En dialog med fire videosnutter

Videoene som presenteres her, dokumenterer steder, gjenstander og mennesker som forteller historier. Jeg har valgt å innta en dialogposisjon overfor videoene, fordi jeg har en tro på at dette kan gi en ny og utvidet forståelse av det materialet jeg driver og elter på. At jeg kan klare å skjære inn og finne et tydeligere fokus for mitt prosjekt. Et fokus jeg ennå ikke har klart definert. Her får du fortellingen om hva og hvordan dialogen har beveget prosjektet.

UNDERVEIS

I denne spalten publiserer Tekstualitet underveisrapporter fra faglitterære skribenter og andre fagformidlere.

Videodokumentarer som research-verktøy

Prosjekt mitt har arbeidstittelen «Missing link i arkivene». Det er et masterprosjekt i faglitterær skriving, som har som mål å synliggjøre kommunistene i Trondheim/Trøndelag sin innsats i kampen mot fascismen og nazismen. Minnene og beretningene om denne innsatsen har vært nedfryst i nærmere 70 år. Arkivene har store hull på temaet. Jeg ser etter research-verktøy som kan gi arkivmaterialet et supplement. Som scenekunstner leter jeg etter verktøy som gjør at jeg kan plassere kroppen inn, som kan gi rom for å møte mennesker som har tilknytning til mitt tema. Jeg søker et formuttrykk som kan si meg noe mer eller noe annet enn skrevne ord i ulikt arkivmateriale. Derfor har jeg laget fire videosnutter relatert til deltemaer som har poppet frem i research-prosessen. Videosnuttene anser jeg som dokumentariske. De er kreativt rekonstruerte med ulike grep.

Videodokumentarer i et «art based research»-perspektiv

I min scenekunst har jeg tidligere anvendt videospråket, når dette har vært nødvendig for at et gitt materiale skulle få plass i mine performanceuttrykk. Jeg har også skapt noen arbeider i sjangeren dokumentarvideoer og vært representert på «Femmina Filmfestival» flere ganger. Fordi jeg har anvendt video/dokumentarsjangeren som en del av mitt kunstuttrykk, vil jeg hevde at mine fire videosnutter kan sees som kunstuttrykk som anvendes som et research-verktøy. Følgelig kan jeg plassere dem inn i et «art based research»-konsept. Tom E. Barone og Elliot W. Eisner definerer «art based research» på flere måter, blant annet slik:

Art based research is an effort to extend beyond the limiting constraints of discursive communication in order to express meanings that otherwise would be ineffable. (Barone og Eisner 2012:1)

Min begrunnelse for å ta i bruk videoverktøyet ligger her. En søken etter noe som det er vanskelig å sette ord på, eller er for uhandterbart å forholde seg til. I en annen definisjon knytter Barone og Eisner denne type research opp mot kunstproduksjon:

Art based research represents an effort to explore the potentialities of an approach to representation that is rooted in aesthetic considerations and that, when it is at its best, culminates in the creation of something close to a work of art. (Barone og Eisner 2012:1)

Videoene mine er ment for offentligheten, men ikke som kunstprodukter i denne sammenhengen. Med det mener jeg at jeg ikke har bearbeidet videoene for å presentere dem på en «kunstscene». Jeg har laget dem for å skape et rom som kan gjøre det ukommuniserte synlig, for meg og for andre.

Hannah Ryggen

Denne videoen laget jeg fordi min veileder, Merete Morken Andersen, sa at det ville være interessant for mitt masterprosjekt. Videoen er en slags reportasje. Jeg besøker et rom jeg hadde vært mye i, for over førti år siden. Jeg lar kameraet feste seg ved bildemotiver ut ifra det som fanget oppmerksomheten min. Jeg samtaler og assosierer via kameraet.

