En reise i sakprosa

Av Kjersti Ulriksen • 11. november 2009

Det er alltid vanskelig å finne et tidspunkt der noe starter. Ofte kan det være hendelser som ligger langt tilbake i tid som en nesten har glemt som kan være den utløsende årsak, eller kanskje er det bare tilfeldigheter som gjør at en gjør som en gjør? En annonse i Dagbladet som fenger ens interesse, eller er et dypereliggende formidlingsbehov? Jeg velger å sette starttidspunktet for denne reisen til høsten 2008. Det var den høsten jeg begynte på masterstudiet faglitterær skriving ved Høgskolen i Vestfold.

Den delen av reisen som her vil bli beskrevet, er en liten reise jeg foretok på egen hånd på vei til det endelige målet for denne reisen – master i faglitterær skriving.

Torsdag 22. januar om ettermiddagen, på en mørk og kald vinterdag i Kongsberg, satte jeg meg i bilen og kjørte til Oslo for å delta på et møte med den pirrende tittelen «Den sensasjonelle sakprosaen». Men der var det lite sensasjon og mye frustrasjon – ikke bare hos innlederne, men etter hvert også hos meg.

Den kraftfulle demagogen, den analyserende kritikeren og journalisten

Men la meg ikke foregripe begivenhetene, la meg heller begynne med begynnelse på møtet. Den første innlederen var den kjente fagbokforfatteren Ivo de Figueiredo. Han startet møtet med å slå fast at 95 % av sakprosaen var fag og bare 5 % var litteratur, og la til: «Sakprosaen er ingen litterær sjanger, og den er helt uten kvalitative krav.» Jeg skvatt til, er ikke sakprosa litteratur? Hva betyr dette for min planlagte masteroppgave om den litterære sakprosaen? Kunne det være at jeg bygget oppgaven min på sandgrunn, at sakprosa faktisk ikke er litteratur?

Figueiredo brukte mottagelsen av biografien av Snåsa-mannen for å illustrere hva han mente. De spørsmålene som ble stilt og diskutert var om biografien ga et sant bilde av Snåsa-mannen, og er Snåsa-mannens virke sant, kan han utføre mirakler? For en svoren ateist som meg, med kristne tilbøyeligheter, var det her viktig å holde fokus på litteraturen og ikke la tankene fly til denne tendensen i tiden – å vende seg fra vitenskapen og mot det metafysiske.

Ivo de Figueiredo er en kraftfull person og en god demagog, og det var kanskje ikke rart at han klarte å vippe meg av pinnen. Den neste som entret podiet, var litteraturanmelder i NRK Marta Norheim, hennes varme og behagelige Vosse-dialekt har jeg bare gode vibber for, så nå forventet jeg at hun skulle gi meg noen svar. Men den gang ei – hun innleder med å si at sakprosa har endret seg fra faktum til litteratur. Hun fortalte en anekdote for å illustrere dette. «En kamerat av min sønn hadde overnattet og om morgen spurte han om å få låne fasttelefonen. Jeg ble forvirret – fasttelefonen? Har vi det? – så husket jeg – det jo den gode gamle telefonen som hadde hengt på veggen i uminnelige tider.» Sånn var det med sakprosa også – den har alltid vært der, men nå har den fått et nytt navn. Det var ikke dette jeg hadde forventet. Jeg blir enda mer forvirret. Hva er det som gjør dem så frustrert på vegne av sakprosaen? Jeg tar på meg brillene.

Spørsmålene blir hengende i luften. Det viste seg etter hvert at Marta Norheim heller ikke skulle snakke om den sensasjonelle sakprosaen, men hadde fått i oppdrag å gå gjennom alle sakprosakritikkene i 2008– det er mulig at det bare var et utvalg, her svikter notatene og hukommelsen mitt behov for å være etterrettelig, men hun hadde i alle fall gjennomgått et betydelig antall sakprosa-anmeldelser fra 2008. På bakgrunn av denne lesningen hadde hun funnet tre grøfter som sakprosakritikerne lett ramlet ned i:

1. Når anmelder er en fagperson innenfor samme profesjon, er anmelder:
a) Tydelig sjalu på den som har fått utgitt bok
b) Skriver i hovedsak om hvordan de selv ville ha behandlet tema

2. Når anmelder ikke er fagperson:¨
a) Lar seg forføre av den briljante forsker og formidler

3. Når anmelder har en høne å plukke med forfatteren:
a) Her blir det leting etter feil, og alt som kan brukes mot forfatteren blåses opp

Hun oppsummerer med å si at de beste anmeldelsene finner en om bøker der en ikke trenger spesielle forkunnskaper for å kunne anmelde dem. Med en gang en bok krever fagkompetanse for å bli anmeldt, skifter anmeldelsen karakter. Da forsvinner fokuset fra form til innhold. Hun mener at dette dreier seg om kontrakten mellom leseren og sakprosaforfatteren som er knyttet til innholdet. Men sakprosa er ifølge henne en tekst, et retorisk grep som kommer fram gjennom valg av sjanger og metaforer. Dessverre går sakprosakritikken går seg vill i fakta.

