Essayistisk skriving, en ny vei for fagteksten?

Av Ann-Jorid Pedersen • 31. oktober 2013

I august 2009 møtte jeg opp til start på masterstudiet i faglitterær skriving på Høgskolen i Vestfold. Jeg ville skrive sakprosa og gi ut bok, og jeg tenkte at min første utgivelse skulle handle om bruk av historiefortelling i næringslivet. Jeg regnet dessuten med at de neste tre årene ville bli fylt av skriving. Jeg tok feil på begge punkter. Joda, det ble bok til slutt. Men både det endelige resultatet og veien fram ble ganske annerledes enn jeg hadde forestilt meg på forhånd.

Er fagteksten under press?

Jeg innså snart at fagtekstens utvikling drives av noen konkurranseparametere som man må ta mer eller mindre hensyn til, om man nå er forfatter, forlag eller instituttleder med pensumansvar. Den erkjennelsen åpnet for hodebry og mange ekstra runder i tenkeboksen, men den førte åpenbart også til en mer fruktbar skriveprosess. Dersom hypotesen min er korrekt og fagteksten faktisk er under press, blir det viktig å diskutere hvordan fagmiljøene over tid kan møte årsakene til dette presset. Her er derfor min historie og mine refleksjoner rundt problemstillingen, skrevet med utgangspunkt i prosessen rundt egen fagbokutgivelse og min masteroppgave om essayistisk fagskriving.

Formidling fra et nytt fagområde

Mitt fagområde er opplevelsesdesign og næringsutvikling i et opplevelsesøkonomisk perspektiv. Dette er relativt nye fagområder og teorier, og de er dermed lite kjent utenfor de innerste fagkretsene. Men tematikken og mekanismene bak opplevelsesøkonomien berører faktisk de fleste av oss; opplevelser er i ferd med å erobre den vestlige verden. Folk flest vil ikke lenger betale ekstra for god service, det er blitt noe vi forventer å få med på kjøpet i nærmest enhver sammenheng. Flere og flere er derimot villige til å bla opp betydelig med penger – og til og med gjøre det ofte – for gode opplevelser, det være seg fritidsaktiviteter, reiser, mat og drikke eller andre såkalte hedonistiske goder. Med denne endrede betalingsviljen kan vi si at vi har fått et nytt paradigme i næringslivet, og det sprer seg til stadig nye områder i samfunnet. Opplevelser som begrep er på alles lepper, og svært mange bedrifter tilfører nå sine produkter og leveranser opplevelseselementer av ulik art for å styrke sin konkurransekraft og lønnsomhet. Men nye paradigmer krever også ny kunnskap for å håndtere endringene og for å kunne utnytte de kommersielle mekanismene som er i spill, til å skape verdier.

I forberedelsene til skriveprosessen fikk jeg et stadig større behov for å gi leserne en helhetlig forståelse av disse kommersielle mekanismene. Jeg bestemte meg derfor for å presentere hele fagområdet i en innføringsbok: Opplevelsesøkonomi. Kunsten å designe opplevelser. Dette skulle bli den første komplette læreboka om opplevelsesdesign og opplevelsesøkonomi, rettet mot både høgskolemarkedet og profesjonsmarkedet. Men hvordan kunne jeg forene vitenskapelige teorier, refleksjoner og erfaringsfortellinger i en tekst for profesjonsmarkedet uten å miste den faglige tyngden som en akademisk lærebok krever?

Sjangre under press

I skjønnlitteraturens verden ser vi også at veletablerte strukturer er under press. Sjangre sprenges, og gamle tekstkulturer skjelver. Knausgård skriver romaner som flørter heftig med selvbiografien. Sakprosaforfattere som Ivo de Figueiredo og Morten Strøksnes vil inn i den skjønnlitterære forfatterforeningen med argumentet om at dagens sakprosa er preget av litterære virkemidler. Samtidig synes fiksjonsfolket å ri på en realitybølge som bringer dem langt inn i sakprosaens verden. Jeg måtte derfor fra starten av bokprosjektet spørre meg selv hva alle disse endringene gjør med forventningene til faglitterære tekster og læreboka. Blir fagprosaen drevet i en mer litterær retning? Vi vet at det å forene det faglige, vitenskapelige språket og det litterære språket kan skape utfordringer. Hva skjer da dersom fagteksten går i retning av å bli mer opplevelsesorientert? Kan vi eventuelt komme til å krysse grensen til et «opplevelsestyranni» i fagprosaen slik vi lenge har diskutert «intimitetstyranniet» som problemstilling i biografisjangeren?

Leservennlig eller akademisk presis?

