I boka Tro, håp og revolusjon. Et møte med en iransk kvinne har Tove Skagestad nedtegnet beretningen om livet til en iransk kvinne som stod på barrikadene før, under og etter den iranske revolusjonen i 1979. Deler av bokmanuskriptet var hennes masteroppgave ved masterstudiet i faglitterær skriving ved Høgskolen i Vestfold, og boka kom ut på Pax forlag høsten 2011, et år etter at masteroppgaven var levert.
Intervju med Tove Skagestad
AKH: Hva var det som gjorde at du søkte på masterstudiet i faglitterær skriving?
TS: Jeg søkte fordi jeg hadde så veldig lyst til å lære å skrive biografi, fordi jeg er så opptatt av den sjangeren. Så hørte jeg om det faglitterære studiet ved Høgskolen i Vestfold, søkte og kom inn. Det ble mitt livs beste studium, og jeg følte at alle bitene i livet mitt falt på plass. Jeg innså det jeg alltid egentlig har visst, jeg er et skrivende menneske.
AKH: Disse bitene som falt på plass, de vil jeg gjerne høre litt om. Hva var det du hadde med deg inn i studiet?
TS: Jeg har alltid holdt på med formidling på en eller annen måte. Jeg har jobbet på teateret, som skuespiller, i tretti år. I tillegg jobbet jeg som frilansjournalist i mange år ved siden av teateret fordi jeg hadde så lyst til å skrive. Jeg har alltid likt å skrive, så allerede som barn skrev jeg inn til diktkonkurranser i Barnetimen, og jeg har skrevet mye for skrivebordsskuffen. Men det opplevdes som veldig ambisiøst å skulle bli forfatter, så jeg holdt meg lenge til journalistikken.
AKH: Men du hadde jo også skrevet to bøker før studiet.
TS: Ja. Den første var om pårørende, og grunnen til at jeg skrev den, var at jeg er pårørende selv, og har vært det i mange år, med en mann som er yrkesskadet. Jeg lette etter stoff som handlet om pårørende, men jeg fant bare stoff som handlet om den syke. Så tenkte jeg «det er sikkert flere enn meg som har lyst til å lese en sånn bok, og hvis den ikke fins, får jeg skrive den selv». Boka kom ut i mars 2008 og fikk masse oppmerksomhet. Jeg var i TV, i radio og all verdens steder, og det forteller jo hvor lite som er skrevet om pårørende. Dermed ble jeg fryktelig bortskjemt i forhold til det å få oppmerksomhet for å ha skrevet en bok, for det har jeg erfart i ettertid at man ikke nødvendigvis får. Den første boka handlet om når partneren blir syk, men det er jo også mange barn involvert. Dermed ble det også en bok om hvordan det er å være pårørende til syke foreldre. Den kom i september 2008, altså en måned etter at jeg hadde begynt på masterstudiet.
AKH: Så du kom til masterstudiet og ville skrive biografi, men du hadde ikke noen spesiell du ville biografere?
TS: Nei, det hadde jeg ikke. Jeg syntes bare det var så spennende å lese om andre folks liv, fordi jeg føler at man har så mye å lære av det. Og så hadde jeg lyst til å skrive om noen som lever nå, for jeg vet at min styrke er å komme i kontakt med folk, å snakke med dem og få dem til å åpne seg. Jeg er ikke den typen som sitter og graver i arkivmateriale. Det har jeg ikke tålmodighet til. Det er menneskemøtene jeg synes er spennende, så det var rett og slett å skrive om andre menneskers liv, gjennom møter med mennesker som lever nå, jeg ønsket å gjøre.
AKH: Og så begynte du på masterstudiet høsten 2008, og der var det den ene modulen etter den andre, og man blir også tidlig bedt om å tenke på tema for masteroppgaven. Hvor fort var det du kom i gang med ditt masterprosjekt?
TS: Jeg var helt sikker på at jeg skulle skrive i biografisjangeren, for det var jo derfor jeg begynte på studiet, men jeg var veldig i tvil om hvem jeg skulle skrive om. Så der gikk jeg noen runder og var innom mange slags ideer om hvem jeg skulle skrive om. Jeg hadde lyst til å skrive om noe jeg ikke visste noe om fra før. Da var det en av medstudentene mine som spurte om jeg kanskje ville skrive om hennes svigermor, som er fra Irak. Og det satte meg på ideen om å skrive om en kvinne fra Midtøsten, men jeg ville heller skrive om en iransk kvinne.
