Det imitative begjær

Begjæret begynner med at man fascineres og frastøtes av hverandre. Man både vil og vil ikke være lik den andre. Det fører så til en eller annen rivalisering eller felles fascinasjon for et objekt. Dette med å rivalisere over ulike gjenstander, er ikke noe spesifikt menneskelig. Dyr kjemper med hverandre om føde og parringspartnere. Men det at man rivaliserer langt utover og lenge etter at kampen om objektet er avgjort, er noe spesifikt menneskelig som viser at begjæret er fundamentalt knyttet til den andre.

På en måte uttrykker menneskelig imitasjon sin egenart når rivaliseringen ikke lenger er objektrettet, men rettet mot rivalen(e). Menneskelig imitasjon skiller seg altså kraftig fra naturlig imitasjon ved at den transcenderer objektrelatert imitasjon. Heller ikke er begjæret statisk. Det kan ikke fanges som noe essensielt, og det kan bare lokaliseres som ulike stadier i et forløp. Og disse stadiene er stadier hvor begjæret blir mer intenst, hvor det skjer en form for degradering av personligheten. Det første stadiet begynner med at man først fascineres eller frastøtes av noen, så blir man besatt, og så til slutt er man styrt av sin forhatte rival. Denne økte intensiteten fører til at begjæret rettes mer og mer mot rivalen. Prosessen ligner en flue som forsøker å fly fra kjøkkenet og ut i hagen, men som hver gang den er på vei ut, støter på kjøkkenvinduet. Begjæret overfor rivalen blir bare mer og mer intenst. Til slutt er alt konflikt. På det viset er det en direkte sammenheng mellom den innledende fascinasjonen og de tragiske avslutningene i form av galskap, mord eller selvmord.

Selv om begjæret kan lokaliseres i stadier, er det bare ved å se hele prosessen under ett at man er i stand til å forklare begjærets vesen. I dagliglivet forstår man begjæret kun ut fra de innledende stadiene. Da gir begjæret seg ut for å være noe vitalistisk og kreativt. Ettersom de modne og langvarige effektene av begjæret enten ignoreres eller gis helt andre betegnelser, får begjæret ofte motsatt verdi av hva det egentlig uttrykker. Begjær blir noe sunt og livsbekreftende, mens det heller kan ses på som en smitte som oppløser personligheten og fører mennesket inn i nedverdigende relasjoner. Men det er ikke før i begjærets senstadier at man begynner å se begjærets sykdomsfremkallende kraft.

Begjær versus imitasjon

Ut fra en forståelse av at begjæret ender ut i det negative og det sykelige, er det viktig å operere med en distinksjon mellom begjær og imitasjon. Man kan kanskje kalle begjæret effektene av en destruktiv imitasjon. I et hendelsesforløp med destruktiv imitasjon utløses det negative begjæret gjennom etterligning av modeller som er rivaliserende og voldelige, ofte gjennom å presentere noe som forlokkende, men som ender opp ødeleggende. Den østerrikske psykoanalytikeren Werner W. Ernst har prøvd å løse det begrepsmessig problematiske i forholdet mellom mimesis og begjær ved å skille disse totalt fra hverandre. Det virker i utgangspunktet ryddig og overfladisk logisk, men problemet er jo at imitasjon ikke kan forståes uavhengig av begjæret. Samtidig er ikke hangen til imitasjon noe negativt. Tvert imot uttrykker den menneskets stadige ønske om å komme ut av seg selv og delta i andres liv.

Bibelen og begjæret

De to siste budene i De ti bud omhandler begjæret, da fremstilt som forbud mot å begjære noe som tilhører andre, enten det er den andres eiendom eller kone. Forbudene baserer seg på ikke å gi etter for begjæret etter å tilegne seg noe som ikke er ens eget. Dette er begjær som vil skade både en selv og andre dersom en gir etter for det. Disse forbudene mot å begjære er selve forutsetningen, både hos jøder og kristne, for å forstå begjær. Begjæret er forstått som et driv etter noe som tilhører andre. Likevel, disse forbudene gir ikke noen oppskrift på hvordan begjæret virker. Det er kun snakk om en advarsel mot begjæret med en antydning til dets destruktive virkninger. Begrunnelsen er religiøs: brudd på budet strir mot Guds vilje. Det gamle testamente advarer mot begjæret mer enn det beskriver det. I Det nye testamente finner man imidlertid passasjer hvor begjæret blir beskrevet mer inngående. I Jakobs brev blir begjæret beskrevet som en utvikling.

Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. Når begjæret er blitt svangert, føder det synd, og når synden er moden, føder den død. (Jakobs brev 1, 14–15)

I disse versene ses begjæret som en dødelig prosess. Denne prosessen har en imitativ struktur: først skapes begjær for et objekt, og så skapes det begjær for det som leder til objektet. Når begjæret flyttes fra objektet til personen, får begjæret en dødelig virkning på subjektet. Å begjære det som andre begjærer, fører til død, mens det å begjære Guds vilje, fornyer livet. Denne bibelske forståelsen av begjæret som noe forbudt og dødbringende kan ses som selve utgangspunktet for den vestlige sivilisasjonens begjærsforståelse, og den danner også et grunnlag for å forstå teologiske motiver som synd, arvesynd, offer og soning.

For å forstå den bibelske betydningen av begjær, kan det være en idé å se på den i lys av de voldelige offermekanismene i primitive kulturer. I utgangspunktet finner man de samme elementene av syndebukktenkning i Det gamle testamente, for eksempel i fortellingen om Abraham som blir bedt om å ofre sønnen Isak. Allikevel ser man at offerets uskyld begynner å bli tydeligere i enkelte av de bibelske tekstene, nettopp fordi man legger så stor vekt på uskyldig lidelse.