Dette var jo egentlig en ganske god beskrivelse på sakprosaens dilemma – mellom fag og tekst. En flott tittel til oppgaven. Humøret stiger – litt.

Neste innleder er Dagbladets mangeårige kulturmedarbeider, journalist, forfatter og kritiker Fredrik Wandrup. Han sier: «Sakprosa – hva er det vi diskuterer?» Sakprosa er en mengde ulike sjangere og tema. Det er riktig at mange sakprosabøker har fått mye oppmerksomhet det siste året, men sakprosa er ikke noe nytt, og det er heller ikke sakprosakritikken. Sakprosa-anmeldelser bør være et lite essay, et avrundet stykke. Det er eksperter som bør anmelde sakprosa, eksperter som kan uttrykke seg skriftlig, og anmeldelsen må skje på sine egne premisser. Det må være andre som anmelder kokebøker enn de som anmelder den siste boken om mikrobiologi. Wandrup var mer opptatt av kritikk som sjanger, enn av sakprosasjangrene.

En slukøret hjemreise

Møtet sluttet ikke her, men det ble om mulig enda mer springende og handlet etter hvert utelukkende om sakprosa-anmeldelser, og jeg klarte rett og slett ikke å følge alle trådene. Derfor hopper vi heller til hjemreisen. Jeg kjørte de 83 km hjem til Kongsberg. Jeg kjørte langs de utrolige kjedelige og langstrakte og rette veiene her på Østlandet som kun byr på en utfordring – å holde fartsgrensen.

Bilturen ga en god anledning til å gruble. Hva er det med dette litterære som Figueiredo er så opptatt av – hva er det egentlige problemet? Er det riktig som Norheim antyder at den nye interessen for sakprosa ikke inneholder mye nytt, men er et ønske og et forsøk på å gi sakprosaen den samme status som skjønnlitteraturen har? Og hvorfor skulle den ikke ha det? Og hvorfor er dette viktig? Er det mulig å snakke om sakprosa som en sjanger, eller er det bare en kunstig overbygging over helt ulike tekstkulturer som ikke har annet til felles enn at de er utgitt skriftlig?

Jeg hadde et lønnlig håp om at jeg skulle få en avklaring når jeg kom hjem. Sakprosaprofessor Tønnesson som var på møtet, men måtte gå i pausen før diskusjonen startet, hadde annonsert at han ville legge sitt innlegg ut på bloggen til Forskningsmiljøet norsk sakprosa i løpet av kvelden.

Heldigvis – da jeg var kommet meg vel hjem og logget meg inn på bloggen, var innlegget lagt ut. Tønnesson skriver i sitt innlegg at han er redd for det han betegner som: «En farlig sjanger-sjåvinisme i sakprosadebatt». Han mener at det er Fredrik Wandrups spørsmål – hva er sakprosa – som traff spikeren på hodet. Fordi det minner oss på at sakprosa er langt mer enn biografier, reiseskildringer og dokumentarbøker. Det er også kokebøker og håndbøker.[1]

Han polemiserer mot Figueiredo og skriver: «I flere av sine innlegg i fjorårets sakprosadebatter har de Figueiredo talt om sakprosaens litterære kvalitet som om denne bestemmes av universelle kriterier som går på tvers av sjangrene.» Tønnesson skriver videre: «Det finnes en mengde sakprosabøker som har betydelig offentlighetsverdi uten å være knakende godt skrevet.» Og videre: «Men en kritikk som forlanger biografiens spenningskurve, eller nyskapende metaforbruk av en fagartikkel om elementærpartikler, vil bomme stygt.»

Jeg kjenner at skuldrene senkes, dette skjønner jeg, og jeg er helt enig. Kravet om litterære kvaliteter i sakprosaen avhenger av formålet med teksten. Kravet om at sakprosaen skal ha en høy litterær verdi er altså absolutt et diskutabelt spørsmål.[2] Han skriver videre at hvis det viktigste er forfatterprofesjonens interesse, da er det også rimelig å argumentere for en litteraturkritikk som ligger nær opp til den skjønnlitterære kritikken. Profesjonskritikk og profesjonskamp – dette er begreper og problemstillinger som går rett til hjertet hos en samfunnsviter som meg. Jeg har rett og slett vært vitne til et innlegg i en profesjonskamp. Sakprosaforfatterne ønsker samme status som de skjønnlitterære forfatterne. Det er jo på mange måter et ønskemål som er forståelig, men det blir problematisk når en gjør sine egne profesjonsinteresser til allmenne rettesnorer. Tønnesson peker på sakprosaens offentlighetsperspektiv og mener at saksprosakritikken derfor må ha et bredere perspektiv enn litterære krav. En ting lærte jeg i alle fall denne kvelden – litteratur har mange flere dimensjoner ved seg enn det en kanskje er vant til å tenke på når en leser en god bok – skjønn eller saklig.

Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.
Les Ivo de Figueiredos svar til Kjersti Ulriksen her.

Om forfatteren:

Kjersti Ulriksen er cand.polit. fra universitet i Bergen. Hun er nå masterstudent i faglitterær skriving ved høgskolen i Vestfold, høgskolelektor ved høgskolen i Telemark og forsker ved Allmennmedisinsk forskningsenhet, Unifob Helse.