ut. En dame kommer inn og gir seg til å rydde litt i krokene, så nærmer hun seg og spør oss hvor vi kommer fra.

Det viser seg at hun heter Patricia og at Åshild kjenner søsteren hennes – Honiara er ikke større enn at man stadig støter på kjente hvis man først har vært der en gang eller to. Patricia og hennes søster Ruth er fra Temotu-provinsen, dit vi selv er på vei.

«Men hvor er fjærpengene?» spør jeg.

Patricia må beklage at museet ikke lenger kan framvise et av de mest særpregede kulturprodukter fra hennes hjemtrakter, de røde fjærpengerullene fra Santa Cruz. De har hatt problemer med tyverier i museet, så nå ligger fjærpengene i en monter i sentralbanken, sammen med andre tradisjonelle betalingsmidler fra forskjellige deler av øyriket.

Sentralbanken ligger ikke mer enn et par minutters svett rusletur fra museet, så vi går like gjerne dit med det samme, når vi har sagt farvel til Patricia og lagt noen dollar i museets donasjonskasse.

Lonely Planet kaller de røde fjærpengerullene fra Santa Cruz «et av verdens mest usedvanlige betalingsmidler»: store, røde ruller lagd av ørsmå fjær fra den lille, kolibrilignende fuglen myzomelia cardinalis, skarlagensrød honningeter. Å fange fugler, samle fjær – fuglene ble fanget levende, og sluppet fri igjen når man hadde høstet noen fjær – og binde rullen må ha tatt årevis. Så skulle den da også fylle et viktig formål: Den ble brukt til å betale for brudekjøp, og til rituell betaling av erstatning ved konflikter.

Fuglen finnes bare i Temotu, Salomonøyenes østligste provins – og vi skal bli godt kjent med den i ukene som kommer.

Med ekstra god vilje kan man forresten kanskje inkludere «forretningsstrøket» Chinatown blant severdighetene. Der driver etniske kinesere morsomme rotebutikker med billige kopi-varer og annet som ikke har noe sjenerende kvalitetsstempel. Men dermed har vi definitivt brukt opp det meste som er å gjøre i Honiara, og er i ferd med å gå lei – av den klamme fuktigheten, røyken fra søppelbrenningen, lukten i de trange mini-bussene, den brennende tropesola som får svetten til å sile for hvert skritt vi tar. Åshild mener likevel at byen har fordeler som kanskje ikke framstår som innlysende når man nylig er ankommet fra Europa. Hun påstår at perspektivet kan endre seg dramatisk etter en tur ut i provinsen, og råder meg til å nyte det vesle som er å nyte:

«Når vi kommer tilbake om sju uker, vil Honiara fortone seg som toppen av sivilisasjon. Ta deg nå en siste varm dusj før vi drar, og les ferdig bladfilla Solomon Star.»

En fersk lokal avis – eller bare en avis – er nemlig bedre enn ingen avis. Slikt finnes ikke på stedet vi skal til. Vi er på vei til Temotu Province, honningeterens og de røde fjærrullenes hjemsted. Antagelig finnes det fjernere og mer isolerte steder på kloden. Men ikke så mange.

*

Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.

*

*