På samme vis som i moderne begjærskonstellasjoner mellom rivaler, er de religiøse offerstrukturene bygd på begjæret etter differanse, etter å være ulik offeret. Men når offeret blir tatt av dage og det inntrer en guddommeliggjøring av offeret, inntrer behovet for å identifisere seg med offeret. Det forhatte offeret blir transformert til å bli det guddommelige offeret. Både før og etter offerhandlingen er begjæret rettet mot offeret. Men offeret går fra å være det forhatte elementet til å bli den samlende kraften. Offerhandlinger som også har en imitativ komponent, skiller seg fra en moderne rivaliseringssituasjon på den måten at en primitiv offerhandling er kollektiv, mens den moderne rivaliseringssituasjonen er mer individuell. Selv om begge er voldelige og fører til utstøtelse, var det tradisjonelle offeret først og fremst voldelig i fysisk forstand mens rivalisering først og fremst uttrykker en psykisk vold.

Vold og begjær

Ettersom mennesker søker etter å få tilfredsstilt sine begjær, er man alltid på jakt etter en modell som kan hjelpe en mot å nå sine mål. Problemet er imidlertid det at de som man velger som modeller, ofte ender opp som rivaler. De blir selv påvirket av den som begjærer en. Dette skaper rivalisering og, dersom ingen bøyer av, vold. Begjær og vold kan ses som tett sammenvevd. Faren ved å se begjær og vold som identiske størrelser, er imidlertid at begjæret i sine tidlige stadier er alt annet enn voldelig. Disse tidlige stadiene da man fascineres av begjærsmodellen, vil nesten alltid være rivaliserende, men ikke nødvendigvis voldelige. Det er også tvilsomt om ethvert begjær fører til vold. Spesielt tvilsomt blir det dersom man knytter begjær til konkurranse, til drivet etter å vinne. Slike «driv» kan lett kanaliseres henimot ikke-voldelige former, ja sågar mot kreative og kunstneriske former.

Det er vesentlig å se sammenhengen mellom konkurranse, driv og begjær, samtidig som man poengterer at konkurranse ikke er voldelig i seg selv, men den kan likevel være potensielt voldelig. Konkurranse, spesielt når den skaper rivaler, er potensielt i stand til å utløse voldelige begjær og vil derfor kunne få en voldelig utgang.

Det er også vesentlig å operere med distinksjoner mellom konkurranse, driv og begjær fordi konkurranse fremmer kulturell utvikling og kreativitet som nettopp har som mål å prøve å unngå vold.

Begjær skaper likhet

Etterligning fører nødvendigvis til at man blir mer lik den man etterligner. Begjæret etter å tilegne seg noe fra den andre fører til større symmetri mellom partene, og dette begjæret etter noe som tilhører en annen, blir lett konfliktfullt. Etterligning fører gjerne til ulike former for fordobling. Begjæret synes å flytte seg fra begjærsobjektet til den som begjærer objektet, altså begjær basert på den andres begjær. Og når flere begjærer det samme, vil det måtte oppstå en viss rivalisering. Problemet med etterligning er jo at det er så potensielt konfliktfullt. Vi godtar at en person etterligner oss så lenge han ikke truer vår posisjon. Men idet etterligningen truer vår posisjon, gjør oss mindre verd, skaper det gjerne konflikt.

For å illustrere denne utviklingen fra en ytre, konfliktfri mimesis til en indre, konfliktfull mimesis, kan vi forestille oss at du driver og forsker på Hamsun. Du har nettopp levert en doktoravhandling på den store norske forfatteren og har fått en midlertidig stilling på universitetet. Samtidig er du veileder for en student som skriver hovedoppgave på Hamsun. Denne studenten har brukt noe av stoffet og innfallsvinkelen som du hadde da du skrev doktoravhandlingen. Du synes denne studenten er veldig interessant å ha kontakt med. På den ene siden blir du smigret over at han har studert avhandlingen din så grundig og er i stand til både å forstå og sette pris på arbeidet ditt. På den andre siden merker du en viss beundring hos studenten. Dette smigrer deg. Nettopp denne hierarkiske avstanden mellom deg og studenten gjør at du slapper av med ham. Men la oss si at denne hovedfagsstudenten går videre og skriver en avhandling om Hamsun. Fremdeles låner han her og der av deg, men for å kunne få til noe originalt, vrir han på stoffet ditt og polemiserer mot enkelte av dine meninger. Etter hvert blir det endelig en ledig fast stilling på instituttet. Dere søker begge på stillingen. Du prøver å opprettholde samme kameratslige tone, men merker at du begynner å reagere på ting han sier. Du merker også at du uttaler deg mer negativt om forskningsarbeidet hans. Overfor en kollega sier du at doktoravhandlingen hans var nærmest et litterært tyveri av din egen avhandling. Etter et års venting viser det seg at han får den faste stillingen. Dere går nå og skuler på hverandre, unngår å hilse når dere treffes i kantinen. Til slutt kan dere ikke være i samme rom. Og hvis en av dere sier ja, sier den andre nei, den ene sier svart, den andre hvitt. Det begynner også å komme for en dag at dere har baksnakket hverandre til kolleger, til og med satt ut falske rykter om hverandres privatliv. Hver gang noe skal avgjøres på instituttet, er dere mer opptatt av å stikke kjepper i hjulene på hverandre enn å se hva som gagner instituttet best. Til slutt forsurer denne konflikten miljøet slik at en psykolog blir hyret inn for å få instituttet til å fungere sånn noenlunde igjen. Nå er imidlertid rivaliseringen kommet så langt at du er mye mer fokusert på å få ryddet denne kollegaen av veien enn å få en fast stilling.

