En ridetur i Kaukasus

Av Hans Arnulf Busch • 1. november 2009

**Et kritisk reisefragment fra I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasus (1903)**

Kaukasos, en av verdens pilarer i gresk mytologi. Prometheus, som gav ilden til menneskene, straffet av Zevs som lenket ham fast til fjellet, dømt for all evighet til å bli torturert av en ørn som daglig spiste av leveren hans.

Bildet hentet fra: http://www.endemic-species-caucasus.info/?page_id=36.
Billedteksten lyder: «North of the Cross Pass there is the village Kobi. A detour to the Upper Terek valley to the west promises divers alpine plant communities and beautiful sceneries, including a southern view on Mt. Kazbek – when it is not covered in clouds, that is.»

For Ovid var Kaukasus et kaldt og ugjestmildt fjell som huset den personifiserte Sult.

Kom «Kaukasus» fra den mytologiske forfaren til nord-kaukasierene, Caucas? Sønn av Targamos, sønnesønn av Noahs tredje sønn, Jafet?

Året er 1899. Knud Hamsun, utbrent og tom for inspirasjon. Sultekunstneren og trubaduren lovsynger ikke lenger kjærligheten. Han er over sitt Kaukasus, høydepunktet, i sin diktning, etter Pan og Victoria. Han er såret og behøver å heles, å bli hel. Han hevder at ånden forvitrer etter fylte 50. Angriper alderdommen og svermer for ungdommen.

Ekteskapet med Bergljot forvitrer, og kunstneren Hamsun forvitrer. Han har fortrengt sin bakgrunn som bondesønn, nordlending og Knud Pedersen. Han må forlate fellesskapet og finne seg selv. Han får et statsstipend på 1500 kroner. I 1898 flytter paret til Finland, og i september 1899 startet de på reisen til Østen. Den varte i en måned.

Hvorfor reise til Kaukasus? Ville han ville flykte fra den moderne sivilisasjon til en primitiv og eksotisk kultur slik som Gauguin gjorde? Var det en slags dannelsesreise i likhet med reisen til Paris? Her satt han og skrev Pan, men var kanskje mentalt til stede i Nordland. Var målet med reisen til Kaukasus å skrive en «orientalsk» Pan?

Ekteparet Hamsun startet reisen i St. Petersburg og reiste via Moskva, Tiflis og til slutt Baku ved det Kaspiske Hav. Vi treffer reisefølget på veien fra Vladikaukas til Tiflis, akkurat når de ankommer den lille stasjonsbyen Kobi.

Herberget

Bildet er hentet fra http://www.armenianhouse.org/villari/caucasus/frosty-caucasus.html

Kobi nærmer seg. Kusken heter Karnej. Det mørkner mot kveld, og det blir kaldt i fjellene som er 2000 meter høye. De kjører over en bro før de kommer til selve byen. Plutselig hopper Karnej ned fra plassen sin for å ta seg av hesten som nesten ikke kan gå fordi buken er oppsvulmet.

Reiseselskapet må derfor ta inn «på herberge, men alle særskilte rom er optat»[1]. Men det finnes fellesrom for menn og kvinner der ektefellene blir innkvartert, hver for seg. Forfatteren og hans «reisekamerat».[2]

Hvorfor omtales hun som «reisekamerat»?

Er hun egentlig en hemsko for ham, er det dikteren som er på jakt? Er hans bytte litterært, en kilde til diktning? Er de ikke likeverdige reisepartnere fordi det bestandig er Hamsuns «jeg» som er sentralt?

Selv om forfatteren har feber, har han likevel appetitt og inntar et godt måltid. En diskusjon oppstår mellom ham og kusken. Når skal de reise videre i morgen, klokken fem, eller seks? Argumentene for fem er at et tog skal nås, men kusken viser dem at den syke hesten er død. Karnej er ulykkelig på grunn av utgiftene som er 100 rubler. Men forfatteren er urokkelig, og Karnej må bøye seg.

