En hyllest til kroppen

På sakprosafestivalen i oktober 2018 presenterte tegneserieskaperen Øystein Runde seg selv som en samling celler. Hans tema var stamceller, og han kalte disse for superhelter. Han gjorde med andre ord seg selv til biologi, og ga biologien, stamcellene, menneskelige egenskaper. På sin måte formidlet han noe som ligger meg på hjertet. Også et uttrykk som forener noe kroppslig, hjertet, med noe menneskelig, nemlig det å bry seg om noe.

Og det jeg bryr meg om, er den menneskelige kroppen. Jeg vil snakke om den som levende, erfarende, biologisk organisme, som fra befruktningsøyeblikket er innstilt på overlevelse og vekst, men som ofte blir misforstått, undervurdert og overvurdert, forsømt og foraktet. Som livslang venn, en som følger deg der du går og vil deg vel, blir den tatt for gitt. Kanskje har det alltid vært kroppens skjebne, men i vår tid, i vår kultur, kommer det til uttrykk på så smertelig vis, ikke minst blant unge.

Det er ikke sikkert at du er enig med meg når jeg sier at kroppen er en venn, jeg vet godt at det ikke alltid oppleves sånn, men la meg dele en ikke umiddelbart innlysende sannhet; kroppen din er deg.

Ved siden av å være kropp selv, har mitt yrke som fysioterapeut bydd på utallige menneske- møter. Jeg har bokstavelig talt hatt kropper mellom hendene i snart 35 år, og det er disse møtene som har gjort meg forundret, fylt meg med respekt og også gjort meg sint på kroppens vegne. De mange møtene har gjort meg var for kroppens uttrykk og språk. Hver eneste kropp bærer i seg en fortelling, og noen ganger skriker kroppen etter å bli lyttet til, trøstet, oppmuntret og elsket, først og fremst av det mennesket den er.

Når jeg snakker om kroppen som den, er det fordi jeg er fanget i et språklig dilemma. Den antyder at kroppen er noe utenfor, eller på siden, noe uavhengig av mennesket som bebor den. Det er nesten umulig, med de begrepene vi har, å favne det kroppen, med hele sin erfaringsverden, iboende hver celle, faktisk er. Kroppen er mer enn den anatomiske og fysiologiske, som kan studeres og utforskes, mer enn en gjenstand som kan betraktes og evalueres, med tanke på hvordan den fungerer og hvordan den ser ut.

Mennesket er og har kroppen sin. Den er samtidig og hvert øyeblikk både et synlig objekt og et tenkende, følende og handlende subjekt, der erfaring og læring, på godt og vondt, sitter i hver pore. Denne dobbeltheten, eller tvetydigheten, er en utfordring, særlig for legevitenskapen som tradisjonelt har vært opptatt av kroppen som fysisk størrelse, men også med tanke på hvordan folk i sin alminnelighet forstår kroppen, og her er det selvfølgelig en sammenheng. Vi har alle lett for å se på kroppen, vår egen og andres, med utenfra-blikket, det vurderende, analyserende, kritiske. Det er å redusere kroppen til en ubesjelet masse av indre organer, nerver, knokler, årer, muskler, sener og bånd – og hud! Vår avgrensning mot verden.

Idrettsutøvere er eksempler på hvordan et alminnelig kroppssyn kan komme til uttrykk, når de blir intervjuet etter målgang, og spurt hva som gikk galt, hvis de ikke vant. – Kroppen ville ikke i dag, kan de finne på å si. Hva er det de mener? Står de selv på siden og ser kroppen sin, motvillig, dra seg frem i løypa? Er kroppen en annen som plutselig ikke gadd å stille opp? Kunne de ikke bare sagt: – Jeg orket ikke i dag, det ble for slitsomt, for meg.

Kroppen forstås ofte som noe mekanisk, et verktøy vi kan bruke, etter ønske og behov. Vi tar for gitt dens funksjon, dens fleksibilitet og utholdenhet. Den er påvirkelig, lar seg disiplinere og perfeksjonere. Dens utvendige egenskaper og fysiske kapasitet er tidvis middel, tidvis et mål i seg selv. Når kroppen såkalt svikter, blir vi klar over den, og med negativt ladet oppmerksomhet. Da letes det etter feil og avvik. Avvik som, takk og lov, ofte kan normaliseres, men noen ganger også med uønskede og uventede konsekvenser. Andre ganger er det vi selv som forsøker å reparere på det vi er misfornøyd med. Kroppen er utstillingsobjekt og oppussingsobjekt, som huset vi bor i. Med kroppen kan vi vise hvem vi er og hvordan vi lever, eller hvordan vi vil at andre skal tro vi lever.