Her ser man hvordan begjæret transformeres fra et objektivt mål; karriereutvikling og kunnskaper om Hamsun, til å bli rivalisering mellom fiender. Når begjæret blir tilstrekkelig intenst, føder det konflikt, og man mister perspektivene. Fokuset flyttes mer og mer fra karrieren til rivalen. Rasjonaliteten forsvinner, og man drives med av konflikten. Det tragikomiske i disse formene for rivalisering er at man ofte tror at ens synspunkter er helt rasjonelle og at man har alle grunner i verden til å kritisere og ødelegge for sin kollega. Begjæret, slik det framstilles i dette eksemplet, er helt vanlig, noe man ofte møter i dagliglivet. Alle har mer eller mindre opplevd dette på ulikt vis, enten med klassekamerater, med kolleger, med venner, med slektninger, med ektefelle og, i verste fall, til og med overfor sine egne barn. Og dess mer dette rivaliserende begjæret trenger inn i privatsfæren, dess mer tragiske virkninger får disse rivaliserende begjærene.

Vanligvis er man i stand til å verdsette flinke folk, men dersom noen er dyktig på akkurat det området hvor jeg har mine ambisjoner, og truer min posisjon, vil det lett oppstå konflikter. Intense konflikter har en tendens til å skape ufrivillig likhet. Begjæret fordobles, og grensene mellom en selv og den andre utviskes. I stedet oppstår det doble bindinger.

Likevel, etterligning behøver ikke alltid å føre til konflikt. Historien er, i likhet med hverdagen vår, full av eksempler på at potensielle rivaler i stedet blir venner. Ydmykhet kan ofte ta brodden av rivaliseringen. Samtidig vil det å se på ens neste som like verdifull som en selv, også virke konfliktdempende. Men det er ingen muligheter for at en konflikt kan dempes dersom de involverte er ute av stand til å se seg selv som både feilende og rivaliserende. Dersom menneskene ikke kan avsløre sine egne tilbøyeligheter til å overvinne den andre, blir det hele lett en terrorbalanse som kan ende i en eller annen brutal løsning. Også det at rivaler tvinges til å samarbeide om et prosjekt, kan snu fiendskap til vennskap. En arbeidsgiver kan dempe konflikter gjennom å få potensielle rivaler til å jobbe sammen. På den måten blir rivalisering kanalisert på en kreativ måte slik at det gagner samfunnet.

Selv om etterligning er grunnlaget for rivalisering, er jo etterligning i seg selv verken konfliktfylt eller rivaliserende. Man kan blant annet etterligne modeller som innehar kvaliteter som får mennesket til å dempe rivaliseringen.  Men de fleste modeller, spesielt modeller frigjort fra etiske og religiøse perspektiv, er ofte både rivaliserende og voldelige.  Et av problemene i dag er at man unngår å se imitasjon som et problem. Man legger seg flat for naive bilder av mennesker som påstår at de ikke er påvirket av noen. I virkeligheten er vi alle produkter av våre modeller. Det synes, for meg i alle fall, opplagt at en gutt som har Rambo som sitt ideal, lettere vil kunne ty til vold som konfliktløsning enn en som har idealer som Jesus eller Gandhi. Det er imidlertid ikke sikkert at en ungdom som flørter med voldelige idealer, blir voldelig, spesielt ikke dersom han har andre, mer fundamentale, idealer bak disse ungdomsidealene. Problemet oppstår i grunnen idet mennesker ikke har integrerte etiske idealer som kan punktere de mer mediestyrte idealene.

Begjæret skaper virkelighetstap

Begjæret i sine senstadier har altså en tendens til å framprovosere vold og så ende ut i ingenting. Dess mer man undersøker begjæret, dess mer ser man at den symbolikken som skapes gjennom rivalisering, er tåkete, steril og uten substans. Når objektene forsvinner ut av synsfeltet og man sitter igjen med den forhatte andre, forskyves realitetene fra realisme til symbolikk. Virkelighetstapet skapes gjennom en pågående rivalisering. Det skaper en gjentagende smerte, men ingen bevegelse. Det er utviklingen fra attraksjon til pågående forsøk på å skade hverandre. På en måte kan man si at det er dette som er begjærets vesen; utviklingen fra fascinasjon, rivalisering, konflikt og til et ingenting.

Selv om begjæret mangler substans, har det sterk virkning på mennesker. Begjæret kan faktisk føre til at mennesker mister kontakten med virkeligheten. På en måte ender begjæret da opp som død metafysikk: Det har ingen substans, fører ingen steder, skaper vold og konflikt og ligner døden. Denne døden er ikke primært den fysiske døden, men en åndelig død hvor alt som er igjen i bevisstheten, er minner om og hang til konflikt. Innenfor begjærets egen logikk er jo problemet alltid den eller de andre. Men i denne dødsridde eksistensen forhindrer begjæret individet fra å forstå at problemet er hans eget begjær. Når begjæret får overtaket på individet, er det alltid den andre som er problemet.

Jeget tror at modellen har noe som han selv mangler. Mimesis er forsøk på å tilegne seg det som man tror man mangler. Det er denne tomheten kombinert med begjæret etter å oppnå fullstendighet som skaper begjæret overfor modellen. Man vil ha modellens attributter. Denne tomheten ligner til forveksling på Jean-Paul Sartres beskrivelse av subjektets umulige forsøk på å bli ett med tingene og de andre (pour soi). Og i likhet med Sartres forståelse av eksistensen som noe umulig, blir forsøket på å oppfylle begjæret umulig fordi modellen vil, dersom det er rivalisering med i bildet, forsøke å forhindre at den begjærende oppnår sine begjær. Og for å si det med Sartre: den andre blir et helvete.