Å møte sjelen til en «kommunistfamilie»

Videoen forteller at jeg identifiserer min pappa og meg selv med Hannah Ryggen sine bilder. Jeg sier om et av ansiktene at «dette er meg». Det kan oppfattes som en sannhet. Jeg er, i kraft av min bakgrunn, spunnet inn i kommunistene sin motstandshistorie. I Hannah Ryggen sine tepper. Når kameraet fanger inn bildet som jeg i videoen hevder representerer en kommunistfamilie, er det som om Hannah Ryggens kunst gir et formløst sinne form, uttrykt som en svart depresjon. Hva dette sinnet bunner i, er kanskje noe av det jeg bør dypdykke i. Er dette sinnet forbundet med fortellingene om kommunistene sitt motstandsarbeid? Det er kanskje her jeg bør kjenne min besøkelsestid? Håkon Fyhn skriver om dette øyeblikket, når det formløse tar form:

I likhet med en god ost, kan den opprinnelige erfaringen gjemmes bort en tid for å modnes. Vi setter den i «det formløses kjeller» mens vi er opptatt med andre ting. Her er den ikke «noe» så lenge den «hviler» uten form. En dag vil den kanskje ut av kjelleren og melder seg som en anelse som ber om å få form. Da gjelder det å kjenne sin besøkelsestid og finne frem penn og papir. Skrivingens «hellige» øyeblikk er i ferd med å åpne seg. (Fyhn 2012:176)

Flyktningrute Meråker

Da jeg bestemte meg for å lage denne videoen, var jeg kommet til et punkt der jeg var lei av arkiver og boklige kilder. De fortalte ingenting, for eksempel om at kommunistene hadde vært aktive i flyktningtrafikken. Jeg følte at jeg måtte ta kroppen i bruk. Intuitivt ble jeg drevet av et ønske om det Jacques Ranciére kaller politisk subjektivering, nemlig at nye subjekter kan komme til orde på den politiske scenen. For som han formulerer det: «det finnes ikke noe politisk liv, bare en politisk scene» (Ranciére 2012:75).

Jeg trengte et estetisk språk, som rommet de stemmene som manglet i arkivene. Det som festes på en videotape, er en form for iscenesettelse. Ranciére sier også at for å la de nye stemmene komme til uttrykk, må man:

[…] se, høre, føle, fornemme og delta i verden på en annen måte enn man er vant til, og slik kan nye stemmer komme til uttrykk. Følgelig handler politikk om å skape nye relasjoner til det som kan sanses, og dermed om å redefinere det som er felles i et fellesskap. (Ranciére 2012:75)

 Jeg ville gi usynliggjorte fortellinger plass ved å oppsøke stedene. Bruke sansene.

Stedets fortellinger

Å plassere meg selv, med et videokamera, på ulike steder der jeg er blitt fortalt at det har skjedd noe som kan relateres til mitt tema, gjorde fortellingene om motstandsarbeidet mere virkelige og reelle. Av Bjørn Krogstad fikk jeg fortellingen om låvedøra, som avhengig av om den sto oppe eller var lukket, signaliserte om tyskerne var på gården eller ikke. Låvedøra på videoen er den samme som det fortelles om anno 1940–1945. Historien kommer nær. Fortellingene blir håndgripelige.

Jeg ble veldig opptatt av en vakker hytte som står på nabotomta til Inga i Stordalen. Den hadde Mauritz Stokke gitt bort til enka til Reidar Wærdahl, fortalte Hans Stenøien. Mauritz Stokke. Kommunist. Reidar Wærdahl. En av lederne for en kommunistisk motstandsgruppe. Umiddelbart knyttet jeg dette til motstandsarbeidet og tenkte at hytta var en slags erstatning, et plaster på et sår. Kanskje kan båndene spores i denne gaven? Erkjennelsen om hytta som et mulig arkivmateriale, ble så viktig at jeg gjentar, ubevisst, informasjonen om den to ganger på videoen.

Etter flere intervjuer, filming av låvedør, andre hus og hytter og refleksjon rundt de geografiske omgivelsene, var jeg helt utmattet og klarte ikke tanken på en ekstra dag for å gå flyktningruta fra Stordalen over til Sverige. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, inntil jeg bestemte meg for å finne en minneplate jeg var blitt tipset om, på Gudå kirkegård. Da oppdaget jeg hvor sterkt rammet familien til stasjonsmesteren på Gudå var. Stasjonsmesterens fortelling er en av fortellingene om mange som ofret mye, for senere å bli usynliggjort. Det såre piplet frem.

Det såre

Mange av de som driftet flyktningrutene, ble nervesjuke og tydde til alkohol for å holde smerter og traumer på avstand. Jeg har lest om dette i en artikkel skrevet av Jon M. Lund, som var flyktningguide og sannsynligvis i slekt med Arne Lund, som var militær leder i kommunistene sitt motstandsarbeid i Trøndelag. Jon M. Lund sier:

Losane gjekk gjennom ei nervepåkjenning som var større enn dei sjølve og andre eigentlig var klar over. Det var fyst etter mange år at det tok til å koma etter […] det var vel ingen av dei som losa som tente seg nokon medel for framtida. Dei vart vel helst fattigare enn dei var.

