Janne Berge er den første og hittil eneste masterstudent i faglitterær skriving som har levert en dokumentarfilm som masteroppgave. Hun var både manusforfatter, regissør og prosjektleder for filmen «Hør på meg!» som hadde premiere 4. september 2012. I likhet med de fleste av masterstudentene i faglitterær skriving, kom hun til studiet med et materiale som søkte form. Dette materialet var fra hennes arbeid i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) region sør, hvor hun også arbeidet under hele masterstudiet og fortsatt jobber. Nå har hun imidlertid halv permisjon og deler sin tid mellom jobben i Bufetat og en stilling ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Det er takket være «Hør på meg!» at hun nå er en etterspurt fagformidler innenfor barnevernsfeltet.
Intervju med Janne Berge
AKH: Kan du fortelle litt om det du hadde med deg i bagasjen da du begynte på masterstudiet høsten 2008?
JB: Jeg hadde med meg en veldig lang praksis i barnevernet, med mange forskjellige videreutdanninger og terapiutdanninger. Og så hadde jeg ikke minst den lange erfaringen med blant annet fosterbarn og fosterforeldre, som gjorde at jeg tenkte at det kunne være bra om de som har mye praktisk erfaring, også kommer litt til orde i når det blir snakket om barnevernet i ulike faglige sammenhenger, som i lærebøker, på konferanser og så videre. Spesielt de siste årene synes jeg det har det blitt litt vel mye fokus på forskning og det som forskerne hele tiden finner ut om barnevern. Det er bra at det har vært et kjempeløft i forhold til barnevern og forskning, men min opplevelse ble at når vi satt på konferanser og lyttet til disse forskerne, så slo det meg mange ganger at forskerne sa en del ting som jeg syntes var ganske selvsagte for oss som hadde jobbet en stund. Jeg synes det er veldig viktig med forskning, det er jeg veldig opptatt av selv også, men jeg synes også det er viktig å få med litt mer av praksisbiten i fagfeltet. For eksempel om hvordan man kan bruke forskningen i sitt praksisarbeid, og hvordan man kan hente fram de gode praktiske erfaringene fra fagfeltet, få løftet dem og få litt mer anerkjennelse for dem. Jeg satt der som en barnevernsarbeider med veldig lang erfaring, og opplevde at det ikke var så mye interesse for denne erfaringen. Så derfor tenkte jeg at jeg skulle ta dette studiet slik at jeg kunne formidle ting som jeg syntes var viktig fra mitt fagfelt. Jeg hadde kanskje noen tanker om å gi ut en bok, spesielt om dette med fosterbarn og fosterforeldre, som jeg var veldig opptatt av på den tiden.
AKH: Ser du da på deg selv som en praktikerforsker? Det jeg hører, er vel at du er erfaringsformidleren? Du forsker ikke i din egen praksis, men du har en praksis som du mener at det er viktig at forskerne og fagfolkene lytter til. Så det er ikke et forskningsprosjekt, det er et formidlingsprosjekt?
JB: Ja, det var et formidlingsprosjekt jeg hadde i tankene. Men jeg har vært med på noen forskningsprosjekt i min praktiske erfaring. Da har jeg bidratt med informasjon og samlet inn data som jeg har gitt videre til forskere. Så jeg har vært borti forskningsverdenen og dens krav og standarder i forhold til evaluering av resultater.
AKH: Fulgte du da med på hvordan det innsamlede materialet ble behandlet i forskningen?
JB: Det som var litt skuffende, var at vi som var fotfolket, fikk veldig lite tilbake fra forskerne. Jeg tok det opp med dem en gang de hadde en samtale med oss om innsamlingen, og da sa jeg at jeg syntes at det var veldig viktig at vi som skulle bidra inn i forskningen, fikk litt tilbakemeldinger etterpå og fikk vite om resultatene.
AKH: For å bruke det i egen praksis?
JB: Det kunne vi eventuelt gjøre, men ønsket var at vi i hvert fall fikk vite om det når noe ble publisert, og hvor det ble publisert.
AKH: Dere har rett og slett ikke fått følge med på hvordan det har gått med forskningen?