Smittsomt begjær

I tilstander hvor man begjærer modellen på en rivaliserende måte, vil modellen altså neppe respondere på en slik måte at begjærene tilfredsstilles. Tvert imot, dersom modellen selv har viklet seg inn i denne dødbringende rivaliseringen, vil han eller hun kunne gjøre sitt ytterste for å forhindre at den andre får oppfylt sine begjær. Som vi ser, er dette spillet omkring å få sine begjær oppfylt smittende, ettersom det beror på å forhindre at den andres begjær blir identiske med ens egne. I stedet øker begjærene etter å overgå den andre. Den andre blir ikke et medium til å få begjærene oppfylt, han blir i stedet et hinder. Begge forsøker å hindre den andre i å oppnå det hver enkelt lyster. På den måten fordobles begjæret. Og etter at de har blitt fordoblet, vil de også spres i møte med andre som tiltrekkes av de samme begjærene. På den måten vil det ikke, etter en viss tid, være snakk om bare to som rivaliserer omkring et objekt eller et begjær etter aksept, men man risikerer å få vennegrupper, arbeidsgrupper etc. involvert i de samme begjærene. Trekantforholdet, som er det mest vanlige begjærsforholdet, er bare en av mange muligheter, og noen ganger er det en basis for andre konfigurasjoner av begjær. Men selv om trekantforholdet er typisk, mener jeg at James Alison i boka The Joy of Being Wrong overdriver en smule når han påstår at alle former for imitativt begjær har en triangulær struktur. Selv om trekantforholdet tydeligst illustrerer det smertelige ved relasjoner, inneholder imitativt begjær et utall komplekse former for begjær. Begjæret har en tendens til å spre seg som en smitte eller en epidemi. Denne smitten, som ofte er egoistisk og selvrettferdig, minner mistenkelig mye om pesten beskrevet i Fjodor Dostojevskijs roman Forbrytelse og straff. Hovedpersonen, Raskolnikov, har en drøm hvor pesten sprer seg i det uendelige, samtidig som den vekker rivalisering og forvandler mennesker til dobbeltgjengere.

Mens han lå der syk, hadde han drømt om at hele menneskeheten var falt som offer for en forferdelig, ukjent og hemmelighetsfull pest, som var kommet til Europa fra det indre Asia. […] Pesten skyldtes en slags trikiner, en ny type mikroskopiske vesener, som invaderte menneskenes legemer. […] De mennesker som var blitt infisert av disse mikrobene, ble straks som besatte og gale. Men aldri noensinne hadde det eksistert mennesker som var mer sikre på sin egen forstand og sin egen ufeilbarlighet, enn disse som var blitt smittet av pesten. Disse menneskene trodde urokkelig på sine verdidommer, på sine vitenskapelige bevisslutninger, og på sin tro og moral. Hele bygdelag, byer og folk ble smittet og forrykte. Alle gikk i stadig uro, og ingen forsto hverandre, alle trodde at det var de selv, og de alene som hadde enerett på den høyeste sannhet. […] Folk slo vrak på sine vanlige håndverk, eftersom alle som én konsentrerte seg om å bringe sine egne tanker og forbedringer til torgs, og ikke kunne bli enige med de andre om noe som helst; selve jordbruket gikk i stå. Her og der samlet folk seg i flokker, de ble enige om å utrette noe sammen, og sverget på at de aldri mer ville bryte sitt samhold – for så straks hver og en å ta fatt på noe helt annet enn de nettopp var blitt enige om; deretter begynte de gjensidig å anklage hverandre, de kom i slagsmål med hverandre, og hugget hverandre ned. (Dostojevskij 1993:374–375)

Den måten pesten, eller, som min tolkning indikerer: begjærene, sprer seg på kan i grunnen ikke ha noe annet utgangspunkt eller system enn det at mennesker møter hverandre og begynner å rivalisere omkring de samme tingene. I denne forbindelse er det de rette ideene og de rette holdningene.

Begjær og avsakralisering

Begjæret er altså utslag av akutt rivalisering og omfatter alt fra erotikk til profesjonelle, karrieremessige og politiske ambisjoner. Denne drivkraften er å finne i alle områder av samfunnet og preges av rivalisering og mangel på omsorg for ens neste. På en måte er begjæret, slik det ofte framtrer i dag, uttrykk for en krise som oppstår i en avsakralisert verden. Før forhindret man begjærene i å spre seg gjennom å opprette formidable tabuer. Å begjære sin nestes jord eller hans kone på en slik måte at man forsøkte å tilegne seg dem, medførte dødsstraff. I den moderne verden er disse sanksjonene kraftig nedtonet. Avsakraliseringen er i en viss forstand en avvikling av tabuer ved at tabuet mot drap har blitt skjerpet på bekostning av de andre tabuene. Drapet eller volden er det store forbudet i den moderne verden, mens mange andre tabuer har blitt tonet ned. Når tabuene faller, blir det fritt fram for begjæret. Aldri før har mennesket fått utløp for sine lyster og fantasier slik som i den moderne, vestlige verden. Og aldri har det vært så få konkrete hinder mot at begjærene kan oppfylles. Men en slik liberalisme krever samtidig at individet er i stand til å leve ut sine begjær på en slik måte at de ikke ødelegger for en selv og andre. Derfor er det en form for krise når en sakral verden, dominert av gudenes lover og tabuer, oppløses og individet selv må finne en moral. I samfunn hvor sanksjonene etter hvert blir færre og mykere, er jo muligheten til å begå umoralske handlinger langt større. På en måte verner en tradisjonell og sakral kultur mennesket mot moralsk oppløsning. I den moderne, delvis avsakraliserte verden, blir enkeltindividet mer utsatt, friere og i større grad overlatt til sine egne valg. Begjæret, slik det fortoner seg når man gir etter for det og skader andre, er derfor en avsakralisert form for offer. Begjæret stammer fra den avsakraliserte verdens forbud, med de samme ødeleggende virkningene som når man overtrådte de guddommelige lovene.