Så er det ein annan ting som eg og mange fleire enn eg tykkjest er vondt, at det berre er nokre få som har kome og leita opp meg, kva dette no har som årsak? […] Det har vore veldig så gildt at nokre har kome og vi har fått ein lang samtale om det som gjekk føre seg. […] Sjølvsagt, det var vel ikkje så lett for ukjente å finna igjen losen dei hadde. Dei fekk aldri høyra det rette namnet til losen, namnet vart aldri oppgitt til ukjente. (Lund 1990:37–38 )

Gjennom intervjuene i denne videoen forsto jeg hvor dypt nedgravd fortellingene om kommunistene sin innsats er. Jernbanen, fra Trondheim til Storlien, var i seg selv en flyktningrute. I starten av intervjuet med Bjørn Krogstad betegner han ikke de som betjente denne ruta som kommunister, men sier at det var jernbanefolk, at de var tett sammensveiset, og at på denne ruten var alt planlagt ned til minste detalj. Etter hvert som jeg, intervjueren, flere ganger spør, innrømmer han at disse tett sammensveisede jernbanefolkene var en del av det kommunistiske motstandsnettverket.

Hans Stenøien visste ikke mye om sin fars motstandsarbeid. Bare at han samarbeidet med Mauritz Stokke, som var en profilert kommunist også etter krigen. De saboterte kommunikasjonssystemet på ordre fra motstandsbevegelsen, sa han. Det er stor sannsynlighet for at ordrene kom fra det kommunistiske motstandsapparatet. Men – Hans Stenøien modererte kommunisttilhørigheten. Han sa at det ikke var sikkert at de i Stordalen var med i partiet.

Når jeg ser på videoen, skjønner jeg at også jeg kvier meg for å flagge noe som kan knyttes til kommunistene. Musikken som er med, er en nepalsk melodi. Fordi Nepal er et av de landene der en stor del av befolkningen prøver å bygge et kommunistisk Utopia. Det er også med en norsk folkemelodi. Begge sangene valgte jeg fordi de ikke har ord, og heller ikke har et budskap som er klart for meg. Eller, kanskje valgte jeg denne musikken fordi også jeg er redd for å skape en opplevelse av at jeg har klare forbindelser til kommunistene? «Fram kamerater, fram mot krigerånden» av K.O. Thornæs kunne vært en aktuell sang å legge på. Men da hadde det lyst rødt lang veg.

Vi er unge – verden venter

Jeg ville få en dokumentasjon på hva Pionerene drev med i mellomkrigstida.

Dette fordi min pappa fortalte at han var aktivt med der. Jeg ville ha dette inn, fordi jeg forventet å få noen fortellinger om det antifascistiske arbeidet som kommunistene drev gjennom alle organisasjoner som hadde tilknytning til bevegelsen. Jeg intervjuet Ella Holm. Hun er 95 år.

Når intervjuobjekter er 95 år, «kødder» man ikke. Man må vise respekt. Hun syntes hun var for gammel til å bli filmet. Derfor måtte jeg bruke mye montasje med materiale jeg sjøl assosierte inn, ut ifra samtalen med henne, for å få til en dokumentar om Pionerenes virksomhet.

Sangen som formidler en drøm

Da jeg begynte å redigere, kom jeg på den sangen som jeg synger i bakgrunnen på videoen. Og, i alle fall for meg sjøl, er en tydelig sårhet hørbar i stemmen når jeg synger. Det såre uttrykker kanskje noe om min pappa og Ella Holm? De var unge. De drømte om en annen type samfunn. Ut fra dette hadde de overraskende krefter og kompetanse til å skape et liv som ga håp for deres Utopia. Grunnholdningen var drømmen om å skape en annen og bedre verden. I sangen «Vi er unge» synges det om drømmenes rike land. Tilhørighet til Russland var en tydelig del av det «drømte frie land». Det var naturlig og uten mye dramatikk at Ella Holm husket Moskvaprosessene. Kanskje var drømmen så sterk at prosessen ikke klarte å skygge for?

