Et forsøksobjekt reflekter rundt improvisasjon og refleksjon i bevegelse og tekst

En forskningsbasert workshop

Fredag 13. mars 2015 hadde jeg tatt imot en invitasjon til å delta i workshopen «Improvisasjon og refleksjon i bevegelse og tekst». Workshopen skulle ledes av danser og PhD-stipendiat Anita Valkeemäki og PhD Håkon Fyhn. Anita Valkeemäki er stipendiat innen dans ved Theatre Academy, University of Arts Helsinki, der hun spesielt utforsker improvisasjon. Håkon Fyhn er antropolog og har gjennom sin PhD-avhandling Møte med tilstedeværelse begynt utforskningen av det som skjer i området mellom formløshet og form med utgangspunkt i den japanske kampkunsten aikido. Han er for tiden postdoktor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU.

Workshopen var knyttet opp mot forskningsprosjektet «Moving and writing between formlessness and form».

Hva var forskningstemaet?

Selv presenterte de hva de ville være på utkikk etter i workshopen slik: «Hvordan reflektere over erfaringer med improvisasjon i bevegelse og kontakt? Vi legger til rette for improvisert bevegelse, der vi utforsker det som skjer i ‘punktet’ der bevegelsen tar form fra en uformet fornemmelse eller impuls. Med jevne mellomrom stopper vi opp og hopper inn i spontanskriving. Denne konsentrerer seg også om punktet der form oppstår, nå som tekst. Tanken er at vi ikke skal forsøke å representere bevegelsen i tekst, men heller la teksten oppstå fra det samme stedet som bevegelsen, og slik åpne for refleksjon. Hva kan vi lære av dette?»

Workshopens hendelsesforløp

Under følger en beskrivelse av hendelsesforløpet slik jeg som forskningsobjekt, workshopdeltaker og scenekunstner opplevde det. Oppgaven for oss forsøksobjekter ble formulert. Vi skulle fange noe som enda ikke har form i kroppen og prøve ut om tekstproduksjon kan formes ut fra dette.

Enkle øvelser forløser

Det først vi gjorde på gulvet var enkel oppvarming, puste og bøye og bli massert. Utrolig hvordan slike enkle øvelser kjennes forløsende. Vi gjorde også noe lek. Vi gikk, og tok/kopierte hverandres bevegelser. Og vi prøvde å klapse hverandre på baken, noe hver enkelt selvsagt skulle forhindre. Leken tok bort tensiteten, og jeg forholdt meg avslappet og uten forpliktelser til resten av forløpet.

Jakten på form stoppet det som fløt!

To og to skulle vi la håndbak møte håndbak og la impulsen fra dette styre hva som skjedde. Her følger en tekst fra denne øvelsen:

Å shake i kroppen. I hånda spesielt. Det er akkurat som om det sitter et spøkelse i kroppen og vil ut.

Impulsen førte oss inn i sirkler. Det var fint. Men, da impulsen ga opp-og-ned-bevegelser mot gulvet, føltes det som en forsering. Mot en form som minner om dans. Må vi danse? Kan vi ikke bare bevege oss, langsomt, sammen?

Form kjennes ut som å ha sammenheng med forventninger til hva som skal utføres. Forventninger om form. Og denne forventede formen gjør at man starter å sammenligne egne kroppslige uttrykk med andres, og oppdager handicap man måtte ha relatert til alder eller fysiske uttrykk. Rett-galt-tyranniet dukket opp. Jakten på form stoppet det som fløt!

Impuls. Bevegelse. Puls.

Den neste øvelsen var den samme som før, håndbak mot håndbak, men nå skulle den ene i paret være blind. Jeg skrev følgende tekst:

Å være blind gjør at det blir lett å danse. Bestefar/bestemor ser ikke stokken og trenger den heller ikke, så lenge noen er tett på og vi stoler på hverandres impuls. Impuls. Bevegelse. Puls. Betyr det at om jeg ligger stille i sofaen eller i senga får jeg ingen impulser? Da beveger jeg meg ikke? Da pulserer jeg ikke? Men, når jeg sover er jeg i bevegelse, i alle fall er tankene det. De danser i søvne, og de trenger ingen form. Er drømmene formløse? Drøm. Dans. Impuls. Uten å bruke øynene. Kanskje det er frihet? Er dette en form for ghostwriting?

The world is spinning! Are we spinning with?

Den neste øvelsen var den samme som før, men denne gangen skulle håndbakene ikke berøre hverandre. Øynene var åpne og fokuserte på å følge med på hva som skjedde i mellomrommet mellom dem. Teksten min da ble:

Det kjentes ut som om impulsen ble mer primitiv. Fokuserte på å se på hendene, men de var bare en slags brekkstang for hva kroppene våre bestemte seg for å gjøre. Hendene ble en slags bru mellom kroppen og språket. Kanskje er det derfor vi ofte starter med hendene når vi skal gjøre en bevegelsesimprovisasjon? Hodet. Hendene. Kroppen?

Rart hvor mye vi vil gå i sirkler og gjerne fort. Men, vi var så redde for å bli svimle. Svimmelhet er jo en måte å miste kontroll på. Å miste kontroll er kanskje å gå inn i det formløse. Hodet blandet seg inn og sa: «Vi må stoppe litt opp!»

Hvorfor måtte vi egentlig det? Ville kroppen gått i stykker om vi hadde blitt svimle? Uansett, hurtige sirkler resulterte i mye latter. Jeg tror vi burde gjøre mer sirkler og tenker på en populær øvelse jeg har gjort mange ganger. Boi Boi Boi. Der er det en tett sirkel av mennesker rundt, som er klare til å ta imot, og så snurrer en og en inni sirkelen, og om den som er inne i sirklene «let go», kommer en stor lykkefølelse.