På ulike nivåer av bevissthet kan tanker, følelser og atferd komme til å forkludre kroppens evolusjonære imperativ; overlevelse, vekst og utvikling, balanse. Når jeg ignorerer fysiologiske behov, som sult eller hvile, fordi jeg tror jeg må noe. Når jeg sier ja, når det fra innsiden roper Nei! Dette er banale eksempler, men hvis slik atferd er regelen fremfor unntaket, oppstår en intern strid, for en konflikt mellom kropp og bevissthet er jo en kamp som foregår i ett og samme menneske, den kan ikke vinnes! Som en borgerkrig som bryter ned og ødelegger eget land.

Andre ganger er det hendelser eller menneskets livsvilkår som forstyrrer kroppens vilje til liv.

En eldre kvinne sa en gang: Jeg er bare en psyke som det henger en kropp fast i, en forbasket kropp som bare volder meg smerte. Hvordan skulle hun hjelpes når hun ikke var hjemme i sin egen kropp? For henne var hodet og kroppen to adskilte deler, som knapt hadde noe med hverandre å gjøre, hun var ikke hel.

Hennes fortelling handlet om barnet som sjelden ble tiltalt med vennlige ord; hva hun enn sa eller gjorde, ble det snakket ned, latterliggjort eller ignorert. Hun lærte seg tidlig å gjøre alt riktig, gjøre mer enn hun ble bedt om, komme andres behov i forkjøpet, skynde seg. Hennes behov for å bli elsket var det samme som vi alle deler. Andre følelsesmessige behov var det ikke anledning til å fremme, de ble undertrykt i den grad at de forsvant fra hennes bevissthet, men uttrykte seg kroppslig som smerte og utmattelse. Først da hun fikk satt sin sykehistorie i sammenheng med sin livshistorie, slik at det ble hennes kroppshistorie, som hun kunne forstå og anerkjenne, kunne hun ta imot hjelp, og heles.

Fra naturens side vil den menneskelige kroppen, som alle andre biologiske organismer, søke sin egen velferd, og velferd er ferskvare, den er uten holdbarhet og må sikres på nytt og på nytt. Med et innenfra-blikk på kroppen kan vi få øye på dens egen, indre logikk, den er fornuftig. Den eldre kvinnens kropp måtte si ifra. Vi lever i og gjennom kroppen, og bærende på vår historie legger den ned et kontinuerlig arbeid for å sikre vår velferd.

Avslutningsvis vil jeg komme med en liten appell på kroppens vegne: Kan noen komme opp med et begrep som forener den menneskelige kroppens mange aspekter; fysiske og fysiologiske, mentale og emosjonelle, sosiale og relasjonelle. Og som i tillegg favner den evolusjonære kroppen? For hvert enkelt menneske bærer ikke bare med seg sin egen historie og sitt eget arvemateriale, men hele menneskehetens. Et begrep som kunne endre vår måte å forstå oss selv og hverandre på, og medisinens måte å hjelpe på. Jeg er hjertet mitt, som vet at det skal slå, som banker, ekstra fort når jeg er redd eller forventningsfull, ekstra tungt hvis blodårene er trange. Jeg er hjernen min, som har lært på godt og vondt, som tenker, klokt og uklokt, og som overvåker, tolker og svarer på alle impulser, de som kommer utenfra og de som kommer innenfra. Jeg er følelsene mine, som hvis jeg lytter til dem vil guide meg gjennom livet, sammen med fornuften.

Helt til slutt vil jeg vise til noen språklig vitnesbyrd om en kroppsforståelse som ligner den jeg ønsker å få dere med på, og som jeg innledet med. Den viser seg i litt gammelmodige talemåter når det snakkes om menneskelige egenskaper og forhold som tilhørende kroppens ulike deler, og det er ikke medisinens språk:

Vi kan ha hjertet i halsen, klump i halsen og gråten i halsen. Våghalser gjør halsbrekkende ting. I magen kan det også være en klump, eller sommerfugler. Vi kan hevde noe hardnakket eller stå opp med feil bein. Vi kan være rakrygget eller ryggesløse. Hardhudet og hudløse. Hodeløse kan vi også være, blåøyde, nesevise og løsmunnet, mo i knærne, stivbente eller lettbente. Det er til og med laget sanger; mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer …

Takk for oppmerksomheten!

*

Denne talen ble holdt for en gruppe medstudenter og lærere på masterstudiet i faglitterær skriving ved Universitetet i Sørøst-Norge i november 2018 som en del av emnet «Retorikk og debatt».  

*

*