Stillbildet og tittelen i starten av videoen gir et bilde på en gammel dame som hadde og har en drøm som kanskje fortsatt er ung. En drøm som ikke lengre formuleres i politikken.

Dokumentariske grep

The idea of photogénie and editing, or montage, allowed the filmmaker´s voice to take center stage. (Nichols 2011:130)

Tekstene, bilder, sang og opplesning som jeg har montert inn, er viktig for forståelsen av denne videoen. Jeg har gitt min egen stemme et stort rom gjennom den måten jeg har redigert videoen på. Jeg formidler ikke bare det Ella Holm sier. Her ligger noe av egenskapene med å bruke video som et «art based research»-verktøy. Videoredigering gir en kunstneriske friheter og tillater filmmakeren å løfte frem momenter som ellers ikke ville kommet frem. For eksempel Kirsten Brunvolls antikrigsmanus, som Ella Holm ikke lenger hadde noe konkret minne om.

Redigeringen har farge av montasje. Det jeg har montert inn, er det jeg opplever Ella Holm sin fortelling innebærer, for meg. Ella Holm har for øvrig sett videoen i etterkant og har sagt seg svært tilfreds med materialet som ble presentert.

Videodelen, der Ella Holm forteller om de tre bildene hun hadde fra Pionerbevegelsen, blir en ramme for å gi teksten en virkelighetsforankring. Den lille snutten blir sterkt autentisk når Ella Holm peker på et bilde fra en pionerleir og sier: «Dette var om kvelden!» Historien kommer også nært på når Ella peker på bilder og husker navn.

Når man som Ella Holm er 95 år, er hukommelse-skuffene så fulle at de flyter over fra et emne til et annet. Det er mye sant i at å snakke med et gammelt menneske er som å oppholde seg i et bibliotek med uante mengder bøker. Om man søker videre på nesten alle utsagn, vil man finne mere.

Det viktigste jeg lærte av Ella Holm, var hvor sterk drivkraft drømmen var.

Senderen

Jorun Pedersen, søster av Ivar Wiggen, den eneste gjenlevende fra Wærdahlgruppa, fortalte om en sender som familien hadde funnet gjemt i veggen i Ilsvikøra 1, da huset ble pusset opp på 70-tallet. Ilsvikøra 1 var et møtested for Wærdahlgruppa. Følgelig blir funnet av denne senderen et taktilt uttrykk for den motstandsaktiviteten som ble usynliggjort etter krigen. Jeg prøvde å finne denne senderen på Rustkammeret, det tidligere Hjemmefrontmuseet, der Jorunn Pedersen med sikkerhet mente den var innlevert.

Arbeiderklassens møte med makten

Jeg henvendte meg til Rustkammeret og oppdaget at de ikke hadde oversikt i sine arkiver over dokumenter eller objekter som konkretiserte kommunistenes motstandsaktivitet. Jeg ble litt sjokkert og overrasket over at senderen som var innlevert, ikke var å finne. Da jeg kom tilbake til Jorunn Pedersen og fortalte dette, ble hun forskrekket. Så usikker. Ingen i familien husket lenger hvem det var som hadde levert den inn. Ingen kunne huske om de hadde fått en kvittering på innleveringen. Er dette en typisk fortelling som viser hvordan usynliggjøring av kommunistenes innsats kan ha foregått? En arbeiderklassefamilie, som ikke har tatt vare på en formell innleveringsblankett og som, til tross for stor overbevisning, blir usikker på om senderen er levert inn eller om den har eksistert, når den ikke er å finne i arkivene? En arbeiderfamilie, som ikke har nok sosial kapital til å insistere. Som ikke har symbolsk makt til å flagge fortellingen om den innleverte senderen.

Objekter som gir nye fortellinger

På videoen har jeg dokumentert et besøk på Rustkammeret, der jeg får se sendere som ifølge representanten fra stedet kunne være likedan som den som ble innlevert. Representanten fra Rustkammeret ville ikke la seg filme, men han godtok å fortelle mens jeg filmet senderne. Stemmen hans bringer noe autentisk inn. Når han understreker hvilken risk de tok, de som anvendte disse senderne, opplever jeg at han også inkluderer den risikoen kommunistene tok. Når han viser meg senderen «Berit», opplever jeg for første gang at en fra det offisielle Norge erkjenner at kommunistene gjorde en innsats i motstandskampen i Trondheim/Trøndelag.

