Er ikke smaken som baken, Grete Prytz Kittelsen?

Det er mye vakkert i bruktbutikken. Noe av det vakreste man kan finne, er kanskje Grete Prytz Kittelsens emaljearbeider. De er vakre på en moderne måte. På den enkle og rene måten. Og det er ikke bare den blanke emaljen som gjør dem så flotte, det er også formen og ikke minst fargene.

Bruktbutikken som kulturformidler
I en serie med tekster tar forfatteren for seg noen av de formgiverne man ofte finner i bruktbutikken. Hun reflekterer underveis over den historiske konteksten som produktene ble til i, og undrer seg over sitt eget forhold til design og ting.

Emalje er knust glasstøv som brennes på metall, og det trengs både kunstneriske og håndverksmessige kunnskaper for å komme fram til det riktig gode uttrykket. Grete Prytz Kittelsen hadde både blikk og grep. Hun utviklet nye teknikker for å skape mønster og liv i emaljens overflate.

Både i sin samtid og i ettertid er Prytz Kittelsen anerkjent som en av de aller viktigste designerne i Norge. Men de som utnevnte henne til et designikon, tilhører den delen av befolkningen som betrakter estetikken som et kunnskapsområde. Og dem er det slett ikke så mange av.

Prytz Kittelsens storhetstid var i min barndom. Der jeg vokste opp, i et arbeiderklassemiljø på landet i 60- og 70-årene, lærte vi at smaken er som baken – den er delt. Slik avskrives estetikken som kunnskap. Ordet estetikk ble selvfølgelig aldri nevnt i samtalene rundt kjøkkenbordet i mitt barndomshjem, og heller ikke hos vennene mine. Og slik tror jeg kanskje det var i de fleste norske hjem. Form, estetikk og design var ikke noe som opptok de fleste. I det sosialdemokratiske Norge er vi kanskje fortsatt mer redd for elitisme enn for dårlig smak, og det er i grunnen et sympatisk trekk ved oss nordmenn. Snobberi er ikke likandes!

For de fleste av oss er det betryggende at vi ikke må stå til regnskap for hva vi liker og ikke liker. Men hva betyr «smaken er som baken-innstillingen» for dem som har estetikk og form som et fag? For Grete Prytz Kittelsen, som viet et helt liv til design og estetikk, må denne holdningen ha vært irriterende, eller rent ut sagt krenkende. Det er derfor ikke så rart at hun tok til motmæle mot dem som kritiserte henne og hennes samtidige, for å ville lage et smalt ideal for den gode smak: − Noe er godt og annet er dårlig. Man må ha trening for å se forskjellen. Alle tror de kan bedømme brukskunst og design. Men det er ikke tilfelle. Man må akseptere at vi som lager gjenstandene har en utdannelse. Utsagnet er hentet fra et av de mange intervjuene som ligger til grunn for en omfattende biografi om Prytz Kittelsen og hennes virke (Gilje 2008, s. 10). Da boken kom ut, var designeren og kunstneren en dame på over 90 år, men hun var fortsatt i arbeid. Og hun hadde fortsatt sine meningers mot.

Det er fullt mulig å forstå Prytz Kittelsens utsagn. Selvsagt må det bety noe at man har en kunstutdanning og at man kan et håndverk. Disse kjensgjerningene må vel kunne gi fagpersoner en rett til å vurdere kvalitet. Og kanskje er det også et annet argument som gjør seg gjeldende i diskusjonen om hva som er bra eller dårlig, nemlig holdbarheten på tingene. Interessen for 50- og 60-tallsdesign har holdt seg, også i ettertid. Dette kan vel tolkes som et tegn på at det faktisk var en særlig kvalitet ved noe av formgivingen på denne tiden. Selv om prydgjenstandene ble mindre ornamentert og servisene ble strengere i formen. Og selv om noen syntes at dette var mindre koselig.

Badet i skandinavisk design

Hvem var Grete Prytz Kittelsen? Hun ble født i 1917 og fikk navnet Adelgunde Margrethe Prytz. Intet mindre. Som femte generasjon av gullsmedslekten Tostrup/Prytz, tilhørte hun i hele sitt liv det miljøet som forvaltet retten til å definere den gode smak. Gretes far var rektor ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, og bidro til å forme og utvikle andre kunsthåndverkere i samtiden. I Gretes barndomshjem vanket kunstnere og designere fra hele Skandinavia. På mange måter kan man si at Grete Prytz var Scandinavian Design. Hun giftet seg med stjernearkitekten Arne Korsmo, og de to tilbrakte flere år i USA. Der arbeidet de i tidens heteste designmiljø, og var venner med det amerikanske designekteparet Ray og Charles Eames og danske Lis og Jørn Utzon. Slik forsterket hun posisjonen som en del av «smaks-eliten». Det hevdes at den finske arkitekten Alvar Aalto forlangte å få Grete Prytz Kittelsen til bords under en internasjonal konferanse. Ellers gadd han ikke å komme (Gilje 2008, s. 60). Aalto var en venn av faren, og Grete hadde vokst opp med den finske berømtheten som husvenn.