Vi lever i en tid og en kultur hvor det å utfolde begjær er friere enn noen gang. Samtidig tåler samfunnet store doser begjærsutfoldelse, nettopp fordi kulturen er basert på en avsakralisert, men samtidig kristen og human kjerne, hvor vold ses på som en nødløsning og omsorg for nesten modererer begjærsutfoldelsen. Derfor blir det feil å si at det moderne avsakraliserte samfunnet er religionsløst. Tvert imot styres den moderne mentaliteten i stor grad av de kristne idealene, som nestekjærlighet, menneskeverd og tilgivelse, og nettopp gjennom en slik mentalitet er man, sammenlignet med tidligere tider, i stand til å tåle enorme mengder begjærsutfoldelse.

Liberaliseringen av begjær

Også liberaliseringen av begjær skaper et klima hvor alle prinsipielt kan rivalisere med alle. Til tross for at rivaliseringen er epidemisk i det moderne samfunnet, er det likevel et fåtall som vil tilbake til et samfunn gjennomregulert av forbud og påbud. Det vil dessuten være umulig. Individualismen må ses på som et resultat av liberaliseringen av begjæret. Ifølge den franske psykiateren Jean-Michel Oughourlian er begjæret den bevegelse som skapes gjennom mimesis og gir mennesket autonomi og individualitet. Det imitative begjæret er blitt så intenst fordi barrierene for selvutfoldelse har minket, og forskjeller er forsøkt utradert. Denne utviklingen har bestått av en dialektikk mellom tradisjonelt sakrifisielle verdier og liberalistiske strømninger skapt gjennom ulike former for begjærsutfoldelse. Dette uttrykkes ofte som en kamp mellom gamle og nye verdier hvor tendensen er at de gamle verdiene er mer kollektive mens de nye er mer individuelle. De individuelle begjærene består altså av ulike typer imitasjon som har utfordret et samfunns tradisjonelle offersystem. Paradokset i Vesten er imidlertid at jo sterkere det kristne og humane rammeverket har vært, jo mer har det gitt rom for sekularisering.

Begjæret blir, som man stadig vekk ser, stabilisert på ulike nivåer, men det moderne samfunn mangler det sakrale samfunnets evne til utstøtelse. Straks de regulerende mekanismene forsvinner, flyter begjæret inn i kulturen. I stedet for den fysiske motstand som forbudene fremkaller, opplever man en kultur hvor rivalene transformerer hverandre til hindringer. Og rivalisering skaper hindringer som faktisk ligner mye på de forbudene som før ble etablert gjennom religiøse forbud. De indre, psykiske hindringene er på et vis nye, interne former for forbud som etablereres gjennom rivalisering.

Oppløsning av ulike forbud og tabuer skaper en tilstand hvor den individuelle rivaliseringen frambringer nye og mer differensierte former for vold. De fleste av disse formene inneholder likevel en mindre grad av vold enn de mer tradisjonelle voldsformene. Samtidig kan dette konkurranseklimaet føre til stor kreativitet som munner ut i enorme teknologiske framskritt – som igjen skaper grobunn for storstilt masseødeleggelse. De voldelige følgene av det moderne og sekulære begjæret knytter den franske filosofen Paul Virilio opp til en teori som han kaller dromologi, hvor hastighet blir sett på som vold. Den sekulære kulturen opererer ut fra en fantastisk hastighet, en hastighet som dreper, samtidig som den modererer og skaper distanse til skyldfølelsene skapt gjennom vold.

Når forbudene og de juridiske lovene mykes opp, skaper det samtidig større rom for lovløshet og umoral. Liberaliseringen av begjær skaper friere samfunn, men begjærene skaper nye problemer. Liberaliseringen av begjær forutsetter at individet selv i mye større grad klarer å kontrollere sine begjær. Og det leder til følgende spørsmål: I hvor stor grad kan et liberalt samfunn være i stand til å kontrollere uønskede begjær?

Dersom begjæret vekkes gjennom andres begjær, blir begjæret tilegnende, det vil si at begjæret rettes mot de samme begjærene som rivalen. Det betyr at begjæret i utgangspunktet ikke er spesielt objektrettet – noe som bryter med den populære forestillingen om at begjæret er en rettlinjet og ukomplisert sak. Denne forestillingen om begjæret går ut på at når man begjærer en bil, er det selve bilen som er fokus, ikke det at man begjærer bilen fordi man vil overgå naboens bil for slik å gjøre inntrykk på ham. De svakhetene som våre begjær er befengt med, blir sjelden lagt vekt på i reklamen. Reklamen presenterer begjæret slik at man suser rundt i en Ferrari fordi Ferrarien er i stand til å gjøre inntrykk på den nyss innflyttede nabojenta. Den skjuler ikke det faktum at Ferrarien er et lokkemiddel, derimot skjuler den det at man kjører rundt i Ferrarien fordi man før har sett andre suse rundt i den med stort hell. Dersom bil kun var et framkomstmiddel, ville det være vanskelig å forklare hvorfor man kjøper biler som er dårlig egnet til det terrenget man er omgitt av og som koster så mye at man må leve ytterst sparsommelig i årevis for å kunne kjøpe en. Er man i begjærenes vold, tror man virkelig at man går for objektene. Er man mer avslappet og ikke besatt av begjær, ser man lett at man selv er styrt av de samme banale begjærene som andre.