Fortellinger kan dekonstrueres

Kommunistene i Trondheim og Trøndelag drev noe sabotasje i småskala, før organisasjonen ble rullet opp av H.O. Rinnan. Gjennom kurervirksomheten overleverte de viktig informasjon om okkupasjonsmakten, i form av tekst og foto. De planla også ulike sabotasjehandlinger sammen med Osvald høsten 1942. Osvald var dekknavnet til Asbjørn Sunde, som ledet kommunistenes sabotasjearbeid frem til 1944. Han besøkte Trondheim flere ganger i perioden 1942–1943. Min pappa etterlyste hva som skjedde med disse sabotasjeplanene etter at Thingstadgruppa og Wærdahlgruppa var detronisert. Det kommunistiske motstandsarbeidet i Trondheim og Trøndelag fortsatte, blant annet ved spredning av aviser og gjennom kurervirksomheten. Det betyr at sabotasjehandlinger utført av Hjemmefronten med tilknytning til England i 1944 og1945 kunne blitt tilrettelagt og kanskje også til dels utført av kommunistene. Som enkeltpersoner hadde kommunistene som var igjen, fått skolering i sabotasje gjennom Osvald. I Osvalds memoarer forteller han om flere sabotasjehandlinger som Hjemmefronten fikk æren for, der hans folk var involvert.

Grupper med engelske navn og Hjemmefronten fikk all ære for sabotasjehandlinger fra våren 1944. Men kanskje var det kommunister som tilhørte Osvald-gruppa, eller var opplært av denne gruppa, som utførte mange av handlingene? Dette har jeg ikke sett nevnt noen steder, så det er en helt ny tanke for meg.

Hva har dialogen med de fire videoene gitt meg?

Dialogen med videoene skaper erkjennelser eller tankespinn som gir meg mot til å leke med den informasjonen jeg har. Jeg føler meg ikke lengre bundet til å lage fortellinger bare av de eksakte opplysningene jeg finner i arkivmaterialet jeg har hentet frem. Inspirert av Jacques Derrida, tenker jeg at en slik lek kan komme fra sidelinja som små stikk mot en rådende diskurs:

Verden er i dag preget av en dominerende diskurs, eller rettere, en diskurs som er i ferd med å bli dominerende […] Denne herskediskursen antar ofte den jublende maniske og besvergende formen som Freud påviste i sorgarbeidets triumferende fase. Besvergelsen gjentaes og ritualiseres, den holder av og holder fast ved formularer, som all animistisk magi. Den griper til fraser og refrenger. Til en rytme av taktfaste skritt skrikes det: Marx er død, kommunismen er død, godt og vel død, med sine håp, sine teorier og sin praksis, leve kapitalismen, leve markedet, leve i all evighet den økonomiske og politiske liberalisme! (Derrida 1996:75)

Dialogen med de fire videoene har vært en dialog i prosess. I forberedelsene. Under redigering. Mens jeg har prøvd å se på de fire videoene med avstandsblikk. I etterkant. Mens jeg har skrevet dette. De momentene jeg har nevnt i forbindelse med hver video, har vært ny erkjennelse for meg. Noen vil kanskje si at «det visste du vel fra før?». Men, nei. Når man, som jeg, nesten har druknet i forsøk på å løfte frem et arkivmateriale som er bortgjemt, blir man blind. Dialogen med videoene har gitt ny lærdom gjennom den visuelle realiteten jeg har samtalt med.

*

*

Litteratur:

Barone, Tom og Elliot W. Eisner (2012): Art Based Research. New York: Sage Publications

Derrida, Jacques (1996): Marx’ spøkelser. Oslo: Pax forlag

Fyhn, Håkon (2012): «Anelse og form», i Anders Johansen (red.): Kunnskapens språk: Skrivearbeid som forskningsmetode. Oslo: Scandinavian Academic Press

Ranciére, Jacques (2012): Sanselighetens politikk. Oslo: Cappelen

Nichols, Bill (2010): Introduction to Documentary. 2. utg. Bloomington: Indiana University Press

Sunde, Asbjørn (2009): Menn i mørke. Oslo: Spartacus. Første gang utgitt på Dreyer forlag i 1947.

Lund, Jon M. (1990): «Flyktningar og flyktningelosar under andre verdenskrig», i Årbok 1990. Nord-Trøndelag historielag. Nord-Trøndelag historielag

*