En fortelling om nærhet og avstand

Av Marit Norunn Husøy • 29. april 2019

«Hei, du må gjerne ringe nå.
Mvh Gunn»

Klokka er ett minutt over ni, om kvelden den 6. februar 2019, da mailen tikker inn.

Jeg skynder meg å finne fram telefonnummeret, for å ringe opp med det samme. Litt før jeg er ordentlig forberedt, egentlig.

Jeg ringer.

«Gunn Vottestad?», spør jeg, «Marit her.»

«Hei, ja, det er ho Gunn. Æ leste i mailen din at du er fra Vesterålen du også, Marit, så da veit du korsen det er. Lyset og sånn. Husan. Og lengselen.»

Lyset, husene og lengselen.

Så flott, tenker jeg, Gunn Vottestad gjengir hovedpunktene i spørsmålene jeg oversendte henne, og bekrefter hva vi skal samtale om.

Men først vil hun vite hvem jeg er. Jeg vet hvem hun er, men jeg fortalte ikke så mye om meg selv i mailen jeg sendte, bare at jeg har vokst opp på Nordmela og gått på gymnaset på Sortland. Det var for å fortelle at vi er på samme alder og har vokst opp på 1950- og 60-tallet i samme område av Vesterålen, på yttersida, i det karrige og vindfulle landskapet ut mot storhavet.

Vottestad er fra fiskeværet Myre på Langøya i Øksnes kommune, og jeg er fra fiskeværet Nordmela på Andøya i Andøy kommune.

Vi trenger ikke å spørre hverandre om hvordan det er å vokse opp i slike omgivelser, for vi har en noenlunde lik erfaring og kunnskap. Vær og vind, midnattssol, mørketid, nordlys. Selv om det tar mange timer å kjøre landeveien, er det tradisjonelt et sterkt fellesskap mellom fiskeværene i Øksnes og Andøy.

Fiskebåtene fra Myre og Nordmela fisker på de samme fiskefeltene utenfor Andøya, og Nordmela-båtene går til slipp i Øksnes om somrene. Fra Nordmela kan lysene fra Øksnes-båtene sees ute i horisonten når de er på tur til og fra feltet. Når Øksnes-båtene sees på heimtur, har de fortsatt en hel time å gå før de kan legge til kai på Myre.

«Æ har kjøpt hus i Nyksund, det gjorde æ i 2009», sier hun, «og nu holder æ på å bygge et nytt, sånn at æ får atelier med panoramautsikt. Så nu kan æ reise nordover når æ vil. Vinteren er spennanes.»

«Wow! Tenk å ha hus i Nyksund», sier jeg, «æ har lest om at du har kjøpt hus, ja.»

Fiskeværet Nyksund ble fraflyttet på 1970-tallet, og er i dag blitt et samlingssted for kunstnere.[1]

Jeg har veldig lyst til å snakke om Nyksund, husene og kaiene og kunstnermiljøet der, men tar meg i det. Det er kunsten jeg har forespurt å samtale om, så jeg tenker at jeg må holde meg til saken.

Jeg åpner pc-en og finner fram en side med malerier og litografier. Vottestad er billedkunstner på heltid og er representert på over 40 gallerier i Norge.

Hun maler hus.

Noen hus står alene, og noen hus står i klynger. Blikket mitt dveler ved et litografi med et knall oransje hus. Utenfor huset står en kleshjell med noen gule, hvite og blå plagg som henger til tørk. Himmelen og marka er knall gule, og fjellene og fjøsen er i en mørk fagre som ser ut som svart. Litografiet heter «Nyvaska II».

Det gleder meg at Vottestad har kalt bildet «Nyvaska», og at hun ikke bruker «Nyvasket». Klangen i nyvasket er forskjellig fra nyvaska – på nordnorsk avsluttes ikke ordet med å tone opp, men ned.

Ingen tvil om at Vottestad maler husene i Vesterålen, tenker jeg. Hvordan husene er plassert i terrenget, lyset, fargene, formene. Det er veldig vesterålsk, barskt og ganske nakent.

«Du har sagt at du maler stygge etterkrigshus på sokkel med sjel», sier jeg, og henviser til en avisartikkel på hjemmesiden hennes.[2]

Vi humrer.

«Dårlig isolerte eternitthus», humrer jeg.

«Ja», humrer hun tilbake, «men etter kvært så restaureres de. Og da blir de ødelagt.»

«Ja», svarer jeg.

Mer sier vi ikke om den saken. Vi trenger ikke å si så mye om etterkrigshusene. Jeg skulle sikkert ha spurt om hvordan huset hun vokste opp i var, men kommer ikke på å spørre om det. Jeg er så opptatt av å holde meg til saken. Jeg dveler litt i min egen tanke.