****

I denne artikkelen har jeg forsøkt å anvende den franske filosofen, litteraturviteren og religionsantropologen René Girards teori om det imitative begjær. Begjæret er for Girard et fenomen som skapes gjennom omgang med andre mennesker. Begjæret blir altså til gjennom at man følger og påvirkes av andres begjær. Hvilke begjær som skapes, er i utgangspunktet sekundært. Ifølge Girard er menneskets begjær grenseløst. På det viset er mennesket veldig ulikt dyr. Hos dyrene er begjærene begrenset gjennom instinkt. Og selv om imitasjon skulle ligge dypt forankret i menneskenes gener, er måten mennesket imiterer på svært lite fastlagt. Dersom begjæret først og fremst var biologisk, ville det omfatte alle former for naturlige behov, og man ville neppe stille seg moralsk kritisk til utfoldelsen av begjær. Dersom man fristiller begjæret, ser det først og fremst ut som om det er et utslag av etterligning. Begjæret blir da ikke verdibestemt i termer som ondt, destruktivt, sunt e.l. Begjæret blir primært mimetisk, uten noen som helst fast etisk eller biologisk essens. Begjæret er verken primært seksuelt (Freud) eller maktorientert (Nietzsche), det vil ligne på den hegelske forståelsen av menneskelige begjær som et begjær etter andres aksept. Men begjæret er mer enn begjær etter andres aksept, det er snakk om begjæret ifølge en annens begjær, det vil si på grunn av en annens begjær. Uttrykket lånt begjær er her relevant fordi begjæret sjelden er knyttet til en gjenstands egenverdi. En gjenstand får verdi idet den begjæres av en annen. Begjærene vekkes altså ikke direkte av min nabos fantastisk fine bil eller lekre bolig. Nei, det er det at jeg merker de begjærene som naboen har til disse tingene, som skaper begjærene etter å ha en fin bil og lekker bolig selv også. Det er altså ikke begjæret etter tingene, men selve begjæret vi imiterer. Tingene skaper i utgangspunktet lite begjær i seg selv.

Hos Girard er begjæret fundamentalt og eksklusivt menneskelig og uløselig vevd sammen med syndebukkmekanismen. Begjæret er essensielt imitativt. Dersom begjæret ikke var imitativt, ville det være instinktivt. Begjæret hos Girard er lært og oppstår i kjølvannet av et kollektivs forsøk på å eliminere grupper eller individer (syndebukkmekanismen). Begjæret har også noe metafysisk over seg ettersom det utvikles etter at mennesket har fått oppfylt sine biologiske begjær, som sult, tørst osv.

Once his basic needs are satisfied, man is subject to intense desires. (Girard 1986:147)

En viktig side ved begjærets vesen er dets indirekte måte å manifestere seg på. Dersom det var en rettlinjet bevegelse fra subjektet til objektet, uten noen andre motiverende instanser, ville det betydd at livene våre var fullstendig rasjonelle, på nippet til å bli instinktive. Men dersom man regner med den andre, må man ta høyde for det irrasjonelle ved handlingene våre. På en måte er det graden av begjær som bestemmer hvor irrasjonelle handlingene våre blir.

Alle våre begjær er basert på et ønske, og selv om dette ønsket i utgangspunktet er basert på den andre, på en kvinnes kjærlighet, aksept, beundring og så videre, vil det ofte materialiseres i mer symbolske former. De representerende mulighetene er ekstreme. Man etterligner fra bøker, magasiner, aviser, film og tv, man etterligner verdier fra religiøse samfunn og politiske ideologier, man etterligner fra utallige mellommenneskelige kilder og setter disse nokså ubevisst sammen ut fra ens personlighet, preferanse og fantasi. Personligheten er summen av de ulike etterligningene som er satt sammen.

Tilfredsstillelse av begjær fører til utilfredsstillelse

Invertering er en prosess hvor de i utgangspunktet positive begjærene forvandles til uoverskuelige hindringer. Vi ser altså at i det imitative spillet blir man ikke bare ute av stand til å få begjærene oppfylt, men begjæret inverterer de mål man har satt, og man ender opp utilfreds. Det klassiske eksemplet er han som begjærer en kvinne og ønsker å oppnå hennes gunst og aksept. Men etter en stund blir man rivaler, og begge ønsker den andres nederlag og smerte. Denne paradoksale utviklingen, hvor begjæret inverteres, er egentlig et anstøt mot en liberal forståelse av tilværelsen hvor tabuer, forbud og moralske formaninger kun er stengsler mot en fri oppfyllelse av begjæret. Liberalismens illusjon er troen på en rettlinjet utvikling av begjær og fullbyrdelse, uten å ta med alle de motstridene og paradoksale retningene begjæret fører oss ut i.

Modern people imagine that their discomfort and unease is a product of religious taboos, cultural prohibitions, even the legal forms of protection. They think that once this confinement is over, desire will be able to blossom forth. (Girard 1987:285)

 Dersom tenkningen domineres av begjær, ser man bare negative sider ved forbud og moralske begrensninger. Forbud blir da noe som skader og modifiserer det frie, spontane livet man ellers ville ha levd. Begjær skaper det man kan kalle en frihetens antropologi, en antropologi som sier at dersom alle følger hjertets lyst, vil alle bli så lykkelige som man kan bli. Men regner man med at begjærets natur er paradoksal og irrasjonell, vil man lett kunne hevde synspunkter i dyp kontrast til en slik liberal attityde ettersom begjær skaper behov for lover og regler. Begjær leder også lett til konflikter; det splitter opp forhold, og i ekstreme tilfeller fører det til drap og galskap. Forbud og regler kan til en viss grad verne mennesker mot slike konsekvenser.