Kanskje er vi tettere på Moder Jord når vi lager sirkler. The world is spinning. Are we spinning with?

Autoenergien

Vi gjorde hele tiden varianter av samme øvelse. Nå skulle bare en holde hånden i posisjon, der håndbakene før hadde fysisk kontakt eller kun en liten avstand. Etterpå behøvde ingen i paret holde hendene oppe, men øvelsen var fortsatt den samme. Følg impulsen som håndbakenes tomrom gir! Tekst:

Det er som om den støttende hånden er der. Dette er annerledes enn å jobbe med en speiløvelse, der vi kopierer hverandres foreslåtte form. At håndbakene ikke tydelig tok føring, ga en slags kriminalhistoriefølelse. Noe mystisk oppsto. Det var som å gå inn i «Ville Vesten». Hva nå det er. Vill. Ville. Grenseoverskridende. Fordi det ikke var mitt ansvar. Jeg ble ansvarsløs og følte at jeg var på vei inn i noe ulovlig. Armløs. Hva trenger vi armene til egentlig? Energi. Streaming. Spontanious. Uten form. Autostreaming. Autopilot. Performance writing. Er det det vi gjør i denne workshopen?

En slags samtale rundt forskningen

Å komme nærmere det formløse. Kan vi gjøre noe annet enn å beskrive? Er det uventede formløst? Er det uforståelige formløst? Må vi forstå alt? Hvorfor jakter disse forskerne på det formløse? Er dette «Emptiness»? Peter Brook skiver om «Empty space» i boka med samme navn: «A word does not start as a word – it is an end product which begins as an impulse, stimulated by attitude and behaviour which dictates the need for expression.»

Workshoplederne vet ikke hva de søker. Leter de i kaosteorier? Jeg husker hvilken aha-opplevelse det var å høre et foredrag av Håkon Bleken om kaosteorier. Når jeg googler, ser jeg at kaosteoriene ofte forbindes med «sommerfugleffekten». Og jeg driver og skriver om Inger Sitter. Hun arbeidet med spontanuttrykk. Hun er akkurat død. Hva er sammenhengen mellom døden og det formløse?

Eller er opptattheten av det formløse en reaksjon mot målingene. At vårt samfunn alltid skal ha et mål på alle plan. Dette med det formløse, har det noe med primitive reflekser å gjøre? Jeg husker et arbeid med Teatro Nucleo, som var opptatt av Jerzy Grotowski. Hjertet mitt banka da de introduserte slangehjernen og hvor viktig det er for oss scenekunstnerne å lytte til den. Dette er en del av hjernen som, slik jeg oppfattet det, oppbevarer arkaisk visdom. Visdommen som gjør at barn, ut fra medfødte reflekser, utvikler språk, bevegelse osv. Har dette med å lytte uten intensjoner å gjøre? Uten å dømme.

Et språk for impulserfaringene. Kan det knyttes til leting etter et eget kvinnespråk?

Hvordan kan slik forskning som jeg var objekt i, dokumenteres?

I en annen workshop hadde workshoplederne teipet lydene fra arbeidet. Trinn. Pust. Rytme. Latter. Var deltakerne i en rytme? Var det form? Når de holdt på med hvert sitt? Var det formløst? Er samhandling alltid form?

Dokumentasjon ut fra tekster deltakerne skriver mens de deltar. Tekster forskerne skriver ut ifra observasjon av deltakelsen.

Poesi? Video? Eller et nytt sirkelspråk?

Kanskje er dette en forskning i spørsmål jeg befatter meg med i artikkelen «Kjønnede stemmer i teksten?», publisert i Tekstualitet. Der siterer jeg Anne Carson:

Jeg lurer på om det ikke kunne finnes en annen idé om menneskelig orden enn undertrykkelse, et annet begrep om menneskelig dyd enn selvkontroll, et annet slags menneskelig jeg enn det som er basert på skillet mellom innside og utside.

Jeg skriver også, basert på en annen skriveøvelse:

[…] Det som flyter på vannet åpner opp.
Det er som om jeg alltid har vært hjemme der.
Faktisk kan jeg gå på vannet, om jeg tar det som flyter oppå til hjelp.

(Tekst fra en øvelse a la Sissel Lie som kollokviegruppen utførte i «Selma Lagerløf-land»)

*

Om forfatteren:


Berit Rusten er født i 1950. Scenekunstner og faglitterær forfatter. Har gitt ut Frelsende Tanter og romanifolket (2008), en særs aktuell og vakker bok, Inntrykk. Uttrykk. Avtrykk (2010), en dokumentarbok om Teater Polyfon, som er et teater i Trondheim, der alle aktører er asylsøkere og innvandrere, den NFF-støttede pamfletten Røyk ut New Public Management (2013) sammen med Astri Holm og Magiske timer. Magisk metode (2015), om «teater som metode» i språkutvikling og integreringssammenheng. Alle fem bøkene er gitt ut på Panter Tanter Produksjoner Forlag. Sammen med Astri Holm har hun også utgitt Kreativitet og feministaktivisme på 70- og 80-tallet i Trondheim (Snøfugl forlag 2018). Lever av å være freelance scenekunstner med utgangspunkt i scenekunstgruppa Panter Tanter Produksjoner. Gjorde ferdig sin masteroppgave «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene» i juni 2014 og har anvendt dette materialet i iscenesettelser på Teaterhuset Avant Garden, med tittelen «Den røde fyrbøteren».

*

Del artikkelen på sosiale medier