I barndommen bodde jeg i et etterkrigshus, huset var ferdig innflyttet akkurat i tide til at jeg ble født i det.

Det var strenge krav for å få finansiert hus i Husbanken på 1950- og 60-tallet. Husene måtte bygges i halvannen etasje, med soverommene på loftet. Foreldrene mine hadde egentlig ønsket å bygge et enetasjes hus, men Husbanken ga ikke lån til det.

«Hanne Borchgrevink og Eva Harr maler også hus», sier jeg.

«Ja, Borchgrevink begynte å male hus før mæ, æ begynte å male hus først i 2003», sier Vottestad.

Jeg ser på flere bilder og tenker at de bruker farger veldig forskjellig. Borchgrevink bruker mye hvitt, mens i Vottestads bilder er det en mørk blå eller sort tone i fargene. To av mine favorittmalere av lys er Jakob Weidemann og Oscar Bodøgaard. Weidemann bodde i innlandet, på Lillehammer, og i hans bilder er det det hvite som dominerer. Han bruker fargetoner som kan minne om frostdisen på Mjøsa. Borchgrevink bruker lignende hvite fargenyanser – kanskje hun velger slike farger fordi hun bor på Finnskogen? Bodøværingen Bodøgaard, derimot, malte lys med mørk blå og sort valør, fargenyanser som også er tydelige i Vottestads palett.

Det nordnorske lyset har en blåsvart tone i seg, tenker jeg, og vender blikket mot et annet av Vottestads bilder, et vinterlandskap. I bildet er noen hus. Nesten alle husene har uthus, og noen har fjøs. En vei går parallelt med havet, og over et fjellparti blafrer nordlyset. Litografiet har hun kalt «Himmelsk teater».

Nord for polarsirkelen står sola under horisonten i to måneder om vinteren, da er det mørketid og ganske svart.

Men ikke helt.

Når sola skinner i skyene, blir det fantastiske farger. I kalde klarværsnetter er det strålende måneskinn, stjerneglitter, snøglitter og et blafrende nordlys. Det er magisk lys i mørketida nordpå. Når det er godt vær, vel å merke. I snøkov er det meste hvitt, og på gråværsdager er det ganske grått.

Vottestad maler ikke bare hus i mørketidslys, hun maler også hus som farges i sterke farger av midnattssollyset. Sommerlyset i nord har også en kald, klar valør, med noe blåsvart i paletten.

«Eva Harr bruker en annen blåfarge», sier jeg, «lysere og meir gjennomsiktig. Hennes uttrykk virker meir trolsk, kanskje meir romantisk.»

«Ja», sier Vottestad, «og så maler ho de lange nordlandshusan.»

De lange nordlandshusene er tradisjonelle halvannen etasjes tømmerhus, som har vært brukt som bolighus i Nordland i flere hundre år. Jeg ser for meg besteforeldrene mine sitt hus på Nordmela, de kjøpte i sin tid et halvt nordlandshus. Stue og kjøkken nede og et soveloft pluss et soverom i andre etasje.

Jeg ser på klokka. Tida går så fort, og vi har ikke avtalt hvor lenge samtalen skal vare. Det er fortsatt et spørsmål vi ikke har kommet inn på.

Lengsel.

Vi har samtalt om etterkrigshus og om det nordnorske lyset, men vi har ikke snakket om lengsel.

Hus og lys er konkrete fenomener å forholde seg til i et bilde, mens lengsel er et abstrakt fenomen som ikke er så enkelt å gripe tak i. Hva er lengsel egentlig? Og lar det seg gjøre å formidle en så abstrakt følelse i et maleri?

En årsak til at jeg ønsker å samtale med Vottestad om lengsel, er at det står noe om det på hjemmesiden hennes: «Oppveksten i nord er nok et viktig bakteppe, men understreker at hun ganske sikkert ikke hadde malt disse husene hvis hun fortsatt hadde bodd i nord. Det handler om lengsel.»[3] Jeg får begynne med å spørre litt.

«Er det husan meir enn naturen du lengter etter?» spør jeg.

«Det er vel begge deler, men det er i husan at det bor folk. Æ har familie i nord. Det er en lengsel etter familie. Det er identitet i husan», sier hun.

«Himmelsk teater», litografi av Gunn Vottestad. Gjengitt med kunstnerens tillatelse

Det er i husene det bor folk. Jeg ser på bildene. Det er sjelden mennesker i Vottestads bilder, bare hus, natur og lys.