JB: Nei. Bare én gang opplevde jeg å få noe tilbake om hva som så ut til å bli resultatene. Vi praktikere var veldig interessante når noe skulle samles inn, men så hørte vi sjelden noe mer. Det burde være et minimum at vi ble orientert om publisering av resultater, for det er en god del arbeid med å samle inn riktige data til slike forskningsprosjekter.
AKH: Så du begynte på masterstudiet for å formidle dine erfaringer fra barnevernsfeltet, og så tok du den ene modulen etter den andre. Men det var ikke før på dokumentarmodulen at du opplevde et slags gjennombrudd?
JB: Det stemmer. Helt til jeg kom til dokumentarmodulen, slet jeg veldig med hva jeg skulle skrive om i masteroppgaven og hva slags masteroppgave jeg skulle velge. Men så møtte jeg heldigvis barnevernsproffene vinteren 2010.
AKH: Hvem er barnevernsproffene?
JB: Det er barn i barnevernet som er «profesjonelle» på barnevern gjennom sine egne erfaringer. De reiser rundt og har konferanser og møter med politikere og fagfolk. De dukket opp på en konferanse der jeg var deltaker. Jeg hørte på dem, og så tenkte jeg: «Oi, er vi så dårlige til å snakke med de ungene det gjelder, fortsatt?» For lovverket og regelverket er hundre prosent på plass etter mine begreper, og den siste lovendringen fra 2003 skjerpet inn at barnevernet skal snakke med barn og unge før de fatter vedtak. Og de skal også vektlegge hva barn og unge sier. Jeg hadde vært ute av praksisfeltet i barnevernet en stund, da jeg jobbet på regionskontoret, og ble overrasket over tingenes tilstand.
AKH: Så du hadde ikke hørt disse historiene før du begynte på masterstudiet? Det var noe du hørte da du møtte barnevernsproffene. Du hadde kommet til studiet med et ønske om at praktikerne skulle bli hørt, og så oppdaget du et nytt nivå av erfaringsformidlere, og at barnevernsbarnas erfaringer i enda større grad manglet i den offentlige debatten …
JB. Ja. Og jeg ble nærmere kjent med en av barnevernsproffene, Hedda. Ut fra det hun hadde fortalt fra scenen, tenkte jeg: «Herregud. Hvis det er såpass ille, må jeg bare gjøre noe hvis det er noe jeg kan bistå med.»
AKH: Det er med andre ord to parallelle løp som møtes. Mens du bygger deg opp som faglitterær formidler, bygger barnevernsproffene seg opp som erfaringsformidlere. Og så møtes dere i et filmprosjekt.
JB: Ja. På dokumentarmodulen fikk jeg for første gang tanker om å lage en film som skulle handle om hvordan barn og unge blir hørt i barnevernet. Jeg tenkte at det er ikke noe medium som er bedre enn film når det gjelder å formidle barn og unges erfaringer og opplevelser. For i film kan du bruke «effekter» for å få fram – og treffe – det emosjonelle hos seerne.
AKH: Men før du kom så langt som å begynne å filme, gjorde du research …
JB: Ja, jeg ble veldig opptatt av å gjøre mitt eget researcharbeid siden det som skjedde Hedda, lå såpass langt tilbake i tid. Jeg ønsket å presentere det som var status i 2010/2011, og jeg tenkte at det som skjedde Hedda, ikke er sånt som mange opplever. Men da jeg reiste rundt på institusjoner og snakket med ungdom som er i barnevernet i dag, skjønte jeg at Heddas historie ikke var et spesielt unntak. Og jeg ble enda mer klar over at film ville være det rette mediet til å formidle en uholdbar praksis. Jeg ble opptatt av at hvis jeg skal klare å endre de voksnes holdninger, må de skjønne hvordan barna og ungdommene opplever praksisen. Og da må man snakke til og treffe følelsene til seerne.
AKH: Og da må man bruke «effekter», som ikke er filmtriks, men som spiller på følelser.