Tostrup – sølv og emalje

Grete Prytz Kittelsen var først og fremst sølvsmed, og laget smykker både i sølv og emalje. Hun var ansatt i J. Tostrup fra 1945 og medeier i firmaet fra 1962. Selv om hennes hjem i Planetveien var et arbeidshjem, hadde hun også verksted i Tostrup-bedriften helt til den ble solgt av familien i 1986. Det var her hun eksperimenterte fram nye teknikker i behandlingen av sølvet, før emaljen ble lagt på gjenstandene. Til sine medarbeideres store forskrekkelse gikk hun for eksempel løs på sølvet med tannlegebor, og ga seg selv på denne måten et større uttrykksregister. Disse arbeidene ble vakre og sjeldne unikater, altså enkeltstående gjenstander. Hun arbeidet både med store boller og fat, og med smykker som ringer, brosjer og armbånd. Erfaringene og kunnskapen som kunstner og kunsthåndverker skulle hun etter hvert ta med seg inn i sitt design av rimeligere emaljegjenstander til et stort publikum.

Du skal ha mye flaks for å finne smykkene til Prytz Kittelsen i bruktbutikken, eller noen av de andre gjenstandene fra Tostrup som hun utformet. I praktboken Grete Prytz Kittelsen. Emalje. Design (Gilje 2008) kan du imidlertid studere mange av disse kunstgjenstandene. Boken forteller om designerens liv og virke, og den gjør det mulig å gjenkjenne Prytz Kittelsens smykker, om en skulle være så heldig å komme over et av dem.

Cathrineholm – stål og emalje

Sporene etter Grete Prytz Kittelsen i bruktbutikken er først og fremst gjenstander som ble produsert på fabrikken Cathrineholm i Halden. Fra 1955 til 1972 var emaljedesigneren knyttet til denne bedriften, og det er kanskje hennes fortjeneste at vi fortsatt gjerne vil ha kjeler, boller og fat fra denne bedriften.

Det er noe påfuglaktig flott over noen av de fargesterke fatene og bollene i emalje. Det er lett å tenke at det er dekoren som fanger oss. Men de tingene hun designet, var også preget av en stødig formsans. Og mens arbeidene i Tostrup-verkstedet kunne være i kjempeformat, var gjenstandene fra Cathrineholm ofte mindre og enklere. Fatene og bollene passet nok godt inn i de små 50- og 60-tallshjemmene. Det man imidlertid kan undres over, er hvor anvendelige noen av disse gjenstandene egentlig var. For askebeger som ikke tåler varme, og fat og asjetter som ikke tåler en skarp kniv, kan vel knapt kalles funksjonelle. Prytz Kittelsen selv blåste en lang marsj i forsiktighetsreglene. Karianne Bjellås Gilje, som var gjest i Gretes hus i Planetveien mange ganger, forteller at det der var vanlig å få servert speilegg på emaljerte tallerkener. Ting skal brukes! hevdet Prytz Kittelsen.

En av de virkelig store salgssuksessene for Prytz Kittelsen og Cathrineholm var Sensasjonskasserollen. Denne ble produsert fra 1962 og skiller seg fra andre kjeler ved at den i stedet for vanlige ører eller hanker, er omkranset av en tettsittende stålramme som danner håndtak. Rammen kan smettes av kjelen, og da framstår beholderen like gjerne som en serveringsbolle eller salatbolle. Det ble reklamert med at kasserollen kunne vaskes i oppvaskmaskinen eller brukes som brødform i stekeovnen. Virkelig en flerbruksting for husmoren i det moderne Norge. Også for yrkesaktive kvinner mer enn femti år senere, funker disse kjelene. I reklamens ånd kan jeg bekjenne at jeg faktisk blir litt glad av å bruke dem. I tillegg til alle de fortrinn som kjelen ble markedsført med på 50- og 60-tallet, kan jeg legge til ett ekstra: miljøvennlig gjenbruk!