Når jeg ser nærmere på husene, ser jeg at de har ansikter, ansikter som skapes av hvordan vinduene er plassert. Noen hus smiler og noen er litt sure. Noen hus ser triste ut – kanskje det ikke bor noen der? Sånne ansikter har husene i Vesterålen alltid hatt, tenker jeg, og minnes en barndomslek som handlet om å dikte historier om forbindelsen mellom husenes ansikter og de som bodde der.

Vottestad forteller at hun gjerne legger litt sølvfarget maling i vinduene, for å gi dem ekstra skinn.

«Men nu har æ mitt eget hus, så nu kan æ reise nordover når æ vil», sier hun, «men æ kan ikke være så lenge, æ har familie og forpliktelser i Oslo. Og så treng æ avstand når æ maler, så det passer fint sånn som det er nu. Kanskje æ hadde begynt å male Barcode Oslo om æ flytta nordover for godt.»

Både nærhet og avstand. I nord er barndomsminnene og motivene til maleriene, i sør har hun egen familie og arbeidsstedet hvor hun skaper malerier og litografier.

Nærhet og avstand.

Mon tro om Vottestad snakker om det samme fenomenet som lyrikeren Tor Jonsson skildrer i diktet «Når du er borte».

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.[4]

Er det kanskje noe av den samme følelsen de formidler, i hvert sitt kunstneriske uttrykk, Vottestad og Jonsson? Noe blir borte når du er nær, skriver Jonsson. Fordelen med nærhet er å være der, være til stede her-og-nå, ulempen er at utsynet, blikket og følelsen kan bli sløret. På avstand blir det klarere, og den ene følelsen kan skilles fra en annen.

Men samtidig blir det litt mer abstrakt.

Jeg lar tankene gå til en av lysets malere igjen, til Oscar Bodøgaard. Han trengte avstand for å skape noen indre bilder som han kunne male. Han malte mørketidsbilder om sommeren og sommerlys om vinteren når det var mørkt. En gang dro han til Lofoten for å male. Med seg hadde han pensler, maling og flere hvite lerreter. En uke senere tok han båten tilbake til Bødø med de samme hvite lerretene. Han måtte skape sine egne indre bilder, noe som han kunne male, sa han.[5]

Annerledes var det med kunstnerne som tilbragte noen somre på Fleskum gård i Bærum i 1880-årene. Kitty Kielland, Christian Skredsvik, Eilif Pettersen og andre kunstnervenner tilbragte timevis ved Dælivannet og malte det de så og opplevde, der og da. De brukte nærhet og tilstedeværelse for å male landskapsstemninger i blått sommernattslys.[6]

Den mer abstrakte Anna-Eva Bergman trengte avstand til det hun skulle male. Hun malte franske landskaper da hun bodde i Norge, men i sitt hjem i Frankrike malte hun norske landskap. Det er norske landskaper jeg drømmer om, sa hun.[7]

Det hadde vært interessant å få vite litt om hvordan Vottestad bruker nærhet og avstand når hun skaper bilder. Hun svarer før jeg får spurt.

«Æ fotograferer mye», sier hun, «æ fotograferer de samme husan mange ganger, fra ulike vinkler, i ulikt lys og i ulike årstider. Det er så forskjellig hele tiden. Fotografi setter i gang prosesser og gir inspirasjon til det æ skal male.»

Selvfølgelig fotograferer Gunn Vottestad, tenker jeg, det er den moderne måten å lagre minner på. Fotografier kan inneholde både her-og-nå-opplevelser, med de følelser det medfører, og samtidig være knyttet til minner og indre bilder.

Både nærhet og avstand.

Vi takker for samtalen og legger på.

Jeg slår av alle lysene i leiligheta og setter meg i en god stol. Nå trenger jeg å få litt avstand til det vi har samtalt om, og så trenger jeg å skape meg noen indre bilder slik at jeg kan skape et tekstlig bilde av samtalen. Det var fint å samtale om disse tingene med en person som oppleves både som fremmed og nær, tenker jeg.

Om hus, om lys og om lengsel.

Kanskje jeg har et for nært forhold til Vesterålen til å stille noen gode spørsmål og samtidig holde den ideelle armlengdes avstand til temaet. Kanskje var det dette Vottestad siktet til allerede i innledningen til samtalen da hun sa: «Då veit du korsen det er.»

Men så var det jo nettopp derfor jeg ønsket å samtale med akkurat henne, jeg hadde et ønske om å få hennes ord om de tanker og følelser som jeg opplever at hun så sterkt formidler med billedspråket sitt.

Om forfatteren:

Marit Norunn Husøy (født 1956) er født og oppvokst på Andøya i Nordland. Hun har førskolelærerutdanning fra Nesna Lærerhøgskole og mastergrad i kulturstudier fra Høgskolen i Sørøst-Norge.