JB: Da må man bruke kreativ behandling av virkeligheten, ja. Og jeg spiller på følelser og bruker ulike effekter som appellerer til det emosjonelle i oss. For eksempel bruken av musikk, som er en svært virkningsfull effekt. Og så har jeg brukt dramatiseringer. I åpne intervjuer forteller de nå voksne barna om sine opplevelser, og jeg bruker skuespillere til å dramatisere noen scener fra det som blir fortalt. At man får se det som skjedde, og ikke bare høre dem fortelle om det, er en viktig effekt og et helt bevisst grep. I barnevernet er det mye fokus på å skjerme barn, og jeg er redd det kan komme i veien for at barn blir hørt. Gjennom dramatiseringene håper jeg å bidra til å få flere til å skjønne at barn må få delta i beslutningene rundt eget liv. På min researchrunde traff jeg nesten ingen som selv hadde opplevd å bli hørt. Jeg måtte virkelig lete for å finne noen som var blitt hørt, og som kunne fortelle hva slags betydning det hadde hatt. Men til slutt fant jeg noen, og da kan man virkelig snakke om vidt forskjellige fremtoninger. De som hadde blitt hørt, fremsto med en helt annen selvtillit, trygghet, og en annen verdighet, enn de som ikke var blitt hørt. De fremsto så stødige, mens de andre var mer «lutrygget», med hodet ned. Hele fremtoningen var en helt annen.
AKH: De hadde vært heldige med saksbehandlerne de da?
JB: Nei, det som var så interessant var at jeg erfarte at samme saksbehandler hadde ansvar for barn som hadde opplevd seg hørt og barn som ikke hadde opplevd seg hørt. Så jeg tror det har mye med kjemi å gjøre.
AKH: Da er det jo veldig viktig med en slik film som kan få folk til å tenke over sin egen praksis. Og det er viktig å snakke om det i dette intervjuet, for dette med at en og samme saksbehandler kan ha både solskinnshistorier og historier om barn som ikke er blitt hørt, kommer ikke fram i filmen. Det er ikke gitt at en saksbehandler alltid klarer å høre, og da tenker jeg at man hver gang må være innstilt på å høre på nye måter og legge til rette på nye måter. Men du fant altså til slutt en som var blitt hørt.
JB: Ja. Det er tre ungdommer med i filmen, to av dem har dårlige erfaringer, og en har god erfaring.
AKH: Men da dokumentarmodulen var slutt våren 2010 og du hadde laget synopsis og deler til en dreiebok, gjensto jo mye arbeid før det ble film. Du måtte søke penger …
JB: Ja. Jeg ble tidlig klar over at jeg måtte lage en profesjonell film som kunne vises i offentlige sammenhenger og ikke bare ses av spesielt interesserte. Heldigvis rakk jeg, sammen med organisasjonen Voksne for barn, tidsfristen for å søke om midler fra ExtraStiftelsen, og høsten 2010 hadde jeg 750.000 kroner til disposisjon for å gjennomføre prosjektet. 650.000 var fra ExtraStiftelsen og 100.000 fra Høgskolen i Telemark som støttet filmprosjektet mot at jeg tok imot noen praksisstudenter fra dem.
AKH: Hvordan føltes det å ha finansieringen på plass?
JB: Det føltes som et veldig stort ansvar, og derfor ba jeg om noe permisjon med lønn for å gjennomføre filmprosjektet, men det fikk jeg ikke. Da tenkte jeg at jeg bare måtte få det til uansett, og fra masterstudiet var jeg jo vant til å jobbe på fritiden …
AKH: Deretter fulgte en periode med prøving og feiling hvor du gjorde deg noen til dels ganske dyrekjøpte erfaringer i din jakt på en produsent du kunne samarbeide med …
JB: Det ble noen samarbeid som ikke førte fram til de ønskede resultatene, ja, og jeg tapte mye tid på dette. Til slutt satt jeg med telefonkatalogen og ringte filmskapere og alt mulig rart for å prøve å orientere meg om hvem som kunne jobbe med meg videre.
AKH: Sett utenfra ser det ganske vanvittig ut at du kastet deg inn i filmbransjen på denne måten.
JB: Du kan si at det var helt vanvittig, for det var en reise inn i et helt nytt felt. Høsten 2011 fikk jeg via folk i filmbransjen i Vestfold tips om Anders B. Jørgensen i Feberfilm som nettopp hadde flyttet til Tønsberg fra Bergen og var kjent som en god filmmann.
AKH: Og så ble samarbeidet en dans på roser?