Offeret

Knut Hamsun er nysgjerrig og vil se nærmere på den døde hesten. Han undrer seg over hvorfor hesteliket er flyttet så langt unna folk. Er det en form for «kaukasisk kristendom» som ligger under.[3] Han reflekterer over religionsblandingen i Kaukasus der både kristendom og islam inngår, men som også inkluderer «hedninger» slik som «ildtilbedere» og «djævletilbedere».[4]

Hesten blir flådd. Knut Hamsun er fascinert og iakttar nøye mens magen sprettes opp, først av to menn, siden av flere som drar sine kniver: «De synes å få den rene skjære lyst dertil, de famler med hænderne på det nakne kjøt og varmer sig derved og ler dæmpet og hidsig.»[5] Flåingen avsluttes ved at huden «vrænges av», men ikke før magesekken punkteres til et akkompagnement av alminnelig «velvære».[6] Men Karnej er avholdende selv om Knut Hamsun synes å observere «en liten ild» i hans øyne.[7]

Dissekeringen stanses, ikke av Knut Hamsun, men av verten i herberget som selv ønsker deler av hesteskrotten. Først vil ikke Karnej gi bort noe som helst, men gir etter en passende bestikkelse. Lemlestelsen fullendes ved at de oppblåste tarmene kjøres vekk.

Knut Hamsun reflekterer. Tankene går tilbake til Håkon Adalsteinsfostres tid. Håkon var kristen og ville derfor ikke spise hestekjøtt, noe som var et krav fra trønderne på Lade som dyrket Edda-troen. Det måtte forhandles, og et kompromiss ble utarbeidet. Kongen slapp å spise kjøttet, men måtte gape «over dampen fra det kokende hestekjøttet».[8] Ikke noen bra løsning, tenker Knut Hamsun: «Men ingen av partene var tilfreds, melder sagaen.»[9] Men siste ord var ikke sagt. Ved et senere gilde, fortsatte forhandlingene der Håkon stod på sitt og åt bare litt hestelever. For Knut Hamsun blir Håkon ikke bare Karnejs forgjenger, men også en mennesketype: «Ak Karnej Gregorevitsj, du har mange forgjængere og vil vel få mange efterfølgere. Slik vil det vel gå …»[10]

Ørkenvandringen

Knud Pedersen har til hensikt å legge seg, men har bare en gammel svensk avis å lese i. Han er rastløs og vandrer omkring. Han observerer og føler, både mennesker og dyr og språk som alle er fremmedartede, men likevel merkelig hjemlige: «Jeg befinder mig forunderlig vel til mote med disse mennesker og dyr i stjærnenatten. Det er som om jeg har fundet et godt trivested også her i de fjærne.»[11] Han tilbyr en sigarett til en mann og undrer seg over kaukasiernes vakre utseende.

Men han blir ikke kvitt Karnej som insisterer på at de må reise klokken seks neste morgen. «Hvorfor maser han slik», undrer Knud Pedersen? Regner han med en form for bestikkelse?

Knud Pedersen står på sitt, og Karnej går tilsynelatende med på å møte klokken fem. Et nytt forsøk på å legge seg. Knud Pedersen tar en tur inn til fellesstuen, men går snart ut igjen. Kan ikke slutte å tenke på hesteslaktingen og lyden av mennesker.

Nattverd

En gruppe på sju menn åpenbarer seg for Knuds øyne i ferd med å innta et måltid av kokt hestekjøtt. Han blir budt til å dele måltidet, men avslår først på grunn av feberen. Mennene innvender at hestekjøtt er god medisin, og han forsyner seg etter hvert. Han er skeptisk og ambivalent, kjøttet smaker godt, men virker også berusende. Han bestemmer seg for å bli sittende og observere virkningen av måltidet. Fascinert ser han på mennene: «De var blanke av fett til øinene allesammen og kjendte sig aldeles gode og delikate skjønt en fremmed sat og så på dem. De væltet sig tykke på marken, utstøtte lyder og ænset ingen uten sig selv …»[12]