AKH: Hvorfor Iran?
TS: Fordi de iranske kvinnene på 60- og 70-tallet var så like oss. Der var det et identifiseringspunkt som gjorde at det var spennende for meg å skrive om den iranske kvinnereisen på 60-, 70- og 80-tallet.
AKH: Så du visste akkurat nok om Iran til å vite at det er noen interessante paralleller, og mer visste du ikke?
TS: Jeg visste sånt som de fleste vet, som at Teheran var som London og Paris på 70-tallet, at sjahen var veldig vestligorientert og at revolusjonen i 1979 gjorde at Khomeini kom til makten og begynte å regjere etter en bokstavtro tolkning av sharialovene fra 600-tallet. Jeg kunne identifisere meg med de som vokste opp med Beatles og miniskjørt på 60-tallet og var på universitetet og gikk i demonstrasjonstog på 70-tallet. Det var jo slik vi levde her i Norge også. Men i Norge fikk vi på 1980-tallet Brundtland og kvinneregjering, mens i Iran fikk de en fundamentalistisk religiøs regjering.
AKH: Så da fant du et abstrakt biografiobjekt, og så måtte du finne det konkrete. Hvordan klarte du det?
TS: Jeg fant en artikkel om Sedegheh Gharagozilian på Internett i forbindelse med doktordisputasen hennes. Da jeg leste om henne som hadde begynt som vaskehjelp og endte som forsker, ble jeg veldig nysgjerrig. Og gjennom samtalene våre fikk vi rullet opp en historie om henne og mannen som var langt mer spennende enn jeg hadde drømt om på forhånd. Begge sto på barrikadene før, under og etter revolusjonen i Iran i 1979.
AKH: Når i studieløpet var kontakten med Sedegheh på plass?
TS: Det var et halvt år etter studiestart, rundt juletider i 2008. Dermed fikk jeg brukt alle modulene til å jobbe med masteroppgaven, og det var veldig nyttig.
AKH: Og bare et år etter at du leverte masteroppgaven høsten 2010, var boka ute.
TS: Ja, jeg hadde hele bokmanuset klart da jeg leverte masteroppgaven.
AKH: Og etterpå er det blitt en biografi til.
TS: Ja, det var en felles venninne som mente at jeg burde skrive om Gro-Helen Tørum, og sånn ble det. Nok en gang skulle jeg skrive om et tema jeg ikke kunne noen ting om på forhånd, og nok en gang var det nysgjerrigheten som drev meg.
AKH: Og i prosjektet sammen med Gro-Helen måtte du krype inn i hodet på en klarsynt …
TS: Ja. Da måtte jeg krype inn der og prøve å forstå. Det irriterer meg at det er så klare fronter: Enten er du helfrelst på det spirituelle, eller så er du helt motstander. Men jeg tror de fleste er sånn som meg: Vi er skeptiske, men litt nysgjerrige. Og i stedet for å bare avvise det som tull, syntes jeg det var spennende å prøve å finne ut hva som foregår. Hva er det de ser, og hvordan kan de se det? Det var min drivkraft, og det var en veldig spennende reise å skrive den boka. Det ga meg større forståelse for at det er mye jeg ikke forstår.
AKH: Har du flere bokprosjekter på gang?
TS: Nei, etter fire bøker på fire år trenger jeg en lang pause fra bokskriving. Nå har presentasjonsteknikk og populærvitenskapelig forskningsformidling tatt all min konsentrasjon. Det brenner jeg for både fordi jeg rent egoistisk får innblikk i så mye spennende forskning, fordi jeg opplever det som en viktig del av folkeopplysningen, og ikke minst fordi det er så viktig å formidle forskningen ut til samfunnet og næringslivet slik at den kan komme til nytte både kommersielt og på andre måter. Men skrivekløa gjør seg fortsatt gjeldende, så til høsten skal jeg også holde to skrivekurs som jeg har kalt «Fra idé til bok», i regi av Folkeuniversitetet. Der skal jeg øse av min erfaring fra masterstudiet i faglitterær skriving ved Høgskolen i Vestfold. Og det gleder jeg meg til!
*
