Dyr kan snakke – men kan mennesker lytte?

Visste du at elefanter banner, at sjimpanser er interessert i moter og at delfiner bruker navn på hverandre? Dette er noen av de mange eksemplene Eva Meijer byr på i boken Dyrenes språk, som nettopp har kommet ut på norsk.

Diskusjoner og samtaler om språk reiser alltid spørsmål. For hva er egentlig språk? Vi forventer uten videre å forstå hverandre så lenge vi snakker samme språk. Men det viser seg jo slett ikke alltid å stemme. Og er vi de eneste dyrene her på jorden som er i stand til å føre avanserte samtaler? Eller kan det være at andre dyr uttrykker seg like effektivt, i et entydig språk, formet i streng grammatikk og semantikk og konstruert i velmenende empati? Er det ikke underlig at vi noen ganger synes det er lettere å forstå hva familiehunden vil eller hva katten vår sier, enn et fremmed menneske?

Bokanmeldelse
Eva Meijer: Dyrenes språk. Dyrenes hemmelig samtaler
Oversatt av Bodil Engen
Flux Forlag 2020
Originalens tittel: Dierentalen (først publisert i Nederland i 2016 av ISVW)
Les forlagets omtale av boken her

Språklig lavmælt og i en elegant litterær sakprosa viser Eva Meijer at andre arter enn mennesket også har høyt utviklede språk- og kommunikasjonsevner. På en del felter overgår egenskapene klart menneskets. Dyrs omfattende sosiale og avanserte levesett er ukjent for de fleste av oss. Men dette, forklarer Meijer, er språk, sosial innsikt og kommunikasjonsteknikker vi mennesker med fordel og ganske enkelt kan tilnærme oss, dersom vi ønsker og ikke minst klarer å frigjøre oss fra fordommer og et kulturelt og historisk betinget syn på dyr.

Eva Meijer er født i 1981 og er forfatter, filosof og musiker. Hun har undervist i dyrefilosofi ved universitetet i Amsterdam og er leder for den nederlandske studiegruppen for dyreetikk (OZSW). I 2006 ga hun ut romanen Bird Cottage, som handler om Len Howard som etter fylte 40 år bestemte seg for å vie sitt liv til å leve med lokale småfugler der hun bodde i Surrey i England. En rørende og velselgende biografisk roman som handler om kvinnens fantastiske opplevelser etter hvert som hun fikk plass i fuglenes verden og til slutt levde i et altoppslukende samspill med sine fugler i et domestisert, men likevel naturlig miljø.

Gjennom syv kapitler behandler Dyrenes språk følgende temaer:

• Eksperimenter der man har forsøkt å lære dyr menneskespråk, og relevansen dette har for å forstå hvordan språk fungerer
• Dyrenes språk
• Å leve sammen med dyr samt språk mellom mennesker og andre dyr
• Kroppens betydning for tenkningen og utforskningen av språk og tenkning hos, og med, andre dyr
• Dyrespråkenes strukturer
• Relasjonen mellom lek, språk, metakommunikasjon og regler og dessuten dyrs moralitet
• Mulige politiske konsekvenser av at dyr har språk

Meijer forteller historier som forklarer dyrs kommunikasjon, dyrs ståsted i menneskenes verden og betydningen av at menneskene evner å lytte når dyr snakker. Hun forteller at det for eksempel finnes motetrender innenfor enkelte grupper av sjimpanser. Sjimpansen Julie startet nemlig en trend i sjimpansereservatet i Zimbabwe, der hun begynte å pynte seg med et gresstrå bak øret. Hun viste og kommuniserte dette til de andre sjimpansene i reservatet, og snart hadde gresstrået blitt en hype som alle sjimpansene fulgte. Og da Julie døde, døde også gresstrå-hypen ut i det «sjimpanske» sosiale miljøet.

Et annet forskningsprosjekt Meijer omtaler, som dessverre fikk et tragisk utfall, var der M. Lovatt trente delfinen Peter i språkutvikling. For til tross for den gode samhandlingen mellom Lovatt og Peter oppsto det misforståelser og ryktespredning rundt arbeidet og om teknikkene som ble brukt i treningen, og dette førte til at Lovatt ikke fikk lov til å trene delfinene lenger. Delfinen Peter ble derfor flyttet til et annet akvarium, og Lovatt ble fjernet fra forskningsarbeidet. Men sorgen over tapet av sin venn og trener fikk Peter til slutt til å begå selvmord, og det gjorde han ved å legge seg på bunnen av akvariet og drukne seg. For siden delfiner puster bevisst, kan de hvis de opplever livet som uutholdelig, faktisk kvele seg selv ved å legge seg på bunnen og velge å ikke puste mer.