Begjær og galskap

Galskap betyr at man har rivalisert så lenge og så intenst at objektene forsvinner. Forholdet til de man omgås, blir kondensert ned til ren rivalisering. Denne prosessen kan være nesten helt usynlig og behøver ikke å være typisk blant de som mest åpenlyst og naivt rivaliserer med hverandre. Ofte er rivalisering forsøkt holdt skjult blant mennesker som rivaliserer mest intenst. Den galskapen som Freud tolker ut fra nevrosene, er sjelden sett på som et utslag av mellommenneskelig rivalisering og vold. Derfor klarer han heller ikke å se korrespondansen mellom denne volden gjort mot selvet og den utadrettede aggresjonen som for eksempel slippes løs under første og andre verdenskrig. Man kan kanskje si at nevrose og voldelig væremåte er forskjellen på innadrettet og utadrettet aggresjon. Den typiske wienerkvinne liggende på benken til Freud var et offer for innadvendt aggresjon, mens de som skapte de apokalyptiske tilstandene under første verdenskrig, lå under for en utadrettet aggresjon. At Freud ikke så den andre, utadrettete aggresjonen som mer skadelig enn de individuelle psykiske plagene, tror jeg skyldes en ensidig biologisme hvor imitasjon og begjær blir sett på som to ulike størrelser. Det vil si, Freud er en tenker hvor imitasjon, de mellommenneskelige forholdene, spiller liten rolle i forhold til det individuelt biologiske. På den måten etableres ingen link mellom de psykiske plagene og den utadrettede volden. Heller ikke så han individuell og kollektiv vold som utslag av rivalisering.

Det er ikke uvesentlig å spørre om hvem som skal defineres som gal, de stakkars kvinnene med undertrykt seksualitet eller de som slakter ned millioner av uskyldige mennesker? Denne formen for feilsyn kan inntre når virkeligheten er basert på et naturalistisk grunnsyn der man ikke tar høyde for de fundamentale forskjellene mellom mennesker og dyr, og heller ikke ser psyken som regulert av et mellommenneskelig samspill. På en måte er galskap mest tydelig på et kollektivt nivå ettersom den først og fremst realiseres i et samfunn som tyr til vold. Et klassisk galskapsscenario er et samfunn i fullstendig oppløsning, hvor volden tar over og lover og regler oppheves.  Galskap på kollektivt nivå er total vold. Alle er mot alle, og de regulerende instansene settes ut av drift. I denne situasjonen oppstår det ofte surrogater. Jødene blir forsøkt utryddet, eller tutsiene, eller de borgerlige i Kambodsja. I denne kollektive galskapen rettes aggresjonen mot en bestemt gruppe. På et mer individuelt nivå skapes ustabilitet ved at mimesis transformeres til rivaliserende begjær og ender opp i ulike former for vold – enten mot selvet eller mot andre. Mentale problemer vil alltid på en eller annen måte være knyttet til psykisk og/eller fysisk vold.

Når man opplever en voldelig respons, slik som avvisning, latterliggjøring, mobbing, utfrysing etc., er dette ofte et konsentrat av bindingene «vær som meg, ikke vær som meg», «imiter meg, imiter meg ikke», og gjennom disse doble bindingene skapes ulike typer mental uførhet.

Begjær er på en måte en mental lidelse i seg selv ettersom det uttrykker ønsker som ikke kan realiseres uten at begjæret oppgis. Likevel, å skulle definere begjær som mental lidelse i seg selv, blir altfor snevert. Begjærets natur blir tydeligere dersom det forstås som en prosess hvor symptomene stadig forverres. Begjæret setter i gang en prosess hvor man smittes av de samme begjærene som den andre. Dette genererer doble bindinger. I prosessen der man forsøker å nå sine mål, blir man selv fanget av modellens begjær. Etter hvert faller også modellen som offer for de begjærene hun eller han har smittet andre med. Modellen blir mer og mer nysgjerrig, både på objektene og den som imiterer henne/ham. I begynnelsen kan modellen forholde seg som katten i ferd med å leke med musens ostebit. Men gjennom det imitative spillet blir man selv fanget og begynner å rivalisere slik at man til slutt blir et bytte for de agn som man selv har lagt ut.

Begjæret er som dop. I rusen kan man oppleve en form for suksess, mens man i realiteten synker stadig dypere ned i rivaliseringen. Når man er fanget av begjæret, nekter man å forstå hvorfor modellen plutselig blir hindringen, selv om man hele tiden opplever at det er dette som skjer. Man tror det er modellens overlegenhet som skaper disse ydmykende situasjonene, ikke ens eget begjær som får en til å havne i dem. Man tenker at disse ydmykelsene bare er et foreløpig stadium før man kan realisere sine begjær. Men ettersom objektene etter hvert er blitt uvesentlige og oppgjørene med modellen tar mer og mer krefter, blir det etter hvert ingen ting igjen å begjære. Alt er blitt rivalisering.