Det var viktig for både forlaget og meg selv at teksten skulle treffe både lærbokmarkedet og profesjonsmarkedet. Men hvilke sjangre åpnet egentlig for både høy lesbarhet og akademisk presisjon samtidig? Og hvor litterære kan fagbøker egentlig være for å regnes som akseptable på universiteter og høgskoler i dag? Jeg skulle lage en bok for akademisk bruk, men jeg ville ikke skrive om opplevelser uten at det føltes som en viss opplevelse å lese det. Dermed ble spørsmålet hvilken sjanger som kunne romme både det emosjonelle og det akademisk funksjonelle i én fagtekst.

Skriveprosessen

Jeg fant ikke noe endelig svar på spørsmålet, men kanskje har jeg gitt et lite bidrag til tenkningen rundt det. Det trengs mer refleksjon, diskusjon og ikke minst mer utprøving for reelt å flytte fagprosasjangeren framover i en ønsket retning. Derfor velger jeg å dele noen av mine erfaringer om veien fra åpen tankefamling via definerte problemstillinger og fram til en endelig fagbokutgivelse. La meg begynne med å åpne døra inn til selve arbeidsprosessen som for meg besto av tre hovedfaser. Jeg har kalt dem: begrunne, annamme og formulere.

Den første fasen handlet om å svare på hvorfor akkurat JEG skulle skrive akkurat denne boka for nettopp denne målgruppen på nettopp denne måten. I begrunnelsesfasen gjaldt det å ha selvtillit og tro på eget prosjekt. Det vanskeligste var å ikke la mine egne motiver og interesser styre skriving og tematikk altfor mye. Boka skulle jo tross alt dekke målgruppas behov, ikke mine. Men kunne jeg også klare å gi leserne noe de ikke visste at de ville ha?

Den andre fasen handlet om å ta til meg det fagstoffet jeg skulle formidle. I praksis betydde det å lese, lese, lese, og lete, elte, velte, deretter forme og så sette galskapen inn i en lesbar struktur. En stor mengde fagstoff måtte tas inn, fordøyes og struktureres, deretter pares med egne erfaringer og levendegjøres med gode eksempler. Å annamme er et begrep som for meg handler om nettopp dette; å ta til seg fagstoffet, prosessere det og omskape det til forståelige verktøy som gir leseren ny innsikt og har en reell brukerverdi.

Den tredje og siste fasen, formuleringen, handlet om å velge sjanger, skrive og omskrive teksten, teste ut bokas forfatterstemme, plukke de endelige metaforene og slipe de litterære virkemidlene, balansere helheten og sjekke etterprøvbarheten i alle påstander.

Essayistisk skrivemåte som løsning

Med to ulike målgrupper som utgangspunkt, var jeg altså forberedt på å møte motstridende forventninger til teksten. Boka måtte oppfattes som lettlest og inspirerende for leserne i profesjonsmarkedet, men samtidig ha den faglige tyngden og troverdigheten som en akademisk lærebok krever. Min løsning på dette ble å skrive en essayistisk fagbok som forhåpentligvis kan appellere til og ha brukerverdi for begge målgrupper. La oss derfor se litt på essayistisk skriving som sjanger og metode.

Selv om essayet regnes som en egen sjanger, blir det ofte kalt en hybridsjanger. Det er fordi det låner trekk fra andre sjangre og er vanskelig å plassere i en endelig form eller bås (Fagerlund 2010). I essayet har fortellingen en verdi i seg selv, fordi den er selve uttrykket for erfaringen og et viktig omdreiningspunkt for essayistens tanker og refleksjoner. Det er altså erfaringsfortellingen som forankrer essayet i virkeligheten (Bech-Karlsen 2003, Skjelbred 1992, Morken Andersen upublisert). Men det ved første øyekast forførende essayet kommer ikke uten mørke sider. En av de som har påpekt dette, er litteraturforskeren og språkmannen Ottar Grepstad. Han har tatt til orde for en tydeligere avgrensing mellom essayet og læreboka eller populærvitenskapen. Essayisten forklarer ikke slik lærebokforfatteren gjør og forenkler ikke slik popularisatoren gjør, slår Grepstad fast (Grepstad 2008, i Askeland upublisert). Og han er ikke alene om dette synet. Flere har hevdet at når fortellingen brukes som et estetisk virkemiddel i en fagtekst, kan virkningen oppfattes som irrelevant, overflødig, tvetydig eller i verste fall som en motfortelling til øvrig argumentasjon (Sivertsen 1990). Dette er åpenbart motforestillinger man skal ta på alvor. Jeg mener likevel at sett i et perspektiv der fagteksten er under reelt press, må det være viktigere å treffe godt med formidlingen enn å bli stående fast i sjangre og former leseren ikke lenger vil ha. Da vil det til syvende og sist handle om å finne den rette balansen mellom faglig presisjon, klarhet og etterprøvbarhet på den ene siden og det emosjonelle, inspirerende og leservennlige på den andre siden. Jeg mener altså at det er nettopp i de krevende skjæringspunktene mellom det personlige og det saklige og mellom det vitenskapelige og det litterære at essayistisk skriving kan være en løsning og representere en vei framover for fagteksten, nettopp fordi denne tilnærmingen gjør det enklere å skape en god balanse i formidlingen.

