Realist og romanforfatter Paolo Giordano mikser informative fakta og sympatisk ønsketenkning i en lettlest liten bok om koronakrisen.
Nøyaktig 172 år etter at Marx og Engels ga ut Det kommunistiske manifest, sitter Paolo Giordano virusfast i Roma i februar/mars 2020 og skriver I smittens tid. Han skriver blant annet: «Det finnes ikke lenger grenser, regioner og nabolag. Det vi går gjennom, er hinsides identitet og kultur.» Og: «I smittens tid er fellesskapet hele menneskeheten.»
Bokanmeldelse
Paolo Giordano: I smittens tid. Rapport fra pandemiens frontlinje
Oversatt av Aleksander Melli
Spartacus 2020
Les forlagets omtale av boka her
Hos Marx og Engels var det proletariatets herredømme som skulle fjerne grensenes betydning. Hos Giordano er det koronaviruset som skal spille denne rollen. Ønsketenkning både den gang og nå, tenker jeg.
Halvannen måned etter at Giordano skrev sitt koronistiske manifest (som ikke er hans betegnelse, men min), er det opplagt for de fleste at både grenser og nabolag så definitivt finnes og betyr svært mye. De aller fleste land har så å si stengt grensene sine for mennesker fra andre land. Og fra blant annet USA rapporteres det at de som kommer fra fattige nabolag, er overrepresentert i dødsstatistikken.
Etter hvert som smitten sprer seg i fattige land, vil mangel på respiratorer og andre behandlingsmuligheter gjøre at andelen av de smittede som dør, blir en helt annen enn for eksempel i Norge. Og den dagen en effektiv vaksine foreligger, vil nok ikke tilgang til vaksinering være uavhengig av grenser, nabolag og tykkelse på lommebøker.
Hvert land har ulike forutsetninger for å håndtere situasjonen selv om mange innfører de samme tiltakene for å hindre smittespredning. Vi er ikke i samme båt, men tvert imot spredt utover i utallige båter som er svært forskjellig utrustet for å møte virusstormen.
Men det at Giordanos sympatiske ønsketenkning om en menneskehet som er i samme båt, ikke har nevneverdig feste i virkeligheten, betyr ikke at boka hans ikke er verdt å lese. Med en doktorgrad i fysikk er han godt rustet til å forklare smittens matematikk, og det gjør han på lettfattelig vis. Leseren sitter igjen med et klart bilde av hvorfor det er så viktig at R0 (leses R-null) er lavere enn 1. Og med litteratens poetiske sans kommer Giordano med slående formuleringer som «smitten er en infeksjon i våre relasjoner» og «reduksjon av R0 er det matematiske uttrykket for våre forsakelser».
På faktasiden bidrar Giordano også med å oppklare at viruset heter SARS-CoV-2 mens sykdommen heter covid-19. Dette kan man selvsagt også finne ut på alskens informative nettsider, men det er fint med en liten bok som samler fakta om koronakrisen mellom to permer.
Og det er forfriskende å bli instruert om at lineær vekst riktignok oppleves som «naturlig» for de fleste mennesker, men at naturen selv «foretrekker vekstrater som enten er svimlende høye eller betydelig slakkere: eksponentialfunksjoner og logaritmer».
Giordano beskriver kampen mot epidemiens eksponentielle vekst som at man forsøker å reparere en lekk kran uten først å ha stengt av hovedkranen. I NRKs sendinger har Hallvard Sandberg gang på gang sammenlignet kronoaepidemien med at vi sitter i en båt som tar inn vann. Valget av metafor sier kanskje noe om styrken i epidemien i henholdsvis Italia og Norge. Å reparere en kran under fullt vanntrykk framstår som ganske mye røffere enn å øse en båt som tar inn vann.
Giordano tar innimellom virusets perspektiv og forteller blant annet leseren at i virusets øyne kan hele menneskearten deles inn i tre kategorier: de mottakelige, de infiserte og de immune (eller døde). Og Giordano har selvsagt rett i at fra virusets perspektiv finnes ikke grenser og andre sosiale konstruksjoner. Men når han skriver at «selv om de [hundrevis av millioner mennesker som er ekstra sårbare av sosiale og økonomiske årsaker] rent geografisk befinner seg veldig langt unna, er de moralsk sett veldig nær», opererer han med et moralbegrep som ikke er allmennmenneskelig. Minst like «naturlig» som global solidaritet er den lokale eller nasjonale solidariteten – men jeg setter altså pris på Giordanos globalt solidariske ønsketenkning. Vi må bare være oppmerksomme på at global solidaritet ikke kommer av seg selv, men tvert imot må dyrkes fram og vernes om.
Begrepet «bærekraftig utvikling» brukes ikke i denne boka, men Giordano gir en nøktern framstilling av at det er den ikke-bærekraftige utnyttingen av naturen som gjør at vi vil oppleve stadig nye pandemier. Både avskoging, urbanisering, utrydding av dyrearter og intensivt dyrehold framheves som årsaker til at virus blir «blant miljøødeleggelsenes mange flyktninger». Han skriver: «For smitten er bare et symptom. Infeksjonen er i våre økosystemer.»
I et intervju med NRK sier bestselgende forfatter og historiker Yuval Harari at han håper den koronafremkalte tilliten til vitenskapen overlever krisen og kan overføres til klimaendringene. At vi blir globalt solidariske og ansvarlige av å gjennomleve koranakrisen, er i tråd med dette en mulighet vi kan forsøke å gripe – ikke noe som kommer av seg selv.
Oversetter Aleksander Melli brukte rundt en uke på å gi Giordanos tekst en lett tilgjengelig norsk språkdrakt. Og forlaget Spartacus brukte tilsvarende kort tid på å få boka ut til leserne. Da er det bemerkelsesverdig at den norske versjonen slett ikke skjemmes av trykkfeil eller dårlig språk. Fra min feberfrie frivillige hjemmeisolasjon i Horten anbefaler jeg boka på det varmeste.
Kilder:
NRK (2020). Hallvard Sandberg om koronadugnaden: – Vi sitter i en båt som tar inn vann. Publisert 5.4.2020 på NRK.no. URL: https://www.nrk.no/video/2d8cb3d4-f095-4e29-a564-e3e94f3bd8f7
Skjeseth, Heidi Taksdal (2020). Yuval Harari: – Verden formes på nytt nå, og vi kan velge hvordan. Publisert 12.4.2020 på NRK.no. URL: https://www.nrk.no/urix/yuval-harari_-_-verden-formes-pa-nytt-na_-og-vi-kan-velge-hvordan-1.14977618
*