Pilegrimsvandring

Igjen vil Knud legge seg, men er nå feberfri. Fjellene trekker ham til seg. Tenker på Norge og den nordlandske solnedgang. Den kaukasiske naturen trollbinder ham og blir nærmest identisk med den nordlandske: «Bergene blir så utrolige for mig, det ser ut som om de er kommet et andet sted fra og nu er stanset ret imot mig. Som folk som har været meget alene snakket jeg formeget med mig selv, jeg krøp sammen og hutret av fryd og talte høit.»[13]

Knud får øye på to hester, tar den ene og bestemmer seg for å ri opp i fjellene. Møter en mann som kommer motsatt vei. Knud legger merke til klærne. Er det en hyrde, tro? Etter at mannen har passert, fantaserer Knud. Tenk om hyrden ville drepe meg? Hva ville jeg ha gjort? Dette ville ha blitt en kamp på liv og død, men jeg ville ha fått overtaket. Like før han skulle dø, skulle jeg ha latt ham få angre sine synder. Før jeg drepte ham.

Knud bestemmer seg for å snu og ri nedover igjen til stasjonsbyen. Plutselig får han se en liten russisk landsby. Han treffer en annen hyrde, hilser, først på russisk, men med lite hell. Så på arabisk som blir besvart med «Va aleikum sala-am.»[14] Knud byr igjen på sigaretter som hyrden tar imot. Kanskje jeg skulle foreta en vitenskapelig undersøkelse, tenker Knud. Undersøkelsen skal dreie seg om hyrdens bolig. Men språket er et problem. Knud prøver russisk, hjelper ikke, og han slår like godt om til norsk som han kan bedre.

Huset er gravd inn i fjellet uten noen dør. Bare et dørhull. På taket ser han to kvinner som observerer ham: «Haremet, tænker jeg, fårehyrdens harem.»[15] Hyrden selv vil gjerne avslutte besøket, men blir bestukket med en sigarett og slipper gjesten inn. Knud betrakter interiøret, en petroleumslampe, et ildsted og tilfeldige kopper og kar utover gulvet før han kommenterer: «.., det er så vidt jeg kan skjønne hverken rococo eller Louis XVI jeg står overfor, jeg savner en stræng stil, og brandvagten hjemme i Kristiania stiger frem for mit blikk i al sin omskrevne herlighet.»[16]

Han får øye på en gammel inntørket kone som viser seg å være hyrdens mor. Hun vil vite hva som foregår. Er det ikke slik at kaukasiere har større respekt for sine mødre enn sine koner, undrer han?

Frelseren

Bildet er hentet fra: http://www.loc.gov/exhibits/empire/ethnic.html.
Billedteksten lyder: «Portrait of a Dagestani Couple. A couple in traditional dress poses for a portrait in the mountainous interior region of Gunib on the north slope of the Caucasus Mountains in what is today the Dagestan Republic of the Russian Federation.» (Sergei Mikhailovich Prokudin-Gorskii. *Dagestani Types*, ca. 1907–1915. Digital color rendering. Prints and Photographs Division. (LC-DIG-ppmsc-04437) (10))

Hyrden lager i stand et måltid av saueribbe som fortæres av alle tre. Etterpå vil Knud gjerne gjenoppta sine «arkitektoniske» undersøkelser av taket, men er mer opptatt av kvinnene på taket. Igjen utløses hans fantasier der den ene blir et objekt for hans erotiske lyst som han ønsker å dokumentere i sin dagbok. Men hvorfor stoppe der? Hva om hennes frigjøring fra hyrden kunne være grunnlag for en fremtidig kaukasisk kvinnebevegelse? Han kan jo bruke sine litterære kvaliteter for å vekke henne! Han kunne jo skrive et dikt som dette:

«Se, kjærlighet begynder som en livets opstandelse,
blir derpå en velsignelse og siden en forbandelse,
for allersist å ende som forbandelsens velsignelse
– ifald jeg blir forståt når jeg bruker denne lignelse.»[17]