Meijer poengterer at mange filosofer i vestlig tradisjon betrakter menneskespråket som unikt, og at enkelte faktisk mener det er dette språket som gjør oss til mennesker. Aristoteles, Descartes, Kant og Heidegger mente alle at konseptet språk kun innebar menneskespråk. Som filosof er Meijer imidlertid mer på linje med språkfilosofen Ludwig Wittgenstein. Hun forteller at Wittgenstein i sine senere arbeider forkaster forestillingen om at ord har en entydig betydning, og at språk kun kan defineres på én måte. Deretter presenterer hun Wittgensteins teori om «språkspill», og om hvordan det sosiale rundt språklig samhandling forklarer språk, hvordan språket varierer fra situasjon til situasjon og at man for å forstå hvordan språket fungerer, bør studere situasjonene der det blir brukt, og ikke forsøke å definere språk til et avgrenset område. Språkspill rommer så mye mer enn ord, forklarer hun, f.eks. gester, kroppsholdninger, bevegelser og lyder. Og disse delene av ulike språkspill er spesielt viktige når man tar for seg kommunikasjon med dyr.

Meijer forteller om forskere som bruker ulike digitale teknikker for å kartlegge, oversette og kommunisere med dyr. Ett eksempel er delfinforskeren Denise Herzing som tar opp delfinlyder det menneskelige øre ikke kan oppfatte. Ved hjelp av digitale programmer oversetter hun menneskespråk til delfinspråk og motsatt, og det ser ut til at hun dermed klarer å kommunisere med delfiner på deres eget språk.

Forskningsarbeidet med delfiners språk har mye til felles med språktrening med primater; de lærer symboler og betydningen av ord. De lærer at symbolenes rekkefølge har stor betydning, og de lærer å tolke gester og kroppsholdninger. Forskningen viser foreløpig at språket delfinene bruker avhenger av hvor i livet den enkelte delfin befinner seg, at delfinspråk består av ulike dialekter og at språket de enkelte delfingrupper bruker, er kulturelt betinget. Dessuten har delfiner unike navn på hverandre.

Tematikken i Dyrenes språk er meget aktuell i dagens debatt om menneskets utnyttelse av natur og dyr. Argumentasjonen Meijer fører i boken, er saklig og undervisende. Boken inneholder 308 tydelige og relevante kildehenvisninger, og den presenterer sitt innhold på en så levende og beskrivende måte at de fleste lesere, antakelig uansett engasjement for dyr og dyrs kommunikasjon, vil finne mye av interesse.

Med varierte innfallsvinkler presenteres både generelle filosofiske betraktninger, nye muligheter for å kommunisere med dyr gjennom moderne teknologi og historier fra fagfolk som har autentiske erfaringer. Dette mangfoldet gir en fin oversikt for enhver leser. Muligheten til å finne et ståsted i dyrenes verden øker etter hvert som man leser seg igjennom historiene, får forklaringer på begreper knyttet til språk og kommunikasjon og blir presentert for forskning som viser dyrs evne til å kommunisere, og da ikke bare med sin egen art, men også med mennesket, vel og merke dersom mennesket er i stand til å samarbeide.

Meijer forteller for eksempel at man ved observasjon har forstått at elefanter banner, de kommuniserer enkelt hvordan de føler seg, og de formidler dagsformen og humøret sitt ved hjelp av tonefallet de snakker med. Forskningen viser også at elefanter forstår abstrakte begreper. De har dyp medfølelse med andre, og når noen av dem dør, utfører de det som ut fra et menneskeperspektiv ser ut til å være avanserte begravelsesritualer. Og ofte behersker elefanter i fangenskap to språk; elefantspråk, som de bruker med andre elefanter, og menneskespråk som de bruker i sin omgang med mennesker.