JB: Ikke akkurat. Jeg hadde på det tidspunktet jobbet såpass lenge med prosjektet at for meg var ting ganske gjennomarbeidet, og jeg hadde et ganske klart bilde av hvordan sluttresultatet skulle være. Det stemte ikke alltid overens med det han mente var de riktige valgene. Men han hjalp meg til å få et mer dramaturgisk manus, og konsentrere historien rundt færre personer. Flere ganger sa han: «Det er du som har pengene, så du bestemmer.» Hadde ikke jeg hatt pengene, ville nok filmen sett annerledes ut. Jeg fikk det som jeg ville fordi jeg var kunde også. Jeg var kunde, manusforfatter, prosjektleder og regissør.
AKH: Det hadde ikke hjulpet om du var manusforfatter, regissør og prosjektleder hvis pengene var felles?
JB: Nei, da hadde nok han fått større gjennomslag på grunn av hans erfaring og autoritet som filmmann. Men jeg var kunden, og jeg kjente feltet vi skulle dokumentere og målgruppen. Vi hadde våre uenigheter, men han kom med gode ideer og forslag, og jeg er veldig fornøyd med resultatet vi fikk til sammen til slutt.
AKH: Du lærte noe om teori og praksis da dere skulle filme scenen der Hedda blir hentet av politiet …
JB: Ja. Jeg hadde jo lært å skrive dreiebok på studiet, med alt om kamerainnstillinger, vinkler og så videre, så jeg skrev en dreiebok til dramatiseringen som jeg sendte produsenten på forhånd. Men den brukte han ikke. Han laget sitt eget korte manus som han sendte ut til skuespillerne på forhånd, og som styrte hele innspillingen.
AKH: Dette handler kanskje om at som fotograf er dette ting man bare gjør, man splitter det ikke opp i mange små biter. Kameraet er jo hans forlengede arm og øye.
JB: Ja, det er der han er proff.
AKH: Når jeg hører på deg, tenker jeg at dette er noe helt annet enn å skrive en bok. En bok kan man få utgitt for under 50.000 kroner på et betalingsforlag, mens du måtte ha 750.000 for å komme i gang, og et stort apparat måtte settes i sving. Men så fikk du også et resultat som har fått en svært god mottakelse. Før premieren var du imidlertid forberedt på at du kunne få sparken …
JB: Ja, og det var en risiko jeg var villig til å ta. Men i stedet fikk filmen ros fra både barneminister Inga Marte Thorkildsen og min sjef i Bufetat som var på premieren sammen med hele ledergruppen. Noen hadde kanskje trodd at jeg var ute etter å «ta» barnevernet, men det er jeg ikke. Jeg vil bare bidra til at barnet selv blir hørt i barnevernssaker.
AKH: Til premieren på Litteraturhuset kom det så mange at folk måtte stå langs veggene i rommet …
JB: Ja. Det strømmet på med folk i tillegg til de som jeg hadde invitert. Jeg hadde invitert alle stortingspolitikere som har tatt opp barnevernet i Stortingets spørretime, og jeg hadde invitert mange fra barnevernsfeltet, men det kom altså mange andre som hadde fått vite om premieren på en eller annen måte.
AKH: Senere har filmen blitt vist i mange sammenhenger, og underveis tilbød Høgskolen i Oslo og Akershus deg et halvtidsengasjement fordi så mange av lærerne ønsket å bruke deg og filmen inn i undervisningen. Så fem år etter studiestart på Høgskolen i Vestfold har dokumentarmodulen ført deg ut på en formidlingsreise som du kanskje fortsatt bare har sett begynnelsen på …
JB: Ja, og jeg må takke mine medstudenter for støtten som var helt avgjørende for at jeg gikk i gang med prosjektet. Fra den første pitchen jeg skrev til «Hør på meg!» på dokumentarmodulen fikk jeg positive tilbakemeldinger om at dette hørtes ut som en god idé, og dessuten en nyttig idé. Selv om de selv ikke jobbet i barnevernet, mente de at det var behov for en slik film. Og de likte tittelen, så den har fulgt prosjektet helt fra starten.
*
Filmen «Hør på meg!» kan man skaffe seg gjennom Facebook-siden til «Hør på meg!».
*