Han skisserer en forførelsesstrategi der hun etter å ha blitt bevisstgjort skal møte ham i hemmelighet. Fantasiene eskalerer. Hun kommer til å avvise ham da han ikke kan måle seg med hennes hyrdemanns maskulinitet hva angår våpen og klesdrakt. Han vil svare med å sverte hyrden for hans usiviliserte utseende samtidig som han kommer til å demonstrere sine fantastiske perlemorsknapper og ikke minst sitt bukseselebeslag. Det kommer selvsagt til å ende med seier og hennes oppvåkning samtidig som hun lover å starte denne kvinnebevegelsen. Kanskje kan diktet bli landets nye nasjonalsang?

Han kommer til å fundere over hyrdens reaksjon. Kan han ta hevn og kanskje drepe Knud? Selv å by på en sigarett hjelper ikke nå for å stille uroen. Hyrden er for rolig, kanskje er han en snikmorder?

Knud går til hesten, men blir stoppet av hyrden som vil ha ham med til et nabohus. En felle? Men Knud later som ingenting. Hva er nytten av vitenskapen satt opp mot denne dødelige trusselen? Kanskje både kone og mann har intrigert bak hans rygg? Men Knud velger vitenskapsmannens smale vei og følger hyrden inn i nabohuset.

Like før Knud skal kaste seg over sine banemann, får han øye på to bjørnunger. Overfallet viser seg å være et forsøk på en handel med bjørnene som varen. Det forhandles over en lav sko, men Knud går ikke med på hyrdens ublu bjørnepriser.

Den fortapte sønn

Med dette anser Knud Pedersen den vitenskapelige misjonen for fullendt med anselige resultater selv om det kommer til å kreve minst fire års bearbeidelse. Hyrden takkes både gjennom hånden og skillingen. Knut Hamsun setter seg på hesten og rir nedover mot stasjonen. Det er ikke lenge til det gryr av dag, og plutselig slår en tanke ned i ham. Hvordan kommer det til å gå med meg som hestetyv? Men han sniker seg rundt og binder hesten fast til kjerren igjen uten å bli oppdaget.

Nede ved stasjonen går folk og roper og leter etter ham. Han støter på en musiker som sitter og spiller. Hvorfor sitter han her nå, tenker forfatteren, halv fem på morgenen? Er han gal?

Men forfatteren vil videre og roper på Karnej. Klokken er snart fem, og Karnej lover å gjøre seg ferdig. Men han holder ikke det han lover og dukker først opp halv sju. Da har allerede forfatteren og hans «reisekamerat» spist frokost og gjort seg klar til avreise.

Hvordan kan vi best forstå denne reiseberetningen? De fleste Hamsun-biografene har unnlatt å kommentere den litterære betydningen av teksten. Et unntak er Jørgen Haugan som betoner det religiøse pilegrimsmotivet. For Haugan finnes det to hamsunske eventyrland, Kaukasus og Nordland. Etter denne reisen parkerer han Bergljot i Kristiania og reiser alene til Nordland, en ny pilegrimsvandring. Igjen bruker han reisen, ikke først og fremst for å bli kjent med familien, men for å skrive. Faktisk bor han ikke hos familien, men i en gamme der han sitter og skriver. Han «orientaliserer» faktisk sine egne, altså nordlendinger, som i et brev han skrev til Erik Frydenlund:

«Nej, du kan tro, her i Nordland er rart Folk! De tror den Dag i dag paa en 6te Mosebog, og de lægger de besynderligste Meninger i Fuldmaane, Nymaane og ‘Kvartelskifter’.»[18]

Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.

Om forfatteren:

Hans Arnulf Busch er student ved Masterstudiet i Faglitterær skriving ved Høyskolen i Vestfold. Av utdannelse er han lektor med hovedfag i engelsk, og underviser til daglig ved Brønnøysund videregående skole. Tema for masteroppgaven er en sammenligning av Hamsun-biografier.