I boken finner vi også fortellinger om dyr som mennesker omgås med i sitt dagligliv. For eksempel fortelles det om adferdsbiologen Konrad Lorenz som bodde med et stort antall dyr i sitt hjem. Hos ham var det barnevognene som ble plassert i bur, og ikke dyrene som gikk fritt i hjemmet hans og som han delte livet sitt med. Lorentz spesialiserte seg på å kommunisere og samhandle med ender. Han lærte seg å snakke andespråk, og i sitt arbeid med dette språket fikk han innsikt i hvordan instinkt og intelligens er sammenflettet hos en lang rekke arter.

Michael Westerfield forsker på en fugl de aller fleste mennesker, uansett dyreinteresse, har et slags forhold til, nemlig kråker. Westerfield viser at kråker har ord for det meste, ikke minst andre dyr som menneske, katt og hund. En gammel ikke-jaktende katt blir snakket om på en helt annen måte enn en ung aggressiv jaktkatt. Kråker husker dessuten godt, og har man en gang gjort en kråke sur, kan man ha skaffet seg en fiende for livet. Kråkefugler har også god samhandlingsevne, og dersom de blir stilt overfor en foringsautomat der maten er vanskelig tilgjengelig, vil en kråkeflokk oppføre seg omtrent som et kontorpersonale som utveksler meninger om hvordan man skal bruke kontorets nyanskaffede kaffeautomat.

Det er ingen tvil om Meijers ståsted i den etiske, politiske eller fundamentale debatten om dyr og dyrs verdi i en menneskestyrt verden, altså i vår antropocene tidsalder. Men i Dyrenes språk debatterer eller argumenterer forfatteren ikke aktivt dette ståstedet gjennom de syv kapitlene. Holdningen hennes kommer i stedet elegant og ganske subtilt frem i eksemplene hun legger frem. Alt i alt er boken bemerkelsesverdig lite polemisk. Fenomenet antropomorfisme, altså å tillegge dyr menneskelige egenskaper, blir respektfullt behandlet, men det er ikke slik menneskeliggjøring som er Meijers eget ærend.

I sterk kontrast til Meijers ikke-polemiske fremstilling av denne tematikken står boken Animal Liberation skrevet av den australske filosofen Peter Singer. Dette er en meget polemisk bok som kom ut første gang i 1975. Singer startet den moderne dyrerettsbevegelsen, og han innførte begrepet artssjåvinisme. Begrepet rommer ordet sjåvinisme, som for eksempel blir brukt for å beskrive nedvurdering av mennesker på grunn av kjønn, rase, eller nasjonalitet, og som ifølge Singer også kan brukes om arters nedvurdering av andre enn sitt eget slag

Meijer deler antakelig mange av Singers holdninger om dyrs rettigheter. Hun anfører også at denne tematikken snarest bør stå på menneskets etiske «to-do-liste», eller utviklingskurve om den termen foretrekkes. Og hun viser til at det ikke er lenge siden kvinner ble sett på som ikke-rasjonelle vesener som ikke egnet seg som samtalepartnere. Tematisk jobber de to forfatterne opplagt for samme sak, men polemikken er tydelig fraværende hos Meijer. Hun velger å møte leseren uten anklagende, kritiske eller fordømmende innfallsvinkler.

Meijers eget språk i Dyrenes språk er tydelig med enkle setninger og hyppig tegnsetting som gjør det enkelt å følge tankerekkene. Enkelte forklaringer gjentas, og for min egen forståelse av nye temaer er det til god hjelp at eksemplene forklares på ulike måter, og at tankene som diskuteres blir befestet i solide eksempler. Boken avsluttes slik:

Andre dyr viser oss at språket er langt bredere og rikere enn vi har trodd, og at det finnes langt flere muligheter for å uttrykke seg meningsfylt enn bare med menneskeord. I stedet for å avskrive disse ytringsformene som mindreverdige kan vi lære av dem, om andre dyrs indre liv og om de forskjellige måtene betydning blir til på. Dyrene trenger ikke lære noe nytt for at språket deres skal være språk; det er vi som må få et annet syn på dem. De har meddelt seg hele tiden.

Dyrenes språk er kanskje den boken som i mitt snakkende, skrivende, lesende og kommuniserende liv har lært meg mest om kommunikasjon og formidling. Stillferdig og elegant beviser Meijer det vi alle egentlig vet; det handler ikke så mye om å snakke. Det handler om å lytte.

*

*