Frelse fra begjærene

Denne prosessen er en form for antropologisk forklaring på nedstigningen til et relasjonelt helvete, et sartresk helvete, hvor helvete er de andre. Men i denne nedstigningen hvor begjærene blir stadig mer intense, er det alltid en mulighet å velge seg ut av disse nedverdigende og rivaliserende forbindelsene. Man kan skifte modeller, finne mindre voldelige, mindre rivaliserende modeller. Man kan også bruke sin rasjonalitet og unngå den besettende kontakten med rivalene. Rasjonalitet er en måte å kunne forstå og avsløre galskapen bak denne besettelsen på. Religiøs omvendelse kan være en måte å skifte modell på. Det er også mulig å dempe de negative inntrykk fra andre gjennom hardt arbeid og konsentrasjon. Mange mennesker har blitt berget fra negative relasjoner gjennom å gå opp i sitt arbeid og sine hobbyer.

Being rational – functioning properly – is a matter of having objects and being busy with them; being mad is a matter of letting oneself be taken completely by the mimetic models, and so fulfilling the calling of desire. (Girard1987:311)

Ens mentale stabilitet avhenger altså av andre. Dersom begjærene i forhold til den andre er sterke nok, blir han eller hun en modell, og dersom modellen selv er smittet av rivaliserende begjær, vil rivaliseringen automatisk ta til. Selv om mentale problemer stort sett ses i relasjon til dårlige og rivaliserende modeller, må man samtidig ta i betraktning kompleksiteten omkring psykiske plager. Til og med god og positiv etterligning kan forårsake psykiske plager på den måten at når en kjærlig modell, for eksempel en far eller mor, dør når en person er ung, vil nettopp dette tapet av en god modell gi lignende skader som rivalisering med dårlige modeller. På det vis kan ikke psykiske problemer bare ses på som en imitasjon av negative modeller, men også som tap av gode modeller, som en form for kjærlighetstap. Dette aspektet er sentralt når man tar med i betraktning at det ofte er de som utsondrer lite begjær som blir utsatt for mobbing og utstøtelse, mens de som blir med på spillet, som opprettholder et visst «terrorregime», en viss mobbebalanse i omgang med andre, lettere vil kunne klare seg.

*

Om forfatteren:

Per Bjørnar Grande (pbg@hib.no) er dosent i Religion, livssyn og etikk ved Høgskolen i Bergen. Spesialfeltet hans er religionsfilosofi og religionsantropologi. Grande har utgitt fem fagbøker; en om ulike sekulære livssyn, en presentasjon av den kristne troen, en artikkelsamling om den mimetiske teorien til den franske filosofen René Girard, en bok om Den ortodokse kirke, og en fagbok på engelsk om de religiøse aspektene ved René Girards mimetiske teori. Grande har dessuten publisert 30 artikler og en rekke kronikker omkring religion, kunst og litteratur. Han har også publisert en roman, kalt Veiene, og noveller i Signaler 94 og Vinduet 3/94. Grande har vært medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) siden august 1994 og Norsk Forfattersentrum siden august 2011. Han var i perioden 2000-2007 valgt medlem av The Advisory Board of Colloquium on Violence & Religion (https://violenceandreligion.com/), en forskergruppe som jobber med de mimetiske teoriene til René Girard. Han er også grunnlegger av websiden www.girardstudies.com.

*

Kommentarer til «Det imitative begjær»

Øyvind Bjordal den 27/08/2013:

Ferrucci skiver i «Bli den du er» om begjæret både som en kilde til å oppleve øyeblikket (å nyte), og som en forstyrrelse av evnen til å kunne kjenne etter på her&nå (betingelsen). Slik jeg tolker Ferrucci er altså det glidende overganger og små nyanser, som på ene siden er noe godt, energisk og en grobunn for kreativiteten, mens på den andre siden kan bli snakk om spisse albuer, ikke tilstede i seg selv, uro, m.m.

Jeg synes artikkelen din er spennende, og jeg vil trenge mer tid på å jobbe meg gjennom den! Personlig synes jeg balansen mellom det å nyte og det å high etter er en vrien kunst. Det gjør heller ikke saken bedre at jeg ikke anerkjenner det usunne begjæret i meg nettopp fordi jeg tror det kan hindre meg i å være akkurat her og akkurat nå:) Mer siden!!

Øyvind

Per Bjørnar Grande den 28/08/2013:

Ja, Øyvind, de små nyansene tror jeg ff beror på hvilke modeller man begjærer via.

Litteratur

Alison, James 1998: The Joy of Being Wrong. New York: The Crossroad Publishing Company

Dostojevskij, Fjodor M. 1993: Forbrytelse og straff, bind II. Oslo: Solum

Ernst, Werner W. «Theory of Drives and Mimesis: Controversial Positions between Freud and Girard». www.uibk.ac.at/…/innsbruck2003_ernst_paper.doc

Girard René 1965: Deceit, Desire and the Novel: Self and Other in Literary Structure. Baltimore: The John Hopkins Press

Girard, René 1986: Violence and the Sacred (5th Ed.). Maryland Baltimore: The John Hopkins University Press

Girard, René 1987: Things Hidden since the Foundation of the World. London: Athlone Press

Grande, Per Bjørnar 2002: «Vold og konflikt – en løsning». Kirke og Kultur nr. 3/2002.

Hamerton-Kelly, Robert 1994: The Gospel and the Sacred. Minneapolis: Fortress

Livingston, Paisley 1992: Models of Desire. Baltimore and London: The Johns Hopkins UP

Oughourlian, Jean-Michel 1982: Un mime nommé désir: Hystérie, transe, possession, adorcisme. Paris: Grasset

Sartre, Jean Paul 1973: Un théâtre de situations. Paris: Gallimard

Virilio, Paul 1977: Speed and Politics. An Essay on Dromology. New York: Semoitext(e)

*

Del artikkelen på sosiale medier