I teksten min har jeg benyttet en rekke litterære virkemidler for å nå fram til leseren. Bokas røde tråd er fortellerens personlige reise gjennom Oslo, ment som invitasjon til deltakelse og læring for leseren. Den består videre av kortere og lengre narrativer, brukt både som estetisk virkemiddel, som utgangspunkt for refleksjon og som pedagogiske eksempler. Essayet og narrativets flørting med det skjønnlitterære språket åpner også for en friere metaforbruk, noe som smører kommunikasjonen med leseren og bidrar til høyere leservennlighet. Også fortellingens veletablerte sirkelkonstruksjon og andre narrative elementer er forsøkt brukt kreativt for å skape en dynamisk helhet av et fagstoff som i utgangspunktet var fragmentert og lite sammenhengende, fordi det er hentet fra mange fagområder med helt ulike tekstkulturer. Det viktigste ved den essayistiske sjangeren er kanskje at den alltid gir fortelleren rom for å stoppe opp og stramme inn, og ikke minst tillater den et metaperspektiv der forfatteren kan problematisere sin egen formidling og sine egne valg i teksten. Slik åpner sjangeren for presisjon og etterprøvbarhet uten at det virker påtvunget eller bryter med formen eller den øvrige lesningen.

Men selv om essayet åpner mange dører, tilbyr det ingen quick-fix. Essayistisk skriving er krevende med tanke på både det språklige uttrykket, forfatterens kritiske sans og leserens vilje til å bli med på reisen. Det finnes neppe noen entydig oppskrift på hvor det gode balansepunktet ligger i en essayistisk – eller om du vil en opplevelsesorientert – fagtekst. Den balansen må vurderes og letes fram i enhver tekst. Ikke minst vil den avhenge av målgruppens ståsted og forfatterens intensjon med teksten. Skal jeg likevel driste meg til å gjøre noen kvalifiserte gjetninger om hvordan fagprosaen kommer til å utvikle seg, vil jeg nok tippe at det ikke lenger vil handle så mye om å være subjektiv eller objektiv som faglitterær forfatter, heller ikke om å skille mellom den personlige og den formale sjangerformen eller mellom den narrative kontra den faktabaserte teksten. Snarere vil utviklingen sannsynligvis dreie seg om skillet mellom en nærværende kontra en skjult forteller og mellom forfatterens uformelle kontra formelle innflytelse, det vil si tekstens balanse mellom litterære virkemidler og faglig etterprøvbarhet

Fagtekstens økende utfordringer

Næringslivets og samfunnets kompetansekrav handler i stadig større grad om evne til nytenkning og innovasjon. Men å tenke utenfor boksen er ikke uten videre forenelig med kulturen i tradisjonelle kunnskapsmiljøer, der til og med noe så opplagt som samarbeid over faggrensene ofte kan framstå som det umuliges kunst. Kanskje må samfunnet derfor åpne seg for en ny type faglighet, nemlig den som besittes av fortolkerne og formidlerne. Disse jobber på tvers og henter fram relevant kunnskap til ulike brukere og leverer den gjennom mer lesertilpassede tekster og mer opplevelsesorienterte formidlingsformer. I så fall vil det være interessant å prøve ut den essayistiske fagteksten i større grad i åra som kommer, slik jeg fikk mulighet til gjennom denne fagbokutgivelsen og mastergradsarbeidet på Høgskolen i Vestfold.

Utdrag fra boka Opplevelsesøkonomi. Kunsten å designe opplevelser kan leses her: Om opplevelsesøkonomi som fag

Om forfatteren:

Ann-Jorid Pedersen (født 1964) brenner for å formidle kunnskap, ikke minst om temaet opplevelser. Det er også motivasjonen hennes for å skrive fagbøker og sakprosa. Ann-Jorid har bred erfaring og kompetanse innen opplevelsesfaget. Hun har gjennom en årrekke designet og produsert nyskapende opplevelser basert på lokal natur og kultur. I dag hjelper hun andre med å lykkes i et marked som er blitt stadig mer krevende, og der konkurransekraften avhenger av kunnskap og evnen til å omsette innsikt til handling. Hun har 25 års erfaring fra reiseliv og opplevelsesvirksomhet, og arbeider i dag som rådgiver innen næringsutvikling, kursholder i opplevelsesdesign og faglitterær forfatter.