Det var slett ikke bare i Norge denne serien ble solgt. USA var et viktig marked for Sensasjonskasserollen og for produkter i den såkalte Cathedral-serien og Cathrine-serien. Kjelene, bollene og fatene kom i ulike farger og med ulik dekor. En svart og hvit serie med det såkalte lotusmønsteret ble kun produsert for det amerikanske markedet. Disse bollene og kjelene har i dag en høy pris og stor samleverdi.

Lotusmønsteret, enten hvite lotusblader på farget bunn, eller fargede lotusblader på hvit bunn, ble veldig populært. Men dette mønsteret var ikke Grete Prytz Kittelsens. Det var en av de andre ansatte ved fabrikken som tegnet dette mønsteret, og Prytz Kittelsen forsøkte å få stanset produksjonen. Men hun måtte gi opp, for lotusmønsteret var altfor populært til at fabrikken ville la være å bruke det. Formgiveren skal selv ha sagt at ettersom husmødrene i Halden ble så begeistret for mønsteret, lot hun fabrikken få lov til å fortsette produksjonen. Selv hadde hun helt andre favoritter.

Foreningen for den gode smak

Fra 1945 var Grete Prytz Kittelsen med i Foreningen Brukskunst. Denne foreningen hadde ambisjoner og vyer for formgivernes plass i samfunnet. De hadde løpende diskusjoner om hva en brukskunstner «egentlig» burde være, og en viktig sak var at brukskunstnerne skulle bidra til industriell produksjon, og dermed gjøre godt design tilgjengelig for alle. Slagordet «vakrere hverdag» ble brukt om industridesign og brukskunst både i Sverige og i Norge. Men igjen, hva som er vakkert, er vi ikke nødvendigvis enige om. I etterkrigsperioden var det mange brukskunstnere som brøt med rådende estetiske normer, og det oppsto diskusjon og meningsbrytning. Foreningen til de norske brukskunstnerne hadde utvilsomt visjoner om å oppdra befolkningen til et mer «riktig» syn på estetikk og på innredning av hjemmet. Overflødige gjenstander skulle bort, og interiørene skulle være enkle og fleksible. Prytz Kittelen var en viktig aktør i dette feltet, og hun hadde også verv i det internasjonale rådet for World Crafts. Fra 1975 var hun president i Landsforbundet Norsk Brukskunst, som var en avlegger av Foreningen Brukskunst. Hun hadde også en politisk rolle som representant i flere utredninger knyttet til brukskunstfagene og brukskunst-utdanningen.

Samfunnsdebattanten og sosiologen Kjetil Rolness har skrevet både lesverdig og litt ondskapsfullt om denne perioden. Boken hans, Med smak skal landet bygges (1995), er velskrevet, bygger på et rikt kildemateriale og er tidvis veldig morsom. Rolness kaller foreningen for en «propagandasentral», hvor medlemmene arrangerte utstillinger og konkurranser, skrev artikler og lærebøker, og holdt foredrag og kurs. Designere, formgivere og arkitekter hadde et budskap til folket, men måten de formidlet dette budskapet på, er i ettertid egnet til å undre seg over. Rolness viser eksempler på veggaviser som regelmessig ble sendt ut til norske bedrifter og organisasjoner. I bilder og tekst gir veggavisene overtydelige budskap om hva som var riktig, og hva som var feil møblering og valg av inventar.

I dag virker dette latterlig, men det er likevel grunn til å tro at det lå et ærlig, faglig engasjement bak denne aktiviteten. For mens de store designerne i våre dager kun henvender seg til den rikeste delen av befolkningen, var datidens formgivere drevet av et engasjement som skulle nå ut til «alle». Vi snakker om en ung faggruppe som etablerte et fagfelt. Det er kanskje ikke så rart at de hadde behov for å meddele seg til omverdenen med både kurs, foredrag og pamfletter. Det er jo slikt de fleste fagfolk holder på med. Men det som ble formidlet, ble nok likevel ikke verdsatt av «folk flest», men først og fremst av en kulturell elite.

Du kan finne Prytz Kittelsens design på bruktbutikkens bord, sammen med avlagte kopper fra Ikea og blomsterpotter fra Nille. Der finnes det ingen anvisning på hva som er riktig og hva som er feil. Du kan selv velge hva du helst vil ta med deg hjem.

*

*

Litteratur

Gilje, K. Bjellås (red.) (2008): Grete Prytz Kittelsen. Emalje. Design. Oslo: Gyldendal/Nasjonalmuseet

Rolness, K. (1995): Med smak skal hjemmet bygges. Innredning av det moderne Norge. Oslo: Aschehoug

*